Som små himmelbrev til søsknene mine

Jeg er helt sikkert ikke alene om å ha det sånn:

Når man minst venter det, – kanskje aller mest når man kjenner på en intens lykkefølelse, så kommer et blaff av sorg seilende, ut av ingenting.

Det skjedde meg i går da vi var på skitur. Jeg gikk bak Bård i løypa. Tenkte at nå, kan det ikke bli stort bedre.

Solen varmet i de silkemyke skisporene i skogen med snøkledde trær og med mannen min som jeg deler så mange gode opplevelser og stunder med.

Alle hormoner var i balanse, kroppen kjentes sterkere enn på lenge, og øyeblikket der og da var så usigelig godt.

 

Da kom tankene kastet over meg. Plutselig kjente jeg at øynene ble fulle av tårer og i hodet mitt ble det spilt bilder fra da vi var hos broren min på sykehuset den siste dagen han levde.

 

Jeg så han ligge der i sykesengen, så tynn og ugjenkjennelig og langt borte. I koma og med pustehjelp. Hånden hans som ikke ga respons da jeg holdt den og strøk den. Ingen reaksjon på ordene jeg hvisket, “jeg er så glad i deg”.

Tankene som raste gjennom hodet. “Skal vi aldri mer snakke sammen”? “Er dette slutten”?

Alle ordene som måtte sies i tilfelle han hørte meg, i tilfelle han visste at vi var der. Stillheten rundt, selv om rommet var fullt av leger og sykepleiere som effektivt jobbet for å redde broren min.

Legen som informerte om at han mest sannsynlig ikke ville greie seg. Alle indre organer hadde kollapset. Men de ville forsøke en liten stund til. Mirakler har skjedd før, sa han.

Men det skjedde ikke noe mirakel denne dagen.

 

Dette blaffet av sorg varte ikke lenge. Bård rakk ikke å registrere at jeg gråt engang. Men jeg blir like forundret hver gang det skjer når jeg har det som best.

Samtidig tenker jeg også at det er fint.

 

Disse blaffene av sorg blir på en måte som himmelbrev fylt med kjærlighet som sendes opp til søsknene mine med jevne mellomrom.

De blir aldri glemt, heller ikke på de fineste dagene❤

// Nina

 

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).

 

Lykkelomma har fått påfyll

Lørdagen oppsummert:

Det er ikke alle dager som er like gode, men det er ingen tvil om at man selv er sterkt ansvarlig for å gjøre egen dag best mulig!

Formen var ganske fin da vi våknet til strålende vær, minus fem og vindstille i dag. Jeg har erfart tidligere at å gå langrenn er en ganske skånsom måte å bevege seg på med tanke på nervesmertene mine, så jeg gledet meg til å gå på tur med Bård i dag.

Videre er det å komme seg ut i naturen selve definisjonen på indre ro og lykkefølelse for meg.

Og FOR en dag! Bare å spenne på seg skiene utenfor hytteveggen og traske ut i silkemyke skispor. Ingen tunge motbakker eller skumle utforkjøringer, – terrenget her oppe er helt ideelt.

Nesten ingen mennesker i løypene, bare lyden av stavtak og glidende ski, egen pust og fuglekvitter. Altså, jeg vet ikke om noe bedre, jeg. Det gir sånn ro!

Tiden med Kvikk Lunsj i sekken er en saga blott, men en god kopp kaffe i en grop utenfor løypa er nesten like digg.

Med sol som varmet, blodsukker helt på det jevne og tid helt alene med kjæresten – da trenger jeg ikke noe mer!

Anorakken fikk jeg til jul i 2018. Den var for trang i påsken i fjor. Nå passer den perfekt. Til å bli glad av det også😊👍

Finfin lørdag. Ett glass vin (ok, to da) og chill på sofaen i kveld setter punktum for en dag som gjemmes dypt i lykkelomma.

Hei, lørdag!

 

Jeg visste at humøret ville snu når vi kom opp til setra. Selv om det hverken er strøm eller vann her, så finnes det jo så mange muligheter likevel, og vi har en sånn “Ring hytta varm”-parafinovn som vi ringer til om morgenen før vi kommer opp.

Da er det bare å låse seg inn i ei lun hytte, sette på kjøleskapet, tenne opp i vedovnene på kjøkkenet og i stua og pakke ut mat mens man kjenner at skuldrene blir lavere og lavere.

Men aller først satte jeg gryta med kylling-og grønnsakssuppe til oppvarming. Det ble litt mange timer uten mat i går, – ikke bra for hverken meg selv eller gubben.

Når mat var pakket ut, middag var spist og idyllen igjen var gjenopprettet, hadde naboen tent opp bålpanna, og vi ruslet ut i den stjerneklare kvelden for å skravle litt skit. Det er alltid trivelig!

Bård har hatt en challenge gående på treningssenteret sitt om å ta 1000 push-ups i januar. De siste 100 ble tatt ute. Naboen joina. Mission completed!

De gærne har det godt!

Etter en liten fotosafari ute er nå frokosten spist og kaffen drukket. Nå er det på med klær og jeg skal forsøke meg på en liten skitur i vakkert vinterlandskap. Lykke i andre potens, dette her!

Hei, lørdag!

 

// Nina 

Fra blid til furten på null komma niks!

Lørdag og på vei hjem. Sånn så det ut da vi dro. Er ikke rart vi ikke vil dra herifra.

Minus 4. Føles som minus 14. Vinden var litt drøy i dag også, men ute på ski var det fint da vi kom oss litt lavere i terrenget. Det gikk sakte på ski i dag. Rygg/sete lager trøbbel, hvert glipptak gjør ekstra vondt. Godt da å ha en kjæreste som smører ski underveis og som gidder å gå i dassetempo med meg.

Han prøvde å stikke av da hyttenaboen dukka opp fra intet og fôr av gårde som en rakett forbi. Da ble fristelsen for stor og han la seg i ryggen på naboen. Plutselig var de borte. Da han etter et par mil oppdaget at jeg ikke var med, stoppet han og ventet.

Da jeg endelig nådde han igjen, var jeg dritsur og mente han bare kunne gå med naboen videre. Jeg kunne gå alene, jeg, sa jeg med blanke øyne. Furt furt.

Det endte selvfølgelig med at naboen gikk videre alene og kjæresten måtte fortsette i dassetempo med meg…

Etter litt godsnakk og noen nuss steg humøret og jeg klarte å smile igjen.

Neida, jeg ble ikke sååå sur, og vi snakker ikke om et par mil, heller. Snarere noen hundre meter.

Men jeg blir frustrert over å være en hemsko, og følte på at Bård sikkert ville gått ganske mye fortere enn jeg klarte. Han gir aldri uttrykk for det, det går mer på at jeg hater å være til hinder/bry.

Så da reagerer jeg med å bli sint og frustrert i stedet for å være blid som ei lerke og skryte av hvor flinke gutta var til å gå fort på ski (litt ironisk nå, kjenner jeg).

Nuvel. Vi er vel forlikte og er enige om at vi nok en gang har hatt deilige dager på setra.

Perlemorskyer i flere dager over Hellebekk.

Perlemorskyen så et øyeblikk ut som en stor fugl som fløy over setra.

I morgen blir det feiring av yngste barnebarn som ble ett år i går, og så pang er hverdagen her fra mandag igjen.

Det nærmer seg endring av livsstil nå, – jeg har store forventninger til dette. Vil ikke si så mye om det enda, men forhåpentlig vil jeg kunne boble over av begeistring for noe som funker for resten av livet, og da kommer jeg garantert til å dele det med alle som gidder å høre på meg.

Men gudskjelov er det fortsatt bare lørdag, og jeg kan ta meg ei bolle på bensinstasjonen på Hallingby som vi passerer hvert øyeblikk😛 (Med denne innstillingen er det ikke rart det går som det går med disse kiloene, si! Men det er akkurat den mentale biten jeg jobber med om dagen. Snart er huet på denne dama på plass!)

God lørdagskveld, godt folk!

 

// Nina

Følg meg gjerne på

Facebook: @Ninautenfilter

Instagram: @nina_utenfilter

Fra egg og bacon til kun egg på sekunder.

God morgen (fra en syvsover til en annen)!

I natt har vi hatt mye vind her oppe, kan ikke huske at vi har hatt såpass som det er nå.

Vi våknet til strålende sol, mens vi hørte  vinden stryke seg kraftig rundt veggene.

Fascinerende skue.

For mens vi bedagelig ligger med kaffekoppen i senga og lytter til vinden, forvandler bildet seg ute i løpet av sekunder fra sol til et hvitt inferno.

Det minner meg om barndommens påskeferier jeg tilbragte på hytta i Dalsbygda i Østerdalen. Therese Johaug-land. Måssåstuggu lå høyest av alle hyttene i omegn, helt på tregrensa.

Det var 7 km opp fra parkeringa om vinteren, vi kjørte som regel med scooter og med slede hengende etter. Mye mat og pikkpakk som skal med for en familie på minimum 5 for en ukes påskeferie på vidda.

Noen ganger hendte det at vi ikke fant hytta. Det hadde kommet flere meter med snø, hytta var rett og slett nedsnødd. Vi visste jo sånn ca hvor den lå, og var vi heldige hendte det vi så toppen av pipa stikke opp.

Da var det bare å grave. Og da vi kom oss vel inn i fryseboksen av ei hytte, var det full fyring på både peisen og i vedovnen, og så henge opp stivfrosne dyner fra soverommene for å tine dem opp foran varmekildene før sengetid.

Jeg husker vi hakket tenner av kulde, og vi måtte holde oss i vigør for å ikke få neglsprett. Det tok litt tid før frostrøyken la seg. Herre min, for noen minner. Gode minner.

 

Hver påskeaften var det skirenn i en av dalførene rundt oss. Vi gikk på ski dit. Det kunne være langt å gå, men 10-15 km én vei var ikke noe problem, selv ikke for Sidsel, min søster med Downs. Sjokolade, appelsin og kakao holdt lenge som lokkemat.

Jeg husker én påskeaften. Nydelig påskevær. Strålende sol og vindstille. Vi deltok i skirennet med mange andre påskeglade folk. Alle fikk medalje.

På hjemtur, da vi hadde gått noen kilometer hjemover, og vi hadde kommet oss opp fra dalføret vi hadde vært i og befant oss på det høyeste punktet før vi skulle ned mot vår hytte igjen, ble det i løpet av sekunder omslag i været. Skikkelig snøstorm!

Vi hadde ikke sjans til å se skisporene når vi sto oppreist. Vinden blåste imot og den slo pusten ut av oss om vi forsøkte å se opp og rett frem.

Da var det bare å krøke seg ned i sittestilling og prøve å se hvor skisporet gikk. Vi bandt et tau i hverandre så vi ikke mistet hverandre.

Den dagen fikk jeg virkelig respekt for været i fjellet. Det skifter så utrolig fort, og å ha med seg spade, litt mat, tau og ekstra klær er viktig selv på korte turer om du skal opp på vidda.

Dagen i dag her på setra i Valdres er ikke en dag man legger ut på lang skitur i fjellet. Dette er en dag man kan koste på seg kaffe, bøker og stearinlys i senga og bare ligge lenge.

Til og med Vaffel får være med i senga. Hun har det helt konge (dronning) der hun sitter og skuer utover på trærne som blåser.

Postscriptum:

Vi skulle ha egg og bacon til frokost. Vaffel fikk noen sekunder alene på kjøkkenet. Nå skal vi bare ha egg til frokost. Vaffel er lykkelig. Og helt uskyldig, selvsagt.

 

Ikke kom og si at jeg er vanskelig!

Den der intense godfølelsen kommer med én gang vi kjører inn på tunet her på setra.

Her er det lett å være til stede i øyeblikket. Ingen forstyrrende elementer, bare kjæresten, bikkja Vaffel og meg selv.

Hauger av levende lys. Jeg er ikke glad i røde lys, men har arvet og hatt liggende så mange gamle røde lys, de kan ikke kastes. Så nå lyser det rødt i alle kroker og jammen er det ikke ganske koselig likevel. Det er ikke fargen på lysene som bestemmer hvordan jeg har det inni meg. Det er omgivelsene og folka jeg har rundt meg.

 

Materialistiske verdier betyr lite. Jeg er glad i interiør og å ha det fint rundt meg. Men synes kanskje aller mest om å blande både nytt og gammelt. Ikke ha det som alle andre har, prøve å skape min egen stil.

Litt dyrt, en del midt på treet-billig. Kvalitet er viktig. Ergrer meg hver gang jeg har kjøpt noe fordi det var billig og som går i stykker med én gang.

Og så er det der med å tenke litt før jeg handler. Impulsiv kunne vært mitt mellomnavn. Jeg må bli enda bedre til å tenke meg om før jeg kjøper noe nytt. For det første har jeg mye mindre inntekt enn før, og for det andre er det strengt talt ikke noe vi trenger. Så klart det er gøy å fornye av og til. Men det er bare sunt å moderere seg. Blir ikke lykkeligere av ting, – det er kun midlertidig.

Lykken sitter i hjertet. Lykke får man fra små, hverdagslige hendelser. Et smil, at kjæresten kommer med kaffe, å høre en fin låt på radio, å få en god klem fra barnebarna, å få en koselig melding fra noen av barna, å høre det knitrer i ovnen, å gjøre noe fint for andre, å være ute og sanse naturen osv…

Lykken ligger også i en god dag, når helsa ikke er så verst, når jeg kan ta mindre smertestillende, når jeg har fått noen timer med god søvn, når mine kjære har det bra, når overskuddet er på plass og når jeg klarer å være en bra kone, mamma, datter, bestemor og venn.

Når ikke alle premissene for lykke er fylt, gjelder det likevel å fokusere på det som tross alt er bra, for alt er sjelden dårlig samtidig. “Det er alltid noe å glede seg over”, som en venn bruker som hæsjtægg på bildene sine på Instagram. Det er så sant. Det er ALLTID noe å glede seg over.

Dagen i dag har vært en dag med mange nydelige øyeblikk.

Mye vind her oppe, men vi har litt trær rundt oss som tar unna for de verste vindkastene, så i dag har vi vært ute både med spark, kjelke og på truger. Vi har måkt parkeringa og en sti frem til hytta for naboen, og vi har måkt av litt tunge snøskavler som lå over et lite tak på et tilbygg på ei annen hytte her.

Deilige timer i frisk fjelluft samtidig som vi har fått gjort litt nytte for oss. Det har vært godt for kropp og sjel, som det så fint heter.

Måke-Mannen har måkt litt _for_ godt til at føret var glitrende.

Vaffel står godt til låveveggen.

 

Tilgang på vann hos naboen.

Bård fikk truger til bursdagen – genialt til sitt bruk!

Blåtimen kommer senere og senere. Godt at dagene blir lengre, selv om jeg lever godt med vintermørket også. Vi er heldige som har så store variasjoner gjennom året! Mine favorittårstider er vår, høst og vinter. Og sommer. Ikke kom og si at jeg er vanskelig!

Ha en strålende torsdag, alle!

// Nina

 

Hei 2020! Nå må du pinadø være litt grei!

Hei 2020!

Nå må du pinadø være litt grei!

2019 og døden pekte nese til oss en siste gang i går. På den siste dagen i annus horribilis skulle enda en i vår familie forlate denne verden.

Et kjært familiemedlem som jeg har snakket ganske ofte med det siste året. Han var gammel, og jeg har lenge tenkt at jeg måtte dra på besøk før det var for sent. Dagene gikk. Jeg rakk det ikke. Det ble med praten.

Det gjør vondt å tenke på. Nå blir det en tur til Vestlandet for å vise han den siste ære. Hvorfor gjorde jeg ikke det mens han levde?

Nok en gang har jeg fått en påminnelse om at livet ikke er evig, at de vi har rundt oss er her på lånt tid.

Så nå får det være nok prat og heller bli mer handling. Ta den kaffen og den praten jeg og en venn hele tiden snakker om, gå den turen med eks-kollegaen som vi har snakket om altfor lenge, dra på besøk, ta en telefon om jeg ikke kommer meg ut, – rett og slett gjøre det jeg går og hele tiden utsetter.

Plutselig er det for sent.

 

Ikke meningen å starte året med å være trist og lei, men inngangen til dette året ble dessverre litt annerledes enn jeg hadde tenkt.

Likevel har jeg fortsatt håp om et år som skal bli så mye bedre enn fjorårets.

Vi hadde en kjempefin nyttårsfeiring hos gode venner i går. Vertskapet disket opp med en 5-retters der både speket vågehval, skrei og hjortekalv sto på menyen. Morsomme samtaler rundt bordet og masse bobler – perfekt nyttårskveld!

Jeg var fryktelig dårlig på å ta bilder i går, men her er forretten, speket vågehval. Digg!

Jeg fikk med meg gubben hjem i skapelig tid etter midnatt, så vi kunne dra opp til setra i Valdres uten bakrus.

Bildet er fra tidligere. I dag blåser det kraftig, det er 3 plussgrader og snøen på trærne er borte…

…men inne er det varmt, lunt og godt. Og klementinene skal få være min julefavoritt noen dager til.

Ikke umulig at det er godt føre for denne kjelken nå. Litt lettere å se i dagslys hvordan forholdene er.

Det er julepyntet på setra, rydder unna når vi drar hjem. Jeg var klar for å rydde bort jula hjemme, men rakk det ikke før vi dro.

Det er noe symbolsk med å få ryddet bort julepynt når man starter med blanke ark i det nye året. Det blir ryddigere i sjel og sinn når det er ryddig rundt en. Struktur er bra for meg, – da funker alt så mye bedre. Tipper andre føler det samme.

Jeg er så smått klar for å renske opp i både heim, hode og kropp.

 

Så 2020; Om du er klar, så er jeg klar!

 

 

Kreativ med mose og sesongens første skitur

O’ hellige advent!

Sesongens første skitur og kosemose bokstavelig talt og i dobbelt forstand inne på setra. Livet blir ikke stort bedre på sånne dager.

-4 grader og sol når vi våkner her i paradis på jord. Jeg julepynter mens Bård fikser egg og bacon. Nyheter, julemusikk og popquiz på radioen. Fred.

På med skiklær, smøre ski og ut og gå i perfekte løyper. Det blåser litt, vi går ikke opp på vidda, men holder oss i lavlandet på rundt 950 m.

Rett-frem-løyper passer meg utmerket. Det er fantastisk å kjenne at ryggen funker ganske fint på ski, tennene sitter fortsatt på plass og slimhinnene er i godlune.

 

Vel tilbake på setra begynner Bård å reparere fuglebrettet som har fått seg en medfart siden sist, og å måke ned til låven.

Jeg rusler inn og setter i gang med å lage mosevaser, en idé jeg fikk fra bye & bekk, den lokale kaféen i Heggedal. Så enkelt og så fint. Deilig å pusle med naturens materialer. Jeg blir fylt av pur lykkefølelse inni meg.

 

På Snap ser jeg én datter som er happy på jobb og en annen som er på besøk hos morfaren sin, min pappa. Da senker skuldrene seg enda mer. Sønnen min har ikke snæppa meg i dag, men jeg regner med han har det fint.

Og nå kommer jammen meg et glass rødvin seilende til meg idet sola går ned i horisonten og farger himmelen på magisk adventsvis.

Akkurat nå kunne jeg ikke hatt det bedre❤

God lørdag og takk for at du leser!

 

// Nina