Hussalg, mammasavn og koronakropp

Nå er det så lenge siden jeg har blogget at jeg nesten ikke husker hvordan jeg gjør det.

Men i dag er det en perfekt dag å blogge på. I skrivende stund er det 4 kalde grader, det som kommer ned fra oven går nesten fra blankt og over i hvitt. Ikke akkurat sånn vi ønsker at mai-måneden skal oppføre seg, men vi må jo bare ta det vi får.

Mens vi venter på sola og varmen får blomstene kose seg inne i stedet.

 

Ukene med koronatilstander har gått siden forrige innlegg. Jeg synes dagene egentlig er ganske like som før landet stengte ned, med noen unntak, så klart.

Det jeg kjenner absolutt mest på nå, er at jeg savner mamma’n min. Det er to måneder siden jeg så henne. Jeg har ikke en gang snakket med henne på telefonen. Dels fordi jeg tror hun blir urolig av det, dels fordi det er litt vanskelig å holde en samtale i gang med henne, og dels fordi jeg er litt redd for at jeg selv skal bli lei meg. Jeg snakker jevnlig med pleierne som jobber på sykehjemmet, og de forteller at hun har det bra. Hun lever i sin tåkeverden. At vi ikke har vært på besøk på veldig lenge, tenker hun ikke på. Men de forteller at hun spiser veldig lite om dagen, og sover mer. De har begynt å gi henne ernæringsdrikke for at hun skal få i seg det kroppen trenger for å holde seg i live. Min søster Sidsel fikk også ernæringsdrikk den siste tiden hun levde… Så det setter i gang noen følelser. Jeg kjenner at jeg er redd for at mamma skal sovne inn alene uten at vi har sett henne på så lenge. Pleierne sier at det på ingen måte er så dårlig med henne enda, – da vil vi få beskjed. Likevel tenker jeg en del på det.

Det fine er at det nå skal lempes litt på restriksjonene, og jeg tror vi snart får dra og hilse på henne. Det blir godt. Samtidig som det vil bli vanskelig. Jeg kan få se henne, men med 2 meters avstand og utendørs. Å ikke få klemme på henne etter så lang tid blir vondt. Venter spent på mail fra sykehjemmet om når vi kan komme. Kanskje kommende uke?

Og så savner jeg å kosemose med barnebarna mine <3 Jeg har sett dem altfor lite siden 12.mars. Har vært ekstra forsiktig siden jeg også omgås pappa som er i risikogruppen. Å minimere smittefaren har vært fokus, men jeg gleder meg vilt til vi igjen kan være sammen på samme måte som før, alle sammen.

 

De siste ukene har jeg vært og fått intravenøs smertebehandling ca. annenhver uke. Da får jeg 3 ulike medisiner satt rett inn i en blodåre i armen. Meningen er at dette skal virke på hele sentralnervesystemet og bedøve smertene i noen uker, Har hatt 4 injeksjoner. De to første gangene kjente jeg bedring i et par dager, den tredje gangen i hele fem-seks dager. Den siste gangen fikk jeg satt nåler i ryggen i tillegg, og jeg vet ikke om det var det som gjorde at jeg dessverre fikk enda mer vondt i nesten en uke etter behandlingen. Frustrerende med så uklare resultater og jeg er spent på hva spesialisten sier når jeg skal inn for min femte behandling kommende fredag.

Selve behandlingen er litt guffen, synes jeg. For meg som liker å ha kontroll, er det ubehagelig å forsvinne inn i drømmeland i ca 90 minutter. Det hender jeg hallusinerer også, babler i vei. Heldigvis ingen “bad trips”, men like fullt ekkelt å ikke vite hva man sier i løpet av tiden man ligger der. Resten av dagen etter behandlingen er jeg også ganske utenfor meg selv, trøtt og sløv. Sist gang fikk jeg også en høyere dose, og denne gangen synes jeg den ulne følelsen i hodet varte i flere dager.

Om ikke denne behandlingen gir bedring i 3-4 uker av gangen, så vet jeg ikke om det er verdt det. Jeg foretrekker å være klar i hodet, men kan tåle noen dager med sløvhet om det gir flere uker med mindre smerter. Så vi får se, – neste behandling vil vel si noe om hvor veien går videre etterpå. Jeg krysser fingre for en litt bedre opplevelse neste gang.

 

Jeg babler og babler i vei, og kommer jo aldri til hva overskriften handler om, – unnskyld!

Vi har jo kjøpt leilighet og nå skal huset selges. Det er veldig blandede følelser rundt dette. Vi har bodd her i snart 7 år, og er innmari glad i huset og hvordan vi har fått det etter hvert. Det er rett og slett et veldig godt og praktisk hus å bo i, med masse lagringsplass både i kjeller og på loft. Vi har en deilig terrasse som vi elsker å være på, et stort nyoppusset bad som er så lyst og fint, en lun stue som vi storkoser oss i, og ikke minst et deilig soverom med vegg-til-vegg-teppe vi nylig har lagt. Luksusfølelse å gå til sengs eller å stå opp der. Ute synger fuglene ustanselig, nabolaget er fredelig og vi bor sentralt i forhold til butikker og offentlig kommunikasjon.

Men på grunn av helsa mi og for å frigjøre tid til vedlikehold, gressklipping, snømåking osv., har vi valgt å kjøpe leilighet. De siste månedene har vi ryddet og kastet, pusset opp og malt litt her og der. Hvorfor i all verden gjorde vi ikke dette for lenge siden, har vi spurt oss selv flere ganger. Typisk at man venter til man skal selge med å gjøre alle de småtingene man bare drøyer og drøyer…

Vi hadde visning på torsdag. Ingen kom. Har ikke peiling på hvorfor, men jeg antar at folk er litt mer forsiktige i disse dager. Boligmarkedet er på ingen måte på stedet hvil, det er bevegelse, men det tar bare litt lenger tid å få omsatt boliger i disse dager. Og heldigvis for oss, så har vi nesten all verden av tid. Leiligheten vår er ikke klar før om 7 – 11 måneder, og om vi får en hel sommer her uten å måtte tenke på flyttesjau, så er jeg egentlig veldig fornøyd. Litt skuffet i en times tid etter at visningen skulle være, bare. Har opplevd nok i mitt liv til at det skal litt mer til enn en visning uten folk før verden raser sammen, si.

Jeg vet vi får solgt. Og de som kjøper dette huset får et hus som er pusset opp i alle rom, det er ingen råteskader eller fukt, gubben får sitt eget snekkerverksted i kjelleren, muligheter for å lage trimrom eller kjellerstue, OG det er likevel plenty av bodplass. Det er gode vibber og sjel i dette huset.

Sjekk gjerne ut annonsen på Finn: https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=177520959

En liten bildekavalkade kommer her, alle bilder tatt av fotograf Anders Kjøndal. Flere bilder på Finn.

 

Vi har vært på setra én gang etter at hytteforbudet ble opphevet. Koronahår som vokser vilt, men like blid 🙂

Flere snakker om koronakroppen. Noen lurer kanskje på hvordan det går med min? Vel, jeg holder fortsatt på med min nye livsstil. Ikke like fanatisk som i begynnelsen, det hender jeg spiser noe med sukker eller mel i, men det er i kontrollerte former. Jeg har tatt av 14-15 kilo siden 8.januar, og det føles veldig fint. Jeg føler selv jeg har funnet en god måte å gå ned i vekt på. Det går litt saktere, men det er levbart. Føler ikke jeg forsaker noe som helst. Håpet er å kunne klare å trene uten at smertene skal eskalere, denne kroppen trenger mer styrke, uten tvil. Små skritt for en utålmodig sjel for meg er faktisk mulig, har jeg funnet ut.

 

Igjen ble det et litt for langt innlegg, sånn er det når jeg skriver så sjeldent. Takk til deg som holdt ut og leste helt hit. Jeg gir meg nok ikke helt med bloggingen, men det får bli med litt ujevne mellomrom fremover. Og DER kom sola, så da passer det fint å avslutte nå.

 

God søndag, godt folk!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg