Mandag allerede, straks fredag, folkens!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den første dagen i uka er som regel synonymt med besøk hos mamma på Solgården sammen med pappa. Jeg har litt dårlig samvittighet for at vi nesten aldri er på besøk i helgene. Men det handler om å ta vare på seg selv og de nærmeste rundt meg. Kanskje handler det aller mest om å ta vare på ekteskapet mitt nå som barna våre er voksne og lever sine egne liv.

Som et relativt ferskt kjærestepar, det er åtte år siden vi fant ut at dette kunne være noe å bygge videre på, er vi heldigvis fortsatt rimelig forelska og vi liker å dele tid med hverandre.

Og i og med at vi begge er erfarne ektefolk som hele tre ganger har lovet å elske og ære den vi til enhver tid har hatt ved vår side, så har vi omsider lært at forhold må jobbes med om det skal vare.

Derfor er helgene dyrebare for oss. Vi ønsker å bruke dem til noe som gir oss næring, det være seg hyttetur, båttur, hagejobbing, tid med venner, skogstur eller shopping. Gjerne litt av alt.

Å besøke mamma gir ikke næring til annet enn den dårlige samvittigheten. Å besøke mamma stjeler energi. Sånn føles det. Det er innmari brutalt å si det, men det er sannheten. Jeg kan ikke lyve og påstå at jeg synes det er så forfriskende å besøke mamma. For det er ikke sant. Noen besøk er gode i noen få minutter. Hun kan si hun er glad i meg og at jeg har fine sko. Men vi snakker om 5 gode minutter og 55 triste og energitappende minutter. Jeg savner tida før korona da vi kunne sitte i fellesstua og ha flere å snakke med. Både beboere og pleiere. Samtalen går litt trått inne på rommet til mamma…

En psykolog jeg gikk og snakket med en i periode for å rydde opp i alle tanker og følelser som toppet seg da livet var på sitt aller tøffeste, rådet meg også til å begrense besøkene hos mamma til 1-2 ganger pr.uke.

Jeg er der minst to ganger, det blir som oftest tre ganger i uka. Og det blir som regel i ukedagene. Mamma vet jo ikke hvilken dag, måned eller hvilket år det er likevel, så jeg må slutte å få dårlig samvittighet for at jeg ikke er der på en lørdag eller søndag.

Jeg må for egen del prøve å gripe hver dag før den flakser av gårde uten annet innhold enn besøk på Solgården og å ha pappa på middag og å håndtere smertene på en best mulig måte. Det gjør jeg ved å lage meg innholdsrike dager, som tilfører dagen noe ekstra. Jeg har blitt bedre på å håndtere smertene nå. De er ikke borte, men jeg takler dem bedre. Jeg aner ikke hvorfor, men lurer på om det har noe med tankefeltterapien jeg går til om dagen. Jeg puster med magen og gjør øvelser som slipper stresset jeg bærer på ut av kroppen.

Uansett grunn, – jeg klager ikke! Det tror jeg ikke de rundt meg gjør heller. Det er merkbart hvor mye lettere til sinns jeg er om dagen.

Gode vibber i lufta får gjerne flere gode ting til å skje, og i dag fikk jeg en hyggelig mail fra noen som ønsker å intervjue meg om min evige tro på kjærligheten og hva jeg har lært om meg selv og relasjoner gjennom tidligere brudd. Artikkelen skal så publiseres på trykk i et magasin med både bilder og tekst. Det var dette blogginnlegget: Du er vinden journalisten leste og som gjorde at hun ville snakke mer med meg.

Jeg har ikke svart ja enda. Må snakke med Bård om det. Selv om jeg er så åpen som jeg er på bloggen min, så er det liksom noe helt annet å komme på trykk på ekte papir i en ekte reportasje liksom. Og har jeg rett til å uttale meg om kjærligheten, jeg som har feila så mange ganger? Må tenke litt på den. Og så vet jeg ikke hva jeg skal ha på meg. Det skaper jo også hodebry. Har ikke klær, vettu.

Sånn går dagene for tida. Litt Alzheimer, litt kjærlighet, litt media, litt smerter og litt tanker. Livet er fint, tross alt.

// Nina

Pst. Så du den fine høstkransen jeg lagde i går eller? Morsomt, billig og enkelt :)Les her.