Nei, – skulle vi ha skjerpet oss litt, kanskje?

Hva i all verden er det som skjer når et innlegg om en alvorlig kreftsyk mann som er prisgitt hjelp fra andre får færre delinger enn innlegg om tørre slimhinner  og flåsete fengselhistorier?

Har vi så nok med oss selv at vi ikke orker å ta inn over oss at andre mennesker går gjennom sitt livs verste mareritt?

Er det lettere å se en annen vei? Late som vi ikke har hørt om det?

Ødelegger det den gode julestemningen?

Arnulf Øverlands ord “Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv” treffer midt i magen her, tenker jeg.

 

Heldigvis er det mange som har donert penger til Spleisen til inntekt for Mortens immunterapi (klikk her), – en behandling som er hans eneste reelle håp om bedring fra kreftsykdommen. Nå er de nesten i mål! Og det er jo bare helt fantastisk!

Én måte å komme helt i mål på, er at flere deler Spleisen på sosiale medier. Du trenger ikke kjenne Morten for å dele. Jeg kjenner han overhodet ikke. Da jeg snoket litt på Facebook for å finne ut litt mer om han, leste jeg at han jobber i Vålerenga Ishockey og at han giftet seg for ikke så lenge siden. En kjekk kar som burde leve i mange, mange år til. Det er altfor tidlig å dø når man er bare noen og førti…

Om det er et håp om overlevelse, eller bare en mulighet for å få leve enda litt lenger, så synes jeg vi burde trykke “del” om vi kommer over en sak som betyr så uendelig mye for de det gjelder. Være et medmenneske, rett og slett.

Dette gjelder selvsagt ikke særskilt for Spleisen til Morten, det er dessverre mange lignende historier og skjebner som fortjener ekstra oppmerksomhet. Jeg har ikke alltid vært så flink til å dele på Facebook, men jeg tror jeg er ganske god til å gi noen kroner når jeg har mulighet.

Om du ikke har råd til å gi penger, så kan du dele likevel. Det genererer nemlig donasjoner til spleisen, så indirekte gir du penger og bidrar så godt du kan. Det har jeg skjønt nå. Da jeg ga penger til denne Spleisen, leste jeg at jeg indirekte bidro til å samle inn 150,- ekstra om jeg delte det. Er ikke det bra?

Jeg har forståelse for at vi ikke kan dele alt eller gi penger til alle innsamlinger. Jeg gjør jo ikke det selv, heller. Men da jeg på lørdag leste om lillebroren til en bekjent som har ett eneste håp igjen, så tenkte jeg at jeg måtte gjøre det lille jeg kunne. Der og da hadde jeg tid. Senere på kvelden skulle vi ha et lite julebord med venner, og jeg hadde allerede brukt mye penger på god mat, drikke og stæsj for å gjøre det litt ekstra julefint hjemme. Jeg har også allerede brukt altfor mye penger på julegaver. Jeg har ødslet så mye i desember at jeg faktisk føler meg skikkelig uvel.

Kanskje kan man si at jeg kjøper meg fri fra dårlig samvittighet. Og det gjør jeg jo på et vis. Men det gir meg også mye å gi. Jeg har aldri angret på en eneste krone jeg har gitt bort til veldedige formål. Hele året gjennom gir jeg penger til ulike innsamlinger når jeg har mulighet. Ikke fordi jeg har så innmari god råd, det merkes godt at jeg bare har 66 % av tidligere inntekt, men fordi jeg synes prinsippet om å dele på godene er fint, og det gir meg en bedre følelse når jeg gir. Og så får jeg heller spare inn på andre innkjøp når det kniper.

What goes around comes around, sies det. Det tror jeg på. Å være mot andre som du vil at andre skal være mot deg. Jeg velger ihvertfall å tro at det lønner seg i lengden.

 

Jula er en tid da vi generelt er flinkere enn ellers i året til å tenke på vår neste, vi er litt rausere, litt snillere, litt rundere i kantene (bortsett fra når overgangsalder-trollet slår til og undertegnede kan skremme fanden på flatmark, da…).

Om du vil gjøre en ekstra god gjerning i kveld, så kan du jo dele Spleisen til inntekt for Morten https://www.spleis.no/project/93689, eller gi noen kroner. Eller del en annen Spleis.

Eller kjøp =Oslo, gi til Frelsesarmeen eller Kirkens bymisjon, gi noen kroner til tiggeren på gata, hjelp en mann over gata, ta en telefon, gi et smil og et hei til de du passerer på gata. – Tid er også verdifullt – har du ikke råd til å gi penger, så har du kanskje tid å dele med noen som trenger deg?

Fortsatt fin adventstid til deg og dine.

 

// Nina

 

Vil du hjelpe Morten, vær så snill?

Jeg kjenner ikke Morten, men jeg vet hvem storesøsteren hans er. Jeg vet hvordan det er å miste et søsken så altfor tidlig. Derfor var det lett å støtte denne saken.

Det er opprettet en spleis for kreftsyke  Morten som nå i grunnen bare har ett reelt valg igjen om overlevelse. Og det haster.

Les under her hva som står i spleisen som er opprettet eller gå direkte inn på linken her: https://www.spleis.no/project/93689

 

13.12.2019: Morten fikk påvist kreft i mage med spredning i leveren i januar 2017. Morten responderte bra på behandlingen de første 18 månedene. Sommeren 2019 sluttet cellegiften å virke og han startet på nye behandlinger. Disse behandlingene har ikke hatt den ønskede effekten og kreftsvulstene har begynt å vokse igjen. Vi er nå på det tidspunkt at det offentlige ikke har flere behandlingsformer som man vet fungerer for Morten sin kreftform.

Morten har det siste halve året slitt med mange infeksjoner og vært i perioder veldig dårlig.  Det har toppet seg nå de 3 siste ukene med flere infeksjoner og altfor høye leververdier. Legen har på Mortens vegne søkt om immunterapi, men søknaden ble avslått i dag 13.12.2019. Vi står nå i en fortvilet situasjon; Morten “står på kanten av stupet”.

I dag fikk han tre valg for de neste ukene:

1. Prøve en cellegift som tidligere har vist seg ikke å fungere i håp om at den “bremser” veksten noe.

2. Prøve stråling kun på leveren (uprøvd på så store områder, uvisst om virkning). Morten prøver stråling og håper det gir en kortsiktig effekt som kjøper litt mer tid å leve. Dersom kroppen ikke henter seg inn igjen etter dette er man ved veis ende.

3. Det eneste eventuelle håpet som da gjenstår er å prøve immunterapi. Han tok en GEN-test på Aleris i august 2019 som viste at immunterapi muligens kunne virke på hans type kreft.

– “Vi vil understreke at vi er veldig fornøyd med hjelpen det offentlige har gitt oss fram til nå. Leger, annet sykehuspersonell og andre vi har møtt gjennom Mortens behandling frem til nå har gitt oss svært god oppfølgning. Dessverre er det utilstrekkelig slik situasjonen har utviklet seg.” Ref Mette (Mortens kone)

Derfor; Etter å ha vært i kontakt med Aleris kreftsenter i dag så gir de oss tilbud om immunterapi som de har tro på kan virke. Summen på en 3 mnd behandling er kr 333.760,- De kan starte behandlingen allerede på førstkommende onsdag (18.des 2019). Vi har dessverre ikke alle disse pengene selv og må derfor høre med kjente og ukjente om dere kan hjelpe oss med dette.

 

Alle monner drar! Vær med å gi Morten og hans familie et håp i jula❤

Del gjerne!

https://www.spleis.no/project/93689

// Nina

Når døden banker på

 

Hei!

Flere dager uten å blogge. Jeg har overlevd, og det har dere også. Har vært litt halvsyk de siste dagene. Kald og varm om hverandre, rennende nese, sånn kiling som fører til nys, vet dere. Vondt i halsen, vondt i hodet. Men det blir ikke noe mer ut av det. Heldigvis og bank i bordet.

Inspirasjonen til å skrive har vært fraværende, men det skyldes ikke bare dårlig form, tror jeg. Det skyldes også en telefon jeg fikk for noen dager siden. Legen på Solgården bo- og omsorgssenter der mamma bor, ringte og sa at mamma har stigende verdier på en kreftmarkør. En markør som indikerer tykktarmskreft.

Det slo litt luften ut av ballongen, kjente jeg. Samtidig som katastrofeberedskapen i kroppen strammet seg til. Gjorde seg klar til å ta i mot flere dårlige nyheter. Umiddelbare tanker er jo “hvor lenge har hun igjen?”, “får hun mye smerter?”, “hvordan vil pappa takle dette?”…

Men den aller første tanken: “Å nei! Mamma kommer til å dø!”

Det høres kanskje rart ut å tenke sånn. Mamma har jo hatt Alzheimer i mange år, hun har ikke lang tid igjen på jorden uansett. Ihvertfall om man leser statistikken. Likevel var det tanken om død som kom først, sammen med en del tårer. Mamma har hatt Alzheimer så lenge nå, det er sånn jeg kjenner henne. Jeg har tenkt at hun vil dø av Alzheimer, sovne inn en dag etter at hjernen ubønnhørlig har svunnet bort i intet.

Nå har hun fått kreft i tillegg. Det er en liten mulighet for at kreftmarkøren har en annen årsak, men legen tror mest på kreftteorien. Vi gjør ikke videre undersøkelser. Det har ingen hensikt å utsette henne for sykehus og undersøkelser. Hun vil ikke tåle belastningen med å sette i gang med kreftbehandling, så nå snakker vi om smertelindring i stedet.

Det er ikke sikkert mamma vil dø av kreften. Kanskje dør hun pga Alzheimer før kreftsvulsten gjør for mye faenskap i kroppen hennes.

Men beskjeden om denne kreften fikk meg til å innse at mamma kommer til å dø, kanskje snart. Jeg har allerede sørget over mamma da hun døde den første gangen. Da hun langsomt forsvant, først uten at vi forsto hva som var i ferd med å skje, deretter de tunge årene da vi forsto at hjernen hennes smuldret bort, at hun aldri ville bli seg selv igjen. At mamma var i rommet, men hun var ikke der likevel. 

 

Det har vært en enorm sorg å gå gjennom. Fy flate for en grusom sykdom det er. Både for den som rammes og for de nærmeste rundt. Jeg husker så godt hvor mye sint mamma var i starten av sykdommen. Men hun snakket ikke om det, hun ble sikkert livredd da hun merket at minnene begynte å forsvinne. Hun husket ikke hva vi hadde snakket om sist vi pratet sammen, og for en som mamma, hvor fasaden var viktig, var det lettere å la være å snakke med noen. Hun sluttet å ringe. Hun sluttet å bry seg. For da trengte hun ikke å huske på noe. Da ville sikkert ingen merke at noe var galt…

Og nå, da denne telefonen kom, så ble jeg minnet på at mamma skal dø en gang til. Jeg trodde sorgen over at hun var borte var bearbeidet, men det er den tydeligvis ikke. Det er visst en sorg til som skal ut. Det er litt tidlig å ta frem den sorgen nå. Hun kan sikkert leve en god stund til. Men jeg fikk det litt i trynet, at å miste mamma fysisk også vil bli en sorg som skal leves gjennom. Jeg trodde jeg var forberedt. Men å være forberedt på døden blir vi nok aldri.

 

Og så er det noen som oppfatter døden litt sent, som min søster Sidsel med Downs syndrom. Hun ringte meg 22.november 2013:

“Hei Nina. Jeg har en veldig trist nyhet å fortelle”.

“Huff da, Sidsel! Hva er det som har skjedd?”

“Det er veldig trist, altså. Jeg så det på Dagsrevyen”

“Jaha? Du må fortelle meg det, da?”

“Kennedy er død”, sa Sidsel.

Det var en minnemarkering på Dagsrevyen for Kennedy på 50-årsdagen for hans død i 1963. Sidsel hadde alltid syntes at John F. Kennedy var en kjekk mann. At han var død hadde gått henne hus forbi. Det er visst alltid en tid for sorg, også 50 år etter😉

Sidsel i 2013, fortsatt lykkelig uvitende om Kennedys død 50 år tidligere. Det samme året hun ble født. Ikke så rart hun ikke visste, kanskje? 😅

 

God lørdag!

// Nina

Følg meg gjerne på Facebook:

https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Og på Instagram:

http://www.instagram.com/nina_utenfilter