Faens dritt-Alzheimer!
På sykehjemmet for å besøke mamma etter ferien i dag. Pappa er med.
Hun smiler godt når hun ser meg. Eller, hun ser ikke meg. Hun ser gjennom meg. Jeg ser på blikket hennes at hun ikke vet at jeg er datteren hennes.
Det gjør fortsatt vondt. Selv om det er en stund siden jeg forsto at hun bare lot som hun kjente meg.
Hun har jo født meg. Oppdratt meg. Hun var den jeg ringte til da jeg trengte råd og tips om alt fra matlaging og interiør til barneoppdragelse da jeg startet mitt eget voksenliv. Hun jeg snakket daglig med på telefonen. Hun som støttet meg og oppmuntret meg. Hun jeg kunne drikke rødvin og skravle med utallige kvelder.
Nå er hun borte, og jeg tenker at det er på tide hun får slippe nå. Så hun blir borte på ordentlig.
Det er ikke et verdig liv å leve langt inne i en tåkeverden som består i å sitte i en stol eller ligge i en seng uten å ha noe som helst å gjøre. Dag ut og dag inn. Hun kommuniserer fortsatt delvis. – Om man kan kalle det å begynne på en setning som slutter med noe som ikke henger på greip med begynnelsen, for kommunikasjon…
Men hun klarer ikke å henge med på tv- eller radioprogrammer. Hun husker ikke hva som ble sagt til henne for to minutter siden.
Hun leser ikke, hun gjør ikke håndarbeid. Hun bare sitter der. Spiser lite, så hun får energidrikk så hun skal leve litt til.
Leve for hva da?
Nei. Det er ikke noe liv å sitte sånn…
Kjære mamma. Hvor er du? Du er iallefall ikke her mer.
Jeg har allerede mistet deg. Jeg kommer til å hate dagen du forsvinner igjen. Men jeg synes du skal gå etter alle våre kjære som har gått i forveien nå. Du fortjener å slippe å leve som du gjør nå. Eksistens uten innhold. Det er helt forferdelig å se deg uten at du ser meg.
Lånt fra en venn på Facebook:
En ung kvinne som tar hånd om sin Alzheimersyke mor, får spørsmålet: “Vet din mor fortsatt at du er hennes datter?” Den unge kvinnen svarte: “Det er ikke viktig. Det viktigste er at jeg vet at hun er min mor.”
Elsker deg, mamma’n min.
// Nina
Vil du følge bloggen min på Facebook? https://www.facebook.com/ninautenfilter/
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Åååå kjære Nina, det smerter meg å lese dette innlegget. Så vondt det må være for dere å se henne slik. Jeg tenker mange ganger, jeg burde gjort noe for å redde Martin, lagt han på respirator, hjerte-lunge maskin, så kanskje legene fikk tid til å finne en medisin som kunne hjelpe han. Selv om vi hadde snakket med legene på forhånd om at dette ikke ville gi oss Martin tilbake. Han ville kanskje aldri våknet, eller våknet men ikke vært til stede i denne verden. Jeg tenker allikevel midt oppi den vonde sorgen at jeg ville kunne gitt ham kos, kysset hans varme kinn, kjent hjertet hans slå, lukte ham, holde rundt ham…….alt det jeg savner så inderlig. Men jeg vet vi gjorde det riktige valget da vi lot ham få reise, han er fri nå, det er bare så fordømte vondt å sitte igjen med savnet og tapet av det vakreste du har skapt. Tenker på deg vennen. Klem ❤❤❤❤
Kjære Monica,
Det er så inderlig vondt å kjenne på savnet etter den vi har mistet. Og selv om det er forferdelig vondt å ha mistet mamma til Alzheimer, så er det likevel ufattelig å sette seg inn i hvordan du, Håkon og dere andre har det i sorgen over tapet av Martin.
Trøsten man må klamre seg til er at han endelig har fått hvile. Ingen flere medisiner, sykehusinnleggelser, sonder eller feber. Han hadde likevel et fantastisk liv med dere, dere gjorde alt dere kunne, han var så høyt elsket og han elsket dere tilbake.
Nå hviler han og etterlot seg et gedigent tomrom, men også et hav av gode minner❤
God klem til deg, Monica❤
Et gripende og rørende innlegg <3
Denne forferdelige sykdommen som tar mennesker i fra oss på en helt forferdelig måte. Sakte men sikkert synker de inn i egen verden – har glimtvise øyeblikk av forbedring for så å synke enda lenger bort. Trist og sårt.
klem
Tusen takk, Mette, og klem tilbake <3
Åh, så uendelig trist. Dette her fikk tårene frem hos meg. Og jeg fikk andre gangen denne morgenen tankene tilbake til mine foreldre som jeg mistet alt for tidlig. Min pappa hadde også Alzheimers, men det nådde aldri å utvikle seg særlig før han gikk bort i kreft. Og noen ganger har jeg tenkt på at det var jammen bra. For jeg tror nesten sorgen ville blitt større ja, å se ham bli sugd inn i Alzheimers ensomme verden. Så jeg kan absolutt sette meg inn i hvordan du har det.
Min mamma fikk sin egen form for demens som fulgte med hennes alvorlige sykdom. Så da hun lå alvorlig skadet på sykehuset. etter et fall på flate gulvet, så måtte jeg være den sterke, som forklarte til de andre ved sykesengen, hvorfor det var best at hun fikk slippe nå. Og at hun ville ha ønsket det sånn. For det vet jeg. Det sa hun mange ganger, i klare øyeblikk. Jeg ser ikke grunnen til at de skal måtte lide lenger enn nødvendig. Så tankene dine rundt dette, forstår jeg inderlig godt ♥
Det er ufattelig sårt, det vet jeg alt om.
Sender deg varme tanker og gode klemmer ♥♥♥
Huff, høres ut som du har hatt noen tøffe runder selv, Eva.
Heldig for faren din at han slapp å leve så lenge med Alzheimer, selv om en kreftdiagnose slett ikke er noen lek, det heller…
Og å bestemme at noen man er glad i ikke skal få livsforlengende behandling er en beslutning som ikke er lett å fatte. Gjorde det samme for søsteren min. Det var heldigvis avtalt på forhånd, slik at vi slapp å ta avgjørelsen der og da.
Men like fullt er det vondt.
God klem tilbake <3
♥
<3
Takk <3
Kjæreste Nina ❤️ Du har virkelig hatt og har mye å stå i. Miste sine kjære og nære er helt ubeskrivelig vondt og det gjør noe med en for alltid. Foreldrene våre er ” udødelige”, de skal liksom bare alltid være der. Sannheten er brutal og vond. Å se de bli borte litt og litt må være forferdelig! Selv mistet jeg brått og brutalt, tenkte da at om jeg bare hadde fått litt mer tid.. Tenker på deg Nina ❤️ Klem
Tusen takk, kjære Anne <3
Å miste de brått og brutalt må jo også være ubeskrivelig vondt. Vet jo at du savner pappa'n din veldig!
Det hjelper ikke med så mye mer tid med mamma nå, hun er langt, langt borte fra meg. Det hadde vært godt for alle om hun fikk slippe, selv om jeg vet at dagen det skjer vil bli helt forferdelig💔
God klem til deg, fine du.
Ikke godt når det blir sånn. Vi fikk beholde mamma nesten som vanlig til hun var 87. Litt mer surr ble det nok det siste året, etter hun flyttet på sykehjemmet. Det ser ut som folk BLIR sånn av å bo der, uten noe å gjøre, forholde seg til. Hun var ikke dement. Men fysisk lenket til sengen de siste årene. Hun trivdes likevel med livet, fordi hodet var klart og hun pratet mye med pleiere og andre som kom på besøk. Når hun ikke lenger orket mer, etter 2 år slik, når hun ikke lenger så noe glede i det, da døde hun. Ganske kort etterpå. Jeg var glad det skjedde før jul, og at det ikke ble nå i coronaen, det hadde vært forferdelig. Skjønner godt du tenker hun skal få slippe. Og det er vondt for deg også NÅ, selv om det blir vondt når hun dør så er det noe annet. GOd klem <3
Dessverre forfaller mange fort når de kommer til sykehjem. Selvom de ansatte jobber på for at de eldre skal få stimuli og ha en så god hverdag som mulig, så mister de jo likevel den daglige rutinen med å stelle hjemme osv. Det er liksom ikke til å unngå…
Jeg håper ikke sykehjemmene blir stengt igjen pga korona. Å ikke kunne få være hos mamma når det går mot slutten vil være utrolig vanskelig.
Godt du fikk muligheten, Frodith <3
Klem til deg😘
Kona mi har alzheimer og har bodd på sykehjem snart 2 år. Hun blir 65 nå 1. august. Jeg vet veldig godt hva du går igjennom følelsesmessig. For min egen del så er livet parkert på langtidsparkering og nøkkelen for lengst kastet. Vi har vært et par siden hun var 13 så jeg har mistet alt på et vis. Nå gjør jo Convid-19 at besøkene er vanskelig også. Kun utendørs i hagen så da er det langt fra moro med en måned som juli. Hva gjør man? Jo man isolerer seg og lever i sin egen verden uten så veldig mye kontakt med andre.
Kjære deg,
Så uendelig trist. Og ekstra grusom er denne sykdommen når de som rammes er så unge. Mamma begynte å utvikle Alzheimer da hun var rundt 72, altfor tidlig det også.
Høres jo helt håpløst ut med kun utendørsbesøk! På sykehjemmet i Asker får vi besøke henne inne på rommet hennes, det var kun de fire første ukene etter “åpningen” vi måtte være ute.
Rart det er så ulike bestemmelser, i hvert fall om det ikke er smitte-tendenser i området.
Jeg håper du forsøker å leve livet ditt på best mulig måte, Atle, selvom du har mistet din livsledsager til sykdommen. Det er en stor sorg å bearbeide, men jeg håper du får lettere dager etter hvert.
Vondt det der, å miste folk mens di fortsatt “er her”..men fint du har hatt en mamma som var tilstede for deg da hun var frisk..<3 Som du sier er det vel ikke noe liv å bare "sitte der".. Jeg mista pappa og mamma alt for tidlig..pappa ble 70..mamma 75..begge døde av kreft..pappa 10 år før mamma som døde for 31/2 år siden.. savner dem hver eneste dag.. Klem til deg <3
Det var altfor tidlig, ja… Å dø av kreft må også være forferdelig. Håper de ikke måtte slite lenge med smerter❤🙏
Klem😘