Veldig glad vi fikk det til, for ofte er det jo sånn når vi prater med venner og bekjente; “vi må ta en kaffe en dag”, – og så blir det som regel ikke noe av.
Denne gangen ble det noe av! Jeg ofret til og med et besøk hos mamma uten snev av dårlig samvittighet. Klapp på skulderen til meg selv. Psykiateren kommer også til å gi applaus for det. Én av oppgavene mine er å gjøre bra ting for meg selv.
Se så vakkert det var ved Oslofjorden i dag!
Sitter ute på terrassen i skrivende stund og lurer på om jeg skal kreke meg ut på én tur til i dag.
Ettermiddagen/kvelden er liksom for fin til å bli hjemme, kroppen har godt av bevegelse, og det har definitivt huet også.
Har henta opp sommerklær fra boden (ulempene ved å flytte til leilighet med mindre skapplass). Burde sikkert gått igjennom dem og pakka bort tjukke vintergensere, men det blir garra noen gråere dager å gjøre det på, kjenner jeg frøken Vår rett.
Vi har startet på båtpussen denne helgen, årets første grillings er et faktum og nye terrassemøbler er innviet.
Jeg er bånnsliten inn til margen.
Hodet er fortsatt på plass, – behandlingen hos psykiateren har virkelig betalt seg, og med bedre psyke følger lysta til å gjøre ting. Jeg har dermed vært mye mer aktiv enn på lenge. Dessverre følger ikke ryggen helt med på veien, og mer fysiske smerter er resultatet.
Likevel er det sååå verdt det! Å kjenne på livsglede og ikke minst ork til å gjøre noe, er ubetalelig!
Bånnsliten og lykkelig er dagens konklusjon. Det føles godt, rett og slett!
Vår kjære “Katta” har blitt vasket og polert, fortsatt gjenstår bunnstoff, pussing og lakkering av treverk og vask innvendig.
Bård er effektiviteten sjøl, undertegnede er ikke helt der. Men det får ta den tida det tar. Å bare holde på med dette felles prosjektet i båthavna i det nydelige vårværet er gull for sjel og sinn, og vi har kost oss skikkelig.
Vi fikk solgt utemøblene våre på torsdag, og jeg tenkte vel at vi måtte klare oss uten noen ei lita stund til nye var på plass, men neida! Alt ordner seg visst for psyke jenter!
Interiørbutikken som ligger rett over gata her hadde perfekte terrassemøbler “på lur”, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd.
Nå har vi møbler som passer perfekt i forhold til størrelsen på vår veranda, de er kjempegode å sitte i, det runde bordet gjør spiseplassen enda mer sosial, og sittehøyden på dem gjør at vi får maks ut av utsikten.
Dette er garantert ikke nok et impulsivt kjøp. Eller jo, det er jo det. Bestemte oss fortere enn normalt, tror jeg… Tok ca.5 minutter.
Men jeg er helt sikker på at disse møblene kommer til å bli værende en stund. Fantastisk god kvalitet er det også.
Sist, men ikke minst; Vi har fortsatt plass til både grill og noen krukker med sommerblomster. Gleder meg til å pimpe opp uteplassen når nattetemperaturen blir mer stabil. Etter et par dager i shorts tror man jo at sommeren er her. Men det er visst fortsatt bare april sier kalenderen.
Den siste uka har altså vært bedre enn jeg kunne drømt om for bare to uker siden. Jeg er sååå glad for at jeg endelig tok tak og bestilte time hos en psykiater.
Noen lurer kanskje på om jeg har fått noen medisiner mot depresjonen, og da kan jeg fortelle at det har jeg ikke. Og det er jeg veldig glad for.
Jeg har en del reservasjoner mot piller, tar ikke mer enn jeg absolutt må etter å ha vært vitne til hvordan det gikk med broderen, så om jeg kan bli frisk uten, er det helt klart å foretrekke.
Men jeg har full forståelse og respekt for de som likevel trenger hjelp av medisiner for å få bukt med sine problemer. Det går jo helst bra, det også.
Ønsker dere alle en fin ukestart! Jeg krysser fingre for at oppturen varer og varer og varer🤞😍
Digg frokost i digg humør – bli’kke bedre enn det, eller?
Jeg har spist havregryn med bær og melk til frokost i årevis. Ikke så ofte jeg har kokt grøt av det, men så lagde jeg appelsinsaus til, og da fikk havregrøten en ny renessanse for meg!
Så i halvannen uke har jeg hatt havregryn, litt linfrø, 12 rosiner, bær, hakkede mandler og appelsinsaus som dagens første måltid.
Skikkelig digg!
I dag var jeg tom for appelsinsaus, men en havregrøt kokt langsomt på svak varme med bringebær, jordbær, mandler og banan er ikke å forakte det heller.
Appelsinsaus? Kjapt å lage (helst på forhånd):
2 appelsiner
1,5 dl vann
1 ts kanel
Litt sukrin gold
2 ts potetmel + litt vann
Skvis ut all saften du klarer fra appelsinene. Bland med vann, sukrin og kanel i ei lita kjele og la det småputre litt.
Rør ut potetmel i litt vann til den blir klumpfri og hell det over appelsinsausen i en jevn stråle mens du rører.
Oppbevar i kjøleskap. Holder til ca 8-9 dager om du ikke overdriver når du forsyner deg. Men vi er da måteholdne, er vi ikke?
Veldig godt og en forfriskende vri på havregrøten!
Gårsdagen var også av det bedre slaget, heldigvis. Startet dagen med sykling og fysioterapibehandling.
Deretter lagde jeg kaffe og lunsj og dro til samme sted som i forgårs for å gå tur og hylle våren med ei god venninne.
Herlige timer med koselig skravling. Påfyll, påfyll, påfyll! Et mye brukt ord om dagen, men fy søren så viktig det er med skikkelig god mentalhygiene i form av sosialt samvær!
Så lenge som jeg heller har trukket meg unna og inn i min egen, mørke verden, er det som skjer med meg mentalt nå en transformasjon ut av en annen verden. Det er så fint å endelig ha lyst til å være sosial igjen, for det er jo sånn jeg egentlig er – et sosialt dyr.
Gårsdagen bød på flere hyggelige møter, for vi fikk også solgt de nye utemøblene som jeg la ut på Finn her om dagen, og kjøperen var ingen ringere enn en kjær kollega fra min tid i Norwegian.
Da ble det kaffe og mimring, da vettu. Veldig trivelig!
I dag er det besøk hos mamma jeg har på tapetet (for et uttrykk, forresten! Har på tapetet? Må googles etterpå…)
Har trappet ned fra tre til to besøk pr.uke etter råd fra psykiateren. Legen min har forsåvidt sagt det samme tidligere, men noen (les: jeg) har visst tyngre for det enn andre…
Så i dag blir det fint å dra på besøk. Jeg gleder meg til å se henne. Det er faktisk lenge siden sist.
Et velkjent råd. Det er jo ikke rakettforskning at det er godt for den psykiske helsa å gjøre ting man er glad i, men for meg har det rett og slett vært vanskelig å finne initiativet til å gjøre noe bra for meg sjæl en god stund.
Og ikke bare har initiativet vært borte, men orket til å gjøre det har også vært fraværende. Å prioritere meg selv har gitt næring til den dårlige samvittigheta mi, så da har jeg i stedet murt meg inne når jeg ikke har vært sammen med pappa.
Det er jo jævlig lite smart! Ser jo det nå, når jeg skriver det ned svart på hvitt.
Samvittigheta bli’kke bedre av å gjøre ingenting, akkurat.
Men etter noen timer hos psykiateren nå, begynner hjernen å funke igjen så smått, og jeg ser viktigheten av å ta på meg oksygenmaska selv før jeg kan være en ressurs for de jeg har rundt meg.
Så i dag pakket jeg sekken og gikk på tur i et fantastisk vårvær. Her i Asker kommune har vi mange turmuligheter både langs fjorden og i marka. Og enda jeg er oppvokst nesten i nærheten, har jeg aldri tidligere gått der jeg gikk i dag .
Jeg gikk kyststien fra Høvikvollen mot Åros. Kom ikke lenger enn til Båtstø. Har som kjent nervesmerter i ryggen som ofte stråler ut i beina, og nå om dagen kjenner jeg det litt ekstra godt.
Så jeg turte ikke gå lenger. Var redd jeg skulle få problemer med returen.
Likevel var jeg ute i nesten 4 timer. Det var så fantastisk nydelig! Traff nesten ingen mennesker, bortsett fra på et lite strekke da jeg plutselig gikk på noen folk i løpet av 300 meter. Og på de meterne stoppet jeg tre ganger for å skravle fordi det var bekjente fra ulike epoker i livet. Veldig hyggelig å se alle sammen!
Satte meg ned i ei lita bukt som var “bare min” og spiste lunsjrester etter laksemiddagen i går. Drakk kaffe og sugde inn lydene fra bølgeskvulp, måkeskrik og noen tøffende båter i det fjerne.
Idyll.
I dag tror jeg ikke jeg har hatt en eneste negativ tanke! Depresjonen er milevis unna. Går det an, det’a? Sååå fort?
Uansett – jeg omfavner mitt gode humør og gliser fra øre til øre😁
I dag var det likevel en time med færre tårer, og i min verden er det kryss i taket og verdt en aldri så liten svingom på kjøkkengulvet etterpå.
Jeg vet at det er mange som meg. Mange som sliter med tunge tanker av ulike grunner. Spesielt i disse dager. Og jeg tenker at jeg kanskje kan være til litt hjelp ved å vise at du ikke er alene.
I går fikk jeg en melding fra min eldste datter med et dikt skrevet av Instagram-profilen Stjernekast.
Jeg fikk lyst til å dele det med alle dere som står på og kjemper på en eller annen måte hver eneste dag:
Se på deg, a.
Hver dag er en kamp
– allikevel reiser du deg opp
hver eneste morgen
og drar ut på tokt
for å lete etter det håpet
du mista et sted langs veien.
DET er modig, det.
@stjernekast
Hvor fint er ikke det diktet? Det traff I hvert fall meg midt i hjerterota og jeg følte meg plutselig litt modig midt oppi følelsen av utilstrekkelighet og udugelighet. Det var en ganske så fin følelse å kjenne på igjen.
Allerede nå føler jeg at timene mine med psykiateren hjelper. Jeg skulle ønske det var en quick fix til å bli helt bra, men når lyset fra stjerner som sluknet for omtrent åtte millioner år siden ennå ikke har nådd fram til oss, må vel jeg kunne bruke noen uker eller måneder til behandling, ikke sant?
Reklame | Merker med reklame pga privat annonse på Finn.no
Husker dere da jeg jublet og var superhappy med de nye, lekre terrassemøblene våre?
Jeg synes de er kjempefine fortsatt, veldig comfy å sitte i, begge stolene samt toseteren er regulerbare. Og det beste av alt er at putene tåler å stå ute i all slags vær.
Det er kjekt for oss som ikke har plass til putekasse på altanen. (Dog har vi lagret putene inne hittil).
Likevel, – vi ser nå at de er hakket for store for terrassen vår. Det blir trangt om saligheta når vi post corona skal samles litt flere til en grillmiddag, f.eks.
Da er det kjekt med plass til en grill, ikke sant. Og blomster. Ingen vår og sommer uten kosmos på uteplassen, si!
Så nå er hele møblementet til salgs på Finn til en meget god pris!
Vi gikk på en aldri så liten Daybed-smell, med andre ord…
Fra i morgen er det her på Østlandet meldt bedre og bedre vær, ikke minst helgen ser strålende ut, så om du ønsker deg et nytt og lekkert møblement til uteplassen din, så har du sjansen til et aldri så lite kupp nå.
Sjekk annonsen på Finn her: https://www.finn.no/214635243
I dag er det akkurat én måned siden jeg hadde min første time med psykiateren, vi har snakket sammen hver eneste uke siden.
Jeg føler at livet er lettere å bære nå.
I stedet for å bære hele fjellet på ryggen bestemte jeg meg for å klatre opp på det.
En tung vei å gå, men jeg er sikker på at det er verdt det når jeg kommer opp.
Akkurat nå har jeg startet på klatringa, men jeg føler at jeg fortsatt er redd for å ta den tøffeste veien opp. Det er liksom litt safere å velge den lette og trygge veien.
Med det mener jeg at jeg fortsatt er verdensmester i å skyve de vanskelige tankene unna når jeg ikke må kjenne på dem.
Når jeg snakker med psykiateren må jeg kjenne på det vonde. Og jeg merker at det gjør godt å røske opp i tankene og følelsene selv om jeg er totalt utladet og utgrått etter hver eneste time.
Jeg klatrer altså ganske bratt når jeg har de timene, og så velger jeg den enkle veien og tar meg en skikkelig pause i tida mellom psykiatri-timene.
Å ta pause fra det vanskelige har vært relativt enkelt de siste ukene på grunn av påskeferien og at jeg sånn sett har hatt lite tid alene til grubling.
Jeg er veldig usikker på om det er bra eller ikke.
Burde jeg ta meg tid til å gruble over/face de vonde tankene for deretter å prosessere alt gjennom behandlinga, – eller er det like greit å ta en times tid i uka med sorg og tunge tanker og så være ferdig med det til neste gang?
Det siste alternativet et det mest besnærende, og det er den linja jeg ligger på nå.
Det er faktisk den linja jeg har alltid har lagt meg på, minus den ene psykiatertimen i uka, da. I stedet har jeg stukket min lange, grasiøse hals ned i jorda og tenkt at alt sikkert er bedre i morgen, eller jaffal innen dagen etter det igjen.
Må snakke med psykiateren om det. Jeg er dødsredd for de vonde følelsene, kjenner jeg. Frykter en total kollaps om jeg åpner opp for det vonde.
Men kanskje er det en grunnløs frykt. For hva om ingenting skjer? Det kan jo hende at sinnstilstanden min ikke blir dårligere enn den allerede er?
Når det er sagt, – så tror jeg at de kognitive teknikkene jeg lærer hos psykiateren allerede har begynt å funke.
Jeg har vært innom kognitiv terapi tidligere, så dette er ikke ukjent terreng for meg, men jammen er det nyttig å bli påminnet å bruke metodene når det trengs.
Og gudene skal vite at nå er det jaggu på tide å benytte alle metoder som kan hjelpe hode og tanker på rett kjøl igjen.
Effekten av å bli klar over tankesettet mitt og deretter hvilke kroppsreaksjoner og følelser jeg får, som igjen påvirker adferden min, synes jeg begynner å vise seg.
Det kalles “Den kognitive diamant”.
Alt henger sammen.
Dette vet vi jo. Likevel er det ikke alltid lett å gjenkjenne det når man står med dritt opp til øra.
Men nå da, dere! Nå kjenner jeg oftere og oftere igjen de negative tankene, klarer å identifisere dem og til og med stoppe dem før de kommer til uttrykk som nedstemthet, sinne eller noe annet som jeg kan late som skyldes overgangsalderen i stedet for psykiske problemer.
Og det resulterer jo i jevnere humør og en gladere Nina. Godt for meg og godt for mine nære!
Så var ikke Rom bygget på én dag, heller. Men å være underveis skal man ikke kimse av, sa brura. Det kan fort bli tindrende høyder av sånt!
Tusen takk til alle igjen som bryr seg og som tenker på meg. Det setter jeg enormt pris på.
Jeg har savnet mer og mer å blogge de siste dagene, så om formen fortsetter å stige, vil jeg nok være litt mer “på” fremover.
Dette innlegget brukte jeg litt tid på, ikke fordi det var så vanskelig, men plutselig er jeg litt urutinert med blogginga.
Det ble ikke skrevet ferdig før her i senga hjemme. Klokka er godt over midnatt, og jeg må skynde meg å sove. God søvn og rytme på dagen er viktig for meg, – nå er jeg litt på overtid.
God natt eller god morgen til deg, alt etter som når du leser dette😊👋
