Hei fine folk,

Brått ble det stille fra meg noen dager.

Det har vært noen triste hendelser i familien, og det føles helt feil å blogge når sånne ting skjer.

En kjær onkel har gått ut av tiden, og selv om det er livets gang, er det likevel noen jeg er glad i som har mistet sin kjære ektemann og pappa gjennom et langt liv.

Jeg blir lei meg, både fordi jeg føler med dem og fordi jeg synes det er fryktelig trist at jeg aldri mer skal få oppleve den lune humoren og tilstedeværelsen til onkelen min.

 

Andre saker skjer også i familien min om dagen. Jeg deler det når det føles greit 🙂

 

 

Det jeg kan dele fra dagene som har gått, er at min kjære pappa rundet 85 år i går. Det ble feiring på koronavis, altså ganske rolig.

Jeg tror likevel han følte seg både feiret og verdsatt da dagen var over.

Frokost på senga med flagg og sang, kake hos mamma på bo- og omsorgssenteret, middag og vin hos oss etterpå, og et nesten uendelig antall telefoner fra fjern og nær.

I dag leverte jeg marsipankake til dagsenteret han er på hver torsdag, så da ble han litt ekstra feiret der sammen med vennene han har der.

 

Huset er tomt og vasket!

Endelig er vi ferdige med absolutt all flytting. Ikke noe mer å tenke på der oppe. Alt er klappet og klart for overlevering i slutten av måneden, bortsett fra eventuelt litt måking. Det er digg! (Altså, ikke snømåking, men å overlevere huset).

 

I neste uke får vi garderobeskap!

Fikk akkurat beskjed om at vi får levert og montert garderobeskap i gangen og på soverommet vårt i neste uke, og det må jeg bare si kommer til å bli intet mindre enn veldig deilig.

Antakelig vil vi ikke få plass til alt vi har selv med nye skap, det er dermed duket for nok en runde gjennom kleshaugen. Det er fortsatt mye klær som ikke brukes og som ikke har vært brukt på en god stund.

Andelen av eiendeler skal fortsatt nedskaleres. Både når det gjelder klær og annet ting og tang. Det sitter bare litt langt inne å kvitte seg med ting jeg er glad i, kjenner jeg. Men det er bare ting. Betyr jo ikkeno’ i det store og hele.

 

Taklampa datt ned!

Drama på Heggedal Torg!

Da vi kom hjem fra fjellet sist søndag, lå fjøra strødd oppe på loftsstua. Hele den svære taklampa som er lett som en fjær (hø hø) var for tung for de geniale krokene med magnet fra Clas Ohlson.

Så da var det opp med 10-trinns stige og skru på den gode, gamle måten. Det er høyt opp, 4,6 meter, så det må liksom en litt stor lampe til oppe på loftet der. Ser frem til vi får sofaen på plass også, da får vi virkelig brukt det ekstra rommet vi har.

Ellers går januar mot normalt for min del. Vanligvis har jeg litt mer skjerpings og fokus på kalorier på denne tida av året. Men nå?Null motivasjon:

Er det så nøye, da?

Kos med kake til kaffen på en helt vanlig torsdag også, da🤗

Kos deg med kvelden du også. Jeg gleder meg til å se Sofa på TV i kveld! Skal du se?

 

// Nina

I går var det akkurat to år siden broren min døde brått, 59 år gammel.

 

Jeg kommer aldri til å glemme telefonen som ringte søndag 13.januar.

Vi sto i gangen hjemme hos pappa, jakkene og skoene var på, vi var klare for å kjøre pappa tilbake til Bærum sykehus hvor han var innlagt med alvorlig sykdom, men han hadde hatt permisjon i helgen.

 

Mobilen min ringte. 

“Hei, det er fra hjemmesykepleien. Lars Ove ble funnet bevisstløs hjemme, blodsukkeret hans var på 1,1. Ambulansen kjørte av gårde med han til Drammen sykehus nå”.

 

Resten gikk på autopilot. Vi kjørte pappa tilbake til Bærum. Han måtte være tilbake innen et visst klokkeslett. Han var for syk til å forstå rekkevidden av det vi hadde fått høre. Men jeg forsto at det var alvorlig.

Blodsukker på 1. Hvor lenge har han ligget bevisstløs? Det var et døgn siden forrige hjemmesykepleie-besøk.

 

Jeg hadde snakket med han for to dager siden. Han sa da at han var veldig syk. Jeg hadde hørt det før, tok det ikke veldig ad notam. Skjønte ikke at det var alvor denne gangen. Jeg var bare lei av at han misbrukte pillene sine, drakk alkohol, lot kroppen gå ad undas. Lei av å være den eneste som hjalp pappa med mamma og søsteren min Sidsel.

 

Etter å ha fulgt pappa inn på medisinsk avdeling på Bærum, kjørte Bård og jeg rett til Drammen sykehus. Han var på intensiven.

 

Vi ventet litt, så fikk vi snakke med behandlende lege. Det var alvorlig. Han hadde blodforgiftning, akutt lever- og nyresvikt, indre blødninger. Men de drev livreddende behandling. Mirakler har skjedd før, sa de.

 

Men ikke denne gangen. Dagen etter, 14.januar på kvelden, skrudde legene av alle maskiner. Håpet var ute.

Vi fikk tatt farvel. Han var ikke ved bevissthet, men jeg håper han følte at vi var der, at vi ga han en klem, sa at vi var glad i han. Jeg ba om unnskyldning for at jeg ikke hadde vært der for han.

 

Så har det allerede gått to år. Jeg er glad vi har fått tapet og sorgen av både Lars Ove og Sidsel på avstand.

Pappa greier seg bemerkelsesverdig bra med tanke på hva han har mistet; To barn og kona si (Alzheimer, ikke død) i løpet av veldig, veldig kort tid. I tillegg til at han selv er syk. Han er sterk og fortsatt optimist. Det er beundringsverdig.

 

Jeg har aldri fått snakket med hun som fant broren min bevisstløs den dagen. Jeg er ikke sikker på om det var hun som ringte meg den dagen, eller om det var en kollega av henne. I dagene etterpå var det så mye som skjedde. Så døde søsteren min, og den samtalen jeg gjerne skulle hatt ble det aldri tid til.

Kanskje hadde sykepleieren et behov for å fortelle oss om opplevelsen? Eller var det bare en “vanlig dag på jobben”?

Jeg vet ikke. Men jeg vet at de gjør en veldig viktig samfunnsoppgave, og jeg beundrer alle som gjør disse viktige omsorgstjenestene for de syke og eldre dag ut og dag inn. Tusen takk.

 

// Nina

 

Følg meg gjerne:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

 

 

Jeg kjenner det godt i hjertet om dagen. Kjenner at vi nærmer oss datoene for da Lars Ove og Sidsel gikk bort.

De dukker oftere og oftere opp i tankene igjen, og savnet er enda litt sterkere nå om dagen, på denne tiden av året.

Men jeg lever fint med det. Det har gått straks to år siden de ble borte, og de traumatiske og surrealistiske ukene er ikke like tilstedeværende i bevisstheten som de var ganske lenge etterpå.

 

Men! Det skal det også veldig lite til før alle minnene fra vinteren 2019 strømmer på igjen.

I dag var det noen som hadde trykket “liker” på et par statusoppdateringer jeg hadde skrevet på fjesboka om Sidsel.

Den ene var statusen jeg skrev den dagen hun gikk bort, – den andre var dødsannonsen hennes.

 

 

Det er lenge siden jeg har sett disse innleggene, og jeg kjenner at det røsker ekstra hardt i hjertelomma for savn når jeg kikker godt på bildene av den fineste storesøstra mi.

Alle som har mistet noen kjære vet hva jeg snakker om, tror jeg. Det gjør vondt, og det gjør godt.

Det er vondt å savne dem, og det er godt å ha elsket dem❤

 

Så lite som skal til. En tommel opp på Facebook, en lukt, en sang, en setning, – så veller minnene frem igjen.

Takk du ukjente som trykket og viste medfølelse på Facebook i dag. Det fikk Nina-tårene frem igjen. Det var litt godt å ta seg tid til å la minnene strømme på.

 

En god klem til alle som savner noen i dag❤

 

// Nina

Veldig, veldig rart å fjerne bildet av meg og Sidsel fra headingen til bloggen min.

Bildet der hun kysser meg på pannen er et minne fra et besøk hos henne som jeg husker veldig godt.

Det er et bilde som fyller meg med kjærlighet og varme tanker for søsteren min hver eneste gang jeg ser på det.

Men det er på tide å gå videre må.

Bloggen min startet jo opp mye pga alt som skjedde så fort i begynnelsen av 2019.

Det er nå to år siden. Sorgen og savnet har fått nye farger. Fremdeles tenker jeg på søsknene mine hver eneste dag, men tårene kommer sjeldnere, jeg kan prate om dem uten at tårene sprenger på, det er lettere å legge den til side.

Det føles godt. Lettere å puste når sorgen er lettere å bære.

 

Så derfor er Sidsel borte fra headingen. Men hun kommer garantert til å dukke opp i bloggen med jevne mellomrom. Sidsel er tross alt det mennesket som har formet meg mest her i livet, tror jeg.

Hun er med meg i hjertet, overalt og hele tiden❤

 

// Nina

Så bredt smiler jeg når gubben klyper meg på rumpa. Og når sola skinner. Og når snøen knirker når vi går på tur.

Finfin dag i dag! Deilig slutt på juleferien her i heimen!

Mitt yngste barnebarn, Henrik, fyller 2 år i dag. På grunn av korona blir det ikke tradisjonell feiring med hele familien i år, men vi har facetima med jubilanten og han er strålende fornøyd med gaver, akeføre ute og kake hjemme.

 

Henriks fødsel i 2019 var starten på et dramatisk år for vår familie.

Bare noen dager gammel ble han innlagt med store pusteproblemer samtidig som pappa var akutt innlagt med blodplateverdi på 0 og min bror Lars Ove døde uventet. Drøye tre uker senere dør også søsteren min etter en uke med lungebetennelse.

Les mer her om du vil: Som små himmelbrev til søsknene mine eller her: Ingen var så god som du❤

 

Midt oppi alt gikk jeg allerede til psykolog for å lære meg å takle smertene mine og å bearbeide sorgen over mammas Alzheimer og belastningen med å ha så mange i familien som trengte meg over så mange år. Da alle døde samtidig, var det greit å fortsette litt til hos psykologen…

 

Jeg prøvde også å begynne å jobbe litt midt oppi suppa. Det gikk jo dårlig, selvfølgelig. Om noe noen gang har hatt dårlig timing, så var det forsøket på å komme tilbake i jobb i januar/februar 2019. Men det var koselig å se kollegaene mine, i det minste❤

 

Så dør barnebarna mine sin farmor veldig brått og uventet i april, så altfor ung. En tremenning av meg dør i et snøskred i USA bare 47 år gammel. Året 2019 ender med at barna mine mister farmoren sin og jeg mister en kjær onkel på årets siste dag.

Så for oss som familie var vel 2019 verre enn 2020. Men jeg kjenner det likevel er godt å skrive 2021 i boka nå.

Forhåpentligvis betyr 2021 mange gleder, gode opplevelser og varme klemmer for oss alle sammen.

 

Dagen i dag forsterket i hvert fall optimismen for året som kommer. Sol og blå himmel gjør noe med deg.

Vi stortrives i ny leilighet. Her blir det godt å bli gammel, tror jeg.

I hvert fall om gubben fortsetter å klype meg godmodig i rumpa på tur.😍

Kistefossdammen i Heggedal.

Ettermiddagens utsikt fra kjøkkenet.

 

Gode tanker fra meg til deg. Ha en fin ukestart og ta vare!

 

// Nina

 

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

 

Hei 2021!

Jeg er spent på hva du har i vente for oss! Mye kan vi påvirke selv, men jammen har vi lært det siste året at normalen fort kan snu og at vi brått har blitt prisgitt en pandemis ulumskheter på sin ferd rundt på kloden vår.

 

Gårsdagens nyttårsfeiring var kjempekoselig. Pappa holdt ut til over midnatt, maten var kjempegod, og min første karamellpudding ever ble perfekt!

Koselig kveld og natt med vennene våre, nok vin ble inntatt, sløv dag i dag. Nyttårshopprenn og nyttårskonserten på TV. Trygg og velkjent start på et nytt år.

I dag har jeg lest gjennom bloggen min fra det siste året. Noen triste og noen glade innlegg.

Tenker jeg er ganske heldig som har en dagbok fra livet mitt det siste halvannet året. Hadde nok ikke skrevet det ned om jeg ikke hadde delt det med andre. Litt rart siden jeg skriver mye privat, men jeg deler jo gjerne, jeg. Synes ikke det er så farlig.

 

Tenkte jeg ville dele mine mest leste innlegg det siste året med dere.

JANUAR 2020

Det vanskelige innlegget

Dette innlegget blottlegger mange av mine følelser rundt det å være kronisk syk, motta arbeidsavklaringspenger, ikke kunne bidra i samfunnet.

 

FEBRUAR 2020

Ingen var så god som du❤

9.februar. Datoen da søsteren min Sidsel døde. Kan ikke lese dette uten at tårene presser på, samtidig som smilet og latteren sitter løst.

 

MARS 2020

Jeg lever!

Jeg hadde ikke blogget på en stund. Covid-19 inntok landet, sykehjemmet ble stengt og jeg syntes ærlig talt at det var deilig med en pause fra å måtte besøke mamma på sykehjemmet.

 

APRIL 2020

Jeg blogget ikke i det helt tatt! Lang pause de lux.

 

MAI 2020

Hussalg, mammasavn og koronakropp

Vi startet prosessen med hussalget, jeg savnet å klemme på mamma’n min, og jeg prøvde å holde koronakroppen på avstand. Det gikk fint en stund.

 

 

JUNI 2020

Et godt liv er bedre enn et ensomt liv

Å leve isolert med denne pandemien for de eldre… Er det verdt det? Skal man kanskje leve mens man gjør det? Jeg har noen tanker rundt dilemmaet om å beskytte de eldre eller slippe mer opp.

 

JULI 2020

Hvor er du, mamma?

Faens dritt-Alzheimer. Jeg skriver om hvor vondt det er å miste mamma selv om hun fortsatt er her. Hvordan jeg tenker at det beste kanskje hadde vært om hun fikk slippe nå, for det er jo ikke noe liv å bare sitte der…

 

AUGUST 2020

Svar på MR

Hofteproblemer, gitt.

 

SEPTEMBER 2020

Noen vil intervjue meg! Meg???

Ja! Tenk! Jeg ble intervjuet av Norges største ukeblad! Venter fortsatt på at artikkelen skal komme på trykk, da. Kanskje kommer den rundt Valentinsdagen, siden jeg snakker om å ha truffet den store kjærligheten? Morsom opplevelse 🙂

 

OKTOBER 2020

Når mutter’n flørter med fatter’n

Mitt desidert mest leste og delte innlegg!

Over 1000 ganger ble innlegget delt. Det er mitt korteste innlegg noensinne også, så klikk deg inn og les. Fort gjort, og en koselig historie.

 

NOVEMBER 2020

Du ser helt jævlig ut!

Da min sjarmerende mor snakket rett fra levra…

 

DESEMBER 2020

Stemningsrapport fra ny leilighet

Endelig! Vi har flyttet inn!

 

God fredag og ta vare❤

 

// Nina

Året 2020 er straks historie. Gudskjelov, vil sikkert mange si. Og jeg kan være enig i at det har vært et helt spesielt år. Ikke bare for meg, men faktisk for en hel verden!

 

Det er surrealistisk å tenke på at landegrenser har blitt sperret, det har vært, og er, portforbud i flere land pga et virus. Det er mer vanlig å se folk med munnbind enn et ansikt med et smil. Vi har fått anbefalinger om å ikke klemme vennene våre, vi må begrense vår sosiale aktivitet, og vi kan ikke få et glass vin på restaurant.

 

Vi nordmenn er enkle å ha med å gjøre. Vi stoler på myndighetene og FHI. Vi gjør som vi blir fortalt, vi tar en for laget og vi elsker å stå sammen om noe, dugnadsånden. Det er nok hovedgrunnen til at vi har taklet viruset såpass godt hittil.

Nå gjelder det bare å stå hele distansen ut. Jeg håper vi klarer det.

‐———————————————————————

Teksten over her skrev jeg i dag tidlig.

Så hørte jeg på nyhetene.

Egentlig hadde jeg tenkt å fortsette innlegget her med noen ord om livet det siste året på det personlige plan, men nå føles det bare fullstendig meningsløst når det kanskje ligger mennesker begravet under kvikkleire på Gjerdrum…

 

Så jeg avslutter heller her og nå. Finner ikke ord, men ber heller stille bønner om at den forferdelige tragedien i Ask i Gjerdrum ikke ender som man frykter…

 

// Nina

 

 

Vi var på kirkegården i går. Tente lys for Sidsel og Lars Ove.

På vei til “vår” gravplass gikk vi forbi en dame som sto og snufset og gråt stille ved graven til det jeg skjønte måtte være mannen hennes. Han døde i sommer leste jeg på gravstenen.

Hun kikket opp da vi passerte.

– Jeg føler med deg, sa jeg.

Den eldre damen takket og sa at det var rart hvordan sorgen endret seg når hun kom til kirkegården.

– Hjemme “prater” jeg med han hele tiden fordi jeg blir minnet på han overalt i huset. Mens når jeg kommer hit til kirkegården, så skjønner jeg plutselig at han ikke er her mer. Han er borte. Det er bare aske igjen.

Hun sa hun håpet sorgen ville mildnes med tiden.

Jeg sa at den gjorde det.

 

Så ble vi stående og prate en stund, hun, jeg og pappa.

Damen var trønder. Det viste seg at hun godt visste hvem min farfar som var prest var, for jammen kom ikke hun og pappa fra samme sted.

Selv i covid-tider er verden liten.

 

Da vi hadde blitt oppdatert på hverandres julemat-tradisjoner (de spiser rømmegrøt med lefse på lille julaften og kanapéer og juletorsk på julaften), sa vi riktig god jul til hverandre.

Damen sa: “Tusen takk for at du snakket til meg selv om du så at jeg gråt og var lei meg. Det varmet hjertet mitt og gjorde at jeg fikk en fin opplevelse av å være her ved graven hans. Det er ikke alle som tør å prate til mennesker i sorg”.

 

Og det tenker jeg får være budskapet for denne julen.

Ta kontakt med noen du vet har det tungt. Send en melding eller ring. Våg å være der selv om andres sorg kan føles skremmende og ubehagelig.

Våg å være et medmenneske. Det koster så lite og gir enormt tilbake.

 

En fredfull og god jul ønskes dere alle❤

 

// Nina

 

 

 

Desember er i gang, ute snør det. Litt våt snø, men den er hvit. På radioen surrer P7 Jul i bakgrunnen, og jeg kjenner som sedvanlig på desember blues.

Litt nedstemt, ekstremt lettrørt, full av kjærlighet og full av savn.

 

Desember er en måned fylt med følelser av alle slag. Og kanskje mest av alt, forunderlig nok, er det vemod og savn som er de dominerende følelsene hos meg.

En måned som egentlig er full av farger, glitrende øyne, lys og varme.

Ikke sånn at jeg bare er trist. Jeg gleder meg også enormt over adventstida. Men følelsene ligger ekstra tjukt utapå. Både glede og sorg. Kort vei mellom tårer og latter. Tror mange har det sånn.

 

Om 8 dager overtar vi leiligheten. Vi rydder og pakker litt hver dag.

I går fant jeg talen jeg holdt i kirken i bisettelsen for broren min i januar i fjor. Da kom det som skjedde veldig nærme igjen. Minnene rundt dagene både før og etter at han gikk bort.

Sinnet jeg følte mot han. Håpløsheten. Følelsen av å ikke strekke til. Lovnadene om å passe på mamma, pappa og søsteren min i fremtiden… Og så døde Sidsel bare 25 dager senere. Nå håper jeg det er han som passer på henne.

Alt kom tilbake. Det var godt å minnes broren min litt ekstra.

Rart hvordan en sang, en tekst, et bilde, en lukt kan trylle frem all verdens minner i løpet av et lite sekund. Det er fint. Tenk om vi ikke hadde hatt evnen til å minnes? Det må være en av de mest verdifulle evnene vi har. Å kunne huske tilbake.

Mamma har mistet den evnen. Så grusomt å tenke på. Hun minnes ingenting.

Men hjertet hennes har ikke demens. Hun føler fortsatt. Det er viktig å tenke på. Når hun sier at hun er så veldig, veldig glad i meg, så er det hjertet hennes som snakker. Selv om hun kanskje ikke vet helt hvem jeg er, så forteller hjertet hennes at hun er glad i meg. Godt å vite.

Nei, nå får det være slutt på melankolien her. Klapper til meg selv litt på kinnene, drar smilebåndene oppover og spiller heller litt Bob Marley på Sonos’en. Det hjelper alltid.

 

Ha en fin 2.desember❤

 

// Nina

 

Følg meg gjerne:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

 

Jeg er emosjonell om dagen. De siste ukene har lunta vært kortere enn vanlig. Skal ikke skryte på meg så veldig lang lunte ellers heller, men den har vært ekstremt kort en måneds tid nå.

Det henger mye sammen med smertenivået mitt. Jeg har ganske mye mere vondt om dagen, hele høyre side, fra hodet/nakke og helt ut til tærne plager meg voldsomt.

Skal ikke gå i detaljer rundt det, neppe veldig interessant, men samtidig som smertene er større og det er mye å tenke på ellers om dagen, så tenner Ninautenfilter litt fort, og jeg er atter en gang en prøvelse for mine nærmeste.

Når det er sagt, – så har jeg vært mye bedre i 8-10 dager nå. Jeg snerrer ikke like fort, og jeg tror jeg har vært ganske grei å være rundt. Nesten elskelig, vil jeg påstå.

 

Mye skyldes at jeg har fått hjelp til å strukturere planene fremover. Har fått det ned på papir, en sjekkliste, og det er veldig tilfredsstillende å huke “checked” når noe er ute av verden.

Jeg har hatt så mye i hodet at jeg ikke har klart å skrive ned en ting. Sinnsyke smerter og kaos i hodet er ingen innertier når ting skal planlegges.

Bård og jeg satt oss ned og fikk planene ned på papiret. Svart på hvitt. Det roet ned hodet mitt. Bård har struktur i hodet, han kjente ikke på det samme behovet som meg, men han skjønte at konemora hans trengte seriøs hjelp med å få noe nedskrevet. Ellers var det Blakstad neste for meg. Det holdt virkelig på å rable for meg. Alt var håpløst, uoverkommelig og uoversiktlig.

Bård, the Man, reddet meg som vanlig. Føles nesten som han henger meg opp på en kleshenger som han henger på veggen, så strekker og stryker han litt på plaggene mine, retter litt på håret mitt, og trekker munnen min opp i et smil. Så er jeg good to go. Mirakelmannen min❤

 

Jeg har også en konemor-venninne fra et tidligere samboerskap. Hun tok også grep. Kjapp, kjapp, kjapp. Så hadde hun skrevet en mail til NAV for meg som hadde ligget over meg altfor lenge, og som jeg syntes det var vanskelig å sette meg ned med.

Svisj sa det i innboksen min da mailen fra konemor kom. Svosj sa det da jeg videresendte den til NAV. Easypeasy var det. Gjort på et øyeblikk. 15 kg lettet fra skuldrene.

 

Så ja, mer struktur og oversikt hjelper enormt. Har like mye smerter, men jeg har tid til å la de komme innimellom. Dealer litt med dem, hviler litt, tester noen øvelser, aksepterer dem.

Og så skyver jeg dem unna. Må rydde i skap og i papirer. Ta noen telefoner. Være litt med barnebarn. Være bestemor og mamma. Det går å skyve smertene lenger unna i perioder. Bli distrahert. Glemme dem litt. Late som at alt er normalt. Det funker en stund. Glad for det.

 

I dag ringte det på døren. Jeg hadde hatt en litt dårlig natt, følte meg ikke veldig fresch da jeg lukket opp. I døren står blideste Morten med en pose han rekker mot meg.

Lunsj fra bye & bekk som konemor-venninnen min hadde bestilt til meg. Bare fordi. Hun elsker meg, tror jeg.

Tårer da. Jada, tårer på en tirsdag ble det. De rant med én gang jeg så posen med deilig lunsj fra konemor. Som et nervevrak sto jeg der i joggebukse og oversized, gammel genser, sminke fra i går. Håret var nybørstet. Flaks.

 

Jeg elsker konemora mi og jeg elsker mannen min som begge forstår at jeg blir gal og mannevond uten kontroll. Og kontroll mister jeg fort når smerter, omsorgsoppgaver og flytteplanlegging hoper seg opp på samme tid.

Barna mine forstår også når det blir litt mye, og jeg får gode råd, litt kritikk og mye kjærlighet fra mine superflinke barn som jeg aldri slutter å la meg imponere over.

 

Så himla heldig jeg er. Nå føler jeg at strukturen atter har satt seg litt på skulderen min, den holder årvåkent øye med ting som skal skje, og på forunderligvis kommer vi i mål i år også, og jeg tror det blir den fineste, næreste og koseligste jula på lenge for vår lille kohort-familie❤

 

Dette ble et nesten litt for langt innlegg med tanke på at skulder, arm, håndledd og fingre egentlig protesterer vilt når jeg toucher på mobilen, men akkurat nå virker de smertestillende helt prima, så jeg rakk å skrive noen ord om mine kaotiske dager før effekten svikter.

God natt og drøm søtt❤

 

// Nina