Som små himmelbrev til søsknene mine

Jeg er helt sikkert ikke alene om å ha det sånn:

Når man minst venter det, – kanskje aller mest når man kjenner på en intens lykkefølelse, så kommer et blaff av sorg seilende, ut av ingenting.

Det skjedde meg i går da vi var på skitur. Jeg gikk bak Bård i løypa. Tenkte at nå, kan det ikke bli stort bedre.

Solen varmet i de silkemyke skisporene i skogen med snøkledde trær og med mannen min som jeg deler så mange gode opplevelser og stunder med.

Alle hormoner var i balanse, kroppen kjentes sterkere enn på lenge, og øyeblikket der og da var så usigelig godt.

 

Da kom tankene kastet over meg. Plutselig kjente jeg at øynene ble fulle av tårer og i hodet mitt ble det spilt bilder fra da vi var hos broren min på sykehuset den siste dagen han levde.

 

Jeg så han ligge der i sykesengen, så tynn og ugjenkjennelig og langt borte. I koma og med pustehjelp. Hånden hans som ikke ga respons da jeg holdt den og strøk den. Ingen reaksjon på ordene jeg hvisket, “jeg er så glad i deg”.

Tankene som raste gjennom hodet. “Skal vi aldri mer snakke sammen”? “Er dette slutten”?

Alle ordene som måtte sies i tilfelle han hørte meg, i tilfelle han visste at vi var der. Stillheten rundt, selv om rommet var fullt av leger og sykepleiere som effektivt jobbet for å redde broren min.

Legen som informerte om at han mest sannsynlig ikke ville greie seg. Alle indre organer hadde kollapset. Men de ville forsøke en liten stund til. Mirakler har skjedd før, sa han.

Men det skjedde ikke noe mirakel denne dagen.

 

Dette blaffet av sorg varte ikke lenge. Bård rakk ikke å registrere at jeg gråt engang. Men jeg blir like forundret hver gang det skjer når jeg har det som best.

Samtidig tenker jeg også at det er fint.

 

Disse blaffene av sorg blir på en måte som himmelbrev fylt med kjærlighet som sendes opp til søsknene mine med jevne mellomrom.

De blir aldri glemt, heller ikke på de fineste dagene❤

// Nina

 

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).

 

4 kommentarer
    1. Jeg skjønner hvordan du har det. Jeg mistet mamma i oktober. Det var sårt og vondt og jeg savner henne masse. Hun var en av de fineste menneskene. Og når jeg går rundt og har det skikkelig godt, som jeg har heldigvis kjent litt på igjen nå etter jul, så kjenner jeg minst en gang om dagen likevel, at jeg savner henne så veldig.

      1. Ja, det er sårt å miste og savne de vi er glad i… Sorgen mildnes jo etter hvert, heldigvis, men sånne små blaff av tristhet må vi nok regne med å leve med. Viktig å huske å leve videre, og det er så godt å kjenne på at det går fint😍👍

Siste innlegg