Jeg føler for å komme med en liten oppdatering, fordi det er så mange som tar kontakt og som lurer på hvordan det går.
Etter forrige blogginnlegg som ble postet for snart to uker siden, har jeg rett og slett ikke orket å skrive noe som helst.
Jeg har ikke orket å dele. Har hatt nok med å takle min egen angst og tunge tanker.
Det betyr ikke at jeg bare har hatt det vondt. Tvert i mot. Jeg har hatt fine og lyse stunder, jeg har til og med våknet enkelte morgener og tenkt at dagen i dag blir fin. Dét har ikke vært hverdagskost på en god stund.
Men det beste av alt: Jeg har trosset angsten og jeg har vært alene i butikken flere ganger!
Selvsagt kan klumpen i magen, kloa over brystet og den økte pulsen melde seg igjen, men jeg er så glad for at jeg har klart å møte frykten som er helt irrasjonell og grunnløs når alt kommer til alt.
Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville la angsten få overtaket. Først dro jeg til matbutikker på steder der jeg ikke kjenner så mange, og det viste seg å gå fint.
Til slutt dro jeg til de to nærbutikkene mine. Og vet du hva? Det gikk helt fint! Ganske høy puls før jeg gikk inn, men med fokus på handlevogna og det jeg skulle ha, mestret jeg hele handlerunden til 10 i stil, vil jeg påstå.
Nå vet jeg at angst også kan ramme meg. Det høres kanskje enkelt ut å takle det ut fra det jeg forteller, men jeg har nok langt ifra opplevd Angst fra Helvete som andre har gjort. Det er ikke alltid så lett å bare trosse angsten, selv om man ønsker det aldri så mye.
Men nå skjønner jeg litt mer hvordan andre som sliter med dette har det, og vit at jeg har dyp respekt for dere som virkelig sliter med denne følelsen hver eneste dag, flere ganger daglig. Jeg håper inderlig at jeg ikke må slite enda tyngre med dette fremover, for det er en forferdelig “tilstand” å befinne seg i. Helt for jævlig.
Jeg har mine timer med psykiateren hver uke, den neste er i morgen. Foreløpig føler jeg egentlig ikke at jeg har startet med selve behandlinga.
Vi prater, jeg forteller og forteller. Hun kommer med tilbakemeldinger, bekreftelser eller spørsmål. Mulig det er en slags behandling som foregår uten at jeg merker at det er det som skjer. Ikke umulig i det hele tatt, når jeg tenker meg om.
Å prate om alt det vonde er terapi i seg selv. Og å prate med noen som er uhildet, som ikke har noen forutinntatte meninger, er innmari allright.
Jeg vet ikke om jeg vil få noen diagnose eller om det er snakk om å starte med medisiner etter hvert. Veien blir til mens jeg går, tenker jeg.
Uansett – Det er godt å være i gang! Bare tanken på det gjør humøret lettere.
I dag kom vi hjem etter et par nydelige dager på setra, Bård og jeg.
Nå skal vi ha noen fine påskedager hjemme i Heggis. Være litt sammen med pappa, besøke mamma og se noen barnebarn (utendørs) før påska avsluttes i vårt paradis i Valdres.
Meningen var jo å skrive oftere under denne prosessen, men det koster for mye, kjenner jeg.
Jeg må først og fremst tenke på meg selv. Livet på sosiale medier kommer i annen rekke nå for tida.
Tusen, tusen takk til alle dere som har sendt meg meldinger og vist omtanke. Jeg har ikke maktet å svare alle. Enkelte dager har vært tøffere enn andre, og jeg har simpelthen ikke orket.
En annen grunn til uteblitt svar og kanskje bare et “hjerte” i retur, er at jeg øver meg på å sette grenser for meg selv og å ikke få dårlig samvittighet for alt jeg føler jeg burde ha gjort. Der har jeg en vei å gå, nemlig.
Håper dere holder dere friske og passer på smittevern. Jeg hører oftere og oftere om venner og bekjente som er smittet med korona, og de har vært skikkelig syke. Ei jente på atten år som jeg kjenner er innlagt på intensiven med pusteproblemer.
Det skremmer meg.
Så ta vare, både for din egen skyld, men også for de rundt deg sin skyld.
♡ Å få snapchat av de fantastiske barnebarna mine. (De får meg forresten alltid i godt humør).
♡ Når Snuppis på 18 overrasker med husarbeid, mathandling, middagslaging og kakebaking helt på eget initiativ, da blir jeg varm om hjertet.
♡ Da vi på lørdag fikk uventa besøk (ute) på setra, var livet bittelitt normalt igjen og jeg følte meg “normal” en stakket stund.
♡ Jeg lo høyt og kosa meg skikkelig da jeg så det første programmet av Kompani Lauritzen.
♡ Når Bårdis bare holder rundt meg og er tryggheten sjøl, da vet jeg at alt blir bra.
Foto: Gry Traaen
Å være åpen om at jeg har det såpass tungt som jeg har det om dagen, har imidlertid medført noe som jeg aldri trodde skulle skje med meg: Jeg tør ikke å gå i butikken alene!
I går kveld trengte jeg solsikkekjerner til knekkebrødene jeg skulle lage, men da jeg sto i gangen og skulle knyte på meg skoene, kjente jeg plutselig at jeg ble skikkelig uvel, at hjertet begynte å dunke, pusten gikk fortere og tårene pressa på.
Jeg skjønte ikke no’. Visste bare at jeg ikke ville klare å gå ned i butikken som bare er en heistur unna.
Bård forsto. Han sa han kunne gå for meg, men jeg sa at sånn kan jeg jo ikke ha det. Jeg forsto at dette på en måte var et lite angstanfall, eller begynnelsen på et, og jeg kan jo ikke la dette komme i tillegg til alt det andre nå.
Så jeg tørket tårene, tok noen dype magedrag, tok på meg maska (takk gud for maskepåbud akkurat nå, føler meg mer usynlig), og gikk til butikken med Bård.
Jeg hadde aldri i livet klart å gå alene. Men jeg gikk i butikken. Jeg trosset angsten. Face your fears, er det vel noe som heter.
Det gikk greit så fort vi hadde kommet inn. Traff heldigvis ingen kjente.
For det er dét jeg redd for, tror jeg. Å treffe noen som jeg vet kanskje har lest innlegget mitt, Bak fasaden. Lest om min vanskeligste tid ever som er akkurat nå.
Og det er helt greit. Jeg er ikke flau over at jeg har det vanskelig nå, men jeg er redd for at den jeg møter skal bli flau og forlegen over å vite. Jeg vil jo ikke være til bry, gjøre det ubehagelig for andre å treffe meg.
Så kjære deg som bor i nærheten av meg og risikerer å støte på meg: Vær som du alltid har vært. Vi trenger ikke å snakke om det. Vi kan snakke om deg og ungene. Eller om været. Eller om helveteskorona.
Eller vi kan snakke om det, men da begynner jeg sikkert å grine, så helst ikke. Det er så slitsomt.
Det som var så deilig på lørdag, med det uventa besøket på setra, var at vi ikke snakket om dette overhodet. Enda jeg vet at hun ene visste. Men vi toucha ikke borti temaet en eneste gang. Det var befriende.
Nå har jeg psykiateren å snakke med. Det får holde, håper jeg. Tidligere har Bårdis måttet tåle alle mine tårer, smerter og bekymringer nesten daglig. Nå håper jeg det blir mindre av det.
Jeg tror jo ikke at det er sånn at jeg nå bare har problemer i én time én gang i uka i møte med psykiateren, og så er det happy go lucky de resterende 167 timene. Så klart ikke.
Men jeg håper jeg får ut såpass mye gruff og etter hvert god hjelp at jeg ikke trenger å lene meg så mye på Bård lenger. For fy søren, så mye ekstra han har fått som han helt sikkert skulle vært foruten.
Men jaggu har’n fått mange lykkelige øyeblikk og stunder også, så jeg prøver å overbevise meg sjæl om at vi totalt sett ligger på 50/50. Og det er jo ikke gæærnt, hehe.
Jeg har overhodet ikke tenkt å la angsten for å treffe kjentfolk få bestemme, så selv om jeg ikke har vært ute av leiligheten i dag, så skal jeg ut av den døra før natta kaller.
Som Bård sa i går kveld; “Du, av alle, er plutselig redd for å treffe folk”.
Det rimer ikke i mitt hode heller. Jeg kjenner det knyter seg inne meg ved tanken på å gå i butikken, men jeg skal klare det. Herregud, det er nok nå, liksom.
(Og nå blir det sikkert enda vanskeligere å gå i butikken når hu har skrevet at hu ikke tør å gå i butikken, tenker du. – Ja, det gjør det jaggu.
Men det er derfor jeg skriver dette, så alle som sliter med noe ala det samme ikke skal føle seg alene, og for at alle andre skal forstå at en tur på butikken ikke er bare bare alltid).
Jeg vet dette ikke blir noen quick fix. Og jeg vet at det kommer til å gjøre vondt fordi jeg faktisk må la realitetene synke inn. Jeg må ta meg tid til å bearbeide alt det vonde. Hittil har jeg vært ekspert på å styre unna de vonde tankene når de har kommet. I mange år har jeg gjort det. Helt til nå de siste månedene (eller er det år?) og de vonde tankene har tatt større og større plass. De dominerer i hverdagen, og sånn kan vi ikke ha det. Hverken jeg eller de som er rundt meg.
Bårdis har vært min samtalepartner. Det er han jeg har åpnet opp mest for om de vondeste og tyngste tankene.
Jeg er full av kjærlighet til han som tåler og tåler. Han er rett og slett fantastisk, og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten han.
Jeg snakker også med venner innimellom om noe av dette. Men jeg vil helst ikke være til bry, være den som skaper dårlig stemning, så jeg har ikke åpnet meg skikkelig for noen av dem. Holdt tilbake de aller tyngste og mørkeste tankene.
Det har vært lettere å trekke seg unna, eller iallefall å ikke snakke for mye om meg og mitt når vi har vært sammen. Jeg føler jo det er noe hele tiden, og det er mye Nina, jeg vet det.
Og nå tror jeg at mine venninner kanskje tenker “What? Hun har jo grått og vrengt sjela si hver gang vi har sett hverandre!”
Til det må jeg i så fall bare svare: “Tro meg, det kunne vært sååå mye mer! Jeg har tatt meg sammen noe så innmari.”
Men tusen takk for at dere fortsatt tåler meg. Jeg er så glad i dere.
Noe av det som har rørt meg mest etter at jeg publiserte innlegget Bak fasaden, er de hjertevarme tilbakemeldingene jeg har fått fra mine nærmeste venner, og alle dere bekjente og venner fra gamle dager, nye bloggvenner og totalt ukjente som har skrevet til meg.
Det gjør godt, sånn skikkelig langt inni hjerterota, det! Så igjen, kjære venner, både kjente og ukjente, – jeg setter umåtelig stor pris på det.
Virkelig. Tusen millioner takk.
Noe jeg er veldig god på, om man ser bort fra å prate om meg selv og alle mine sorger, er å skrive meg helt bort. Som nå.
Tilbake til min første time med psykiateren.
Pga smittesituasjonen måtte vi ta samtalen på Skype. Ble skuffa da hun sa det, kjente jeg. Jeg hadde helt klart foretrukket å snakke med henne mens vi var i samme rom.
Etter påske satser hun på å ha timer som vanlig på kontoret sitt.
Eller, hun sa faktisk i kontoret. Sånne detaljer henger jeg meg opp i. I kontoret? Det heter da på kontoret? Beklager, nok en digresjon.
Men heldigvis gikk det overraskende fint på Skype. Jeg kjente umiddelbart at det var en dame jeg kunne like, at vi pratet lett sammen.
Tårene kom allerede da hun bare skulle ha grunnleggende personalia, som navn, adresse, sivilstatus og sånn.
47 sekunder ut i samtalen spurte hun om jeg hadde søsken…
Da åpnet slusene seg.
Ja, jeg har en søster og en bror, men de døde nesten samtidig for to år siden.
Så ja, jeg har søsken, men så har jeg det ikke likevel, liksom.
Hallo! Det er to år siden! Skjerp deg, jente. (Mine tanker).
Ok. Det gjør fortsatt vondt. De ukene i januar og februar i 2019 har definitivt gjort noe med meg. Så mye annet skjedde samtidig også. Mye skal prosesseres fra den perioden.
Vi rakk å gå gjennom grovdetaljene fra da, psykiateren og jeg.
Men det er så mye mer. Jeg tror jeg såvidt har rispa borti overflaten. Det er mye som ligger fortrengt inni meg, og jeg gruer meg til å grave det frem.
Jeg fikk to oppgaver fra psykiateren til neste gang vi skal snakke, og det var å rangere dagen på en skala fra 1 – 10 hver kveld, sånn at hun skal få en viss idé om hvor jeg ligger over en periode.
I går var jeg oppe på en 7’er!
Bård og jeg dro impulsivt til setra på fredag, begge to slitne etter en tøff uke.
Vi har ikke fått vært der oppe så mye det siste året. Korona og andre faktorer har spilt inn, men gudene skal vite at det er stedet der jeg har hatt det aller best i sjela de siste åra.
Denne helgen intet unntak. På setra slipper alle bekymringer og problemer på mirakuløst vis taket, og jeg klarer å være mer i øyeblikket. Det er så digg, det!
Den andre oppgaven er å skrive ned alle vonde og negative tanker som dukker opp inni meg. Skulle tro det var lett, men etter å ha skrevet ned de åpenbare vonde tankene, kjenner jeg det er vanskelig å la de andre slippe til. Jeg er god på å skyve dem unna, vil ikke la dem komme frem fra underbevisstheten, for da må jeg jo føle.
Og jeg er sliten av å føle så mye allerede. Men nå må jeg. Om jeg skal få det bedre, må jeg gjøre denne jobben. Jeg tror det blir bra til slutt.
Foreløpig er det ikke snakk om medikamenter. Hun må kartlegge litt mer, men jeg ble glad for å høre at hun helst ser at jeg klarer å jobbe meg gjennom dette uten medisiner. Jeg er ikke glad i piller som skal fucke med hodet mitt, jeg vil helst bare være meg, men i en bedre versjon enn nå, selvsagt.
Likevel kan det hende jeg må ta noe for en periode. Jeg håper ikke det, men om det er det som skal til for å få meg ut av denne hengemyra, så skal jeg gjøre det som må til.
Veien blir til mens jeg går. Jeg drømmer om å føle glede når jeg står opp om morgenen, å le på ordentlig og å være en bedre mamma, kjæreste og bestemor enn jeg er nå. Det er klart de dagene kommer, jeg kjenner håp inni meg nå.
Livet går sin gang selv om snørr og tårer renner i tide og utide. Heldigvis!
Og nå har vi fått sofaen til loftstua som vi har ventet så lenge på! Faktisk noen uker for tidlig kom den, – det var et deilig lyspunkt i en ganske tung uke.
Loftstua er ikke veldig stor, men den har mye volum fordi det er høyt under taket, og den har masse lys fra terrassedører, et stort vindu og et takvindu.
Det er et fantastisk rom å være i med den flotte utsikten. Nå gleder vi oss over å ha fått denne ekstra stua på plass.
Daybeden vi kjøpte først var jo vanvittig fin, men den ble litt for stor og upraktisk i det lille rommet. Grønnfargen på den var helt nydelig, vi har truffet nesten likt med fargen på sofaen. Vi er kjempefornøyde.
Salongbord er ikke på plass enda. Foreløpig duger den gamle verktøykassa til bestefaren til Bård som bord. Vi har et vinstativ oppi kassa og oppbevarer vin der. Liker den gamle antikviteten veldig godt, håper vi finner plass til den når vi får et normalt bord på plass.
På motsatt side i rommet står det planter, en skjenk og TV og litt stæsj som vi ikke har funnet plass til enda.
Loftstua blir veldig fin når vi får hengt opp bilder og ordentlig lyssetting er på plass. Det er litt for mørkt og feil lys der oppe på kveldstid.
Nå blir det fint å kunne ta hele leiligheten i bruk. Spesielt fint når Juliesnupp har med venner hjem eller vi har besøk. Ikke at det er flust av sånt om dagen… Men snart!🤞
Først og fremst vil jeg bare få si et stort TUSEN TAKK for alle overveldende heiarop, støtte og forståelse etter innlegget mitt Bak fasaden i går.
I tillegg til kommentarer under innlegget mitt her på bloggen og på siden min på Facebook og Instagram, rant det inn med meldinger på Messenger fra fine folk, og jeg skjønner jeg traff en nerve hos flere og at jeg ikke er alene.
Det har vært både godt og skummelt å skrive om det her på bloggen.
For meg er åpenhet en fanesak.
Enten det gjelder psykisk helse, demens, overgangsalder eller seksualliv, – jeg har aldri erfart at å være åpen rundt disse temaene er feil.
Tvert i mot. Ved å være åpen slipper jeg å tenke så mye over hva jeg kan si og ikke si. Selvfølgelig prøver jeg å være taktfull og se an mine samtalepartnere (mulig jeg har tråkka i salaten en gang eller ti), men etter min mening kan man snakke med de fleste om det meste.
Jeg orker ikke å skamme meg over hva jeg føler, for eksempel.
Som at jeg føler det som en belastning å ha en mamma med Alzheimer og at jeg heller skulle ønske at hun gikk bort fremfor å sitte i en rullestol uten minne om noe som helst.
Hetetokter og humør som svinger i takt med tørre slimhinner kan vi også gjerne ta en prat om.
Nå er jeg ganske utlada etter gårsdagens innlegg og all respons. Jeg er glad for at jeg gjorde det, samtidig som jeg bare har lyst til å skyve alle livets realiteter under teppet og late som ingenting.
Men det går jo ikke. Ikke nå lenger.
Fin fredagskveld ønskes deg og igjen; Tusen, tusen takk for nydelige tilbakemeldinger. Glad i dere!
“Synes du det har hjulpet å ta den telefonsamtalen, – å være i gang, liksom”?
“Ja, det føles bra”, svarte jeg.
“Jeg merker det, for jeg har ikke fått en eneste “hakking” mot meg i hele dag”, sa Bård.
Vi har ofte en god prat i senga når vi legger oss, Bård og jeg. Det er en god måte å avslutte dagen på. Oppsummere dagen, dele tanker eller bare pludre om alt og ingenting. Da er det godt å være to. Hadde vært litt snålt å ligge og pludre alene, kanskje.
Telefonsamtalen som Bård refererte til, var den jeg tok til en psykiater.
Ikke til en psykolog, men til en psykiater.
Sakset fra psykologforening.no:
En psykiater er en lege som har videreutdanning i utredning og behandling av psykiske lidelser. Psykiatere har den fremste kompetansen på medikamentell behandling av psykiske lidelser. Psykologen har kunnskap både om normalutvikling og psykiske lidelser.
Å ta den telefonen og å si at jeg trenger hjelp har sittet langt inne. Ikke minst har det tatt sykt lang tid å innse at jeg ikke klarer å reparere meg sjæl.
Men fy så godt det var å ha gjort det! 20 kg lettere! Nå er det håp, føler jeg. For første gang på lang tid føler jeg på ekte at ting kan bli bra igjen. At jeg kan bli som før, psykisk.
Jeg har lenge forstått at mine ryggsmerter forsterkes når det er mange psykiske påkjenninger i livet. Og de har det vært flust av.
Og i en haug med andre innlegg… Har skrevet altfor mye om sorg, føler jeg. Det er ikke dét ordet jeg vil assosieres med, likevel har jeg skrevet mye om det.
Om du skulle føle for å grave deg ned i mørket, så kan du lese alle mine innlegg om temaet i arkivet her:
Jeg har altså omsider skjønt at jeg trenger hjelp. Ikke bare fra ulike spesialister på nerver, arrvev, trange forhold og fandens oldemor i rygg, nakke, skuldre og gudvethvor.
Jeg trenger også hjelp til hodet mitt. Jeg trenger hjelp til å koble det fysiske og psykiske sammen.
Jeg har forsåvidt skjønt det en stund. At smertene mine forsterkes når livet blir heavy.
Eller.
Det trenger egentlig ikke bli så veldig heavy en gang før smertene blir verre.
Det er nok at noen forventer noe av meg. At to gjøremål kommer på samme dag. At noen sier at jeg må tenke på meg selv og gi litt mere f. At jeg må slippe kontrollen.
Alle burdene i livet.
Burde.
Det ordet.
Burde.
Det ligger mye forventninger fra andre i det ordet. Eller det er vel riktigere å kalle det innbilte forventninger. Forventninger jeg pålegger meg selv og som jeg tror at andre har til meg.
Det har stresset meg enormt. Små ting stresser meg enormt.
For den vanlige mannen i gata er det helt sikkert komplett umulig å forstå hvorfor kroppen min reagerer som den gjør på ørsmå ting. Jeg forstår det jo ikke selv engang.
Jeg får en reaksjon i kroppen som setter seg fysisk. Alt knyter seg. Hver muskel, hver celle går i alarmberedskap, som om den forbereder seg på en katastrofe (som naturligvis ikke skjer). Det er ekstremt slitsomt å ha det sånn. Både for kropp og sinn.
Likevel har jeg i årevis ment at jeg har hatt kontroll på det.
Ryggproblemene og andre kroppslige skavanker har vært én ting, stresset og sorgen har vært en annen ting.
– Begge deler er håndterbart hver for seg, har jeg tenkt.
Så feil kan man ta!
Jeg kan ikke deale med smerter og psyke hver for seg. For det hele henger jo sammen. (Det har jeg også visst, likevel har jeg tenkt at det er annerledes for meg, eller no’).
Jeg har gått til fastlegen min fast i mange år (for det skal man jo, han er jo fastlege).
Har smilt og mobilisert all min styrke for å ikke gråte når vi har snakket om mine fysiske plager. For jeg ville jo at han skulle tro på smertene mine.
Det har vært viktig å fremstå sterk. Ikke svak. Jeg må jo være sterk. Det har jeg alltid vært (selvom tårene sitter løst).
Og jeg har jo vondt. Er ikke ryggoperert og skulderoperert uten grunn, for ikke å snakke om alt annet gruff. Gidder ikke ramse opp. Det er uinteressant i det store og hele.
Det rare er at ingen av alle de spesialistene jeg har gått til har sett noen sammenheng. Jeg har jo fortalt dem litt om livet mitt. At det har vært store belastninger over mange år, likevel har ingen av dem tatt tak i det psykosomatiske.
Spesialistene har kun behandlet det fysiske. De har prøvd i hvert fall. Men ingenting har hjulpet meg skikkelig.
På én måte har det vært godt at smertene har blitt tatt på alvor, på den annen side skulle jeg ønske at alle disse flinke folka hadde vært litt bedre på å se helheten. Se hele meg.
Jeg har gått til flere psykologer og deltatt på ulike kurs også. Har gått i kognitiv atferdsterapi for å lære å leve med smertene mine. Jeg synes at jeg har hatt god nytte av de ulike teknikkene jeg har lært å bruke.
Men frisk har jeg ikke blitt.
I stedet føler jeg nå at jeg blir verre og verre.
Sykere og sykere.
Det sitter laaangt inne å si det høyt. Har ikke villet tenke det inni meg engang.
Uansett hvor positivt jeg prøver å tenke, så føles det som jeg graver meg dypere og dypere ned i et hull jeg ikke klarer å komme meg opp av ved egen hjelp.
I det siste har jeg oftere og oftere opplevd å begynne og gråte ukontrollert. Uten grunn. Det vil si, det er jo sikkert en grunn, men jeg skjønner ikke hvorfor det skjer der og da.
Alt blir svart. Jeg gråter og gråter. Og gråter.
Jeg husker noen sa til meg for mange år siden at “absolutt alle kan synke så langt ned at det en dag ikke finnes lys i mørket”.
Jeg minnes at jeg var uenig. Jeg var helt sikker på at det aldri noensinne ville kunne skje med meg. Sååå deprimert ville jeg aldri kunne bli, tenkte jeg i mitt stille sinn.
Vel, så feil kan man ta!
Så mørkt har det vært noen dager for meg at jeg ikke har sett lys i mørket. Jeg har til og med tenkt at det ikke vil være noe poeng å leve lenger.
Jeg har vært redd for at det skal rable for meg. Innleggelse neste, liksom.
Og alt dette har skjedd med hodet mitt enda jeg er gift med drømmemannen og har flyttet inn i drømmeleiligheten.
Det er jo egentlig helt sprøtt at det går an.
Så nå skal jeg altså til psykiater. Jeg håper på god hjelp.
Antakelig vil jeg få noen tabletter som skal hjelpe meg over kneika. Jeg håper også at det finnes en forklaring på det jeg opplever nå. Jeg mistenker at det har vart en stund. Jeg har bare vært god til å skyve det unna, holde på maska og passe på fasaden.
Nå går det ikke lenger. Det er fryktelig vondt å innrømme for meg selv at jeg ikke takler livet helt akkurat nå. Det ble litt mye, selv for meg, gitt.
Og det har vært dritvanskelig å innse at jeg må ha hjelp fra andre. Så har det gått noen uker med den erkjennelsen før jeg altså tok mot til meg og ringte den telefonen så jeg fikk bestilt den første timen.
I dag skal jeg ha min første time med psykiateren. Wish me luck.
Jeg velger å være åpen om dette nå, og forhåpentligvis ta dere med på denne reisen underveis. Om jeg orker. Det kan jo hende jeg faller totalt sammen når jeg setter i gang. Aner ikke hva jeg kan forvente.
Det blir som det blir. Jeg skriver når og om jeg orker.
Det er forresten ikke sånn at jeg ligger i fosterstilling og gråter hver dag. Jeg har bedre stunder, og da går jeg i butikken eller går tur og lever helt normalt som de fleste andre, selv om den ekte gladfølelsen er milevis unna.
Noen dager isolerer jeg meg helt. Sikkert ikke sunt, men jeg makter ikke noe annet.
For sikkerhets skyld; Jeg er ikke suicidal. Å innimellom tenke at man ikke vil leve lenger, er ikke det samme som å ville dø.
Jeg vil leve. Uten tvil.
P.S. Jeg fikk aldri publisert det jeg har skrevet over her før jeg hadde min første time hos psykiateren. Den er nå gjennomført og jeg er glad for at jeg følte kjemien mellom oss stemte. Det var godt å ta det første steget. Skriver kanskje mer om timen siden.
Enn så lenge: Tusen takk for at du leste helt hit. Jeg vet det er mange som meg som også har tunge stunder, og mange sliter enda mer enn meg. Vit at du uansett ikke er alene. Mist aldri trua på en bedre morgendag. For den kommer, garantert❤
Sist fredag var vi i begravelse for en flott dame som døde så altfor tidlig, og noen jeg er glad i har mistet en de hadde veldig kjær.
Det har vært en tung periode.
Jeg skrev i forrige uke at jeg holder på å skrive om noe som er vanskelig å skrive om. Og det er det fortsatt. Vanskelig, altså.
Jeg tenker selvfølgelig at jeg kanskje ikke må dele dette vanskelige med dere, for jeg må jo absolutt ikke det, men samtidig tenker jeg at det er viktig å være åpen.
Jeg heier på åpenhet som dere vet.
Om ingen fortalte noe om hva de strever med, så blir det enda vanskeligere for de som strever å leve med strevsomheten.
Noen må ta ansvar si, og ofte føler jeg at det liksom lett kan bli meg. Jeg kan godt ta en for laget, sammen med en del andre som er åpne om de litt kjipere sidene ved livet.
Mange vil riste oppgitt på hodet og tenke at noen må fortelle den dama at man ikke må fortelle absolutt alt.
Slapp av.
Jeg angrer til dags dato ikke på noe som helst av det jeg har skrevet. Jeg vurderer alltid flere ganger om det er greit å publisere det jeg skriver. Og jeg deler heller ikke absolutt alt. Nei, det hadde tatt seg ut, du.
Men for å dele denne gangen må jeg være litt mer klar. Jeg trenger å sortere tankene litt til.
Dette ble mange ord uten å fortelle noenting, kjenner jeg. Men snart, – snart er jeg klar.
Likevel går dagene sin vante gang, uansett hvor mye vi strever eller ikke strever.
Her om dagen fikk jeg pakke i postkassa. Elsker pakker i posten!
Inni pakka lå det en dritfin linskjorte som jeg hadde bestilt fra By Reiseperler
Jeg har skrevet om Jeanette som står bak bloggen og Instagramkontoen Reiseperler tidligere. Du kan lese det innlegget HER om du vil.
Da korona slo til ble det brått slutt på reising verden rundt, og Jeanette fikk tid til å være kreativ og sette en idé ut i livet som hun egentlig hadde drømt om lenge men ikke hadde hatt tid til.
Og dermed så klesmerket By Reiseperler dagens lys. Det er deilige, lette skjorter og kjoler å ha med seg i kofferten på ferie eller rett og slett bare chille i hjemme.
Jeg kjøpte meg denne skjorta her, og gleder meg til varmere dager da jeg bare kan sitte i båten med denne utenpå bikinien uten at det strammer noe sted.
Jeanette poser litt mer profft på Instagram:
Foto: Reiseperler
Jeg synes Jeanette fortjener en shout out. Og Kvinnedagen er en bra dag å gjøre det på. Hun har stått på noe vanvittig for å bygge opp reiselivsportalen Reiseperler, og når Covid-19 setter en bråstopp for hele virksomheten hennes, finner hun løsninger og nye ting å jobbe med.
Den dama er tøff og får til det hun vil gjennom hard jobbing. Heia heia!
Ikke så farlig, for nå fant jeg plutselig meg selv og den samme reportasjen på klikk.no, gitt!
Foto: Gry TraaenFoto: Gry Traaen
Ikke bare litt, men veldig kleint å lese om seg selv på denne måten. Og det er jo litt rart, for det er jo denne historien jeg har fortalt på bloggen også på et vis.
Men nå ble det plutselig mer offentlig. Bloggen er også offentlig, men Hjemmet og klikk.no har vel litt flere lesere enn den stakkars bloggen min, antar jeg.
På den annen side: – Historien er jo sann, og jeg må da stå inne for livet mitt. Det er sånn det er, på godt og vondt.
Riktignok handler livet mitt om mer enn kjærlighet. Resten får du her på bloggen. Og en del holder jeg for meg selv, tro det eller ei.
Følelser.
Følelser er det flust av. Tanker og følelser byr jeg på.
Jeg holder på med et innlegg om dagen. Det er en bit av mitt liv som jeg føler for å være åpen om. Men det er sårt, vondt og vanskelig. Og det får ta den tiden det tar. Jeg skriver og redigerer litt på det hver dag. Det kommer nok snart.
Ute skinner sola og jeg har en god dag kjennes det ut som. Så denne dagen tror jeg blir fin🥰👍
Du kan lese hele reportasjen på klikk.no og få fred i sjela her:
– Er du ikke glad for å se meg, spurte pappa mamma da vi kom på besøk på bo- og omsorgssenteret etter å ha vært fraværende en stund på grunn av min karantene.
Det svaret satte i grunnen standarden for resten av besøket.
Mamma, som liksom ikke er min mamma lenger, var mutt og sur og sov for det meste.
– Se, pappa har kjøpt både roser og gule tulipaner til deg. Det er 1.mars i dag, vettu. Pappa tenkte vi måtte feire den første vårmåneden. Er de ikke vakre? Jeg forsøkte meg på en munter og glad stemme.
– Pføy, snøftet mamma.
– Det var så fint vær i helgen, fortsatte jeg. Så du sola du også, mamma?
– Nei. Jeg så ingen sol, svarte hun og snurpet leppene bestemt sammen.
Det er jo fint at hun fortsatt har språket, selv om det mangler en del ord. Det er mange som ikke har det blant Alzheimersyke. Så på én måte er vi vel heldige, tross alt.
Men dere? Gå ta banen, så flott det var noen minutter da sola gikk ned i ettermiddag!
Tror jeg tar med meg dette bildet på netthinnen inn i kvelden i stedet for bildet av en furten mor😉
