Tanker fra i går, som jeg aldri fikk omformulert til et blogginnlegg før i dag:

* Thomas Alsgaard er en fantastisk flott person! Jeg elsker at han er åpen om sin frykt for dansegulvet, at han trosser frykten og er så ydmyk og beskjeden som han er,  hver eneste lørdag. Enda han i alles øyne er Supermann og Norges nasjonalhelt!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

* At det var utrolig fint å komme på kafeen Den Glade Baker i Asker og se et bilde av  den fineste storesøstra i hele verden henge på veggen der. Sidsel, fra før hun ble syk og med verdens vakreste smil.

Jeg hadde en stille stund borti hjørnet der, med søsteren min smilende mot meg fra veggen. Ja, det rant noen tårer.

* Jeg har debutert med munnbind. Det var uvant og jeg følte meg litt rar i 2 minutter. Etter det var det jeg som så rart på de som gikk uten.

* Selv om smitten har økt her i landet, så er det fortsatt lov å være blid. Synes på en måte mange har blitt strammere i maska de siste dagene. Ja, ikke sånn at munnbindet har blitt for lite eller no’, for de færreste bruker maske enn så lenge.

Nei, folk har brått fått mer strekmunn og glemmer at vennlighet er en væremåte som gjør dagen bedre for både deg og meg.

Smil og vær blid – så blir du koronafri! 

Kanskje. Skader ikke å prøve, jaffal.

* Helgens beste sitat fra en dement mann jeg kjenner som er bosatt i Asker sentrum: “Vi bor så sentralt at vi ikke trenger å gå ut engang”. 

Da bor’u sentralt, da!😂😅👍

* Det var vakkert å gå på kirkegården og tenne lys i går. Mange, mange hadde gjort det samme. Fin stund i ettermiddagsmørket.

* Vi har endelig funnet ny farge til loftstua og til soverommet. Og det takket være at vi begynte å prate med en av driverne i en interiørbutikk, viste litt bilder av den nye daybeden, og vips, så hadde vi fått et tips! Brikkene falt på plass, tror det blir megafint!

* Jeg er også litt ekstra stolt av barna, bonusbarna og svigerbarna mine om dagen! Fy søren, så fine de er, alle som én. Jeg drømmer om en hyttehelg et sted med hele hurven, små og store. Få tid sammen, alle sammen. Ikke sikkert de drømmer om det samme, men jeg håper vi kan klare å få til det når pandemien har roet seg.

* Det var litt deilig å slippe små hekser og troll på døren i går kveld, men også litt trist. Jeg hadde ikke kjøpt inn noe som helst, så det hadde vært krise om de hadde kommet, forresten…

* Mamma har fått en skikkelig bra rullestol på sykehjemmet der hun bor! Hun satt som en dronning i den, og det var helt nydelig å se hvor mye mer komfortabelt det er for henne å sitte i den. Julekvelden kom tidlig i år, føler jeg.

* Jeg har fortsatt følelsene litt tjukt uttapå om dagen, og dagen i dag er også en dag for å minnes de døde.

Vil derfor sende en god klem til alle dere som savner noen sånn at det river litt ekstra hardt i hjerterota om dagen.

Marita Bjørke Ådland er en fantastisk sokneprest som skriver nydelige dikt og salmer. Jeg vil gjerne avslutte med dette diktet som hun har skrevet og som traff meg midt i hjertet i går:

Med ønske om en fredfull og vennlig søndag,

// Nina

Noen dager føles det helt bortkastet å dra på besøk til mamma…

Da sier hun ikke et ord, glipper med øynene og sovner hele tiden.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Trist for han her også, som likevel smiler tappert.

Jeg også smiler selv om det er en litt tung dag i dag. Følelsene ligger litt ekstra tjukt utapå. Er sliten av å være alene om “omsorgen” for mamma og pappa.

Savner søsken å dele de gamle foreldrene mine med. Savner søsken som også kan invitere pappa på middag, finne frem vinterskoa hans, koke egg, vise hvordan vaskemaskinen funker, være sjåfør, fylle ut søknadsskjemaer, besøke mamma, hun trenger flere ulltrøyer og friske blomster, forresten.

Savner søsken som kan være blide og tålmodige i stedet for meg, så jeg kan late som jeg ikke er noens datter en dag innimellom. Så jeg bare kan være mamma, bestemor og kone.

 

Det hadde vært fint, det…

Men jeg vet at disse følelsene går over, heldigvis. Det er bare litt tungt akkurat i dag, akkurat nå.

I morgen er det en ny dag❤

// Nina

Drittdag.

Går fortsatt og tenker mye på Mats, familien hans, og tragedien som har rammet dem. (Så fort livet snur)

Det virker som hele Asker har latt seg berøre av hendelsen. Utallige mennesker har byttet til et midlertidig profilbilde på Facebook, et syvtall som er nummeret Mats hadde på drakta, for å vise sin medfølelse.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er fint å se hvor mange som bryr seg, synes jeg. Håper Mats og familien også kjenner varmen som omkranser dem selv om det sikkert ikke er akkurat det som opptar dem mest midt oppi fortvilelsen.

Jeg syntes iallefall dét var en trøst da familien min sto midt oppi vår personlige tragedie i første halvår 2019.

Det gjorde godt å vite at folk tenkte på oss og følte med oss. Det varmet veldig, husker jeg.

Jeg tror ikke vi skal kimse av betydningen av å vise at vi bryr oss. Selv om vi ikke er veldig nære den eller de som er rammet, så betyr det likevel enormt for mottaker av omtanken og omsorgen.

Når man opplever en livskrise, står midt oppi den, så føler man seg utrolig sårbar og alene i noe som føles altoppslukende og uopprettelig. Kan livet noen gang bli bra igjen?

Å vite at folk tenker på deg og ikke minst føler med deg, kan være avgjørende for hvordan du kommer deg gjennom krisa, tror jeg.

Hvis du vet om noen som har det vanskelig om dagen: Vis at du tenker på dem. Ikke vær redd for å gi et smil eller si hei på butikken, send en melding eller ring.

Det koster deg ingenting, men kan gjøre et hav av forskjell for den det gjelder.

Og én ting til; et menneske i sorg trenger også den omtanken og medfølelsen når det har gått en måned eller to, til og med etter et halvt år og et år eller mer.

Selv om sorgen mildner og den blir lettere å bære etter hvert, så gjør det likevel uendelig godt å vite at folk rundt bryr seg og anerkjenner sorgen eller savnet man har, uansett hvor lang tid det har godt.

Sorgen og savnet teller ikke timer.

// Nina

Jeg har begynt å skrive på ulike blogginnlegg i dag, men stedet for å få noe produktivt ned på papiret, har tankene min hele tiden har gått til en ung gutt på 18 år og familien hans som bor i gata mi og som fikk livet livet sitt snudd på hodet da han spilte hockeykamp på lørdag med #7 på drakta.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Han fikk et sammenstøt med målburet og har fått påvist alvorlig ryggmargskade som har ført til lammelse.

Jeg kjenner Mats fra da han gikk i klassen til datteren min på barneskolen. En veldig glad og likandes gutt med glimt i øyet og alltid en god replikk på lur.

Jeg husker spesielt i en bursdag da vi hadde det innmari morsomt med at han parodierte Alex Rosén og jeg var Mia Gundersen i Norske Talenter. Vi lo så innmari mye, og jeg husker jeg tenkte at han var en utrolig artig gutt med mye humor.

I løpet av sekunder har livet hans endret seg, og han står ovenfor sitt livs tøffeste kamp når han nå må gjennom rehabilitering på Sunnaas og ikke minst må innstille seg på at livet blir helt annerledes enn han hadde sett for seg.

Jeg føler så inderlig med Mats og hele familien og sender min dypeste medfølelse og varme tanker. Ord blir fattige. Jeg vet de har en hel ishockeyklubb i ryggen og at de får masse støtte fra fjern og nær. Det er godt å se, og jeg håper og tror at det er en trøst midt oppi alt det tunge og vanskelige.

Datteren min og alle andre som kjenner Mats, er naturligvis også veldig preget av det som har skjedd.

For det er klart det er dramatisk å se hvor fort livet snur når det skjer med en du vet så godt hvem er. Vi har allerede snakket en del om det som har skjedd, og vi kommer helt sikkert til å snakke mye mer om det.

Livet er så skjørt, og det er så uendelig tragisk at det må hendelser som dette til for at vi igjen skal måtte bli påminnet om at hver eneste dag er en gave, at vi må være takknemlige for livet vi har.

Vi får aldri denne dagen igjen.

Igjen; Varme tanker til hele familien og alle berørte. Det er MANGE som tenker på dere❤

Og selv om det er vanskelig å tro på nå, så har jeg trua på at både humoristen og fighteren Mats viser seg frem igjen❤

// Nina

Oi oi oi!

Jeg oppdaget plutselig at jeg er inne på topplista her på blogg.no sånn på ordentlig!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Da jeg satt med mobilen og bladde på toppen av forsiden for å se om kjæresten til Kokkejævel hadde født ennå på “bloggernes stories”, så så jeg plutselig meg selv:

Skvatt skikkelig! Har aldri tenkt over at det er topp 20 som ligger der oppe, egentlig.

Guri malla, – dette er jo innmari gøy, i hvert fall for ei dame i sin beste tørre slimhinne- og hetetoktalder, si!

Jeg begynte å blogge for ett år siden, kom på førsteplass på miniblogg.no etter få dager, og flyttet deretter raskt over til hovedplattformen som er her jeg er nå.

Og her har jeg stort sett ligget og vaket rundt midten av bloggtopp-lista som er de hundre mest leste bloggene.

Synes det er bra i seg selv. Aner ikke hvor mange bloggere som blogger på denne plattformen, men jeg vil tro det er en del som aldri er inne på lista i det hele tatt.

I går hadde jeg nesten 2000 sidevisninger. Opp til Kokkejævel og hans 88 000, er det et kvantesprang, men så er jo han i en liga for seg selv. Ære være, liksom. Lykke til med forestående fødsel, forresten! Når jeg først var inne på kokken er det jo på sin plass.

Jeg skal ikke føde. Det eneste jeg hadde å fortelle som gjorde at jeg plutselig klatret oppover lista, var en historie om mutter’n som flørta med fatter’n, og da satt’n i sikringsboksen, gitt! Ja, ikke en baby, altså. Bare det at innlegget tydeligvis traff en nerve hos mange.

Da jeg begynte å skrive var det for å fylle dagene med noe som var mitt. Og jeg hadde et behov for å skrive for å tømme meg for litt sorg og annen gruff etter en del år med ekstra belastning.

Dette er min jobb, liksom. Min daglige oppgave. Skrive litt på bloggen. Det har vært fint. Jeg har fått vrengt ut av meg både eder og galle, men også humor og glede, tror jeg.

Det hadde ikke vært like moro uten dere, så ærlig må jeg være. Jeg setter enormt stor pris på hver og en som klikker seg inn og leser bloggen min, mange av dere kommer med oppmuntrende kommentarer, spesielt på Facebook-siden min, og det er jo takket være dere at jeg fortsetter å skrive tanker og følelser omtrent hver eneste bidige dag.

Tusen takk!

Det kan godt hende jeg faller som en dupp nedover på lista når begeistringen over muttern’s kjærlighetserklæring til fatter’n har lagt seg, men da kan jeg uansett lene meg tilbake og si: “Jeg har vært helt der oppe blant de 20 beste”!

Ha en nydelig kveld!

I morgen vil jeg forresten fortelle om noe annet gøy som hendte i dag😍

// Nina

God fredag, folkens!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I går var jeg i tankefelt- og traume releaseterapi (TFT = tankefeltterapi, TRE = Trauma Release Exercises)

Det høres sikkert litt rart ut for de som ikke vet hva det er, men egentlig er det bare helt enkle og naturlige metoder som skal få kroppen til å lege seg selv ved å frigjøre den fra stress og spenninger som har fått bli i kroppen altfor lenge.

Jeg tror at mine smerter i rygg/sete/bein og nå senere både hofte og skulder, har blitt forsterket av stresset og presset jeg har hatt over meg i mange, mange år.

Jeg er uhyre sensitiv. Om Bård f.eks forsøker å massere meg litt forsiktig, gjør det kjempevondt og nervene “eksploderer” på en måte når de blir “aktivert”. Smertene blir enda verre i etterkant.

Nervene sender signaler til hjernen om at man har vondt, og så er det opp til hjernen å tolke hvor høy grad av smerte man opplever.

Det er ikke noe som er feil her. Vi tolker alle smerte ulikt. At jeg får mer vondt av massasje enn deg, betyr ikke at jeg innbiller meg smerten. For meg er den høyst reell.

Når et menneske blir utsatt for langvarig stress eller alvorlige traumer, kan det utløse andre sykdommer som depresjon, hjerte- og karsykdommer, diabetes, høyt blodtrykk, overvekt, migrene, dårlig hukommelse, mage- tarmproblemer, kreft etc etc.

Stress er mao ikke sunt. Kjenner du på stress, at du føler at omgivelsene dine forventer mer av deg enn det du klarer å prestere, da er det bare å få snakket med noen om det, sier jeg bare.

Ikke gå for lenge med den følelsen, det er ikke bra for deg.

Tilbake til tankefeltterapien.

Under behandlingen fikk jeg en voldsom tristhet over meg. Den satte seg i brystet. Kom overraskende på, jeg trodde jeg bare var litt “pling i bollen” i går. Følte bare at det var litt kaos i tankene mine uten at jeg kunne peke på noe konkret.

Og så, ut av intet, kom søsteren min Sidsel frem i tankene mine.

Savnet kom over meg. Jeg savner henne ikke så veldig mye fra da hun var syk, som på dette bildet fra 2018. Hun har antakelig falt ut av sengen under et epileptisk anfall på rommet sitt, ingen så hva som skjedde, og så har hun slått seg kraftig.

Ironisk nok var det på den tiden en panda som var yndlingsbamsen hennes. Hun var utrolig søt, da❤

Nei, jeg savner det helt spesielle søsterbåndet vi hadde mellom oss da hun var frisk og levde godt med sitt Downs syndrom. Jeg savner den dype kjærligheten vi hadde for hverandre “i gamle dager”.

Kjærligheten var selvfølgelig der da hun ble syk de siste årene også, men den kom ikke like godt til uttrykk da hun utviklet Alzheimer og fikk andre sykdommer som gjorde henne veldig redusert.

Jeg var så uendelig glad i den lille, fine storesøsteren min, og jeg vet at Sidsel var uendelig glad i meg.

Jeg savner latteren vi delte, kosestundene sammen på kafé eller hjemme, og ikke minst savner jeg de millioner av små kyss som hun delte ut hver eneste dag.

Hun var vår naturlige lykkepille.

Det var godt å bli bevisst det savnet gjennom terapien, for da fikk jeg gråte litt, og det hjelper alltid. Følte meg mye lettere (og sykt trøtt!) etterpå og savnet etter Sidselmor ble litt mindre.

Jeg tror denne formen for terapi hjelper meg til å takle smertene mine bedre. Terapien vil jo ikke gjøre meg frisk fra de fysiske plagene mine, men kanskje kan den hjelpe meg til å oppfatte smertene som mindre ille enn i dag, og det hadde vært gull.

Om ikke annet, så har jeg lært å fokusere på pusten og å puste med magen, og det er jaffal ikke feil!

Nå er det helg! Juhu! Vi skulle ha dratt på setra, men dårlig vær gjør at vi utsetter det til neste helg. Så da blir det rydding og kasting og planlegging her hjemme i stedet. Blir bra det!

// Nina

Akkurat nå kjenner jeg på en nydelig ro inni meg.

Det er bare meg her. Den eneste lyden jeg hører er fårikålen som står og putrer på komfyren og kubbelyset som blafrer bittelitt ved siden av meg her jeg sitter med kaffen min. Klokka er halv ti en søndag morgen.

Yngste snuppa nyter en rolig morgen på rommet sitt, Bård er av gårde for å se til båten som er på vinteropplag.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tror det er lenge siden jeg har kjent på en så sterk følelse av å være i harmoni med  kropp, sjel og sinn som akkurat nå. Og ‘akkurat nå’ må tolkes som det det står, akkurat nå.

Etterpå kan det hende jeg er i uzen. Obs! Uzen er ikke et ord. Bare Ninask.

At hussalget endelig gikk i boks er nok en stor årsak til at mitt indre er i balanse. Selv om jeg følte at det ikke stresset meg nevneverdig at det ikke ble solgt med én gang, så kjente jeg jo i høyeste grad at det må det ha gjort, for jeg har vært skikkelig utlada siden torsdag.

Hjernen har jobbet på høygir, jeg har sovet dårlig og samtidig vært stuptrøtt.

Men nå tror jeg huet har roet ned tempoet litt. Jeg er fortsatt utlada, men jeg klarer å senke skuldrene og roe ned tankespinnet.

…………..

Og så ble det brått et godt stykke utpå dagen før skriblinga fikk fortsette her.

Dro på kirkegården en tur. Det går lang tid mellom hver gang jeg er der. Føler ikke behovet. Men nå var det på høy tid å få bort sommerplantene og få satt ned litt høstlige planter i stedet.

Da jeg kom til grava, så jeg at noen nylig hadde vært der. Det brant i et lys. Kanskje det hadde brent siden i går kveld.

Veldig fint å se at noen er innom grava, tenner et lys, bryr seg litt. Det varmet, kjente jeg.

Det er ikke så ofte jeg er der alene. Som oftest tar jeg pappa med meg. Det var fint å være der alene. Jeg fikk tid til å reflektere litt. Kjenne på savnet etter søsknene mine.

Jeg fikk gråte litt over at familien vår plutselig skrumpet inn så mye på så kort tid. Mamma “forsvant” først, så begge søsknene mine, og så pappa som ikke er som han var, han heller, lenger.

Det begynte å regne mens jeg sto der. Jeg ristet av meg melankolien og dro hjem. Glad for at jeg hadde fått vært på besøk og gjort det litt finere for søsknene mine.

En grå, men likevel vakker søndag i oktober går mot kveld. Snart skal pappa hentes til middag, fårikål med øl og akk. Det blir bra å flytte ned til sentrum der han bor. Da kan han gå tørrskodd til oss og komme på middag hver dag om han vil. (Håper og tror ikke han vil det, he he).

Goood søndag til de tusen hjem!

// Nina

Husker dere den rørende dokumentar-serien Søsken som gikk på TV2 i 2017?

Der var bl.a. Martin og storebroren Markus med. Markus ble nominert til Gullruten for “Årets deltaker”.

Martin hadde downs syndrom og som 10-åring fikk han kreft, akutt lymfatisk leukemi.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Martin hadde vært kreftfri i halvannet år da han døde for 5 måneder siden.

Behandlingen han fikk for å bli frisk fra kreftsykdommen ble en stor belastning for kroppen. En dag i april ble Martin syk og vitale organer sviktet.

Superhelten Martin ble bare 15 år gammel og gikk ut av tiden 2.mai i år❤

Jeg er venn av mamma’n og pappa’n til Martin og Markus. Vi jobbet sammen i Braathens SAFE på 90-tallet.

På torsdag var jeg på besøk hjemme hos dem i Drammen. Det var lenge siden vi hadde sett hverandre.

Jeg husker godt at Monica ringte meg for ca. 15 år siden. Hun hadde fått vite at babyen hun bar i magen hadde Downs syndrom, og hun ville veldig gjerne snakke med mamma om hvordan det var å få et barn med et kromosom for mye.

Og nettopp fordi min søster også hadde Downs, føler jeg en ekstra forbindelse til familien i Drammen. Vi vet hvordan et liv med en med Downs har beriket livene våre, hvilke gleder de har gitt oss, og hvor stor sorg det er når de forlater oss.

Vi var så heldige å ha Sidsel hos oss helt til hun døde 56 år gammel i fjor vinter. Vi fikk ha en solstråle hos oss veldig lenge , og da hun gikk bort hadde hun levd livet til fulle.

Martin fikk ikke det. Han fikk knapt startet på ungdomslivet.

Han tilbrakte masse tid på sykehus fra han var 10 år. Til tross for sykdommen og de lange og tøffe behandlingene han måtte igjennom, var Martin en ukuelig optimist med et fantastisk syn på livet som kanskje bare er de med et kromosom for mye forunt å ha.

Mamma’n til Martin, Monica, brukte Facebook til å oppdatere alle rundt om hvordan det gikk med Martin fra han ble syk og til han døde.

Hun skildret åpent om en hverdag som må ha vært utrolig tøff. Martin ble frisk og fikk tilbakefall flere ganger, han fikk mange følgesykdommer og plager pga medisiner og behandlingen han gjennomgikk.

Monica visste like mye om kreft som legen selv, hun lærte seg å bruke ulike apparater som Martin trengte til behandlingen så han kunne være mest mulig hjemme.

Totalt sett har hele familien vært under et umenneskelig press i flere år, og det er beundringsverdig hvordan de har stilt opp for hverandre hele veien.

Jeg tror det er umulig for oss som ikke har opplevd det å skjønne hva de egentlig har gått gjennom.

Det er umulig for meg å fatte hvor inderlig vondt det må være å miste sitt eget barn.

Det eneste jeg vet, er hvor inderlig tomt det er uten våre små søsken med litt ekstra bagasje i livene våre.

Monica og Håkon gråter hver eneste dag fortsatt. De er fortsatt i dyp sorg og jeg er ganske sikker på at de fortsatt er i en slags boble der de bare eksisterer mens verden raser forbi utenfor.

Om man ikke hadde visst hva de hadde opplevd, ville man aldri gjettet det. De både ser normale ut og de oppfører seg normalt.

Da jeg kom hjem til dem på torsdag får jeg blomster, nydelige roser, når jeg kommer inn døra. “Gratulerer med hussalget!”

Altså! Hvor omtenksomt er ikke det? Har ikke de nok med sitt eget, liksom?

Og så varter de opp med nydelig lunsj, kaffe og cider og nybakt kake med gullstøv på. Alt dette fordi jeg kom på besøk mens de selv befinner seg i livets tøffeste fase?!

Jeg tar av meg hatten for styrken, rausheten og hjerterommet de viser❤

Det ble en god torsdag for oss alle hvor de tunge tankene ble satt på pause for en stund.

Og hvem vet? Kanskje satt Martin og Sidsel oppi himmelen og så ned på oss mens de koste seg med “rulle-pølse” (Martin) og Pepsi Max (Sidsel)?

Jeg tror det❤

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Overskriften er full av motsetninger. Akkurat som livet selv.

Det føles som en liten evighet siden jeg blogget sist.  Sånn er det innimellom, at tida bare flyr av gårde, og andre ting prioriteres.

Hjemme igjen etter en vidunderlig langhelg på setra.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Tilfeldighetene har gjort at to av våre beste vennepar også har hytte i samme område, og på lørdag var vi sammen fra tidlig formiddag til sene kveld i et fantastisk sommervær i denne vakre høstmåneden!

I disse Covid-19 tider kunne vi ikke vært mer heldige med samværet siden vi kunne sitte ute hele tiden.

Vi ble servert de beste blåskjellene jeg noen gang har smakt til lunsj. Himmel, så godt det var! Et måltid jeg aldri kommer til å glemme, tror jeg.

Etter blåskjell fulgte det etter hvert jegergryte på bålpanne, snacks og eplekake. Og vin. Hele dagen lang. Og sang. Masse sang rundt bålet. Mindfullness i praksis, nesten. Mulig vinen burde vært droppa for full uttelling…

Nå er det rett og slett helt ubeskrivelig og klyp-meg-i-armen-flott i fjellheimen. Vi vil jo bare være og være og være.

Takk for denne gang, setra. Du skuffer aldri.

Og så: Svosj! Tilbake til hverdagen!

I dag er det er Den internasjonale Alzheimerdagen, det var Facebook som minnet meg på det.

Jeg fikk opp et tre år gammelt minne fra en episode ved et besøk hos mamma på sykehjemmet. Det er et sterkt minne jeg vil huske til evig tid.

Litt klipp og lim fra minnet på Facebook her:

Det gikk lang tid før jeg hørte henne si det igjen, men i den senere tiden har det faktisk hendt at hun har sagt at hun er glad i meg. Det er godt og vondt å høre det. Godt fordi jeg tror hun glimtvis er litt klar, og så uendelig sårt og vondt fordi sånne sjeldne øyeblikk minner meg på at jeg aldri mer får mamma tilbake.

Sender en god klem i kveld til alle som har mistet noen de er glad i til den grusomme sykdommen❤

God uke ønskes til dere alle!

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

I november i fjor skrev jeg et innlegg jeg tilfeldigvis kom over igjen i dag. Det er ikke så ofte jeg går tilbake og leser det jeg har skrevet, prøver å skåne meg selv for det, hehe.

Det er rart å lese om den bobla jeg fortsatt befant meg i etter at søsteren og broren min døde så brått.

Innlegget hadde overskriften “Om selvmord og livsglede”. Du kan lese det innlegget om du trykker her. 

Det gjør litt vondt å lese det igjen, men mest av alt gir det meg håp om at alt blir bra igjen.

Annerledes, men bra. Sorgen over tapet av de jeg er glad i vil alltid være i dypet av hjertet mitt, men nå kjenner jeg at påkjenningene i årene før og tiden etter at de gikk bort begynner å lette for alvor og jeg er ordentlig i gang med å finne tilbake til meg selv igjen.

“Livet blir til mens man snubler.”

Det er en god måte å skildre livets gang på, synes jeg. Vi feiler, vi retter opp, vi ramler, vi reiser oss, vi taper og vi vinner.

Noe av det verste med å være så inni hampen langt unna det virkelige liv som jeg følte jeg var i lang tid (det vil si, livet var så absolutt høyst virkelig), – å være i en hverdag innhyllet av en tåkete saus, – var følelsen av at livet passerte uten at jeg selv hadde del i det.

Jeg var redd for at jeg aldri skulle klare å karre meg ut av tåkehavet. At den Nina jeg hadde blitt, var den Nina jeg kom til å være resten av livet.

At jeg ikke skulle komme meg ut av den smørja med konstant slitenhet, tiltaksløshet, fantasiløshet og nedstemthet.

Det er ikke så lett å tenke rasjonelt når man gisper etter luft og har mer enn nok med å gjøre normale hverdagslige ting.

Men jeg klarte etter hvert å ta grep underveis. Spiste riktig, kom meg ut i naturen, snakket om det, gikk til behandlinger, i det hele tatt gjorde jeg ganske mye for å finne veien ut av tåka, å bli mer levende, om jeg kan si det sånn. Finne meg sjæl igjen.

Men så viste det seg at det var det ikke det som manglet! Tiltakene hjalp så klart litt. Det er alltid godt å komme seg ut i naturen, det er bra å spise riktig, det er godt å snakke om problemene med noen.

Men det jeg ikke har skjønt, før nå, er at jeg også rett og slett trengte tid!

Det tar tid å bearbeide sorg og traumer. Særlig når man har vært utsatt for langvarig stress kombinert med kroniske smerter i mange år.

Jeg er utålmodig av natur, vil gjerne fikse alt med én gang. Men nå har jeg omsider skjønt at man må la kropp og sinn få bearbeide et langvarig kjør i eget tempo.

Alt. Blir. Bra. 

Jeg kjenner det nå. At ting begynner å bli bra. Jeg føler meg mer til stede, er mer våken, har mer energi. Takler smertene mine på en annen måte. Jeg har bare måttet la tiden jobbe litt for meg. Trim, riktig mat og samtaler er ikke nok. Tiden er kanskje den viktigste faktoren.

Det tok litt tid, men nå har jeg skjønt det 🙂

Så da møter jeg helgen med et smil om munnen og i visshet om at livet blir til mens jeg snubler meg videre. Alt blir bra❤

God fredag, godtfolk!

Vil du ha litt bakgrunnsstoff om meg, så finner du det blant annet i dette innlegget: “Du har født en idiot” sa legen

// Nina

Følg meg gjerne på Facebook:

https://www.facebook.com/ninautenfilter/