Flere dager uten å blogge. Jeg har overlevd, og det har dere også. Har vært litt halvsyk de siste dagene. Kald og varm om hverandre, rennende nese, sånn kiling som fører til nys, vet dere. Vondt i halsen, vondt i hodet. Men det blir ikke noe mer ut av det. Heldigvis og bank i bordet.
Inspirasjonen til å skrive har vært fraværende, men det skyldes ikke bare dårlig form, tror jeg. Det skyldes også en telefon jeg fikk for noen dager siden. Legen på Solgården bo- og omsorgssenter der mamma bor, ringte og sa at mamma har stigende verdier på en kreftmarkør. En markør som indikerer tykktarmskreft.
Det slo litt luften ut av ballongen, kjente jeg. Samtidig som katastrofeberedskapen i kroppen strammet seg til. Gjorde seg klar til å ta i mot flere dårlige nyheter. Umiddelbare tanker er jo “hvor lenge har hun igjen?”, “får hun mye smerter?”, “hvordan vil pappa takle dette?”…
Men den aller første tanken: “Å nei! Mamma kommer til å dø!”
Det høres kanskje rart ut å tenke sånn. Mamma har jo hatt Alzheimer i mange år, hun har ikke lang tid igjen på jorden uansett. Ihvertfall om man leser statistikken. Likevel var det tanken om død som kom først, sammen med en del tårer. Mamma har hatt Alzheimer så lenge nå, det er sånn jeg kjenner henne. Jeg har tenkt at hun vil dø av Alzheimer, sovne inn en dag etter at hjernen ubønnhørlig har svunnet bort i intet.
Nå har hun fått kreft i tillegg. Det er en liten mulighet for at kreftmarkøren har en annen årsak, men legen tror mest på kreftteorien. Vi gjør ikke videre undersøkelser. Det har ingen hensikt å utsette henne for sykehus og undersøkelser. Hun vil ikke tåle belastningen med å sette i gang med kreftbehandling, så nå snakker vi om smertelindring i stedet.
Det er ikke sikkert mamma vil dø av kreften. Kanskje dør hun pga Alzheimer før kreftsvulsten gjør for mye faenskap i kroppen hennes.
Men beskjeden om denne kreften fikk meg til å innse at mamma kommer til å dø, kanskje snart. Jeg har allerede sørget over mamma da hun døde den første gangen. Da hun langsomt forsvant, først uten at vi forsto hva som var i ferd med å skje, deretter de tunge årene da vi forsto at hjernen hennes smuldret bort, at hun aldri ville bli seg selv igjen. At mamma var i rommet, men hun var ikke der likevel.
Det har vært en enorm sorg å gå gjennom. Fy flate for en grusom sykdom det er. Både for den som rammes og for de nærmeste rundt. Jeg husker så godt hvor mye sint mamma var i starten av sykdommen. Men hun snakket ikke om det, hun ble sikkert livredd da hun merket at minnene begynte å forsvinne. Hun husket ikke hva vi hadde snakket om sist vi pratet sammen, og for en som mamma, hvor fasaden var viktig, var det lettere å la være å snakke med noen. Hun sluttet å ringe. Hun sluttet å bry seg. For da trengte hun ikke å huske på noe. Da ville sikkert ingen merke at noe var galt…
Og nå, da denne telefonen kom, så ble jeg minnet på at mamma skal dø en gang til. Jeg trodde sorgen over at hun var borte var bearbeidet, men det er den tydeligvis ikke. Det er visst en sorg til som skal ut. Det er litt tidlig å ta frem den sorgen nå. Hun kan sikkert leve en god stund til. Men jeg fikk det litt i trynet, at å miste mamma fysisk også vil bli en sorg som skal leves gjennom. Jeg trodde jeg var forberedt. Men å være forberedt på døden blir vi nok aldri.
Og så er det noen som oppfatter døden litt sent, som min søster Sidsel med Downs syndrom. Hun ringte meg 22.november 2013:
“Hei Nina. Jeg har en veldig trist nyhet å fortelle”.
“Huff da, Sidsel! Hva er det som har skjedd?”
“Det er veldig trist, altså. Jeg så det på Dagsrevyen”
“Jaha? Du må fortelle meg det, da?”
“Kennedy er død”, sa Sidsel.
Det var en minnemarkering på Dagsrevyen for Kennedy på 50-årsdagen for hans død i 1963. Sidsel hadde alltid syntes at John F. Kennedy var en kjekk mann. At han var død hadde gått henne hus forbi. Det er visst alltid en tid for sorg, også 50 år etter😉
Sidsel i 2013, fortsatt lykkelig uvitende om Kennedys død 50 år tidligere. Det samme året hun ble født. Ikke så rart hun ikke visste, kanskje? 😅
Jeg har tenkt at Kokkejævel kynisk har brukt de tragiske hendelsene i livet sitt for å beholde topplasseringen på blogg.no.
Hvordan i helvete kunne jeg dømme et menneske jeg ikke kjenner, kun basert på synsing og mistro?
Jeg burde ha skjønt greia med en gang. Jeg har jo også brukt skriving som terapi når jeg har vært lengst nede. Når døden brutalt har tatt fra oss de vi er glad i. Jeg skriver fortsatt. Jeg og mange andre med meg har et behov for å dele når vi kjenner dyp sorg og også stor glede i livene våre.
Da begge mine søsken døde i vinter, med knappe 4 ukers mellomrom, og pappa samtidig ble alvorlig syk, da skrev jeg åpent om det på sosiale medier. Og det var ikke for å få oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld. Det var et behov for å være åpen. Jeg har alltid budt på meg selv. Nina uten filter, som en åpen bok. Har aldri hatt behov for å skjule hvem eller hva jeg er.
Og så innser jeg at Kokkejævel og jeg er ganske like der. Han er åpen, han er raus, han liker å skrive, og han er kanskje litt mye til tider. Akkurat som meg. Tror jeg. Jeg mistenker at enkelte synes jeg er litt mye. Men det er greit. Jeg er meg og du er deg. Sånn er livet. Mangfold. Vi trenger ikke å like alt eller alle. Men vi må respektere ulikhetene.
Jeg prøver å finne ut av hvorfor jeg innimellom har tenkt at dette har vært et kynisk spill fra Kokkejævel. Det ble kanskje litt voldsomt til tider hjemme hos Kokkejævel. Det skal jo liksom ikke gå an. Det er for mye sorg, for meningsløst, for mye å ta inn. Det var uventet barnedød i sommer, det var frieri via bloggen, det ble annonsert graviditet på bloggen, det ble skrevet om bryllup og dåp samtidig, det ble fortalt om en spontanabort, det ble skrevet om kansellering av dåp og bryllup. Det var nesten som hver gang han datt ned fra 1.plassen, så skjedde det store ting som gjorde at han la seg på 1.plass dagen etter igjen. Som om han fabrikkerte hendelsene.
Men saken er, – dette skjedde jo! Dette er LIVET til Kokkejævel nå. For å klare å stå i en sånn sorg, så må man finne lyspunkt og håp. Og han forteller om det, åpent og nakent samtidig som han gjør seg selv veldig sårbar. Det skal han ha respekt for.
Kokkejævel har mistet to barn i uventet barnedød, og nå nylig spontanadopterte kjæresten hans i uke 9-10. Og han skriver om det. Fordi det er sånn han jobber seg gjennom dagene. Det er en hjerteskjærende sorg som jeg ikke kan forstå, som jeg bare kan ane konturene av, men Kokkejævel forsøker å sette ord på det, kanskje for å få en oversikt i galskapen, men kanskje mest fordi han MÅ? Han kan ikke la være, tror jeg. Dette er hans måte å deale med alt det vanskelige på.
I stedet for å legge seg ned, så kjemper han seg gjennom sorgen. Han skriver, han lager mat og skriver vaktlister på jobb, han tar seg av kjæresten og familien sin, han lar de ta vare på seg, og så tror jeg han tar én dag av gangen. Og så skriver han litt igjen. Uansett hvor hardt jeg forsøker å tenke hvordan han må ha det, så vil jeg aldri være i nærheten. Vi bærer alle på vår egen sorg. Vi har vår egen måte å bære den på. Men at han har det tøft, det er det ingen som helst tvil om.
Jeg har aldri mistet egne barn, jeg kan ikke sette meg inn i den bunnløse sorgen og det enorme savnet de som opplever dette kjenner på. Men jeg har mistet to søsken ganske brått og uventet med bare noen ukers mellomrom. Og spesielt da Sidsel, min helt spesielle søster med Downs syndrom, gikk bort, ble verden veldig grå en lang periode.
Å miste sitt eget barn må være helt grusomt. Den største tragedien man kan utsettes for. En sorg som varer livet ut.
Mellom de muntre linjene dine, Kokkejævel, kan jeg lese sorgen din. Jeg kan kjenne fortvilelsen, følelsen av avmakt, mangel på kontroll. Savnet. Etter de som dro i forveien og det som aldri kom. Og jeg beundrer deg for at du klarer å formidle følelsene dine så godt, både om de vonde dagene og de fine øyeblikkene som forhåpentligvis vil komme tettere og tettere etter som dagene passerer vekk fra den vanskeligste tiden, da døden gravde seg inn i sjelen og bekmørket var altoppslukende.
Så klart bruker ikke Kokkejævel denne sorgen for å fremme seg selv! Ikke noe normalt menneske vil gjøre noe så kynisk. Og jeg anser Asbjørn Sandøy, aka Kokkejævel, som en høyst oppegående og vettug person. En person som tilfeldigvis er god på mat OG som kan kunsten det er å formidle en stemning som vi andre lett kan leve oss inn i, og til og med kanskje kjenne oss igjen i.
Kokkejævel bruker skrivingen på bloggen for å hjelpe seg selv. Jeg tror han skrev noe om det i et tidligere innlegg. Noen mente han ikke måtte slite seg ut med denne bloggingen, midt oppi sorgen og alt. Men han svarte at det er nettopp dette han trenger å gjøre nå. Det gir han noe annet å tenke på. Han får positiv feedback, han får masse kjærlighet i retur. Det gir mer krefter enn det tar krefter.
Jeg kjenner meg igjen i det. Å skrive om min sorg og mitt savn, om opp- og nedturer i mitt liv, det har vært min måte å bearbeide tanker og følelser på. Om jeg hadde holdt det inni meg, tror jeg ærlig talt at jeg hadde blitt liggende nede lenge. Jeg hadde “mista det helt”, for å sitere en venninne når ting har tippet over, gått for langt.
Så kjære Kokkejævel, unnskyld for at tanken om kynisme har streifet meg. Du har selvfølgelig ikke visst at jeg har tenkt dette, men jeg vil be om unnskyldning likevel. Kyniske meg har tenkt at DU er kynisk… Det ligger en jævla dobbeltmoral i dette, jeg ser det. Det er flaut.
Faren med dette innlegget er at folk sikkert nå vil tillegge meg den kyniske rollen, siden jeg bruker ditt navn i overskriften, og dermed kanskje vil tiltrekke meg noen flere lesere enn normalt. Men jeg er ikke iskald og beregnende. Jeg håper at de som kjenner meg vil si at jeg ikke er kalkulerende eller strategisk. Jeg handler først og fremst ut fra følelser, og akkurat disse tankene har plaget meg den siste tiden. Jeg liker ikke at tankene mine vandrer inn i et spor der jeg får en mistro til deg eller andre, for den saks skyld.
Kanskje, kanskje vil dette innlegget bidra til at vi tenker oss om to ganger før vi tillegger andre dårlige motiver for handlingene de gjør. De aller fleste vil jo helst være godhjerta, rause og fordomsfrie, men det er i sannhet ikke lett.
Så la meg starte på nytt, Kokkejævel. Etter å ha satt meg ned og virkelig tenkt over de smålige følelsene du har satt i gang hos meg med din blogg, har jeg blitt både sint og skuffa over meg selv. Jeg ønsker å lese din blogg med åpent sinn og hjerte. Og det gjør jeg nå. Du rører meg med din åpenhet. Måltidene dine har jeg ikke vært så opptatt av enda, men alt det andre, det imellom, det både gråter og ler jeg av.
Alt godt ønskes deg og dine, – jeg håper dagene blir mindre vonde etter hvert for deg og Kjærest. Det fortjener dere ♥
Og når jeg først har “ordet”, vil jeg veldig gjerne også tipse alle om bloggen til Kjerringtanker. Hun skriver fabelaktig godt og tar for seg det siste innlegget til den som ligger som nummer 1 på blogglista hver dag, og så skriver hun sine tanker rundt dette. Det har blitt mye Kokkejævel i det siste, og det viser seg at Kjerringtanker også har sin sorg å bearbeide. Det har blitt noen tårer hos undertegnede for å si det sånn. Og latter. Kjerringtanker har god humor.
Savnet etter noen vi har mistet er en følelse de aller fleste som har levd en liten stund kjenner til. Når vi så leser om andres tap blir det nært, sårt og vondt. Det er lov å gråte litt. Eller å skrive litt. Men ikke sørg alene. Del det med noen. Uansett.
Om du som leser dette fortsatt tenker at jeg er en kynisk jævel, så håper jeg du vil lese litt om meg før du dømmer meg:
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å scrolle helt ned på denne siden.
Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg)
Det skjer ikke så ofte lenger at noen unngår meg. Men det skjedde noen ganger i begynnelsen. I ukene og månedene etter at Lars Ove og Sidsel døde. Fra januar til rundt mai i år var livet mitt på samme tid både veldig klart og veldig ullent. Jeg var så anspent og klar for neste knyttneve. “Bare kom med det. Jeg er klar. Jeg takler det.” Som akkompagnement til denne årvåkne tilstanden fulgte det et hode som var i dvalemodus. Det var blytungt. Et helt liv med sorg, ansvar og utmattelse var lagt i en bolle som så ble plassert oppå hodet mitt.
En ugjennomtrengelig boble som jeg hverken kom ut av eller noen kunne komme inn i.
Jeg husker den perioden krystallklart til tross for at den var innhyllet i tåke. Kanskje fordi det var akkurat der jeg var. Tankene mine var ingen andre steder. De hadde ikke plass til noe mer enn død, sykdom, skifteattester, rydde i dødsbo, ordne med gravstein, betale andres regninger og snakke med offentlige instanser.
Kroppen var også i katastrofeberedskap. I helspenn. Død og sykdom hadde kommet dundrende mot oss. Jeg hadde ikke rukket å bearbeide sorgen over tapet av den ene før den andre døde og alt på en måte gikk på repeat. Det var som å sitte på en karusell som aldri stoppet. Du har kanskje hatt mareritt om det.
Parallelt var pappa veldig syk, jeg hadde nesten fast parkering på Bærum sykehus en periode og snakket legespråket så godt at overlegen var sikker på at jeg var en kollega. (Jeg har alltid hatt et godt språkøre).
Vi opplevde også enda et tragisk dødsfall kort, kort tid etter at mine søsken døde. Jeg satt i kirken en onsdagskveld og hørte på en salmekonsert. Presten som holdt bisettelsen for Sidsel skriver ikke bare flotte prekener, men også nydelige tekster til salmer som har blitt tonesatt.
Jeg er sjelden i kirken, men i den perioden hadde jeg et sterkt behov for åndelig føde. Å føle på håpet. Vet ikke hva jeg håpet på, men det kjentes riktig å fylle sjelen med noe som var større enn meg selv.
Det gjorde godt å sitte i kirkerommet. Høre på musikken og teksten i salmene hvor flere av dem traff rett i hjertet.
Tårene rant. Det var godt og fint å få utløp for litt fortvilelse og sorg i det stille kirkerommet som var fylt av vakker musikk(…)
Da konserten var over kikket jeg på mobilen og jeg så at jeg hadde mange ubesvarte anrop. Jeg kjente umiddelbart at jeg fikk en klump i magen. Hva har skjedd nå? Jeg skjønte at det måtte være noe alvorlig. Og det var det. Døden hadde igjen rammet i nær familie. Et ungt menneske hadde brått gått bort, helt ut av det blå. Ikke noe forvarsel.
Dette er ikke min historie. Selv om den rammet oss også, så er det andre som “eier” den mer. De som var aller, aller nærmest. Jeg vil ikke gå nærmere inn på denne siste tragedien, men jeg tror vi alle kjente på at nå hadde vi kanskje fått nok.
Hvor mye sorg og fortvilelse klarer en sjel å bære? Vi bar og bar, og vi bærer fortsatt. Tiden jobber for oss, mildner sorgen.
Det var i disse månedene jeg erfarte at enkelte unngikk meg.
Mange er redde for å snakke med folk som er i sorg, de vet ikke hva de skal si, det er lettere å gå en omvei for å slippe.
Jeg kunne være i butikken for å handle mat, og jeg så folk jeg normalt ville slått av en prat med. Jeg så at de så meg også, men på finurlig vis var de plutselig ved kassa og plutselig ute av butikken uten at vi hadde sagt hverken hei eller morna. Jeg har en mistanke om at de kom hjem uten alt som sto på handlelisten.
Dette skjedde noen ganger. Jeg forsto at de syntes det var vanskelig å treffe meg. Å snakke med noen som er i dyp sorg kan være en skremmende øvelse. Tror du.
Jeg vil gjerne parkere den teorien her og nå. Å snakke med folk som er i sorg kan i verste fall bety at det ikke er så mange ord som blir sagt. At den som sørger ikke klarer å si så mange ord. Men gjør det noe da? I beste fall får du en klem og et takk for at du bryr deg. Og den som sørger går hjem med en følelse av at du brydde deg, du viste omsorg og medfølelse. Det gjør godt både for giver og mottaker av denne hjertevarmen.
Jeg husker ikke hvem det var som skygget unna i denne perioden. Tåkeperiode. Ikke er det så viktig heller.Men jeg husker følelsen jeg fikk inni meg da det skjedde. Det stakk litt inni meg.
Jeg trengte egentlig at du hadde sagt noen ord til meg. Bare: “Så leit å høre om det som har skjedd. Jeg tenker på deg”. Eller noe i den duren. Ikke så farlig hva som blir sagt. Alt er bedre enn at du trekker deg unna.
Vi tenker at den som sørger antakelig vil være i fred. Og mange vil kanskje ikke snakke så mye om sorgen de bærer på. Men jeg tror de fleste ønsker å vite at vi bryr oss. At vi tenker på den eller de som har mistet noen. Viser medfølelse. Enten ved et nikk med hodet, en hånd på skulderen, en klem eller noen ord.
Men ikke se en annen vei. For det gjør vondt.
// Nina
“Hvis døden ikke var, ville livet ditt, følelsene, forholdene, forelskelsene, alt ville vært uutholdelig. At livet er avgrenset, gir det potens”. ♥ Per Fugelli.
Det har ikke vært så mange tårevåte innlegg fra meg de siste dagene (ikke for meg, i hvert fall), og jeg må jo si at det er godt å ikke gå og tenke triste tanker så altfor ofte.
Jeg kjente det sved litt bak øynene noen sekunder i dag tidlig, da det dukket opp et 6 år gammelt minne på Facebook om at søsteren min Sidsel, som døde i februar, skulle komme på middag den dagen. Jeg hadde postet et barndomsbilde av henne, og med det bildet fremkalles mange, mange minner.
Mine nydelige storesøster.
Å vokse opp i en familie der et av barna har spesielle behov er… i mangel av et annet ord, spesielt, rett og slett.
Jeg tror ingen som lever i en litt annerledes familie er uenige i det, selv om man prøver å tilrettelegge en så normal hverdag som mulig.
Heldigvis går verden fremover. Da Sidsel ble født for 56 år siden, i 1963, var det vanlig å “gjemme” bort disse “idiotene/åndssvake” på institusjon. Det fantes ingen tilbud der de kunne integreres i barnehager og skoler med såkalte “normale” barn.
Sidsel var hjemme de første barneårene, og begynte så på Emma Hjorth i Bærum. Det var Norges største institusjon for psykisk utviklingshemmede, etablert på begynnelsen av 1900-tallet.
Det handlet ikke om å gjemme henne bort for mine foreldre. Sidsel var fremme i lyset fra den dagen hun ble født. Jeg antar at idéen var at hun skulle utvikle seg, lære mer språk, være mer med andre barn, bli stimulert. Hun bodde der i ukedagene, var hjemme i helgene.
Jeg ble vel født omtrent samtidig som Sidsel dro til Emma Hjorth, det kan godt hende at mamma også trengte litt avlastning. Pappa var pilot og mye borte i perioder.
I pleiereglementet som ble skrevet ved oppstarten av institusjonen sto det (klippet fra Wikipedia):
«Det er personalets plikt å paase at hvert barn får fuldt ut tilstrækkelig mat servert på en appetitelig maate, samt at skjære op for og hjælpe dem, som ikke kan spise alene. Likeledes er det forbudt å tildele barna nogen som helst straf». Og videre: «Barnene må aldrig være uten tilsyn». Og «det er personalets plikt og iagtta og studere hvert barns eiendommeligheter og deretter at avpasse lek og beskjæftigelse. I det hele tatt må personalets første og siste tanke være at stele godt med og hygge for barnene, saaledes at deres tilværelse kan bli saa lys som mulig.» Det fortelles om turer, små selskaper, sangleker, 17. mai og julefeiring. Jeg husker vagt en 17.mai der, et fjernt minne som jeg er usikker på om er fint eller vondt.
Jeg vet ikke helt hvor lenge Sidsel var på Emma Hjorth, men én dag da hun skulle kjøres tilbake etter en helg hjemme, stoppet hun opp i gangen foran utgangsdøren, satte den lille kofferten fra seg ned på gulvet, la hendene i siden, kikket litt morskt opp på pappa og sa: “Hvorfor kan ikke jeg få være hjemme sånn som Nina og Lars Ove?”
Pappa skjønte at Sidsel mente alvor. Sidsel dro aldri tilbake til Emma Hjorth igjen.
Hverdag, Hjemme, Sammen.
Deretter fulgte flere hjemmeboende år for Sidsel. Heldigvis hadde det dukket opp flere tilbud for psykisk utviklingshemmede mens hun var på Emma Hjorth, og Sidsel hadde fine år på Leikvoll skole og dagsenter i Asker, et dagsenter for mange fine barn med stjerner i øynene, smil fulle av glede og en tilstedeværelse i nuet som vi andre kan misunne dem.
På 80-tallet ble det i mange kommuner jobbet for mer integrering av barn med funksjonsvansker, og det ble opprettet flere og flere spesialklasser på vanlige skoler. Institusjoner ble lagt ned, barn som Sidsel fikk gå på vanlige skoler og de fikk også endelig kjenne på at de var en del av samfunnet på lik linje med deg og meg. At de betyr noe. At de blir sett. At de er mennesker, akkurat som deg og meg.
Sidsel fortsatte sin “utdannelse” på videregående skole, på husmorskole, på tre ulike folkehøyskoler og til sist ut i jobb på Asker Produkt i Asker kommune. Hun fikk egen bolig. Sidsel hørte til.
Jeg lærte masse om å vise følelser ved å vokse opp side om side med Sidsel. Hun hadde følelsene utapå. Sinne og glede, spilte ingen rolle. Vi var aldri i tvil om hvordan hun hadde det. Hun levde et fantastisk rikt og godt liv med masse kjærlighet rundt seg.
Det ble bare litt for kort.
Så mye latter vi har delt 🙂
Avslutter med et aldri så lite gledeshyl. Se hva som har kommet i blomsterbutikken😍:
Jeg elsker amaryllis! Prosessen fra løk til blomst er så fascinerende å følge med på. Her kommer det blomster om 3-5 uker, avhengig av hvor lyst jeg setter den. Et snev av julestemning kom smygende nå 🙂
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å scrolle helt ned på denne siden. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg)
Setting: Torsdag formiddag i bygda mi. På den lokale kaféen bye & bekk.
Stemningen: Lun. Småprat rundt bordene. Kaffe og croissant. Det regner ute. Nå igjen.
Tanker: Godt med et sceneskifte, jeg sitter og ligger mye hjemme i hverdagen. Bortsett fra når jeg er på Solgården sykehjem og besøker mamma sammen med pappa. Tidligere var jeg der 4-5 dager i uka. Nå blir det som regel 3. Selv det føles for ofte. Det hender jeg kutter ned på tiden jeg må være der ved å kjøre pappa dit først, for så å gjøre noen ærend, og så kjøre opp igjen og være der en times tid.
Pappa vil gjerne være lenger. Han sliter med dårlig samvittighet når han ikke er der. Det gjør jeg også. Men jeg øver meg på å ikke ha det. Hun husker jo ikke likevel. Når vi var der sist. Hvor lenge vi var. Men hun kjenner oss igjen fortsatt. Pappa og meg. Andre besøkende sier at de tror hun husker hvem de er, men jeg tror ikke det. Hun bare later som. Der er hun en mester, mammaen min. Å lage seg en fasade. Til og med når hun er rammet av Alzheimer.
I alle, alle år har fasade vært viktig for henne. Alt måtte være perfekt. Da var det kanskje ironisk at hun fikk en datter med Downs syndrom, og man skulle kanskje tro at hun ikke ville takle det. At det ville ødelegge imaget av det perfekte livet hun levde. Men den sterke mammaen min, hun taklet det. Veldig, veldig bra, selvfølgelig. Hun valgte å skyve Sidsel foran seg, løfte henne frem, hun skulle synes. Ikke gjemmes bort. Sidsel var alltid velkledd. Mamma la opp og sydde om klærne hennes.
Så kom Alzheimer og hun sluttet å bry seg om Sidsels klær og om seg selv. Men hun holder fortsatt på fasaden når det kommer “fremmede” på besøk.
Hun smiler sitt vakreste smil mens hjernen roper om hjelp: “Hvem i all verden er de menneskene der?”
(Hei, Jeg har min første dag på blogg.no i dag og er en rimelig fersk blogger, bare 12 dager gammel, faktisk. Fordi du som ikke kjenner meg skal vite litt om hvem jeg er og hvorfor jeg har begynt å skrive, velger jeg å poste mitt aller første innlegg fra miniblogg.no på nytt. Takk for at du vil lese.)
Ja, de var det! I løpet av 4 snaue uker var begge to borte. Nesten ut av det blå, føltes det som…
Denne bloggen skal jo starte et sted, og for å kjappest innføre lesere som ikke kjenner meg, så er det kanskje like greit å fortelle fra januar og februar i år da den familien jeg ble født inn i forsvant i løpet av bare noen få uker.
Da kjente jeg det røska litt ekstra i grunnvollene av min tilværelse. Da jeg trodde at jeg og mine hadde fått nok prøvelser for en stund, da jeg trodde at nå må det vel snu snart, komme bedre dager: så var det var mer i vente, gitt.
Det rare og fine er at dagene går videre. Vi har et ansvar selv for å fylle de på best mulig måte. Det er ikke lett, jeg sliter fra tid til annen selv (ganske ofte, faktisk), men vi har for pokker bare dette øyeblikket, disse minuttene, timene og dagene her og nå!
Før jeg skriver om da jeg mistet mine eneste søsken vil jeg fylle på med bittelitt bakgrunnsstoff om meg og hvor jeg kommer fra:
Jeg kompletterte min familie ved å ankomme denne verden en februardag i 1967. Fra før hadde mine foreldre fått Lars Ove og Sidsel, åtte og fire år før meg.
Det var en gang… <3
Lars Ove var alltid den irriterende storebroren, mens Sidsel aldri ble en storesøster i ordets rette forstand. Sidsel var født med Downs syndrom, og det tok meg ikke lange tiden å passere henne både fysisk og psykisk. Når det gjaldt humør og optimisme slo hun alle.
Jeg var stolt over familien min. Foreldrene mine var sosiale og godt likt, pappa var veldig morsom, han fortalte vitser så fort han hadde anledning, jeg elsket å høre på og gjenfortelle dem til mine venner. Han var pilot av yrke, jobbet som flyger i Braathens SAFE, og vi fikk være med på mange reiser i barndommen.
Mamma var veldig pen, hun var fra Stavanger, og alle vet at kvinner fra Vestlandet er sykt driftige. De er flinke til å lage mat, sy, strikke, vaske hus og i det hele tatt passe på at fasaden er på plass. Så også mamma. Hun var kjempegod på alt det der. Mamma drev også et lite firma sammen med pappa. De solgte hangglidere (ja, jeg vet,- temmelig sært) og pilotvesker. Det trivdes hun med og i mange år tror jeg de solgte ganske godt. Ihvertfall veskene.
Rundt år 2010 forandret mamma seg. Hun sluttet å ringe til meg. Hun var uinteressert i meg og mine barn. Hun var mye irritert. Hun var snarsint. Hun var ikke så nøye med klærne sine lenger. Hun ble usosial. Hun fikk diagnosen Alzheimer i 2013. Fy faen, for en sorg det har vært å jobbe seg gjennom. Det var helt grusomt å miste mammaen sin på den måten. Bit for bit bare forsvant hun. Jeg kommer nok tilbake til den sorgen litt senere.
Så spoler jeg frem til januar og februar 2019:
4.januar: Pappa blir akutt lagt inn på Bærum sykehus, alvorlig syk.
14.januar: Lars Ove dør uventet, 59 år gammel.
15.januar: Pappa skrives ut med flere diagnoser og plenty medisiner.
25.januar: Lars Ove bisettes.
2.februar: Sidsel legges inn på Bærum sykehus med kraftig lungebetennelse.
9.februar: Sidsel dør hjemme i egen seng, 54 år gammel.
19.februar: Sidsel bisettes.
Midt oppi dette opplever jeg samtidig lykken i å bli bestemor for tredje gang. Lille Henrik får en tøff start på livet med kraftig rs-virus og innleggelse på sykehus i hele 8 dager pga flere pustestopp. Starten på dette året var surrealistisk, alt kom dundrende i en voldsom fart, det var som et tog uten brems, som å være i et evig svev uten å vite om det var trygt å lande. Jeg var ikke alene i familien om å kjenne på dette, heldigvis har jeg noen kjempefine barn, en svigersønn og en svigerdatter, og jeg tror vi var der for hverandre så godt vi kunne midt oppi all galskapen. Jeg har også en mann som er min klippe her i livet. Jeg kan ikke få fullrost nok hvor trygg, sterk og god han var og fortsatt er, for meg.
Plutselig var mine eneste søsken borte i løpet av tre og en halv uke.
Mamma var allerede borte i sin Alzheimer-sykdom, og pappa var borte i form av å være tydelig preget og redusert av sykdommen og naturligvis sjokket over å miste to barn så brått og nesten samtidig.
Jeg må innrømme at jeg følte meg alene, jeg hadde jo min egen familie rundt meg, men likevel kjente jeg veldig på følelsen over at ansvaret for min fødefamilie (det er kanskje ikke et ord?) nå var mitt alene. Det var ingen andre enn jeg som kunne ordne opp med begravelser, dødsannonser, minnestund, minnetale, ubetalte regninger, oppsigelse av abonnementer, være informasjonskanal til venner og familie osv., osv. Dette føltes som mitt ansvar alene, og jeg er den første til å innrømme at jeg må ha kontroll. Jeg er altfor lite flink til å ta i mot hjelp eller be om det.
Men én ting var uansett sikkert: Det var ingen andre som kunne bære min sorg for meg. Jeg trodde at disse dødsfallene ville bli et vendepunkt etter de siste års hendelser. Jeg trodde de skulle gjøre livet litt enklere å bære bare alt kom litt på avstand. Det kan kanskje høres rart ut, jeg skjønner det for uinnvidde, men da kan jeg fortelle at det har ikke blitt helt som jeg trodde heller. Ihvertfall ikke enda.
Det er ikke til å stikke under en stol at ansvaret (selvpålagte sådan) for min etter hvert skjøre familie ble tyngre å bære de siste årene. Da mamma gradvis ble borte for oss, ble det til at jeg måtte stille opp mer og mer for henne og pappa, for min søster Sidsel (som heldigvis har hatt flotte bosteder og offentlig hjelp i Asker kommune) og til sist også for min bror som dessverre ble syk av for mye alkohol og piller fordi han forsøkte å smertelindre seg selv etter mange, mange års ryggproblemer og operasjoner.
Lars Ove fikk langt i fra all den hjelpen og støtten han burde fått fra meg. Jeg skjønte rett og slett ikke at han var så syk som han var, jeg var mest sint og forbanna over at han ikke stilte opp mer for våre foreldre og for Sidsel. Problemet var at han aldri fortalte oss hvor syk han var, han skammet seg kanskje over at han ikke fikset livet som alle andre. Og jeg, jeg var navlebeskuende og drittlei hele broren min. To dager før han ble funnet bevisstløs hjemme (han døde på sykehuset et døgn senere), ringte han meg. For første gang sa han rett ut til meg:
“Jeg er skikkelig syk, Nina”.
Jeg satt i bilen sammen med pappa. Jeg hadde hentet han på Bærum, han skulle få permisjon i helgen. Jeg husker nøyaktig hvor jeg var da Lars Ove sa disse ordene. på E18, på vei nedover mot Bellevuedumpa, mot Asker.
“Huff da”, svarte jeg. Men klarte ikke å mobilisere noe mer medfølelse enn det.
Jeg hadde mer enn nok med en skikkelig syk pappa ved siden av meg, i tillegg til at jeg også forsøkte meg tilbake på jobb i den perioden, hadde mye vondt og var kjempesliten. Kunne han ikke spørre hvordan det sto til med pappa i stedet?
Jeg ønsket han god bedring og sa “vi snakkes”.
Vi snakket aldri mer. Den fredagen i bilen på E18 var den siste gangen jeg snakket med storebroren min.
Jeg burde ha skjønt, jeg burde ha brydd meg mer. Men jeg maktet ikke. Jeg tenker ofte på om han fortsatt kunne levd i dag om jeg bare hadde tatt en tur ned til han og sjekket hvordan det var med han. Unnskyld, Lars Ove.
Han døde av akutt organsvikt. Lever og nyrer sa “takk for samarbeidet, nå gir vi opp”. Det hadde nok gått for langt allerede. Det er i alle fall den tanken jeg må holde fast ved. For ikke å plage meg selv med for mye skyldfølelse. Det fine er at det er de gode minnene om broren min som sitter igjen nå. Han var fin han, broren min <3
Aller, aller mest savner jeg kjære, kjære Sidsel mi. Jeg tror det er lov å si, at man savner den ene mer enn den andre. Om det ikke passer seg, så gjør jeg det likevel. Sidsel med sin vakre, åpne og frie sjel fylte livene våre med en ekstrem glede og en ekstra dimensjon. At hun skulle dø relativt ung, visste vi. Men det gjorde det ikke mindre vondt da det skjedde. Heldigvis hadde hun pappa, meg og to ansatte-engler fra Oppsjø omsorgsbolig ved siden av seg da hun pustet for siste gang. Jeg tror jeg vil skrive mer om Sidsel og det å vokse opp med et annerledes søsken litt senere. Akkurat nå blir det litt for mange tårer her…
Lars Ove og Sidsel – Jeg savner dere så inderlig.
Jeg har “glemt” å nevne at jeg selv sliter med egen helse. Sammen med tusenvis av andre nordmenn har jeg problemer med ryggen. Jeg har nervesmerter som har ulike årsaker, de sitter i setet og nederst i ryggsøylen. Jeg har problemer med å sitte, stå og gå lenge av gangen, men heldigvis er dette usynlige smerter, så jeg ser ganske normal ut når jeg er i butikken, på besøk på sykehjemmet eller er ute i sosiale sammenhenger. Å gå sykemeldt med langvarige smerter er ingen drømmesituasjon. Det er ingen som frivillig melder seg ut av samfunnet, et normalt hverdagsliv med kolleger, sosialt påfyll og “endelig fredag”-følelsen om de ikke må. Men dette er en annen sak jeg også sikkert vil blogge om senere. Jeg nevner det bare kort, for det er kanskje derfor denne bloggen ser dagens lys nå,- jeg må ha noe å fylle dagene med. Jeg koser meg når jeg skriver, men har vært litt flat i tankene mine de siste månedene, nå har jeg sluttet med en type medisin som kanskje har gjort at kreativiteten har vært fraværende, ihvertfall kjenner jeg nå etter 3 uker uten disse tablettene at jeg bobler litt mer innvendig og at jeg koser meg med skrivingen. Jeg ønsker heller ikke å fokusere på egne smerter, det er dårlig egenterapi, så dette kommer ikke til å bli en sutreblogg over egen helse, håper jeg. Jeg gjør jo dette for å få en gladere hverdag,- da må jeg heller drodle over alle de rare tankene jeg får i hodet om alt mulig rart og skrive mer eller mindre vettugt rundt det.
Til de som skulle ønske jeg skrev litt mer om overgangsalder, tørre slimhinner, humørsvingninger og hetetokter i dette innlegget; Det kommer, det kommer. Vær du sikker!
Takk for at du leste!
// Nina
P.S. Jeg innser nå, etter at jeg har skrevet ferdig og leser korrektur, at ordet “kjappest” nesten helt i begynnelsen av innlegget antakelig er det mest malplasserte ordet i denne teksten. Beklager misvisende innledning. Jeg lover å jobbe mer med å uttrykke meg mer kort og konsist.
(Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
En historie helt på siden av alt det virkelig alvorlige som rammet oss i januar og februar i år:
2019 startet på verdens vakreste vis 3.januar.
Mandag 7.januar 2019:
Jeg: «Hei, det er Nina Tangvik som ringer. Du, jeg har time hos dere førstkommende onsdag for å sette i gang med dette implantatet, men så har det seg sånn at pappa ble akutt innlagt på Bærum på fredag, og … (stemmen min brister, og jeg begynner å gråte litt) … det er mulig han har fått kreft, og nå skal de ta sånn beinmargprøve, og det er ingen andre i familien som kan være hos han, og hvis han skulle få svar på noen prøver på onsdag som kanskje ikke er så veldig oppløftende så vil jeg være hos han, så altså, jeg må nesten utsette timen min. Beklager det, altså, dere hadde sikkert satt av litt ekstra tid til denne operasjonen, og jeg vet det er sen avbestilling, sorry (Jeg babler enda litt mer ukontrollert, hulker frem ordene og er skikkelig lei meg).
Tannlegekontoret: «Neimen, kjære deg! Huff da, det høres ikke bra ut. Ikke noe problem, vi finner en ny time til deg, så klart. Nå må du passe på pappaen din, ingen hast med denne timen. Kan du komme onsdag 16.januar kl.10 i stedet? Ta vare på deg selv nå da, og så krysser jeg fingre for at det går fint med pappaen din!»
Mandag 14.januar 2019:
Jeg: «Hei, det er Nina Tangvik som ringer. Jeg vet det antakelig høres helt sprøtt ut, men jeg må dessverre avlyse timen min en gang til. Jeg har time nå på onsdag. Broren min ligger for døden på Drammen sykehus, han ble funnet bevisstløs hjemme hos seg selv i går kveld, og han har ligget i respirator siden. Legene tror ikke han vil overleve.” (Jeg er ganske rolig når jeg forteller dette til tannlegesekretæren. Jeg tror jeg var i en slags sjokktilstand. Lars Ove døde samme kveld).
Tannlegekontoret: “Ok. Det høres jo ille ut. Men da får vi sette opp en ny time igjen da. Jeg setter deg opp onsdag 13.februar kl.14:00. Ha det bra.»
Mandag 11.februar 2019: Jeg: «Hei, det er meg, Nina Tangvik. Du husker kanskje at jeg har avbestilt et par timer tidligere fordi faren min ble alvorlig syk og fordi broren min plutselig døde? Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette, jeg vet det høres helt sprøtt ut, dere tror sikkert at jeg har tannlegeskrekk eller noe, men jeg har ikke det, altså. Men saken er at jeg må utsette timen enda en gang fordi søsteren min døde i forgårs og det er altfor mye som må ordnes med prest, og salmer og dødsannonser, og jeg må passe på pappa som har mistet 2 barn i løpet av noen få uker, og …»
Tannlegekontoret avbryter taleflommen min: “Mm. Jaaaah. Jaja. Skal vi sette opp en time i mars da, eller…?»
Jeg hørte ar hun ikke trodde på meg overhodet, men jeg hadde ikke krefter til å overbevise henne noe mer, så jeg takket ja til timen mandag 4.mars og la på røret. Da datoen nærmet seg, kjente jeg på hele kroppen at jeg gikk og ventet på at noe forferdelig skulle skje. Den var i katastrofeberedskap. Men helgen gikk og mandagen kom. Jeg troppet opp som avtalt kl.11:00. Jeg smilte litt tappert og prøvde å si noe om hvor uvirkelig alt hadde vært, men at livet må gå videre, bla bla bla. Men de hadde nok bestemt seg på forhånd. De trodde jeg var en løgnhals og ble behandlet litt deretter, følte jeg. Det var no mercy, ingen smil, de bare durte på og trakk den jekselen i en fart. Som om de var redde for at jeg skulle avlyse mens jeg satt der.
Skulle på jentetur til fjells 5 dager etter tannlegebesøket. Følte meg dritfin.
3.desember skal jeg tilbake for å sette inn implantatet. Håper jeg slipper å avlyse.
Jeg glemmer nok aldri disse telefonsamtalene. Det var jo veldig spesielt å snakke med noen man ikke kjenner om så private ting, gang på gang. Jeg hadde jo knapt snakket med venner og familie. Jeg hadde ikke trengt å fortelle årsaken til avbestillingene heller, men det er nå meg i et nøtteskall, da – Nina uten filter.
Jeg elsker mine foreldre over alt på jord. Det er ikke det. Men jeg tror mange kan være enig med meg når jeg sier at det er krevende når foreldre blir gamle og syke.
Mamma fikk Alzheimer for nesten 10 år siden. Vanskelig å tidfeste konkret. Den kommer veldig snikende, den grusomme sykdommen. Jeg oppdaget det ved at hun plutselig sluttet å ringe meg, vi pleide å snakkes nesten daglig. Hun var alltid interessert i å høre om livet til barnebarna sine, og hun likte å kommentere hvordan vi hadde det hjemme. Dessverre var hun ofte litt vel kritisk. “Bildet henger for høyt, blomsten burde stå der, potetene er kokt for mye, er det lenge siden dere støvsugde under sofaen”? I rettferdighetens navn,- hun var veldig god på ros og komplimenter også. Men hun var ganske nådeløs og direkte (mulig det filterløse hos meg stammer fra henne, når jeg tenker meg om).
Så sluttet hun å være kritisk. Og _det_ er vel i grunnen det eneste som gjorde litt godt, – å slippe det evinnelige maset og stresset med at alt måtte se bra ut når hun kom på besøk. På den annen side, heller en mamma som kritiserer litt enn en som ikke bryr seg overhodet.
Da jeg en dag kom hjem til mamma og pappa for å fortelle at jeg skulle skilles fra mannen min, trakk hun bare på skuldrene og lurte på om det ikke snart var lunsj.
Den dagen skjønte jeg for alvor at mamma ikke var frisk. Verst var det naturlig nok for pappa som levde med mammas humørsvingninger hver dag. Hun var veldig mye sint, hun forsto nok selv at hun var i ferd med å bli dement, men hun ville ikke prate om det. Utad skulle ingen få vite noe. Fasaden var viktig, – og det er faktisk den egenskapen ved mamma som fortsatt henger mest igjen. Hun er en mester i å late som alt er i skjønneste orden når hun treffer andre som ikke er hennes nærmeste. Masken har vel falt for de pleierne som jobber med henne på sykehjemmet der hun bor også, men hun smiler og ler når andre «fremmede» (som egentlig ikke er fremmede, men hun husker dem ikke) henvender seg til henne eller kommer på besøk.
Etter som sykdommen skred frem, før diagnosen var satt, ble det mer og mer vanskelig for pappa å la henne være alene hjemme. Hun sluttet å lage seg mat (vi slapp å være redd for at hun skulle glemme å skru av komfyren), hun greide ikke å skru på TV eller radio, hun klarte ikke å gå ut på egenhånd (kanskje like greit, det er mange «vandrere» blant demente), og hun hadde mye uro og angst inni seg.
For at pappa skulle få litt fri innimellom var det naturlig å stille opp for mamma. Og det MÅ jeg presisere; det er en selvfølge å hjelpe sine foreldre når de blir gamle. Jeg gjør det med glede, – det er bare det at når det varer over så mange år, når egen helse begynner å skrante, når man selv har tenåringsbarn, når barnebarna begynner å komme, når man møter kjærligheten på nytt, når man ønsker å være mer med venner, og når jobben krever 100 % innsats, så begynner det til slutt å røyne på.
Det hjalp jo ikke akkurat heller at søsteren min med Downs syndrom utviklet Alzheimer omtrent samtidig som mamma, eller at broren min hadde mer enn nok med seg selv etter utallige mislykkede ryggoperasjoner.
Jeg merker at dette etter hvert høres sytete ut. Og det er det også. Jeg vet det, men det kommer rett fra levra. Jeg kan ikke skuffe følelsene mine bak et teppe. Late som om alt er i skjønneste orden. Poenget mitt er at det gikk helt fint å sjonglere alt dette til å begynne med. Jeg hadde høy arbeidskapasitet. Jeg er et ja-menneske. Vil gjerne hjelpe, vil at alle skal ha det bra. Men mamma har nå hatt Alzheimer i bortimot 10 år, hun er veldig langt unna å være den mammaen som ga meg livet og så uendelig mye kjærlighet og omsorg i alle år
Hun gir meg absolutt ingenting, hun suger energien ut av meg. Ikke fordi hun krever noe av meg, hun forventer faktisk ingen verdens ting. Problemet er at jeg forventer så innmari mye av meg selv, – og det er en stor belastning (som ikke er hennes skyld, stakkars). Å gi så mye over så mange år, har etter hvert gjort at det ikke lenger er en glede å besøke mamma. Det har blitt en plikt. Jeg føler ikke at jeg får noe som helst igjen for det, bortsett fra bedre samvittighet der og da. Mamma smiler når hun ser meg, men etter et minutt er hun sur og mutt. Det hender en sjelden gang hun sier at hun er glad i meg, og jeg ser at hun har det vondt når jeg skal dra fra henne, men likevel er det mer en belastning enn en glede at hun fortsatt lever.
Det kan godt være mange synes det er drøyt å si dette så tydelig. Skrive det ned, svart på hvitt. Egoistisk. Men jeg tror også det er mange som tenker som meg, som har foreldre som er langt unna den forelderen de en gang var. Igjen, – det skulle selvfølgelig bare mangle at vi stiller opp for våre foreldre når de trenger oss. Men det må være lov å si at man er sliten og at man faktisk skulle ønske at nok er nok?
Hva slags liv er det å sitte på et sykehjem, år etter år, med mindre og mindre fysisk bevegelighet uten minne om hva som skjedde forrige kvarter? For mamma dreier det seg også mye om angst og redsel, mye gråt og usikkerhet. Jeg ser at pleiepersonellet er helt fantastiske med de som bor der. Enkelte har en ekstra god kjemi med mamma, og når de er på jobb kan jeg dra derfra med litt lettere hjerte. Likevel vet jeg at hun er mye alene, det kan gå lang tid uten at hun snakker med noen, hun spiser dårlig, hun sover mye fordi det ikke er noe annet å gjøre. Da tenker jeg at det mest rettferdige ville vært om hun fikk slippe nå. Alzheimer er en drittsykdom, både for den som rammes og for pårørende.
Mamma i dag – Et strålende smil da hun så meg komme. Fortsatt vakker.
Når mamma en dag går ut av tiden, kommer jeg til å føle både lettelse og sorg. Jeg har allerede mistet henne én gang. Det var en sorg det tok lang tid å bearbeide. Det var grusomt å miste henne mer og mer dag for dag uten mulighet til å gjøre noen som helst for å stoppe det.
I dag er det mest sorg kombinert med vanskelige følelser jeg kjenner når jeg tenker på henne. HELDIGVIS vet jeg at det vil være de gode minnene om mamma som vil være fremtredende den dagen hun ikke er her mer. Og de gode tankene ser jeg frem til, for det er ikke noe godt å tenke på sin egen mamma som en belastning.
Nydelig søndag! Jeg elsker høsten når trærne skifter farge og lufta kjennes renere og klarere.
Heggedal – I denne vakre bygda bor jeg
I dag har jeg puslet litt ute, fått plantet tulipanløk og gravd litt i jorda. Det er nesten ingenting som er bedre enn å få jord under neglene. Det har vel noe med det litt primitive og enkle å gjøre, jeg er definitivt jordnær, foretrekker hverdager fremfor glitter og glamour. Når man går ute og pusler alene sånn som jeg har gjort i dag, så får man også tid til å tenke. Tankene flyr, og de flyr veldig mye i retning mine nærmeste. Mannen min, barna mine, barnebarna, foreldrene mine, bonussønner, mine barns samboere og så klart til de som ikke er her lenger, mine to søsken.
Jeg tenker på Lars Ove og Sidsel hver eneste dag. I den travle hverdagen går det helt fint å la tankene streife innom dem, men på dager som dette, når hendene graver nedi jorda i et søndagsstille nabolag, har melankolien lett for å sette seg litt fast. Det er plutselig tid til å kjenne etter, la savnet ta litt tak om hjertet, og la tårene som presser på, få renne.
Jeg har ikke grått så veldig mye etter alt som skjedde i vinter, det har liksom ikke vært tid og rom for det. Og kan hende skyver jeg det hele tiden foran meg, det å la sorgen _virkelig_ få slippe til. Å bare gi seg hen til alle følelsene man bærer på, la alt slippe ut, all oppsamlet gruff, bare la det stå til, én gang for alle.
Men det skjer ikke i dag heller. Jeg lar det falle noen få tårer, så rister jeg litt på kroppen, snakker litt høyt til meg selv, jeg gjør ofte det, og så er det bedre å prøve å vinkle tankene over på positive ting. Sette på litt god musikk, ta en kaffe og skrive litt.
Tror det er best sånn. Jeg tror ikke jeg MÅ få ut en kjempereaksjon etter at de begge døde så tett etter hverandre. Jeg tror det er bedre å forsøke å godta at livet skjer. Det er ikke rettferdig eller alltid til å forstå. Gjennom et helt liv skal de aller, aller fleste av oss kjenne på tap og sorg, håpløshet og følelse av å miste kontroll. Livet skjer. Og vi må ta det vi får. Takle det så godt vi kan. Noen faller skikkelig hardt, men de aller aller fleste reiser seg igjen og går videre. Med seg i sekken har de fått en ekstra dose livsvisdom som kan komme til nytte ved neste prøvelse man møter i livet.
“Sånn er livet” sa Sidsel, min søster med Downs, veldig ofte mens hun løftet armene utover og med håndflatene opp. Som om hun på den måten indirekte sa “La livet komme til meg. Jeg tar imot det på godt og vondt. Jeg tåler det og er takknemlig for alt det gir meg”.
Så frydefullt takknemlig kan man bli over å få en is
Vi har så enormt mye å lære av de med et kromosom for mye. Ja visst kan de ha dårlige dager, være sinte og slitne som oss andre, men de er så vidunderlig takknemlige over de små tingene i hverdagen! De er så frydefulle og viser en glede på en måte som ingen andre kan. Man finner ikke maken andre steder. Ikke i vår verden. Men kanskje hos mennesker som ikke eier noen ting, som ikke er preget av materialismen og kynismen i vårt forbrukersamfunn. Jeg var i slummen i Nairobi en gang. Vi besøkte en alenemor til 5 i hennes lille hytte bygget av leire og avispapir. Hun gråt av glede for en fyrstikkeske og en kulepenn…
For 3-4 år siden ønsket Sidsel seg et rødt akebrett til jul. Hennes fysikk tilsa at hun aldri ville klare å ake på et sånt brett, men likefullt var det en drøm, et bilde hun hadde inni seg om at et _sånt_ akebrett ville gjort henne glad. Så klart hun fikk et rødt akebrett. Den enormt oppriktige gleden hun viste da hun pakket opp, har etset seg fast som et av de fineste bildene jeg har i hjertet mitt.
Det er greit å ta frem det bildet innimellom, så jeg får jekket ned meg selv når furteleppa begynner å bevre hvis ting ikke går min vei.
DETTE savner jeg <3
Det ble litt melankoli i skrivingen min i dag. En dag da savnet var litt ekstra fremtredende, da tankene fikk flyte uforstyrret litt for lenge. Noen dager er sånn. Men det er fortsatt mye igjen av søndagen, og jeg har både fått gravd i jorda og sittet i sola, så jeg er glad for denne dagen også, og nå er det på tide å kaste av seg tunge tanker for nå kom mannen min hjem med take away-middag, og da er det ikke lov å furte lenger 🙂
Ja, de var det! I løpet av 4 snaue uker var begge to borte. Nesten ut av det blå, føltes det som…
Denne bloggen skal jo starte et sted, og for å kjappest innføre lesere som ikke kjenner meg, så er det kanskje like greit å fortelle fra januar og februar i år da den familien jeg ble født inn i forsvant i løpet av bare noen få uker.
Da kjente jeg det røska litt ekstra i grunnvollene av min tilværelse. Da jeg trodde at jeg og mine hadde fått nok prøvelser for en stund, da jeg trodde at nå må det vel snu snart, komme bedre dager: så var det var mer i vente, gitt.
Det rare og fine er at dagene går videre. Vi har et ansvar selv for å fylle de på best mulig måte. Det er ikke lett, jeg sliter fra tid til annen selv (ganske ofte, faktisk), men vi har for pokker bare dette øyeblikket, disse minuttene, timene og dagene her og nå!
Før jeg skriver om da jeg mistet mine eneste søsken vil jeg fylle på med bittelitt bakgrunnsstoff om meg og hvor jeg kommer fra:
Jeg kompletterte min familie ved å ankomme denne verden en februardag i 1967. Fra før hadde mine foreldre fått Lars Ove og Sidsel, åtte og fire år før meg.
Lars Ove var alltid den irriterende storebroren, mens Sidsel aldri ble en storesøster i ordets rette forstand. Sidsel var født med Downs syndrom, og det tok meg ikke lange tiden å passere henne både fysisk og psykisk. Når det gjaldt humør og optimisme slo hun alle.
Jeg var stolt over familien min. Foreldrene mine var sosiale og godt likt, pappa var veldig morsom, han fortalte vitser så fort han hadde anledning, jeg elsket å høre på og gjenfortelle dem til mine venner. Han var pilot av yrke, jobbet som flyger i Braathens SAFE, og vi fikk være med på mange reiser i barndommen.
Mamma var veldig pen, hun var fra Stavanger, og alle vet at kvinner fra Vestlandet er sykt driftige. De er flinke til å lage mat, sy, strikke, vaske hus og i det hele tatt passe på at fasaden er på plass. Så også mamma. Hun var kjempegod på alt det der. Mamma drev også et lite firma sammen med pappa. De solgte hangglidere (ja, jeg vet,- temmelig sært) og pilotvesker. Det trivdes hun med og i mange år tror jeg de solgte ganske godt. Ihvertfall veskene.
Rundt år 2010 forandret mamma seg. Hun sluttet å ringe til meg. Hun var uinteressert i meg og mine barn. Hun var mye irritert. Hun var snarsint. Hun var ikke så nøye med klærne sine lenger. Hun ble usosial. Hun fikk diagnosen Alzheimer i 2013. Fy faen, for en sorg det har vært å jobbe seg gjennom. Det var helt grusomt å miste mammaen sin på den måten. Bit for bit bare forsvant hun. Jeg kommer nok tilbake til den sorgen litt senere.
Så spoler jeg frem til januar og februar 2019:
4.januar: Pappa blir akutt lagt inn på Bærum sykehus, alvorlig syk.
14.januar: Lars Ove dør uventet, 59 år gammel.
15.januar: Pappa skrives ut med flere diagnoser og plenty medisiner.
25.januar: Lars Ove bisettes.
2.februar: Sidsel legges inn på Bærum sykehus med kraftig lungebetennelse.
9.februar: Sidsel dør hjemme i egen seng, 54 år gammel.
19.februar: Sidsel bisettes.
Midt oppi dette opplever jeg samtidig lykken i å bli bestemor for tredje gang. Lille Henrik får en tøff start på livet med kraftig rs-virus og innleggelse på sykehus i hele 8 dager pga flere pustestopp. Starten på dette året var surrealistisk, alt kom dundrende i en voldsom fart, det var som et tog uten brems, som å være i et evig svev uten å vite om det var trygt å lande. Jeg var ikke alene i familien om å kjenne på dette, heldigvis har jeg noen kjempefine barn, en svigersønn og en svigerdatter, og jeg tror vi var der for hverandre så godt vi kunne midt oppi all galskapen. Jeg har også en mann som er min klippe her i livet. Jeg kan ikke få fullrost nok hvor trygg, sterk og god han var og fortsatt er, for meg.
Plutselig var mine eneste søsken borte i løpet av tre og en halv uke. Mamma var allerede borte i sin Alzheimer-sykdom, og pappa var borte i form av å være tydelig preget og redusert av sykdommen og naturligvis sjokket over å miste to barn så brått og nesten samtidig.
Jeg må innrømme at jeg følte meg alene, jeg hadde jo min egen familie rundt meg, men likevel kjente jeg veldig på følelsen over at ansvaret for min fødefamilie (det er kanskje ikke et ord?) nå var mitt alene. Det var ingen andre enn jeg som kunne ordne opp med begravelser, dødsannonser, minnestund, minnetale, ubetalte regninger, oppsigelse av abonnementer, være informasjonskanal til venner og familie osv., osv. Dette føltes som mitt ansvar alene, og jeg er den første til å innrømme at jeg må ha kontroll. Jeg er altfor lite flink til å ta i mot hjelp eller be om det.
Men én ting var uansett sikkert: Det var ingen andre som kunne bære min sorg for meg. Jeg trodde at disse dødsfallene ville bli et vendepunkt etter de siste års hendelser. Jeg trodde de skulle gjøre livet litt enklere å bære bare alt kom litt på avstand. Det kan kanskje høres rart ut, jeg skjønner det for uinnvidde, men da kan jeg fortelle at det har ikke blitt helt som jeg trodde heller. Ihvertfall ikke enda.
Det er ikke til å stikke under en stol at ansvaret (selvpålagte sådan) for min etter hvert skjøre familie ble tyngre å bære de siste årene. Da mamma gradvis ble borte for oss, ble det til at jeg måtte stille opp mer og mer for henne og pappa, for min søster Sidsel (som heldigvis har hatt flotte bosteder og offentlig hjelp i Asker kommune) og til sist også for min bror som dessverre ble syk av for mye alkohol og piller fordi han forsøkte å smertelindre seg selv etter mange, mange års ryggproblemer og operasjoner.
Lars Ove fikk langt i fra all den hjelpen og støtten han burde fått fra meg. Jeg skjønte rett og slett ikke at han var så syk som han var, jeg var mest sint og forbanna over at han ikke stilte opp mer for våre foreldre og for Sidsel. Problemet var at han aldri fortalte oss hvor syk han var, han skammet seg kanskje over at han ikke fikset livet som alle andre. Og jeg, jeg var navlebeskuende og drittlei hele broren min. To dager før han ble funnet bevisstløs hjemme (han døde på sykehuset et døgn senere), ringte han meg. For første gang sa han rett ut til meg:
“Jeg er skikkelig syk, Nina”.
Jeg satt i bilen sammen med pappa. Jeg hadde hentet han på Bærum, han skulle få permisjon i helgen. Jeg husker nøyaktig hvor jeg var da Lars Ove sa disse ordene. på E18, på vei nedover mot Bellevuedumpa, mot Asker.
“Huff da”, svarte jeg. Men klarte ikke å mobilisere noe mer medfølelse enn det.
Jeg hadde mer enn nok med en skikkelig syk pappa ved siden av meg, i tillegg til at jeg også forsøkte meg tilbake på jobb i den perioden, hadde mye vondt og var kjempesliten. Kunne han ikke spørre hvordan det sto til med pappa i stedet?
Jeg ønsket han god bedring og sa “vi snakkes”.
Vi snakket aldri mer. Den fredagen i bilen på E18 var den siste gangen jeg snakket med storebroren min.
Jeg burde ha skjønt, jeg burde ha brydd meg mer. Men jeg maktet ikke. Jeg tenker ofte på om han fortsatt kunne levd i dag om jeg bare hadde tatt en tur ned til han og sjekket hvordan det var med han. Unnskyld, Lars Ove.
Han døde av akutt organsvikt. Lever og nyrer sa “takk for samarbeidet, nå gir vi opp”. Det hadde nok gått for langt allerede. Det er i alle fall den tanken jeg må holde fast ved. For ikke å plage meg selv med for mye skyldfølelse. Det fine er at det er de gode minnene om broren min som sitter igjen nå. Han var fin han, broren min <3
Aller, aller mest savner jeg kjære, kjære Sidsel mi. Jeg tror det er lov å si, at man savner den ene mer enn den andre. Om det ikke passer seg, så gjør jeg det likevel. Sidsel med sin vakre, åpne og frie sjel fylte livene våre med en ekstrem glede og en ekstra dimensjon. At hun skulle dø relativt ung, visste vi. Men det gjorde det ikke mindre vondt da det skjedde. Heldigvis hadde hun pappa, meg og to ansatte-engler fra Oppsjø omsorgsbolig ved siden av seg da hun pustet for siste gang. Jeg tror jeg vil skrive mer om Sidsel og det å vokse opp med et annerledes søsken litt senere. Akkurat nå blir det litt for mange tårer her…
Lars Ove og Sidsel – Jeg savner dere så inderlig.
Jeg har “glemt” å nevne at jeg selv sliter med egen helse. Sammen med tusenvis av andre nordmenn har jeg problemer med ryggen. Jeg har nervesmerter som har ulike årsaker, de sitter i setet og nederst i ryggsøylen. Jeg har problemer med å sitte, stå og gå lenge av gangen, men heldigvis er dette usynlige smerter, så jeg ser ganske normal ut når jeg er i butikken, på besøk på sykehjemmet eller er ute i sosiale sammenhenger. Å gå sykemeldt med langvarige smerter er ingen drømmesituasjon. Det er ingen som frivillig melder seg ut av samfunnet, et normalt hverdagsliv med kolleger, sosialt påfyll og “endelig fredag”-følelsen om de ikke må. Men dette er en annen sak jeg også sikkert vil blogge om senere. Jeg nevner det bare kort, for det er kanskje derfor denne bloggen ser dagens lys nå,- jeg må ha noe å fylle dagene med. Jeg koser meg når jeg skriver, men har vært litt flat i tankene mine de siste månedene, nå har jeg sluttet med en type medisin som kanskje har gjort at kreativiteten har vært fraværende, ihvertfall kjenner jeg nå etter 3 uker uten disse tablettene at jeg bobler litt mer innvendig og at jeg koser meg med skrivingen. Jeg ønsker heller ikke å fokusere på egne smerter, det er dårlig egenterapi, så dette kommer ikke til å bli en sutreblogg over egen helse, håper jeg. Jeg gjør jo dette for å få en gladere hverdag,- da må jeg heller drodle over alle de rare tankene jeg får i hodet om alt mulig rart og skrive mer eller mindre vettugt rundt det.
Til de som skulle ønske jeg skrev litt mer om overgangsalder, tørre slimhinner, humørsvingninger og hetetokter i dette innlegget; Det kommer, det kommer. Vær du sikker!
Takk for at du leste!
// Nina
P.S. Jeg innser nå, etter at jeg har skrevet ferdig og leser korrektur, at ordet “kjappest” nesten helt i begynnelsen av innlegget antakelig er det mest malplasserte ordet i denne teksten. Beklager misvisende innledning. Jeg lover å jobbe mer med å uttrykke meg mer kort og konsist.
