Jeg savner dere!

Jeg har ikke vært oppmerksom på denne datoen, 19.februar. Og så dukker minnet fra denne dagen i fjor opp på Facebook, og jeg kjenner at tårene presser på, savnet blusser opp.

Dette er datoen da vi tok et endelig farvel med søsteren min. Min gode, fine, umistelige Sidsel.

Etter bisettelsen i fjor skrev jeg at tanken på et liv uten henne var uutholdelig å tenke på, at det var vanskelig å virkelig la det synke inn. Det var for vondt, rett og slett.

 

Alle som har mistet noen er nok flinke til å skyve smerten og tankene unna. Å tenke at man aldri mer skal se eller snakke med den personen man har mistet, – det er rett og slett altfor smertefullt. Altfor vanskelig å tenke på.

Det er jo bra at vi har evnen til å sette opp et skjold. Hadde vi ikke hatt det, hadde det ikke vært til å bære.

Likevel kjenner jeg akkurat nå at jeg vil tillate meg selv å føle litt, slippe opp litt for alle følelsene, rett og slett gråte og rope ut savnet litt. Jeg er hjemme alene, jeg kan tillate meg det. Jeg vet jeg ikke blir i det mørket, men kanskje gjør det meg godt å være litt fortvilet en liten stund, bare la tristheten ta litt over?

Ute skinner sola, det er minus fire vakre grader, frosten glitrer på plenen, det er en vakker dag. En vakker dag for å savne, lengte, gråte og være litt lei seg.

Herregud, som jeg SAVNER deg Sidsel! Og så deg da, Lars Ove! Jeg savner dere begge så inderlig! Jeg savner tiden da vi var en normal familie. Da mamma og pappa var friske, da dere var friske, da jeg var frisk.

 

At livet tar ulike svinger vet vi. Jeg er glad vi ikke vet hva som venter bak den neste. Jeg er glad vi har evnen til å leve i nuet, evnen til å bestemme litt over tankene og følelsene vi bærer på. Skyve de unna og ta de inn når det trengs. For jeg tror vi må slippe opp litt innimellom. Bare vi ikke lar ‘innimellom’ vare for lenge av gangen.

Trøsten er at dere har fred nå. Ingen av dere hadde det så godt de siste årene dere levde. Selv om livet også for dere helt til det siste bød på magiske øyeblikk og glede, så var det mest sykdom som preget hverdagen.

 

Sorgen har fått litt utløp nå. Jeg har grått og grått en halvtimes tid. Jeg har til og med skreket litt, i kor med Nitimen på P1. Det var godt, jeg føler meg lettere.

Etterpå skal jeg ta med meg pappa til graven og tenne lys. Jeg er altfor sjelden på graven. Trodde jeg skulle gått ditt oftere, men jeg trenger visst ikke å gå dit for å minnes. De er jo ikke der. De er i hjertet mitt❤

Savner dere så inderlig <3

 

// Nina 

 

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg)

Ingen var så god som du❤

 

 

Så var det deg, da, Sidsel❤

Som jeg savner deg!

I dag er det ett år siden du forlot oss.

Et helt år siden det siste smilet. Selv den dagen du gikk bort, smilte du litt.

Du lå i sengen hjemme i leiligheten din og trakk ditt siste pust mens pappa og jeg holdt deg i hånden.

Det var vakkert og smertefullt på én gang.

 

Du hadde et godt liv de nesten 56 årene du levde. Du var solstrålen i familien. Ekte glede og ekte sorg uten forestillelse. Så dønn ærlig og upåvirket av hva andre måtte mene. Et forbilde på så mange måter.

Du elsket mannfolk, som du kalte dem. Gjerne med bart. Få har vel skrevet flere kjærlighetsbrev enn deg.

Du elsket musikk. Åge Aleksandersen og Bjørn Eidsvåg, og en haug med andre (mannlige) artister. I timevis satt du på rommet ditt og skrev om kjærlighet mens kassettspilleren gikk varm. Beat for beat med Ivar Dyrhaug var favorittprogrammet på tv.

Det var de enkle gledene som satte standarden for hvordan du levde livet ditt. Et smil, en trillende latter, den første hestehoven, et kryssord og en kortstokk i gave, et rødt akebrett, knekkebrød med brunost, bananer, Pepsi Max og ostepop.

Du var ikke bare solskinn og glede hele tiden. Du hadde også følelser som kunne gjøre at dagen noen ganger var litt grå, du var av og til lei deg, for du forsto at du var annerledes. Da vi sa at du hadde Downs syndrom, svarte du alltid kjapt “Nei, jeg har slutta”. Du ville helst være som alle andre. Men stort sett var din verden preget av optimisme og pur glede og begeistring over de små tingene her i livet.

 

Verdens søteste storesøster❤

Jeg savner at du fins, Sidsel.Jeg savner din frydefulle tilstedeværelse. Jeg savner dine faste uttrykk;

 

“Det passer fint”

“Sånn er livet”

“Så koselig å se deg”

“Takk for sist”

“Glad i deg, jenta mi”

“Vi snakkes”

 

Tusen takk for en uforglemmelig oppvekst med deg, Sidsel. Takk for at du viste meg at det er de enkle gledene som er de beste. Tusen takk for alle inderlige øyeblikk med deg. Takk for alle kyss.

 

Jeg elsker deg❤

 

// Nina

 

Follow my blog with Bloglovin

Alternativt kan du like og følge siden min på Facebook også:

https://www.facebook.com/ninautenfilter

 

 

Som små himmelbrev til søsknene mine

Jeg er helt sikkert ikke alene om å ha det sånn:

Når man minst venter det, – kanskje aller mest når man kjenner på en intens lykkefølelse, så kommer et blaff av sorg seilende, ut av ingenting.

Det skjedde meg i går da vi var på skitur. Jeg gikk bak Bård i løypa. Tenkte at nå, kan det ikke bli stort bedre.

Solen varmet i de silkemyke skisporene i skogen med snøkledde trær og med mannen min som jeg deler så mange gode opplevelser og stunder med.

Alle hormoner var i balanse, kroppen kjentes sterkere enn på lenge, og øyeblikket der og da var så usigelig godt.

 

Da kom tankene kastet over meg. Plutselig kjente jeg at øynene ble fulle av tårer og i hodet mitt ble det spilt bilder fra da vi var hos broren min på sykehuset den siste dagen han levde.

 

Jeg så han ligge der i sykesengen, så tynn og ugjenkjennelig og langt borte. I koma og med pustehjelp. Hånden hans som ikke ga respons da jeg holdt den og strøk den. Ingen reaksjon på ordene jeg hvisket, “jeg er så glad i deg”.

Tankene som raste gjennom hodet. “Skal vi aldri mer snakke sammen”? “Er dette slutten”?

Alle ordene som måtte sies i tilfelle han hørte meg, i tilfelle han visste at vi var der. Stillheten rundt, selv om rommet var fullt av leger og sykepleiere som effektivt jobbet for å redde broren min.

Legen som informerte om at han mest sannsynlig ikke ville greie seg. Alle indre organer hadde kollapset. Men de ville forsøke en liten stund til. Mirakler har skjedd før, sa han.

Men det skjedde ikke noe mirakel denne dagen.

 

Dette blaffet av sorg varte ikke lenge. Bård rakk ikke å registrere at jeg gråt engang. Men jeg blir like forundret hver gang det skjer når jeg har det som best.

Samtidig tenker jeg også at det er fint.

 

Disse blaffene av sorg blir på en måte som himmelbrev fylt med kjærlighet som sendes opp til søsknene mine med jevne mellomrom.

De blir aldri glemt, heller ikke på de fineste dagene❤

// Nina

 

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).

 

Når din demente mor skal til kemneren…

 

Pappa og jeg var på besøk hos mamma i dag. Hun så fantastisk godt ut, fin på håret og sminket. Og det beste av alt, – humøret var også strålende.

Det er lenge siden vi har vært på besøk uten at hun har klaget på magesmerter eller at hun har hatt angst og vært redd. I stedet bablet hun i vei:

“Å, dere kommer nå, ja. Jeg som akkurat var på vei til kemneren. Jeg skulle skyve den grønne mappen frem”.

Hæ? Det hang ikke på greip. Hun fortsatt å snakke, men på et uforståelig språk. Med ord som ikke finnes. Jeg jattet med, kom med passende svar innimellom, og hun smilte og lo. Var synlig fornøyd med turen til kemneren, tror jeg. Jeg har lagt merke til det tidligere, – at det kommer uforståelige ord ut av munnen på henne, men aldri i lange tirader som i dag.

 

Det er trist når mamma er en helt annen enn den hun en gang var. Men jeg har forsonet meg med det, at hun aldri kommer tilbake. Det tok noen år å bearbeide sorgen over tapet av en mamma som var der fysisk, men ikke mentalt. Det er en brutal sykdom både for den som rammes og for pårørende.

Alzheimer rammer veldig ulikt. Det er en dame på mammas avdeling. Hun er den mest positive og glade demente jeg har truffet. Alt er bra, alltid. Hun forteller stadig hvor godt hun har det der på Solgården, hun skryter av oss som er så flinke til å besøke mamma, andakten var helt fantastisk, maten er kjempegod, trimmen var innmari gøyal osv. “Har ingen grunn til å være sur, jeg. Hvorfor skal jeg være det, da”, sier hun stadig vekk. Sånn vil jeg bli om jeg blir dement! Nå er det ikke sikkert hun er like glad hele tiden, personalet som jobber med henne og familien hennes ser sikkert andre sider når de er sammen med henne over tid.  Men hun er ihvertfall helt nydelig når jeg er der. Kontrasten til mamma som som oftest er ganske fåmælt og sur når vi er på besøk er enorm.

En sur Alzheimer-syk mamma er noe ganske annet enn minnet jeg har om mamma som frisk.

Da var hun skravlete, blid, morsom, sprudlende og veldig sosial. Hun var opptatt av meg og min familie, vi snakket på telefonen så og si daglig. Det er vanskelig å si akkurat når hun begynte å endre seg. Men jeg tror jeg merket at noe var annerledes ved at hun ikke ringte like ofte. Hun trakk seg mer tilbake, ville ikke være med pappa på like mye sosialt lenger. Og plutselig begynte hun å bli litt likegyldig med hva hun hadde på seg. Hun la sin elsk på en brun kosedress i velour. Den brukte hun plutselig dag ut og dag inn. Den ble vasket om den ble møkkete, men etter hvert ble den så slitt at den begynte å frynse nederst på ermene. Likevel insisterte hun på å ha den på seg.

Til og med på 17.mai skulle kosedressen være på.

Pappa begynte å fortelle om hallusinasjoner som hun fikk av og til. Det hendte hun “så” både Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch i stua. Hun hadde jo ingenting å servere!

Så startet jobben med å få henne med på utredning, først hos fastlegen og så på geriatrisk på Bærum. Det var ikke enkelt for pappa. Det var et tema det ikke skulle snakkes om. Sinne, gråt og frustrasjon var dagligdags. Sikkert forferdelig vondt for mamma, og veldig vanskelig og slitsomt for pappa.

Til slutt ble diagnosen stilt, vanskelig å huske nøyaktig når, men tror det var i 2014. Sykdommen hadde allerede begynt for noen år siden, i 2009 – 2010, kanskje.

Mamma fikk medisiner som skulle dempe hallusinasjoner og sinne, og noen som kanskje kunne bremse utviklingen litt. Jeg tror dessverre hun fikk de litt sent, for sykdommen ble raskt verre.

Kommunen har ulike dagsentertilbud for demente, og vi forsøkte å lokke henne til å bli med der 1-2 dager i uka for å gi pappa litt avlastning. Ikke snakk om. Mamma blånektet. Hva i all verden skulle hun der å gjøre? Hun hadde det fint hjemme, sa hun. Vi søkte henne så inn på korttidsplass på sykehjem i 2016, pappa måtte ha avlastning. Det ordnet seg ganske raskt, og mamma fikk plass i to uker av gangen. Seks uker hjemme, og så to uker på sykehjem.

Det var ikke enkelt å få henne med seg. Jeg dro hjem til mamma og pappa tidlig om morgenen, og så forsøkte jeg å hjelpe mamma med å pakke klær og toalettsaker. Hun ble forbannet, pakket ut av kofferten, skrek, bante og gråt. Og plutselig ble hun forvirret og medgjørlig. Vi brukte en del timer på å komme oss av gårde hver gang. Det var vondt å nesten tvinge mammaen sin av gårde. Stue henne vekk.

Vi besøkte henne selvsagt de ukene hun var borte. Hun ville alltid hjem. Pakket kofferten hele tiden. Det var vanskelig å dra derfra.

Nå har mamma hatt fast plass på Solgården i ca 2 år. Det er lenge siden hun snakket om å dra hjem. Hun husker ikke hvor hun har bodd. Hun spør aldri etter Lars Ove eller Sidsel. Heldigvis. Hun har fått vite at de er døde, men jeg tror ikke det er derfor hun ikke nevner dem. Hun husker dem rett og slett ikke. Ute av øye, ute av sinn. Sånn er det garantert for mamma. Hvis vi snakker om dem, husker hun dem, tilsynelatende. Men hun spør ikke etter dem. Det river litt i hjertet å tenke på at minnet om meg og søsknene mine er tapt for alltid. Vi betyr ikke noe lenger.

Skulle gjerne visst hva som rører seg i hjernen på en person med Alzheimer… Hjernevevet svinner jo bort, – etter hvert er det fint lite som rører seg. Likevel vet jeg at hun kjenner på både kjærlighet og glede i øyeblikket når vi er der. Det hender hun sier hun er glad i meg, selv om det er en liten stund siden nå. Kanskje har jeg hørt det for siste gang. Og det er greit. Mamma er ikke min mamma lenger. Kanskje skal vi heller satse på en skikkelig gjenforening når vi sees igjen et helt annet sted enn på jorden. Da skal vi ta et glass rødvin og skravle, akkurat som i gamle dager, mamma.

 

// Nina

 

Fine ting som har gjort dagen lysere i dag:

  • Pappa fortalte at han hadde blitt spurt om å bli med i et sangkor og at han kunne ha lyst til det. Bra innstilling for en 84-åring (straks). Tanken på det gjorde meg glad!

  • Tannrotbetennelsen begynner endelig å slippe taket!

  • Jeg er still going strong med ny livsstil. Null stress!

(Jeg tror ikke det er advent, bare restelys som skal brukes opp. Må brenne det ene litt mer før de andre kan tennes. Ordnung muβ sein).

 

O’ Vestland, Vestland!

 

Det var en verdig og vakker begravelse for onkel i går. Nesten 200 mennesker kom i kirken til en 89 år gammel mann. Det sier jo mye om hvor mange som satt pris på han og også hvor mange som ville vise familien sin støtte i sorgen det er når en far, bestefar, svigerfar, onkel, kollega og venn har gått bort.

Det var også veldig, veldig fint å komme til Stavanger igjen for egen del. Treffe familie jeg ikke visste om, og også treffe to kusiner jeg aldri har truffet før, for ikke å snakke om de voksne barnebarna til min onkel og tante som jeg heller aldri har truffet.

Alle sammen fantastisk fine folk som jeg virkelig håper jeg kan møte igjen snart uten at død og begravelse er anledningen.

Det var et litt uvant vestlandsvær som møtte meg da jeg kom i går. Sol fra skyfri himmel, minusgrader og rimfrost på bakken. Og vindstille!

I minnestunden etterpå var vi i et selskapslokale, en ombygd løe ute på Jåttå, tror det het Boregeilen. For et sted! Der kunne jeg tenkt meg å ha arrangert fest, – bare synd det er så langt unna der jeg bor.

 

 

 

Elsk på steingjerdene de har der borte.

Fullmånen brisket seg på Vestlandet også i går. Her med Lifjell i bakgrunnen.

 

Hvordan gikk det med maten, Nina?

Jo takk! Det gikk fint! Dog ikke helt etter boka som sier det skal være ekstra mye grønnsaker i løpet av en dag. Jeg pakket ikke med meg haugevis med brokkoli og gulrøtter i håndbagasjen. Jeg kunne ha gjort det, men tenker at det ved noen anledninger er greit å tilpasse seg etter “forholdene”.

Men jeg har spist glutenfritt og sukkerfritt. Lot være å spise kaker, ikke problematisk i det hele tatt. Det ble litt vin i går kveld, men ikke noe snacks ved siden av. Sov som en stein i lyden av regn og vind som kom i løpet av natten.

Frokost hos kusina mi, en tur innom tante, og så hjem til en glad mann og datter. Det er alltid godt å komme hjem. Nå blir det salmalaks med diverse grønt tilbehør. Skikkelig back on track igjen!

 

Hvordan går det med tanna, Nina?

Jo takk som spør! Det går ikke så bra! Hovent kinn, – jeg har nok fått en heavy betennelse der (igjen). Never ending story. Gleder meg til mandag, for å si det sånn!

 

God lørdag!

// Nina

Hei 2020! Nå må du pinadø være litt grei!

Hei 2020!

Nå må du pinadø være litt grei!

2019 og døden pekte nese til oss en siste gang i går. På den siste dagen i annus horribilis skulle enda en i vår familie forlate denne verden.

Et kjært familiemedlem som jeg har snakket ganske ofte med det siste året. Han var gammel, og jeg har lenge tenkt at jeg måtte dra på besøk før det var for sent. Dagene gikk. Jeg rakk det ikke. Det ble med praten.

Det gjør vondt å tenke på. Nå blir det en tur til Vestlandet for å vise han den siste ære. Hvorfor gjorde jeg ikke det mens han levde?

Nok en gang har jeg fått en påminnelse om at livet ikke er evig, at de vi har rundt oss er her på lånt tid.

Så nå får det være nok prat og heller bli mer handling. Ta den kaffen og den praten jeg og en venn hele tiden snakker om, gå den turen med eks-kollegaen som vi har snakket om altfor lenge, dra på besøk, ta en telefon om jeg ikke kommer meg ut, – rett og slett gjøre det jeg går og hele tiden utsetter.

Plutselig er det for sent.

 

Ikke meningen å starte året med å være trist og lei, men inngangen til dette året ble dessverre litt annerledes enn jeg hadde tenkt.

Likevel har jeg fortsatt håp om et år som skal bli så mye bedre enn fjorårets.

Vi hadde en kjempefin nyttårsfeiring hos gode venner i går. Vertskapet disket opp med en 5-retters der både speket vågehval, skrei og hjortekalv sto på menyen. Morsomme samtaler rundt bordet og masse bobler – perfekt nyttårskveld!

Jeg var fryktelig dårlig på å ta bilder i går, men her er forretten, speket vågehval. Digg!

Jeg fikk med meg gubben hjem i skapelig tid etter midnatt, så vi kunne dra opp til setra i Valdres uten bakrus.

Bildet er fra tidligere. I dag blåser det kraftig, det er 3 plussgrader og snøen på trærne er borte…

…men inne er det varmt, lunt og godt. Og klementinene skal få være min julefavoritt noen dager til.

Ikke umulig at det er godt føre for denne kjelken nå. Litt lettere å se i dagslys hvordan forholdene er.

Det er julepyntet på setra, rydder unna når vi drar hjem. Jeg var klar for å rydde bort jula hjemme, men rakk det ikke før vi dro.

Det er noe symbolsk med å få ryddet bort julepynt når man starter med blanke ark i det nye året. Det blir ryddigere i sjel og sinn når det er ryddig rundt en. Struktur er bra for meg, – da funker alt så mye bedre. Tipper andre føler det samme.

Jeg er så smått klar for å renske opp i både heim, hode og kropp.

 

Så 2020; Om du er klar, så er jeg klar!

 

 

Jeg elsker henne jo. Egentlig.

 

Mamma i 1958.

 

Jeg elsker mine foreldre over alt på jord. Det er ikke det. Men jeg tror mange kan være enig med meg når jeg sier at det er krevende når foreldre blir gamle og syke.

Dette er en repost av et innlegg jeg skrev i oktober da jeg fortsatt var på miniblogg. Jeg har fått flere henvendelser om jeg ikke kan skrive litt mer om hvordan det var i begynnelsen da mamma fikk Alzheimer. Det kan hende jeg vil gå enda dypere inn i det en dag, men først tenker jeg at det kan være fint å dele dette med dere som ikke har lest så langt ned i bloggen min.

Mamma fikk Alzheimer for nesten 10 år siden. Vanskelig å tidfeste konkret. Den kommer veldig snikende, den grusomme sykdommen. Jeg oppdaget det ved at hun plutselig sluttet å ringe meg, vi pleide å snakkes nesten daglig. Hun var alltid interessert i å høre om livet til barnebarna sine, og hun likte å kommentere hvordan vi hadde det hjemme. Dessverre var hun ofte litt vel kritisk. “Bildet henger for høyt, blomsten burde stå der, potetene er kokt for mye, er det lenge siden dere støvsugde under sofaen”?

I rettferdighetens navn,- hun var veldig god på ros og komplimenter også. Men hun var ganske nådeløs og direkte (mulig det filterløse hos meg stammer fra henne, når jeg tenker meg om).

Så sluttet hun å være kritisk. Og _det_ er vel i grunnen det eneste som gjorde litt godt, – å slippe det evinnelige maset og stresset med at alt måtte se bra ut når hun kom på besøk.

På den annen side, heller en mamma som kritiserer litt enn en som ikke bryr seg overhodet.

I en tidlig fase av sykdommen. Hun brydde seg fortsatt om hvordan hun så ut, men hjernen gikk inn i en tåke, dag for dag.

 

Da jeg en dag kom hjem til mamma og pappa for å fortelle at jeg skulle skilles fra mannen min, trakk hun bare på skuldrene og lurte på om det ikke snart var lunsj.

Den dagen skjønte jeg for alvor at mamma ikke var frisk. Verst var det naturlig nok for pappa som levde med mammas humørsvingninger hver dag. Hun var veldig mye sint, hun forsto nok selv at hun var i ferd med å bli dement, men hun ville ikke prate om det.

Utad skulle ingen få vite noe. Fasaden var viktig, – og det er faktisk den egenskapen ved mamma som fortsatt henger mest igjen. Hun er en mester i å late som alt er i skjønneste orden når hun treffer andre som ikke er hennes nærmeste.

Masken har vel falt for de pleierne som jobber med henne på sykehjemmet der hun bor også, men hun smiler og ler når andre «fremmede» (som egentlig ikke er fremmede, men hun husker dem ikke) henvender seg til henne eller kommer på besøk.

Etter som sykdommen skred frem, før diagnosen var satt, ble det mer og mer vanskelig for pappa å la henne være alene hjemme. Hun sluttet å lage seg mat (vi slapp å være redd for at hun skulle glemme å skru av komfyren), hun greide ikke å skru på TV eller radio, hun klarte ikke å gå ut på egenhånd (kanskje like greit, det er mange «vandrere» blant demente), og hun hadde mye uro og angst inni seg.

For at pappa skulle få litt fri innimellom var det naturlig å stille opp for mamma. Og det MÅ jeg presisere; det er en selvfølge å hjelpe sine foreldre når de blir gamle. Jeg gjør det med glede, – det er bare det at når det varer over så mange år, når egen helse begynner å skrante, når man selv har tenåringsbarn, når barnebarna begynner å komme, når man møter kjærligheten på nytt, når man ønsker å være mer med venner, og når jobben krever 100 % innsats, så begynner det til slutt å røyne på.

 

Det hjalp jo ikke akkurat heller at søsteren min med Downs syndrom utviklet Alzheimer omtrent samtidig som mamma, eller at broren min hadde mer enn nok med seg selv etter utallige mislykkede ryggoperasjoner.

Jeg merker at dette etter hvert høres sytete ut. Og det er det også. Jeg vet det, men det kommer rett fra levra. Jeg kan ikke skuffe følelsene mine under et teppe. Late som om alt er i skjønneste orden.

Poenget mitt er at det gikk helt fint å sjonglere alt dette til å begynne med. Jeg hadde høy arbeidskapasitet. Jeg er et ja-menneske. Vil gjerne hjelpe, vil at alle skal ha det bra. Men mamma har nå hatt Alzheimer i bortimot 10 år, hun er veldig langt unna å være den mammaen som ga meg livet og så uendelig mye kjærlighet og omsorg i alle år

Hun gir meg absolutt ingenting, hun suger energien ut av meg. Ikke fordi hun krever noe av meg, hun forventer faktisk ingen verdens ting. Problemet er at jeg forventer så innmari mye av meg selv, – og det er en stor belastning (som ikke er hennes skyld, stakkars).

Å gi så mye over så mange år, har etter hvert gjort at det ikke lenger er en glede å besøke mamma. Det har blitt en plikt. Jeg føler ikke at jeg får noe som helst igjen for det, bortsett fra bedre samvittighet der og da.

Mamma smiler når hun ser meg, men etter et minutt er hun sur og mutt. Det hender en sjelden gang hun sier at hun er glad i meg, og jeg ser at hun har det vondt når jeg skal dra fra henne, men likevel er det mer en belastning enn en glede at hun fortsatt lever.

Det kan godt være mange synes det er drøyt å si dette så tydelig. Skrive det ned, svart på hvitt. Egoistisk. Men jeg tror også det er mange som tenker som meg, som har foreldre som er langt unna den forelderen de en gang var.

Igjen, – det skulle selvfølgelig bare mangle at vi stiller opp for våre foreldre når de trenger oss. Men det må være lov å si at man er sliten og at man faktisk skulle ønske at nok er nok? 

Hva slags liv er det å sitte på et sykehjem, år etter år, med mindre og mindre fysisk bevegelighet uten minne om hva som skjedde forrige kvarter? For mamma dreier det seg også mye om angst og redsel, mye gråt og usikkerhet.

Jeg ser at pleiepersonellet er helt fantastiske med de som bor der. Enkelte har en ekstra god kjemi med mamma, og når de er på jobb kan jeg dra derfra med litt lettere hjerte. Likevel vet jeg at hun er mye alene, det kan gå lang tid uten at hun snakker med noen, hun spiser dårlig, hun sover mye fordi det ikke er noe annet å gjøre. Da tenker jeg at det mest rettferdige ville vært om hun fikk slippe nå. Alzheimer er en drittsykdom, både for den som rammes og for pårørende.

Mamma smilte da hun så jeg komme på besøk i dag. Fortsatt vakker ❤

Når mamma en dag går ut av tiden, kommer jeg til å føle både lettelse og sorg. Jeg har allerede mistet henne én gang. Det var en sorg det tok lang tid å bearbeide. Det var grusomt å miste henne mer og mer dag for dag uten mulighet til å gjøre noen som helst for å stoppe det.

I dag er det mest sorg kombinert med vanskelige følelser jeg kjenner når jeg tenker på henne.

HELDIGVIS vet jeg at det vil være de gode minnene om mamma som vil være fremtredende den dagen hun ikke er her mer. Og de gode tankene ser jeg frem til, for det er ikke noe godt å tenke på sin egen mamma som en belastning.

Jeg elsker henne jo. Egentlig.

Det er ikke _bare_ tunge stunder med mamma, – humor har hun fortsatt 😉

// Nina

 

P.S. Noen andre bilder i dette innlegget enn i det opprinnelige, de ville ikke bli med i kopieringen.

Om selvmord og livsglede

Reklame | Boka 'Fasetter av sorg' utgitt av Livsrom.

 

– Hva ønsker du deg til jul?, spurte jeg søsteren min hvert år.

– Det er hemmelig, svarte Sidsel hver gang.

Typisk Sidsel-frase. Men jeg klarte som regel å lire ut av henne de hemmelige ønskene etter hvert. Det gikk gjerne i kryssord, marsipangris, skrivesaker og et rødt akebrett.

Sidsel er som vanlig hemmelighetsfull hva angår julens gaveønsker😄😍🎁

Posted by Nina Tangvik on Saturday, November 5, 2016

Den lille videosnutten er fra et kafébesøk før jul i 2017.

I fjor kom det ingen ønsker fra Sidsel. Hun var for dement, uten språk og ikke mobil. Men hun var blid. Ikke hele tiden ved slutten av hennes levetid, men ofte. Hun delte sjenerøse smil og små nuss på kinnet, helst et vått et midt på truten.

Jeg tenker ofte at jeg må skjerpe meg. Ikke tillate meg selv å grave meg ned i sorgen. Jeg kjenner ofte på tristhet, selv om jeg også evner å kjenne glede og forventning i hverdagen. Jeg ligger ikke og gråter dagen lang. Det kommer noen drypp noen ganger i uka, men stort sett henger jeg i stroppen. Pappa trenger meg fortsatt. En tenåringsdatter, voksne barn og mann trenger også at jeg er her, mentalt oppegående. Og så har jeg disse nervesmertene da, som sørger for å minne meg på at jeg lever nesten døgnet rundt.

Ja, smerter er så klart en medvirkende årsak til at enkelte dager er tyngre enn andre, i tillegg til at det har vært tøft å ha så mye med mine nærmeste i ganske mange år. En psykisk og fysisk syk bror uten egen familie, en søster med Downs som etter hvert fikk Alzheimer og epilepsi, en mor som forsvant gradvis inn i Alzheimers verden pluss litt annet små-snacks som jeg ikke vil skrive for mye om. Da er det vel kanskje ikke så rart at det smeller litt når bror og søster dør omtrent samtidig.

Livet ble ikke som jeg drømte om eller hadde sett for meg. Det ble det helt sikkert ikke for deg som leser dette heller. Det går ikke an å planlegge hvordan du skal leve 10, 20 og 30 år frem i tid.
For livet skjer.
Det treffer deg på måter du aldri kunne forutsett. Menneskene du har rundt deg påvirker også hvordan fremtiden blir.

Livet blir til mens du snubler.

For meg har min tid på jorden hittil vært veldig mange fine opplevelser. Mye medgang, mye latter og mye kjærlighet.

Det har også vært mye ansvar og bekymringer, mange tårer, mye smerter og mye sorg.

Litt av alt. Som for de fleste andre.

Det har snart gått ett helt år siden Sidsel og Lars Ove  døde. Burde ikke være så trist lenger. Men jeg er det likevel. Hvorfor kan jeg ikke bare finne tilbake til meg selv snart?

Jeg merker at livet passerer mens jeg bruker dagene til å finne gleden igjen. Jeg vil være med! Ikke dra fra meg! Får litt panikk når jeg tenker på det. Livet kan jo ikke fortsette som dette. Vi har jo bare dette ene, for pokker. Kan ikke kaste bort mer tid på tungsinn. Jeg kan jobbe med tankene mine. Jeg har lært noen teknikker for å snu negative tanker, har snakket med psykologer, har gått på livsstyrkekurs og livsmestringskurs. Det har vært fint og nyttig. Jeg synes selv jeg, tross alt, takler alt ganske bra. Men jeg savner Nina som Nina var før. Jeg kommer snart. Jeg MÅ jo det!

 

I går gikk jeg min daglige tur til postkassa (om du tror dette er selvskryt, så snakker vi 20 meter fra dør til kasse. Ikke veldig imponerende).

I postkassa lå det en pakke til meg! Veldig uventet! Jeg har ikke bestilt noe.
Ser at avsender er en barndomsvenninne som nå bor i Haugesund. Inni pakken ligger det et kort og en bok:

Tusen takk, Siv <3
En vakker bok i ord og bilder om å reise seg og finne tilbake til gleden i livet. Du får kjøpt den på www.livsrom.life.

 

Det er den nydeligste boken jeg har lest på lenge. Ordene i den treffer meg så til de grader. Det er så igjenkjennbart. Forfatteren,Tove Virata Bråthens beskrivelse av sin sorg etter brorens selvmord, men også hennes lange sykemeldingsperioder på grunn av utmattelse og depresjoner og skammen rundt det, får tårene mine til å renne i strie strømmer.

Broren min tok også på en måte sitt eget liv. Han visste selv at han langsomt tok livet av seg gjennom sitt pillemisbruk. En prolaps og flere mislykkede ryggoperasjoner med dertil hørende smertelindring-problematikk tok livet av min bror. Et høyst aktuelt tema i disse dager. Jeg fant papirer hjemme hos broren min som viser at han hentet ut sterke og avhengighetsskapende tabletter for 3-4000 kr. pr. mnd. Det henger jo ikke på greip. Om vi hadde gått videre med dette, er jeg sikker på at helsemyndighetene måtte ha reagert. Men jeg orker ikke. Det gir oss ikke Lars Ove tilbake.

Toves tanker rundt brorens selvmord ligner veldig på mine egne da Lars Ove døde så plutselig. Jeg fikk heller ikke tatt farvel eller sagt at jeg var glad i han. Eller, jeg fikk sagt det, men han lå i koma, jeg vet ikke om han hørte. Jeg fikk ingen bekreftelse på at min kjærlighet kom frem. Jeg håper den gjorde det. Han trengte å få med seg all den kjærligheten som var mulig å bære med seg inn i evigheten.

I boka er det også usannsynlig mange vakre dikt og den er spekket med vakre bilder av Ida Kristin Vollum som er gift med Tove.

Et av diktene jeg straks forelsket meg i, og som er til stor trøst:

KORGA

ho er tung den børa

som heiter sorg

men ho blir lettare

om eg hugsar

at korga eg ber ho i

heiter kjærleik

Er ikke det vakkert? Jeg har aldri tenkt på det før, men som Tove skriver i boka: Uten kjærlighet, ingen sorg.

Jeg tillater meg å legge ved et lite utdrag fra boka, – det er så vakkert skrevet:

 

Jeg er dypt rørt og takknemlig over å ha fått denne boka tilsendt. Den fyller meg med håp om at mer livsglede og overskudd venter på meg også. Les den, den er så hjertevarm!

Å bli sett, å bli tenkt på, å bli vist kjærlighet, – det er en av de fineste følelsene noen kan gi deg. Samtidig blir vi veldig sårbare når vi tar i mot. Men vi kan ikke leve uten. Sorgen skal vi alle gjennom, på den ene eller andre måten. Jeg elsket søsknene mine. Jeg savner dem uendelig, og jeg sørger i kjærlighet.

 

Ei uke fylt av kjærlighet og håp ønskes deg!

// Nina

 

HÅPET

her eg sit no

medan brisen kjæler

med takksemda mi

forstår eg lite av

kor eg var

kvifor mørkret

overtok alt

fortrengde gleda

medan eg så vidt

hang att i håpet

håpet om at

eg ein dag

skulle kjenna

det som no

(Tove Virata Bråthen)

Fasetter av sorg:

http://www.livsrom.life

Når døden banker på

 

Hei!

Flere dager uten å blogge. Jeg har overlevd, og det har dere også. Har vært litt halvsyk de siste dagene. Kald og varm om hverandre, rennende nese, sånn kiling som fører til nys, vet dere. Vondt i halsen, vondt i hodet. Men det blir ikke noe mer ut av det. Heldigvis og bank i bordet.

Inspirasjonen til å skrive har vært fraværende, men det skyldes ikke bare dårlig form, tror jeg. Det skyldes også en telefon jeg fikk for noen dager siden. Legen på Solgården bo- og omsorgssenter der mamma bor, ringte og sa at mamma har stigende verdier på en kreftmarkør. En markør som indikerer tykktarmskreft.

Det slo litt luften ut av ballongen, kjente jeg. Samtidig som katastrofeberedskapen i kroppen strammet seg til. Gjorde seg klar til å ta i mot flere dårlige nyheter. Umiddelbare tanker er jo “hvor lenge har hun igjen?”, “får hun mye smerter?”, “hvordan vil pappa takle dette?”…

Men den aller første tanken: “Å nei! Mamma kommer til å dø!”

Det høres kanskje rart ut å tenke sånn. Mamma har jo hatt Alzheimer i mange år, hun har ikke lang tid igjen på jorden uansett. Ihvertfall om man leser statistikken. Likevel var det tanken om død som kom først, sammen med en del tårer. Mamma har hatt Alzheimer så lenge nå, det er sånn jeg kjenner henne. Jeg har tenkt at hun vil dø av Alzheimer, sovne inn en dag etter at hjernen ubønnhørlig har svunnet bort i intet.

Nå har hun fått kreft i tillegg. Det er en liten mulighet for at kreftmarkøren har en annen årsak, men legen tror mest på kreftteorien. Vi gjør ikke videre undersøkelser. Det har ingen hensikt å utsette henne for sykehus og undersøkelser. Hun vil ikke tåle belastningen med å sette i gang med kreftbehandling, så nå snakker vi om smertelindring i stedet.

Det er ikke sikkert mamma vil dø av kreften. Kanskje dør hun pga Alzheimer før kreftsvulsten gjør for mye faenskap i kroppen hennes.

Men beskjeden om denne kreften fikk meg til å innse at mamma kommer til å dø, kanskje snart. Jeg har allerede sørget over mamma da hun døde den første gangen. Da hun langsomt forsvant, først uten at vi forsto hva som var i ferd med å skje, deretter de tunge årene da vi forsto at hjernen hennes smuldret bort, at hun aldri ville bli seg selv igjen. At mamma var i rommet, men hun var ikke der likevel. 

 

Det har vært en enorm sorg å gå gjennom. Fy flate for en grusom sykdom det er. Både for den som rammes og for de nærmeste rundt. Jeg husker så godt hvor mye sint mamma var i starten av sykdommen. Men hun snakket ikke om det, hun ble sikkert livredd da hun merket at minnene begynte å forsvinne. Hun husket ikke hva vi hadde snakket om sist vi pratet sammen, og for en som mamma, hvor fasaden var viktig, var det lettere å la være å snakke med noen. Hun sluttet å ringe. Hun sluttet å bry seg. For da trengte hun ikke å huske på noe. Da ville sikkert ingen merke at noe var galt…

Og nå, da denne telefonen kom, så ble jeg minnet på at mamma skal dø en gang til. Jeg trodde sorgen over at hun var borte var bearbeidet, men det er den tydeligvis ikke. Det er visst en sorg til som skal ut. Det er litt tidlig å ta frem den sorgen nå. Hun kan sikkert leve en god stund til. Men jeg fikk det litt i trynet, at å miste mamma fysisk også vil bli en sorg som skal leves gjennom. Jeg trodde jeg var forberedt. Men å være forberedt på døden blir vi nok aldri.

 

Og så er det noen som oppfatter døden litt sent, som min søster Sidsel med Downs syndrom. Hun ringte meg 22.november 2013:

“Hei Nina. Jeg har en veldig trist nyhet å fortelle”.

“Huff da, Sidsel! Hva er det som har skjedd?”

“Det er veldig trist, altså. Jeg så det på Dagsrevyen”

“Jaha? Du må fortelle meg det, da?”

“Kennedy er død”, sa Sidsel.

Det var en minnemarkering på Dagsrevyen for Kennedy på 50-årsdagen for hans død i 1963. Sidsel hadde alltid syntes at John F. Kennedy var en kjekk mann. At han var død hadde gått henne hus forbi. Det er visst alltid en tid for sorg, også 50 år etter😉

Sidsel i 2013, fortsatt lykkelig uvitende om Kennedys død 50 år tidligere. Det samme året hun ble født. Ikke så rart hun ikke visste, kanskje? 😅

 

God lørdag!

// Nina

Følg meg gjerne på Facebook:

https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Og på Instagram:

http://www.instagram.com/nina_utenfilter

 

 

Er Kokkejævel en kynisk jævel?

 

Er Kokkejævel en kynisk jævel?

Nei. selvfølgelig er han ikke det.

Men jeg må innrømme at tanken har streifet meg

Jeg har tenkt at Kokkejævel kynisk har brukt de tragiske hendelsene i livet sitt for å beholde topplasseringen på blogg.no.

Hvordan i helvete kunne jeg dømme et menneske jeg ikke kjenner, kun basert på synsing og mistro? 

 

Jeg burde ha skjønt greia med en gang. Jeg har jo også brukt skriving som terapi når jeg har vært lengst nede. Når døden brutalt har tatt fra oss de vi er glad i. Jeg skriver fortsatt. Jeg og mange andre med meg har et behov for å dele når vi kjenner dyp sorg og også stor glede i livene våre.

Da begge mine søsken døde i vinter, med knappe 4 ukers mellomrom, og pappa samtidig ble alvorlig syk, da skrev jeg åpent om det på sosiale medier. Og det var ikke for å få oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld. Det var et behov for å være åpen. Jeg har alltid budt på meg selv. Nina uten filter, som en åpen bok. Har aldri hatt behov for å skjule hvem eller hva jeg er.

Og så innser jeg at Kokkejævel og jeg er ganske like der. Han er åpen, han er raus, han liker å skrive, og han er kanskje litt mye til tider. Akkurat som meg. Tror jeg. Jeg mistenker at enkelte synes jeg er litt mye. Men det er greit. Jeg er meg og du er deg. Sånn er livet. Mangfold. Vi trenger ikke å like alt eller alle. Men vi må respektere ulikhetene.

Jeg prøver å finne ut av hvorfor jeg innimellom har tenkt at dette har vært et kynisk spill fra Kokkejævel.  Det ble kanskje litt voldsomt til tider hjemme hos Kokkejævel. Det skal jo liksom ikke gå an. Det er for mye sorg, for meningsløst, for mye å ta inn. Det var uventet barnedød i sommer, det var frieri via bloggen, det ble annonsert graviditet på bloggen, det ble skrevet om bryllup og dåp samtidig, det ble fortalt om en spontanabort, det ble skrevet om kansellering av dåp og bryllup. Det var nesten som hver gang han datt ned fra 1.plassen, så skjedde det store ting som gjorde at han la seg på 1.plass dagen etter igjen. Som om han fabrikkerte hendelsene.

Men saken er, – dette skjedde jo! Dette er LIVET til Kokkejævel nå. For å klare å stå i en sånn sorg, så må man finne lyspunkt og håp. Og han forteller om det, åpent og nakent samtidig som han gjør seg selv veldig sårbar. Det skal han ha respekt for.

Kokkejævel har mistet to barn i uventet barnedød, og nå nylig spontanadopterte kjæresten hans i uke 9-10. Og han skriver om det. Fordi det er sånn han jobber seg gjennom dagene. Det er en hjerteskjærende sorg som jeg ikke kan forstå, som jeg bare kan ane konturene av, men Kokkejævel forsøker å sette ord på det, kanskje for å få en oversikt i galskapen, men kanskje mest fordi han MÅ? Han kan ikke la være, tror jeg. Dette er hans måte å deale med alt det vanskelige på.

I stedet for å legge seg ned, så kjemper han seg gjennom sorgen. Han skriver, han lager mat og skriver vaktlister på jobb, han tar seg av kjæresten og familien sin, han lar de ta vare på seg, og så tror jeg han tar én dag av gangen. Og så skriver han litt igjen. Uansett hvor hardt jeg forsøker å tenke hvordan han må ha det, så vil jeg aldri være i nærheten. Vi bærer alle på vår egen sorg. Vi har vår egen måte å bære den på. Men at han har det tøft, det er det ingen som helst tvil om.

Jeg har aldri mistet egne barn, jeg kan ikke sette meg inn i den bunnløse sorgen og det enorme savnet de som opplever dette kjenner på. Men jeg har mistet to søsken ganske brått og uventet med bare noen ukers mellomrom. Og spesielt da Sidsel, min helt spesielle søster med Downs syndrom, gikk bort, ble verden veldig grå en lang periode.

 

Å miste sitt eget barn må være helt grusomt. Den største tragedien man kan utsettes for. En sorg som varer livet ut.

Mellom de muntre linjene dine, Kokkejævel, kan jeg lese sorgen din. Jeg kan kjenne fortvilelsen, følelsen av avmakt, mangel på kontroll. Savnet. Etter de som dro i forveien og det som aldri kom. Og jeg beundrer deg for at du klarer å formidle følelsene dine så godt, både om de vonde dagene og de fine øyeblikkene som forhåpentligvis vil komme tettere og tettere etter som dagene passerer vekk fra den vanskeligste tiden, da døden gravde seg inn i sjelen og bekmørket var altoppslukende.

Så klart bruker ikke Kokkejævel denne sorgen for å fremme seg selv! Ikke noe normalt menneske vil gjøre noe så kynisk. Og jeg anser Asbjørn Sandøy, aka Kokkejævel, som en høyst oppegående og vettug person. En person som tilfeldigvis er god på mat OG som kan kunsten det er å formidle en stemning som vi andre lett kan leve oss inn i, og til og med kanskje kjenne oss igjen i.

Kokkejævel bruker skrivingen på bloggen for å hjelpe seg selv. Jeg tror han skrev noe om det i et tidligere innlegg. Noen mente han ikke måtte slite seg ut med denne bloggingen, midt oppi sorgen og alt. Men han svarte at det er nettopp dette han trenger å gjøre nå. Det gir han noe annet å tenke på. Han får positiv feedback, han får masse kjærlighet i retur. Det gir mer krefter enn det tar krefter.

Jeg kjenner meg igjen i det. Å skrive om min sorg og mitt savn, om opp- og nedturer i mitt liv, det har vært min måte å bearbeide tanker og følelser på. Om jeg hadde holdt det inni meg, tror jeg ærlig talt at jeg hadde blitt liggende nede lenge. Jeg hadde “mista det helt”, for å sitere en venninne når ting har tippet over, gått for langt.

 

Så kjære Kokkejævel, unnskyld for at tanken om kynisme har streifet meg. Du har selvfølgelig ikke visst at jeg har tenkt dette, men jeg vil be om unnskyldning likevel. Kyniske meg har tenkt at DU er kynisk… Det ligger en jævla dobbeltmoral i dette, jeg ser det. Det er flaut.

Faren med dette innlegget er at folk sikkert nå vil tillegge meg den kyniske rollen, siden jeg bruker ditt navn i overskriften, og dermed kanskje vil tiltrekke meg noen flere lesere enn normalt. Men jeg er ikke iskald og beregnende. Jeg håper at de som kjenner meg vil si at jeg ikke er kalkulerende eller strategisk. Jeg handler først og fremst ut fra følelser, og akkurat disse tankene har plaget meg den siste tiden. Jeg liker ikke at tankene mine vandrer inn i et spor der jeg får en mistro til deg eller andre, for den saks skyld.

Kanskje, kanskje vil dette innlegget bidra til at vi tenker oss om to ganger før vi tillegger andre dårlige motiver for handlingene de gjør. De aller fleste vil jo helst være godhjerta, rause og fordomsfrie, men det er i sannhet ikke lett.

Så la meg starte på nytt, Kokkejævel. Etter å ha satt meg ned og virkelig tenkt over de smålige følelsene du har satt i gang hos meg med din blogg, har jeg blitt både sint og skuffa over meg selv. Jeg ønsker å lese din blogg med åpent sinn og hjerte. Og det gjør jeg nå. Du rører meg med din åpenhet. Måltidene dine har jeg ikke vært så opptatt av enda, men alt det andre, det imellom, det både gråter og ler jeg av.

Alt godt ønskes deg og dine, – jeg håper dagene blir mindre vonde etter hvert for deg og Kjærest. Det fortjener dere ♥

Og når jeg først har “ordet”, vil jeg veldig gjerne også tipse alle om bloggen til Kjerringtanker. Hun skriver fabelaktig godt og tar for seg det siste innlegget til den som ligger som nummer 1 på blogglista hver dag, og så skriver hun sine tanker rundt dette. Det har blitt mye Kokkejævel i det siste, og det viser seg at Kjerringtanker også har sin sorg å bearbeide. Det har blitt noen tårer hos undertegnede for å si det sånn. Og latter. Kjerringtanker har god humor.

 

Savnet etter noen vi har mistet er en følelse de aller fleste som har levd en liten stund kjenner til. Når vi så leser om andres tap blir det nært, sårt og vondt. Det er lov å gråte litt. Eller å skrive litt. Men ikke sørg alene. Del det med noen. Uansett.

Om du som leser dette fortsatt tenker at jeg er en kynisk jævel, så håper jeg du vil lese litt om meg før du dømmer meg:

Svisj,- så var begge mine søsken døde, liksom?

Jeg vil helst dø med skoa på!

 

// Nina