I går var det akkurat to år siden broren min døde brått, 59 år gammel.

 

Jeg kommer aldri til å glemme telefonen som ringte søndag 13.januar.

Vi sto i gangen hjemme hos pappa, jakkene og skoene var på, vi var klare for å kjøre pappa tilbake til Bærum sykehus hvor han var innlagt med alvorlig sykdom, men han hadde hatt permisjon i helgen.

 

Mobilen min ringte. 

“Hei, det er fra hjemmesykepleien. Lars Ove ble funnet bevisstløs hjemme, blodsukkeret hans var på 1,1. Ambulansen kjørte av gårde med han til Drammen sykehus nå”.

 

Resten gikk på autopilot. Vi kjørte pappa tilbake til Bærum. Han måtte være tilbake innen et visst klokkeslett. Han var for syk til å forstå rekkevidden av det vi hadde fått høre. Men jeg forsto at det var alvorlig.

Blodsukker på 1. Hvor lenge har han ligget bevisstløs? Det var et døgn siden forrige hjemmesykepleie-besøk.

 

Jeg hadde snakket med han for to dager siden. Han sa da at han var veldig syk. Jeg hadde hørt det før, tok det ikke veldig ad notam. Skjønte ikke at det var alvor denne gangen. Jeg var bare lei av at han misbrukte pillene sine, drakk alkohol, lot kroppen gå ad undas. Lei av å være den eneste som hjalp pappa med mamma og søsteren min Sidsel.

 

Etter å ha fulgt pappa inn på medisinsk avdeling på Bærum, kjørte Bård og jeg rett til Drammen sykehus. Han var på intensiven.

 

Vi ventet litt, så fikk vi snakke med behandlende lege. Det var alvorlig. Han hadde blodforgiftning, akutt lever- og nyresvikt, indre blødninger. Men de drev livreddende behandling. Mirakler har skjedd før, sa de.

 

Men ikke denne gangen. Dagen etter, 14.januar på kvelden, skrudde legene av alle maskiner. Håpet var ute.

Vi fikk tatt farvel. Han var ikke ved bevissthet, men jeg håper han følte at vi var der, at vi ga han en klem, sa at vi var glad i han. Jeg ba om unnskyldning for at jeg ikke hadde vært der for han.

 

Så har det allerede gått to år. Jeg er glad vi har fått tapet og sorgen av både Lars Ove og Sidsel på avstand.

Pappa greier seg bemerkelsesverdig bra med tanke på hva han har mistet; To barn og kona si (Alzheimer, ikke død) i løpet av veldig, veldig kort tid. I tillegg til at han selv er syk. Han er sterk og fortsatt optimist. Det er beundringsverdig.

 

Jeg har aldri fått snakket med hun som fant broren min bevisstløs den dagen. Jeg er ikke sikker på om det var hun som ringte meg den dagen, eller om det var en kollega av henne. I dagene etterpå var det så mye som skjedde. Så døde søsteren min, og den samtalen jeg gjerne skulle hatt ble det aldri tid til.

Kanskje hadde sykepleieren et behov for å fortelle oss om opplevelsen? Eller var det bare en “vanlig dag på jobben”?

Jeg vet ikke. Men jeg vet at de gjør en veldig viktig samfunnsoppgave, og jeg beundrer alle som gjør disse viktige omsorgstjenestene for de syke og eldre dag ut og dag inn. Tusen takk.

 

// Nina

 

Følg meg gjerne:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter