Hei godt folk!

Tusen takk til alle som har sendt meg melding og lurt på om alt er bra med meg siden jeg ikke har blogget på så lenge!

Først vil jeg bare si at det er rare dager nå, egentlig helt surrealistisk at vi som er så vant til forutsigbarhet og trygghet plutselig ikke aner hva fremtiden vil bringe og hvor lenge vi må leve uten all den sosiale kontakten vi er vant til å ha med venner og familie.

Helgen før “alt” braket løs var jeg på jentetur til Uvdal, – den helgen er jeg så glad for at jeg fikk med meg! Nydelig vær, mye latter, vin og god stemning med åtte andre fine og hjertegode venninner. Gode minner jeg koser meg med nå.

Så rart det enn høres, så har dette viruset også bragt mye positivt med seg. Vi bryr oss mer om hverandre, vi får mer familietid med våre aller nærmeste, vi får tid til å senke skuldrene, rydde i skuffer og skap og lese mer, vi går mer på tur, og jeg tror ikke det bare er jeg som tenker at vi her i gode, gamle Norge tross alt har trukket lykkeloddet når vi ser at myndighetene har mulighet til å hjelpe til med krisepakker for alle de tusenvis som blir rammet økonomisk av dette. Det er mange land som ikke er i nærheten av å kunne tilby liknende tiltak.

Samtidig vet jeg også at det er veldig, veldig mange som har fått langt mindre fritid, en enda mer stressende hverdag der logistikken ikke helt går opp i opp fordi de jobber i samfunnskritiske posisjoner. Det er mange som er usikre på fremtiden; Hvordan skal jeg få betalt regningene mine? Har jeg en jobb når alt dette er over?

Og så tenker jeg mye på barna som vokser opp i utrygge hjem. De barna som har mistet fristedet sitt, på skolen eller i barnehagen. Jeg håper ikke disse blir glemt. At det settes inn ressurser for å følge opp disse fortsatt. Og at de som ikke allerede er fanget opp i noe system, vil bli sett av naboen som videre kan melde fra til helsetjenesten. Varsle heller én gang for mye enn ikke i det hele tatt. Alle barn fortjener å bli sett.

Det er også en potensielt gedigen katastrofe som kan utspille seg i alle flyktningleirene om viruset ikke lar seg overvinne, – tanken på det får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Jeg frykter for hva som kan komme for disse menneskene som overhodet ikke har noe annet sted å reise til, som ikke har rent vann, og som ikke har et helsevesen som kan ta seg av dem om pandemien skulle bryte ut i full skala…

Jeg trengte en pause fra bloggingen, men hadde ikke tenkt at den skulle bli så lang. Å blogge om meg og mitt har føltes veldig lite viktig når hele verden er i krise. Jeg har sett på nyheter, hørt på radio og lest nettaviser nesten døgnet rundt. Akkurat som deg.

Samtidig har jeg forsøkt å leve livet som jeg alltid har gjort. Å holde på en så normal hverdag som mulig har vært viktig. Jeg legger meg og står opp til omtrent samme tid hver dag. Forskjellen på mine dager nå og før koronaviruset, er at jeg ikke besøker mamma på sykehjemmet lenger. Er det lov å si at det har vært litt deilig å ikke få lov? Å besøke en mamma som jeg egentlig mistet for mange år siden, som er så langt unna den mammaen jeg helst vil beholde minnene om fra tiden før Alzheimer, er mer en plikt enn en glede. Så dette har vært en litt kjærkommen pause. Jeg vet at hun har det fint på sykehjemmet. Pappa og jeg ringer av og til, og intet nytt er godt nytt. Det er stabil og god bemanning på sykehjemmet, og da jeg spurte en av pleierne om de merket en endring på beboerne nå som det ikke er besøkende der, at det er flere uker siden de så familien sin, så svarte hun at hun ikke hadde merket noe som helst på dem. Der går dagene som de alltid har gjort, og en pandemi er en like fjern tanke for de demente som hyttepåske er for oss.

Jeg ser ikke pappa like ofte lenger heller. Vi prates på telefonen flere ganger om dagen, jeg drar noen dager i uka ned med litt ordentlig middag, men tror det er lurt å holde så god avstand som mulig da man ikke kan vite om man plutselig er bærer av smitte, og det vil pappa tåle dårlig. Men en kaffe på terrassen på god avstand er hyggelig, så ja takk, litt sol og vindstille bestilles til helgen!

Julie har bodd her hos oss på permanent basis siden nyttår, og nå kommer jeg til det jeg faktisk synes er noe av det beste med pandemien. Før 12.mars var det farting hit og dit, alltid venner som skulle besøkes, alltid en fest eller en bursdag, jobb og trening flere dager i uka osv osv. Vi så henne nesten ikke selv om hun bodde her. Nå er det andre boller, og det er ultrafint! Å få en så fin gevinst ut av dette skal jeg aldri glemme. Å få en tenåring til å roe ned og ta seg tid til samtaler er ingen selvfølge, så å få lov til å være en større del av livet til en tenåring er en bonus jeg kjenner jeg er veldig glad for i disse tider.

Bård er heldigvis fortsatt i jobb, og han drar til kontoret hver dag. Der er det nesten ingen andre, og de som er der, har mange meters avstand mellom seg, så foreløpig foretrekker han på sitte der med større og flere skjermer å jobbe på. Og det må jeg si jeg er glad for. Ja visst elsker jeg mannen min, men noen timers avstand hver dag er fint og sunt. Så all kudos til dere som sitter hjemme med gubbe og unger dagen lang og som fremdeles holder ut med hverandre. Ta én dag av gangen og pust med magen:)

Jeg holder fortsatt på med min nye livsstil. Kjenner at det er litt vanskeligere nå. Tanker som “nå i disse spesielle tider kan jeg like så godt spise en sjokolade eller en vaffel” kommer oftere nå enn før korona. (Utrolig kjekt å kunne skylde på koronaviruset for alt som skjer). Men de aller fleste dagene går som planlagt, heldigvis. Jeg er langt unna å falle tilbake til gamle synder med småspising og snoking i skapene.

På søndag lanserte vår lokale kafé bye & bekk en høykarbodiett bestående av kanelsnurrer, vaniljeboller med solbær og sjokoladecroissanter som de tilbød deg å kjøre ut til folket. Jeg er opptatt av å støtte våre lokale bedrifter når jeg kan, og tenkte at resten av familien sikkert ville sette pris på litt ekstra godt til kaffen på søndag.

Altså… HVEM i all verden kan motstå noe sånt? Jeg er ikke noe overmenneske, heller. Ja, jeg lurte meg selv noe så inn i granskauen da jeg trodde jeg bare skulle sitte med en gulrot i hånden og fryde meg over at de andre koste seg så innmari med fersk bakst som både luktet og så himmelsk ut. Det ble en kvart kanelsnurr og en bit av vaniljebolla. Og jeg fikk IKKE bolleskam! Bare så det er sagt.

Det var dessuten vaffeldagen på onsdag. I disse tider må vi lage små lommer av fine øyeblikk, og da “alle” andre lagde vafler, så kunne ikke vi være dårligere. En koselig kveld med vafler, te, stearinlys og prat rundt spisebordet. Ja, jeg spiste tre hjerter med syltetøy uten sukker. Nydelig!

Likevel, – jeg har tatt av nøyaktig 11 kilo siden 8.januar. Jeg føler jeg har kontroll på ny livsstil, selv om disse tidene er litt mer utfordrende, så prøver jeg å tenke litt mer langsiktig. Og jeg vil fortsatt ned noen kilo til, selv om jeg ikke helt vet hvor mange. Så enn så lenge står jeg på videre, føler ikke jeg savner noe som helst, og selv om jeg burde ha avstått fra både boller og vafler, så var det MITT valg, og jeg lever godt med det. Kunsten er å ikke fortsette i samme leia, det blir lenge til neste gang. Vi har fortsatt mye vaffelrøre igjen, den overlater jeg glatt til de andre i husstanden.

Neste fredag skulle jeg ha reist til Praha med kjæresten. Som jeg hadde sett frem til det! Palmehelgen og tidlig vår i en av Europas vakreste byer hadde vært helt fantastisk. Påskedager på setra i påskesol blir heller ikke noe av. Det er trist, men jeg har ingen problemer med å akseptere det. Dette er tiden for å ta ansvar sammen. Vi må alle bidra, og det gjør vi aller best ved å holde oss hjemme.

Derfor er det hårreisende at selv etter forbudet mot å dra på hytta kom, så er det LIKEVEL folk som bestiller rom på hotellet som ligger i hyttekommunen for å kunne være på hytta på dagtid og sove på hotellet på natta. Hva er det de IKKE har forstått? Kommunene vil ikke ha flere innbyggere enn de allerede har i disse tider. Tror du at å sove på hotell er noe bedre enn å sove på hytta? At belastningen på kommunehelsetjenesten blir mindre om du blir syk på hotell og ikke på hytta? Jeg er helt sjokkert over enkelte individers evne til å tenke først meg selv og så meg selv, selv etter flere uker med oppfordring om å bidra i dugnaden og å ta en for laget. BLI HJEMME!!!

Så midt oppi denne absurde og rare hverdagen kloden vår nå opplever, så har jeg det personlig veldig fint om dagen. Innimellom lager også jeg meg bekymringsfulle tanker, og jeg er redd for at venner og bekjente som er i risikogruppen skal bli smittet, men disse tankene kan ikke få for mye plass. Jeg tenker at det viktigste vi ALLE nå kan gjøre er å følge alle råd og gjøre så godt vi kan. Ta vare på deg selv og dine og lag deg selv gylne øyeblikk.

God helg <3

// Nina 

Jeg blir hoppende glad om du vil følge meg:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).