Jeg har gruet meg en del til dagen i dag og morgendagen.

Hvorfor? Det er det dessverre et ganske bedritent svar på, bokstavelig talt.

 

Det er jo ikke noe morsomt å skrive om tarmer og sånn, for å være ærlig. Men noen må jo gjørra det, si, for det er et viktig tema å være åpen om.

Jeg gidder ikke at alt som er pinlig skal være tabu lenger. Drittlei tabuer. La oss snakke om det som om det var været vi diskuterte.

 

Når vi merker endringer i kroppen vår, og spesielt når vi kommer opp i en viss alder, så er det lurt å sjekke det opp.

 

Og det er dét dette innlegget skal handle om. Tarmer og avføring.

 

Jeg har alltid hatt litt trøbbel med tarmene mine. Det ligger i familien, pleier jeg å unnskylde meg med. Det er vel en sannhet med modifikasjoner. Magen min oppfører seg nok etter hvordan den blir behandlet.

Får den god behandling, oppfører den seg ganske greit, og hvis jeg fôrer den med dårlig mat og mye stress, sier den ganske fortp ifra.

 

For 6 år siden fikk jeg diagnosen IBS, irritabel tarmsyndrom (irritable bowel syndrome). Du kan lese mer om IBS på f.eks. Helsenorge sine sider her.

 

Jeg vet hvilke matvarer jeg bør holde meg unna, og hva som fungerer best for min mage. Stress bør unngås. Det har ikke vært så lett å unngå stress de siste 8-10 åra. Magesår og fjerning av galleblæra med tilhørende steiner er også kjent for undertegnede.

 

Likevel stusset jeg litt i sommer da avføringsmønsteret mitt endret seg. (Det er lettere å prate om det enn å skrive det, kjenner jeg. Muligens motsatt enn hva andre føler).

Anyways.

Jeg kan ikke tidfeste akkurat når ting endret seg, men plutselig begynte jeg å legge merke til fasongen på det som lå i toalettskåla. Det var slutt på “store saker”, om dere skjønner.

“På folkemunne” kalles det blyanttynn avføring.

Er ikke så ofte ordet ‘tynn’ brukes i samme åndedrag som navnet mitt, så egentlig er jeg litt fornøyd også, hehe.

 

Men kort og enkelt forklart; Siden i fjor sommer har alt som har kommet ut, vært enten blyanttynt eller mindre. Alltid.

Ikke én eneste gang har jeg fått til noen svære, “vulgære” greier som i gamle dager. Nei, nå bruker jeg ord som elegante og små lekkerbiskner om det som lander i skåla i stedet. Dét er også ord som sjelden brukes i mitt nærvær. Inntil altså i fjor sommer.

 

Så, altså.

Endret avføringsmønster i form av ny fasong og følelsen av å aldri få tømt meg skikkelig, kombinert med daglige magesmerterog at jeg føler meg enda mer sliten enn før (om mulig, liksom), gjør at jeg nå endelig har tatt affære og bedt om å få en koloskopi.

Jeg tror ikke det er kreft eller noe annet alvorlig. Men jeg vet at jeg bør sjekke meg likevel. Det skal man gjøre når man har hatt unormale symptomer over en viss periode. Jeg er straks 54 år. Ting skjer i denne alderen.

Kanskje er det en polypp som ligger litt i veien i passasjen nedover i systemet. Kanskje er det rett og slett bare IBS’en som sier at “nå får du pinadø skjerpe deg, jente! Spis ordentlig”!

Kanskje får jeg ikke svar på noe som helst.

Men da har jeg iallefall sjekket det ut. Jeg slipper å studere så innmari oppi skåla hver gang jeg har vært på do. For jeg ser jo etter blod, jeg gjør jo det. Men har ikke sett antydning til det heldigvis. Det gjør nok også at jeg er ganske rolig med hensyn til dette.

 

BORTSETT FRA DET FAKTUM AT JEG STARTER OPP MED ET HELVETES TØMMEREGIME FRA I DAG!

 

Jeg fikk henvisning til koloskopi av legen min. “Koloskopi er en undersøkelse av hele tykktarmen ved hjelp av et koloskop. Koloskopet er en bøyelig fiberoptisk slange som føres inn i tarmen. Man kan da inspisere tarmens innside og overføre bilder fra kroppens indre til en TV-skjerm”. (Sakset fra nhi.no)

 

Etter noen dager fikk legen min svar fra koloskopi-mannen om at jeg har så teknisk vanskelige tarmer å komme frem i (ref.min forrige koloskopi for seks år siden), at han anbefaler CT kolografi/ CT Kolon i stedet.

 

“Jippi!”, jublet jeg inni meg. “Jeg slipper å få en slange opp i ræva og langt opp i tarmene! Jeg kan bare legge meg på en benk og ta et bilde med klærne på i full fart. Sååå mye lettere, a gitt”!

 

Neida. Ikke helt sånn, dessverre.

 

Jeg må uansett gjennom et tømmeregime i dag. Det vil si at jeg må faste i hele dag før CT i morgen, og jeg må i tillegg drikke noe greier fra apoteket (900 spenn, takk) flere ganger om dagen som skal sørge for at tarmene blir så godt tømt som mulig før onsdag kl.12.

Yippee-ki-yay!

Dessuten skal jeg visstnok også få en slange opp i fiseringen som skal blåse luft inn i tarmene mens jeg ligger der og blir fotografert i morgen formiddag.

Stilig. Jeg elsker å få en slange ført opp i rompa av et fremmed menneske liggende oppå en benk i et rom med kaldt, hvitt lys rundt meg.

Søren óg.

Ja ja.

 

Det går i det minste fortere enn vanlig koloskopi. Halve tiden, bare.

15-20 minutter med en slange som blåser opp magen som en ballong inn gjennom en fisering som sikkert er sår etter å ha gå på do 63 ganger det siste døgnet for å skvipe ut siste rest av klementinene jeg spiste i går kveld. Au.

BUT WISH ME LUCK, PLEASE.

Hjelp meg gjennom dagen i dag med fasting og tømming, kjære du (gjennom gode tanker eller bønner). Det blir nok en dag med hyppige turer til toalettet. Passer skikkelig fint at jeg har en avtale med Markisemannen i halv tre-tida, kom jeg på… Shit au, – det går som det går.

 

Beklager om jeg har ødelagt for frokosten din. Jeg har ikke spist jeg heller, om det er noen trøst. Og jeg skriver ene og alene fordi det trengs info som dette på www.

Altfor få skriver og forteller om sine tarmproblemer. Og det er synd, for tarmkreft er én av de hyppigste årsakene til kreft her til lands. Om den oppdages tidlig er overlevelsesprosenten ganske høy.

Jeg tror ikke jeg har kreft. Men om det er noe sånt, så håper jeg at jeg ikke sjekker meg for sent bare fordi jeg ikke ville ha en slange opp i asle i så kort tid at det for tidsperspektivet til et helt liv, bokstavelig talt bare ville være for en liten fjert å regne.

 

Gode tanker til mine medsøstre og -brødre som i disse dager også går og venter på en koloskopi eller CT kolon. Det er noe dritt.

 

Glad tirsdag ønskes🥰

 

// Nina

 

God fredag, folkens!

 

I går var jeg i tankefelt- og traume releaseterapi (TFT = tankefeltterapi, TRE = Trauma Release Exercises)

Det høres sikkert litt rart ut for de som ikke vet hva det er, men egentlig er det bare helt enkle og naturlige metoder som skal få kroppen til å lege seg selv ved å frigjøre den fra stress og spenninger som har fått bli i kroppen altfor lenge.

 

Jeg tror at mine smerter i rygg/sete/bein og nå senere både hofte og skulder, har blitt forsterket av stresset og presset jeg har hatt over meg i mange, mange år.

Jeg er uhyre sensitiv. Om Bård f.eks forsøker å massere meg litt forsiktig, gjør det kjempevondt og nervene “eksploderer” på en måte når de blir “aktivert”. Smertene blir enda verre i etterkant.

Nervene sender signaler til hjernen om at man har vondt, og så er det opp til hjernen å tolke hvor høy grad av smerte man opplever.

Det er ikke noe som er feil her. Vi tolker alle smerte ulikt. At jeg får mer vondt av massasje enn deg, betyr ikke at jeg innbiller meg smerten. For meg er den høyst reell.

 

Når et menneske blir utsatt for langvarig stress eller alvorlige traumer, kan det utløse andre sykdommer som depresjon, hjerte- og karsykdommer, diabetes, høyt blodtrykk, overvekt, migrene, dårlig hukommelse, mage- tarmproblemer, kreft etc etc.

Stress er mao ikke sunt. Kjenner du på stress, at du føler at omgivelsene dine forventer mer av deg enn det du klarer å prestere, da er det bare å få snakket med noen om det, sier jeg bare.

Ikke gå for lenge med den følelsen, det er ikke bra for deg.

 

Tilbake til tankefeltterapien.

Under behandlingen fikk jeg en voldsom tristhet over meg. Den satte seg i brystet. Kom overraskende på, jeg trodde jeg bare var litt “pling i bollen” i går. Følte bare at det var litt kaos i tankene mine uten at jeg kunne peke på noe konkret.

Og så, ut av intet, kom søsteren min Sidsel frem i tankene mine.

Savnet kom over meg. Jeg savner henne ikke så veldig mye fra da hun var syk, som på dette bildet fra 2018. Hun har antakelig falt ut av sengen under et epileptisk anfall på rommet sitt, ingen så hva som skjedde, og så har hun slått seg kraftig.

Ironisk nok var det på den tiden en panda som var yndlingsbamsen hennes. Hun var utrolig søt, da❤

Nei, jeg savner det helt spesielle søsterbåndet vi hadde mellom oss da hun var frisk og levde godt med sitt Downs syndrom. Jeg savner den dype kjærligheten vi hadde for hverandre “i gamle dager”.

Kjærligheten var selvfølgelig der da hun ble syk de siste årene også, men den kom ikke like godt til uttrykk da hun utviklet Alzheimer og fikk andre sykdommer som gjorde henne veldig redusert.

Jeg var så uendelig glad i den lille, fine storesøsteren min, og jeg vet at Sidsel var uendelig glad i meg.

Jeg savner latteren vi delte, kosestundene sammen på kafé eller hjemme, og ikke minst savner jeg de millioner av små kyss som hun delte ut hver eneste dag.

Hun var vår naturlige lykkepille.

 

Det var godt å bli bevisst det savnet gjennom terapien, for da fikk jeg gråte litt, og det hjelper alltid. Følte meg mye lettere (og sykt trøtt!) etterpå og savnet etter Sidselmor ble litt mindre.

Jeg tror denne formen for terapi hjelper meg til å takle smertene mine bedre. Terapien vil jo ikke gjøre meg frisk fra de fysiske plagene mine, men kanskje kan den hjelpe meg til å oppfatte smertene som mindre ille enn i dag, og det hadde vært gull.

Om ikke annet, så har jeg lært å fokusere på pusten og å puste med magen, og det er jaffal ikke feil!

 

Nå er det helg! Juhu! Vi skulle ha dratt på setra, men dårlig vær gjør at vi utsetter det til neste helg. Så da blir det rydding og kasting og planlegging her hjemme i stedet. Blir bra det!

 

// Nina

 

Jeg var ikke helt ærlig da jeg skrev i går at årsaken til gynekologtimen min i dag var at jeg ville sjekke ut en annen form for østrogenbehandling mot overgangsplager.

 

Den primære årsaken var nemlig at jeg har begynt å blø nedentil.

Jeg har jo ikke mensen lenger. Jeg skal ikke blø. Så da jeg på fredag, rett før journalistene fra Hjemmet kom for å intervjue meg, oppdaget mørkt blod da jeg var en kjapp tur på do, skvatt jeg litt.

 

I følge Norsk Helseinformatikk, nhi.no, skal kvinner som blør etter overgangsalder sjekke seg. Det første man skal tenke er kreft. Men i 9 av 10 tilfeller er det ikke kreft.

Så jeg har ikke vært engstelig. Har tenkt at det er en naturlig årsak til det mørke blodet som for meg virket som store mengder de to-tre første dagene, litt mindre i går og i dag.

Likevel har jeg kjent på litt magesmerter. Prøvde å avfeie det med at underbevisstheten og psyken drev litt gjøn med meg.

Da jeg satt på venterommet hos gynekologen, tok jeg noen selfies. Tenkte at jeg måtte ha bilder fra dagen jeg fikk vite at jeg hadde kreft. D-dagen. Om noen måneder ville selfiene av meg kanskje vise innhule kinn og øyne under en blank skalle.

Man skal ikke tøyse med sånt, men seriøst, det var det jeg tenkte. I hvert fall da jeg lot tankene vandre ut på ville veier.

 

Tenkte også på at det ville bli utrolig trist for pappa som ville miste alle tre barna sine før han selv gikk bort. Det skal vel ikke gå an? Og hvor på kirkegården er det plass til meg? Lars Ove og Sidsel ligger i en familiegrav. Det er plass til to navn til på stenen der. Mamma og pappa, hadde jeg tenkt. Og jeg ønsker uansett å ligge sammen med Bård. Er det plass ved siden av familien min, tro?

 

Også kunne jeg heller ikke fortelle barna mine om dette. Min eldste datter har bursdag i dag (Hipp hipp hurra!). Kan ikke la bursdagen hennes minne om den dagen mora fikk kreft, vettu.

Det vil jo uansett ta noen dager å få svar på prøvene som gynekologen ville bli nødt til å ta, så ingen grunn til å si noe enda.

 

Jada, dramatisk. Godt ingen kan se inni hodet mitt, eller at vi kan se inni hverandres. Myyye rart hadde kommet frem da, gitt!

 

Uten å gå innpå selve undersøkelsen som er en litt kjip affære i seg selv, så sto alt bra til i katedralen! Livmora var helt nydelig, faktisk! Ikke en kreftcelle å se noe sted. Ingen svulster. Glatte og fine slimhinner. Ikke rart når det er fullt av blod inni der, tenkte jeg.

Men jeg tar imot alle positive ord og vendinger med et stort smil, og er glad jeg slipper operasjon, cellegift og det som verre er.

Det ble selvfølgelig tatt en celleprøve, men gynekologen mente den vil være fin når svaret kommer.

– Hvorfor er blodet så mørkt, spurte jeg.

– Det er fordi det er så lite blod, svarte hun.

 

Akkurat det syntes jeg var et litt rart svar, men jeg slår meg til ro med det. Hun bør jo vite hva hun snakker om..

Jeg fikk en østrogenspray i stedet for plasteret jeg bruker nå, og om jeg ikke slutter å blø innen en stund, får jeg heller ta kontakt igjen.

– Hva er en stund, spurte jeg.

– Innen jul, svarte hu.

 

Jeg holdt kjeft. Men jeg lover, at om jeg ikke har slutta å blø om noen få uker, så skal jeg jaggu meg sjekke det ut da. Jeg venter ikke til vi tenner det første lyset i adventstaken. Jula skal få være rød uten mitt bidrag, for å si det sånn🤪

 

// Nina

 

Hva i all verden er det som skjer når et innlegg om en alvorlig kreftsyk mann som er prisgitt hjelp fra andre får færre delinger enn innlegg om tørre slimhinner  og flåsete fengselhistorier?

Har vi så nok med oss selv at vi ikke orker å ta inn over oss at andre mennesker går gjennom sitt livs verste mareritt?

Er det lettere å se en annen vei? Late som vi ikke har hørt om det?

Ødelegger det den gode julestemningen?

Arnulf Øverlands ord “Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv” treffer midt i magen her, tenker jeg.

 

Heldigvis er det mange som har donert penger til Spleisen til inntekt for Mortens immunterapi (klikk her), – en behandling som er hans eneste reelle håp om bedring fra kreftsykdommen. Nå er de nesten i mål! Og det er jo bare helt fantastisk!

Én måte å komme helt i mål på, er at flere deler Spleisen på sosiale medier. Du trenger ikke kjenne Morten for å dele. Jeg kjenner han overhodet ikke. Da jeg snoket litt på Facebook for å finne ut litt mer om han, leste jeg at han jobber i Vålerenga Ishockey og at han giftet seg for ikke så lenge siden. En kjekk kar som burde leve i mange, mange år til. Det er altfor tidlig å dø når man er bare noen og førti…

Om det er et håp om overlevelse, eller bare en mulighet for å få leve enda litt lenger, så synes jeg vi burde trykke “del” om vi kommer over en sak som betyr så uendelig mye for de det gjelder. Være et medmenneske, rett og slett.

Dette gjelder selvsagt ikke særskilt for Spleisen til Morten, det er dessverre mange lignende historier og skjebner som fortjener ekstra oppmerksomhet. Jeg har ikke alltid vært så flink til å dele på Facebook, men jeg tror jeg er ganske god til å gi noen kroner når jeg har mulighet.

Om du ikke har råd til å gi penger, så kan du dele likevel. Det genererer nemlig donasjoner til spleisen, så indirekte gir du penger og bidrar så godt du kan. Det har jeg skjønt nå. Da jeg ga penger til denne Spleisen, leste jeg at jeg indirekte bidro til å samle inn 150,- ekstra om jeg delte det. Er ikke det bra?

Jeg har forståelse for at vi ikke kan dele alt eller gi penger til alle innsamlinger. Jeg gjør jo ikke det selv, heller. Men da jeg på lørdag leste om lillebroren til en bekjent som har ett eneste håp igjen, så tenkte jeg at jeg måtte gjøre det lille jeg kunne. Der og da hadde jeg tid. Senere på kvelden skulle vi ha et lite julebord med venner, og jeg hadde allerede brukt mye penger på god mat, drikke og stæsj for å gjøre det litt ekstra julefint hjemme. Jeg har også allerede brukt altfor mye penger på julegaver. Jeg har ødslet så mye i desember at jeg faktisk føler meg skikkelig uvel.

Kanskje kan man si at jeg kjøper meg fri fra dårlig samvittighet. Og det gjør jeg jo på et vis. Men det gir meg også mye å gi. Jeg har aldri angret på en eneste krone jeg har gitt bort til veldedige formål. Hele året gjennom gir jeg penger til ulike innsamlinger når jeg har mulighet. Ikke fordi jeg har så innmari god råd, det merkes godt at jeg bare har 66 % av tidligere inntekt, men fordi jeg synes prinsippet om å dele på godene er fint, og det gir meg en bedre følelse når jeg gir. Og så får jeg heller spare inn på andre innkjøp når det kniper.

What goes around comes around, sies det. Det tror jeg på. Å være mot andre som du vil at andre skal være mot deg. Jeg velger ihvertfall å tro at det lønner seg i lengden.

 

Jula er en tid da vi generelt er flinkere enn ellers i året til å tenke på vår neste, vi er litt rausere, litt snillere, litt rundere i kantene (bortsett fra når overgangsalder-trollet slår til og undertegnede kan skremme fanden på flatmark, da…).

Om du vil gjøre en ekstra god gjerning i kveld, så kan du jo dele Spleisen til inntekt for Morten https://www.spleis.no/project/93689, eller gi noen kroner. Eller del en annen Spleis.

Eller kjøp =Oslo, gi til Frelsesarmeen eller Kirkens bymisjon, gi noen kroner til tiggeren på gata, hjelp en mann over gata, ta en telefon, gi et smil og et hei til de du passerer på gata. – Tid er også verdifullt – har du ikke råd til å gi penger, så har du kanskje tid å dele med noen som trenger deg?

Fortsatt fin adventstid til deg og dine.

 

// Nina

 

Jeg kjenner ikke Morten, men jeg vet hvem storesøsteren hans er. Jeg vet hvordan det er å miste et søsken så altfor tidlig. Derfor var det lett å støtte denne saken.

Det er opprettet en spleis for kreftsyke  Morten som nå i grunnen bare har ett reelt valg igjen om overlevelse. Og det haster.

Les under her hva som står i spleisen som er opprettet eller gå direkte inn på linken her: https://www.spleis.no/project/93689

 

Hei!

Flere dager uten å blogge. Jeg har overlevd, og det har dere også. Har vært litt halvsyk de siste dagene. Kald og varm om hverandre, rennende nese, sånn kiling som fører til nys, vet dere. Vondt i halsen, vondt i hodet. Men det blir ikke noe mer ut av det. Heldigvis og bank i bordet.

Inspirasjonen til å skrive har vært fraværende, men det skyldes ikke bare dårlig form, tror jeg. Det skyldes også en telefon jeg fikk for noen dager siden. Legen på Solgården bo- og omsorgssenter der mamma bor, ringte og sa at mamma har stigende verdier på en kreftmarkør. En markør som indikerer tykktarmskreft.

Det slo litt luften ut av ballongen, kjente jeg. Samtidig som katastrofeberedskapen i kroppen strammet seg til. Gjorde seg klar til å ta i mot flere dårlige nyheter. Umiddelbare tanker er jo “hvor lenge har hun igjen?”, “får hun mye smerter?”, “hvordan vil pappa takle dette?”…

Men den aller første tanken: “Å nei! Mamma kommer til å dø!”

Det høres kanskje rart ut å tenke sånn. Mamma har jo hatt Alzheimer i mange år, hun har ikke lang tid igjen på jorden uansett. Ihvertfall om man leser statistikken. Likevel var det tanken om død som kom først, sammen med en del tårer. Mamma har hatt Alzheimer så lenge nå, det er sånn jeg kjenner henne. Jeg har tenkt at hun vil dø av Alzheimer, sovne inn en dag etter at hjernen ubønnhørlig har svunnet bort i intet.

Nå har hun fått kreft i tillegg. Det er en liten mulighet for at kreftmarkøren har en annen årsak, men legen tror mest på kreftteorien. Vi gjør ikke videre undersøkelser. Det har ingen hensikt å utsette henne for sykehus og undersøkelser. Hun vil ikke tåle belastningen med å sette i gang med kreftbehandling, så nå snakker vi om smertelindring i stedet.

Det er ikke sikkert mamma vil dø av kreften. Kanskje dør hun pga Alzheimer før kreftsvulsten gjør for mye faenskap i kroppen hennes.

Men beskjeden om denne kreften fikk meg til å innse at mamma kommer til å dø, kanskje snart. Jeg har allerede sørget over mamma da hun døde den første gangen. Da hun langsomt forsvant, først uten at vi forsto hva som var i ferd med å skje, deretter de tunge årene da vi forsto at hjernen hennes smuldret bort, at hun aldri ville bli seg selv igjen. At mamma var i rommet, men hun var ikke der likevel. 

 

Det har vært en enorm sorg å gå gjennom. Fy flate for en grusom sykdom det er. Både for den som rammes og for de nærmeste rundt. Jeg husker så godt hvor mye sint mamma var i starten av sykdommen. Men hun snakket ikke om det, hun ble sikkert livredd da hun merket at minnene begynte å forsvinne. Hun husket ikke hva vi hadde snakket om sist vi pratet sammen, og for en som mamma, hvor fasaden var viktig, var det lettere å la være å snakke med noen. Hun sluttet å ringe. Hun sluttet å bry seg. For da trengte hun ikke å huske på noe. Da ville sikkert ingen merke at noe var galt…

Og nå, da denne telefonen kom, så ble jeg minnet på at mamma skal dø en gang til. Jeg trodde sorgen over at hun var borte var bearbeidet, men det er den tydeligvis ikke. Det er visst en sorg til som skal ut. Det er litt tidlig å ta frem den sorgen nå. Hun kan sikkert leve en god stund til. Men jeg fikk det litt i trynet, at å miste mamma fysisk også vil bli en sorg som skal leves gjennom. Jeg trodde jeg var forberedt. Men å være forberedt på døden blir vi nok aldri.

 

Og så er det noen som oppfatter døden litt sent, som min søster Sidsel med Downs syndrom. Hun ringte meg 22.november 2013:

“Hei Nina. Jeg har en veldig trist nyhet å fortelle”.

“Huff da, Sidsel! Hva er det som har skjedd?”

“Det er veldig trist, altså. Jeg så det på Dagsrevyen”

“Jaha? Du må fortelle meg det, da?”

“Kennedy er død”, sa Sidsel.

Det var en minnemarkering på Dagsrevyen for Kennedy på 50-årsdagen for hans død i 1963. Sidsel hadde alltid syntes at John F. Kennedy var en kjekk mann. At han var død hadde gått henne hus forbi. Det er visst alltid en tid for sorg, også 50 år etter😉

 

God lørdag!

// Nina

Følg meg gjerne på Facebook:

https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Og på Instagram:

http://www.instagram.com/nina_utenfilter