Innvielse av balkongen

For en dag!

Fortsatt februar på kalenderen, men 12 grader og strålende sol inviterte til vår første ettermiddag på verandaen vår.

Vet forresten ikke om det heter veranda eller balkong. Terrasse er det ikke, for det er gjerne noe som står på bakkeplan, mener jeg. Men forskjellen på veranda og balkong? –  Neiggu om jeg vet.

Kan jo google, men gidder ikke akkurat nå. Det er jo fredda’n og siste dag i karantene, kanskje. Sa brura.

Formen er jaffal mye bedre i dag. Det lover godt for resultatet på dagens koronatest.

Bård på hjemmekontor tok seg tid til en kaffe med meg i lunsjpausen sin, men vi skjønte fort at det var helt innafor å innvie balkongen med årets første utepils da arbeidsdagen var over.

Som sagt, så gjort.

Der kan vi trives, kjente vi.

Vinket til kjentfolk nedpå gateplan, gjorde vi også.

Sønnen min dro assosiasjoner da han passerte:

Haha.

Ukas beste dag så langt. Sol og varme gjør noe med oss, ingen tvil om det.

Ønsker dere alle en riktig god fredag😍

 

// Nina

Svar på koloskopi/CT Kolon

Svaret kom fort etter undersøkelsen av tarmen i forrige uke.

Ikke favorittundersøkelsen, akkurat. Tømmeregimet er det verste. Fly på do og faste i ett døgn. Det er ikke da du føler deg på topp, si.

Og så, når det hele kulminerer i å ligge på en benk med sårt rompehull og du får en slange med ballong ført inn der bak av en kjekk radiograf, så skal det litt til å holde på verdigheten og å spille uanfektet.

Du kan lese mer i innlegget her: Tabu å skrive om? Vel, noen må gjøre det, synes jeg. Og her: Punktum finale for tarmundersøkelser, håper jeg!

 

Det beste med det hele er at det blir så fort glemt. I dag, en drøy uke etterpå, så kan jeg godt gjøre det igjen. Akkurat som en fødsel. Utrolig hvor fort man glemmer hvor jævlig vondt det var.

 

Resultatet etter en fødsel er jo mye finere enn etter hva som potensielt kan komme etter en tarmundersøkelse, så sånn sett er det kanskje ikke sammenlignbart, men når resultatet er: “Normale funn“, så må jeg si jeg kjente på et blaff av lykke. Kunne ikke pakke det inn i et lite babyteppe, men et fint øyeblikk? Jo, det var det så absolutt.

Det ga ingen svar på magesmerter, blyanttynn avføring, oppblåsthet og følelsen av aldri å få tømt meg helt, men jeg har utelukket at det er noe farlig, og det er veldig greit. Jeg var egentlig ikke redd for det, likevel er det jo noe i underbevisstheten som lurer, så det er greit å sjekke det ut av tankekjøret.

 

Så da er det vel IBS’en, da, irritabel tarm, som er årsaken. Må bli flinkere til å unngå matvarer som jeg vet jeg reagerer på. Tenker jo litt på perioden i fjor da jeg kuttet ut alt av mel og sukker veldig brått.

– Kanskje kødda jeg det til litt med kroppen da jeg plutselig begynte å spise mat med både mel og sukker i igjen…

Jeg skal i hvert fall teste ut matvarer fremover, se om det gjør susen. Mel er en fiende. Begynner på mandag, det er jo fastelaven på søndag…

 

Nå er det plutselig fredag igjen, folkens! Får fortsatt fredagsfølelsen, jeg. Selv om jeg ikke er i jobb. Bård har fri, vi spiser senere middag, kanskje vin, popcorn, mye bra på TV, og det beste av alt; ingen vekkerklokke de neste to dagene.

I kveld kommer Bårds sønner en tur, lørdagen er blank foreløpig, søndag blir det litt bursdagsfeiring med eldste datter med familie. Det blir en fin helg, tror jeg.

Livet i leilighet er stadig å anbefale. Vi småpusler rundt, ting bytter plass, noe kommer til og annet blir byttet ut. Ser veldig frem til sofaen kommer på plass i loftstua, da får vi virkelig brukt hele leiligheten.

Trappa vår er vakker, synes jeg. Treverket i selve trappa og håndløperen er dritlekre. Digg å få gladfølelsen hver gang jeg går opp eller ned. Kan fort bli gratis trim når det er digg å gå i trappa, gitt!

 

Nå er det straks besøk på Solgården bo- og omsorgssenter med pappa. Har ikke sett mamma siden mandag, så nå blir det fint å klemme litt igjen.

Har noen forresten sett om Hjemmet har kommet i butikken i dag med meg på forsiden? Får ta en tur i butikken etterpå😅

 

God fredag, godtfolk!

 

// Nina

 

“MÅ hun skrive om den derre søstra si hele tida”?

Jeg har egentlig blogget litt gjennom helgen, men ingenting har blitt publisert, bortsett fra min anbefaling om å se Rådebank  på NRK.

Ting skjer på privaten, alt kan ikke skrives om, og da er det litt vanskelig å skrive “som om ingenting har hendt”.

Fikk også en veldig, veldig trist nyhet om en tidligere kollega på fredag. Ble litt lei meg,  føler med alle som er ekstra berørt og som opplever tunge stunder nå.

 

På fredag så vi litt på Lindmo, og da la jeg merke til at Anne Lindmo og Ane Dahl Torp hadde like halssmykker på seg. Veldig fine! Anne sitt i gull og Ane sitt i sølv, tror jeg.

Noen som har peiling på hvor de er fra?

Jeg tror ihvertfall at de er like?

Lørdag:

Fint og kaldt.

Er vel ikke helt innafor å si det, men jeg er litt lei av både kulda og sola, jeg. Det er sååå vakkert ute, men så er det liksom ikke så lett å nyte det i timesvis fordi det er så kaldt med mindre man beveger seg hele tiden.

Og siden jeg ikke klarer å bevege meg i timesvis, så blir det ut og gå en times tid, og resten av dagen blir man værende inne og glo på finværet ute. Og det blir jeg litt grinete av, kjenner jeg.

I dag:

Sov lenge! Altfor lenge. Hadde problemer med å sove i natt pga smerter. Måtte stå opp igjen etter å ha ligget og vridd meg og forsøkt all verdens teknikker i et par timer.

Satt og glante på intetsigende tv til kl.05:00 i dag morges. Da hadde kroppen roet seg såpass at det gikk an å legge seg igjen, og jeg lå og drunta til kl.11:00. Er ikke fan av å nesten snu døgnet på den måten, håper jeg er i normal gjenge igjen til i natt.

 

Vi har fått oss litt luft i dag også, – deilig at det ikke var så himla kaldt. På balkongen vår var det faktisk litt “lunt”, så vi lånte et lite sett med bord og stoler av pappa så vi fikk sitte og kjenne litt på sola.

Vi må ha nye utemøbler, de vi hadde fra før er for store. Nå må vi ha noe som er mer tilpasset til en liten balkong.

Flott utsikt utover vannet den ene veien,

og så får jeg litt Aristokatt-feelingen den andre veien. Får litt lyst til å hoppe bortover takene. Tror ikke det hadde blitt like grasiøst som jeg har bilder av i hodet mitt.

 

Kommende uke er planen å bikke ett år til, klippe litt hår på skallen, og trene litt hos fysioterapeuten. Om jeg klarer å skjerpe inn litt på kaloriinntaket også, vil det bli en bra uke, tror jeg.

 

Bortsett fra tirsdag. Det blir nok en sår dag. Storesøster Sidsel døde den dagen for to år siden. Jeg kjenner jeg er litt ekstra følsom nå om dagen. Det popper opp minner på Snap og på Face fra de siste dagene hun levde. Selv om jeg takler sorgen og savnet veldig godt nå, så kan jeg ikke noe for at tårene presser seg frem i tide og utide om dagen.

Hun var innlagt på Bærum noen dager den siste uka hun levde pga lungebetennelse. Jeg sov hos henne noen av nettene. Det var tøft. Hun var mye angstpreget, og jeg er så takknemlig for at hun fikk komme hjem de siste dagene til sin egen seng og avslutte livet der med pappa og meg hos seg.

Til alle dere som tenker “ hun til stadighet skrive om de søsknene som døde?”

 

Svaret er nei. Jeg ikke det. Men jeg kommer til å nevne dem igjen og igjen så lenge traumene fra to år tilbake rører ved  nervene og følelsene mine. Dette er min historie. Og spesielt Sidsel var en stor del av mitt liv.

Og akkurat nå, i disse februardagene, forbeholder jeg meg retten til å dra frem minnene om Sidselmor som jeg savner så veldig, veldig, veldig sterkt.

 

Ha en fin kveld, godtfolk❤

 

// Nina

 

Følg meg gjerne:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

To ulike farvel

På fredag fulgte vi onkelen min på hans siste reise i en vakker og sterk bisettelse.

Det fine og litt triste med sånne bisettelser er at vi lærer å kjenne personen som har gått bort enda litt bedre, og så er det trist fordi savnet forsterkes i en sånn setting.

Tårer og latter om hverandre.

Og så det vanskeligste etterpå, når kisten er båret ut i bilen og de etterlatte står igjen når den kjører av sted, og så skal vi ikke få lov til å klemme hverandre en gang…

 

Etterpå ble jeg mentalt utladet. Selv om det er to år siden vi fulgte mine to søsken på deres siste reise, var det et vell av minner og følelser som dukket opp igjen.

 

Tidligere på fredagen hadde vi overlevering av huset vårt til de nye eierne. Nå er huset et tilbakelagt kapittel, og det gikk opp for meg at jeg nå ikke kan dra dit akkurat når jeg vil. Veldig vemodig. Vi har hatt over 7 år i det huset. Sju lykkelige år og et drøss med gode minner.

De nye eierne er fine folk som var veldig happy for å flytte inn, så jeg håper veldig at de vil trives og får det fint i Heggedal.

Så det var altså to farvel på fredag. To veldig ulike farvel. Jeg lyser fred over min onkels minne.

 

I dag er det farvel til januar, i morgen: Hei februar!

 

Sov godt, godtfolk❤

 

// Nina

Soveromsmagi og hverdagsmagi!

Fytti, så kaldt! Men O’ så vakkert det er om dagen!

Det er mye hjemmekontor på Bårdis om dagen. Uvant for han som har vært mye på jobb tross pandemien, men kanskje mest en utfordring for meg som er vant til, og helt avhengig av, alenetid.

Og med rødt nivå på videregående skole, er Julie også en del hjemme.

 

Vi har fått det til å fungere ganske greit. Ingen har slått hverandre ned eller rivd av seg håret enda.

I dag fikk jeg med meg Bårdis ut på en luftetur på Gjellumvannet i lunsjpausen hans.

Plukket med meg stivfrosne strå som er umulig å få tak i når det ikke er is utpå der. De er så fine!

 

I løpet av dagen i går og i dag har jeg også klart å rydde i klærne mine, og nå er jeg happy, altså!

Alle (!) klærne mine har fått plass i skapene og hyllene på soverommet, og det føles helt nydelig etter å ha bodd i plastkasser siden 12.desember.

Soverommet føles mye luftigere uten kasser og klesstativ på gulvet, naturlig nok.

Det er et godt rom å sove i. Det meste fungerer ganske bra der, faktisk, hehe.

 

Har lyst på både nye nattbord og lamper over senga, men nå må vi roe ned innkjøp litt. Har brukt et helt bruttonasjonalprodukt på denne leiligheten, føles det som.

Vi hadde opprinnelig en sengegavl, men centimeterne teller på grunn av skråtaket, så vi lot pappa arve den. Er på jakt etter en sengegavl som ikke bygger bak selve sengen, men som bare kan henge på veggen, om dere skjønner hva jeg mener.

Eller jakt og jakt, jeg synes i grunnen soverommet og sengen klarer seg fint uten også. Dessuten skrev jeg vel akkurat over her at jeg skulle roe ned innkjøp. Utrolig hvor glemsk jeg har blitt, gitt.

 

Se! Vi fikk selskap av fullmånen til middagen i dag, – er så glad for utsikten vi har fått her.

Nå er det vel viktigere enn noen gang å sette pris på alle oppmuntringer livet har å by på, som en gedigen fullmåne, til dømes.

Håper du også har øyeblikk med hverdagsmagi❣

 

// Nina

 

Våre enorme garderobeløsninger er endelig på plass!

 

I dag fikk vi endelig montert garderobeskap i gangen og på soverommet.

 

Vi har hatt et mildt sagt overfylt klesstativ og en overlessa stumtjener stående i gangen siden vi flytta inn i midten av desember.

Gangen er ikke så kjempestor akkurat, så behov for mer struktur og orden har vært etterlengtet.

Det ble bedre med skyvedørsgarderobe på plass. Ikke enorm, men akkurat passe til vårt behov.

Ikke så lett å få så bra bilder av et lite rom, men her er det godt med hengeplass, skohyller, skuffer og vanlige hyller. Stor og deilig forandring når vi har hatt en rotete gang en stund.

 

 

Oppe på soverommet har jeg ikke fått alle klær på plass i skapene ennå. Kroppen protesterer, så jeg får se om jeg får tatt det i morgen.

Vi fikk spesialtilpasset skap med dører under skråtaket og noen åpne hyller med garderobestang inni et “innhugg”.

Her er før-bilde:

Ikke gedigent her heller som dere ser, men jeg tror jeg skal få plass til klærne mine, tro det eller ei.

 

Ingen vits å beholde klær som aldri blir brukt.

Jeg er lei av å ha altfor mye. Altfor mange valg når jeg skal kle på meg, og ender opp med de samme  favorittplaggene til syvende og sist.

 

Dere hører nå at jeg desperat prøver å overbevise meg selv (og dere) om at dette er mer enn bra nok, ikke sant?

 

Jeg skal ikke nevne med ett ord at jeg så den lekreste walk-in garderoben ever hos en venninne her om dagen. Ikke misunnelig i det hele tatt, hehe.

Neida. Joda.

 

Uansett, – da vi kjøpte leiligheten hadde vi egentlig tenkt å bruke soverommet som walk-in garderobe og loftstua som soverom.

Men da vi fikk se leiligheten i virkeligheten, skjønte vi at loftstua var et altfor fint rom til å ikke bruke det som en ekstra stue, og dermed endte vi opp med et litt lite, men koselig soverom, og ikke noe walk-in likevel.

 

Datteren min har det andre soverommet i leiligheten. Det får bli min fremtidige walk-in garderobe når hun en dag flyr ut av redet.

 

Her ser dere hvordan det ble da garderobefolka var ferdige:

Det er tre skapdører der pila peker. Ser ut som en vanlig vegg. Det er touch-funksjon på dørene. Veldig praktisk og mye bedre plass enn det ser ut som (lett å si før jeg har begynt å legge på plass klær, si)

Og så har jeg til og med litt hengeplass og hyller nærmest i bildet, som dere ser.

Superfornøyd, jeg, altså!

Og fra nå av er det slutt på impulsinnkjøp, og det jeg kjøper skal jeg være helt sikker på at jeg vil bruke masse. Jeg lover å prøve, i hvert fall.

 

Jepp, jeg bjuder på.

Lite visste jeg at jeg skulle kjøre type interiørblogg da jeg begynte å blogge om sorg og fordervelse for halvannet år siden, hehe.

“Litt av alt er bra”, sa brura.

 

Når jeg begynner å bable tull som over her, så er det på tide jeg gir meg, kjenner jeg.

Over og ut fra Heggedal Torg.

 

// Nina

Min store “hemmelighet”!

 

Hver morgen våkner jeg opp til friske blomster på soverommet. Jeg setter dem alltid kaldt om natten så de skal holde lenger.

Koselig å våkne til, og fint å bære dem ned i stua og på kjøkkenet når dagene begynner. Små gleder som gjør noe med humøret.

 

Jeg kan nesten ikke beskrive hvor godt vi trives i leiligheten vår!

Om jeg er borte, gleder jeg meg bare til å komme hjem igjen. Og det er jo kjekt i disse tider når vi helst skal sitte hjemme uansett.

Vi elsker kjøkkenet og kjøleskapet (som fortsatt ikke er helt på plass), koser oss med matlaging ved kjøkkenøya. Har aldri hatt en sånn kjøkkenøy før, jeg. Superpraktisk å kunne bevege seg rundt den, og deilig å ha så god plass på alle sider.

Men det er jo ikke det at vi trives så godt som er min store hemmelighet, ref. overskriften, og mange tenker vel at jeg knapt har en hemmelighet igjen å fortelle, men joda, – det har jeg.

Jeg har de siste månedene aldri her på bloggen fortalt at vi går og venter ett nytt barnebarn, men nå er han her:

KASPER!

Jeg har blitt farmor!

På fredag ble verdens vakreste Kasper født, og jeg kan nesten ikke vente med å få hilst på han!

Heldigvis har sønnen min og hans kjære sendt masse bilder og små filmsnutter på snap, og vi har allerede trykket den vakre skapningen til hjertene våre og ønsker han varmt velkommen til denne verden💙

Jeg er veldig privat når det gjelder barnebarna mine her på bloggen, og derfor har jeg ikke engang sagt noe om at mitt barnebarn nummer fire er på vei.

Men nå som Kasper er født, er det veldig, veldig stas å få lov til å fortelle at jeg har blitt farmor for første gang.

Det er utrolig rørende og vakkert å få barnebarn, så mange følelser og så mye beskytterinstinkt som slår inn.

 

Nå ønsker jeg Korona og de andre, nye muterte vennene hennes dit pepper’n gror. Jeg vil klemme barnebarnet mitt❤

 

Velkommen, Kasper💙

 

// Farmor

 

Uka som bare gikk og gikk

Hei fine folk,

Brått ble det stille fra meg noen dager.

Det har vært noen triste hendelser i familien, og det føles helt feil å blogge når sånne ting skjer.

En kjær onkel har gått ut av tiden, og selv om det er livets gang, er det likevel noen jeg er glad i som har mistet sin kjære ektemann og pappa gjennom et langt liv.

Jeg blir lei meg, både fordi jeg føler med dem og fordi jeg synes det er fryktelig trist at jeg aldri mer skal få oppleve den lune humoren og tilstedeværelsen til onkelen min.

 

Andre saker skjer også i familien min om dagen. Jeg deler det når det føles greit 🙂

 

 

Det jeg kan dele fra dagene som har gått, er at min kjære pappa rundet 85 år i går. Det ble feiring på koronavis, altså ganske rolig.

Jeg tror likevel han følte seg både feiret og verdsatt da dagen var over.

Frokost på senga med flagg og sang, kake hos mamma på bo- og omsorgssenteret, middag og vin hos oss etterpå, og et nesten uendelig antall telefoner fra fjern og nær.

I dag leverte jeg marsipankake til dagsenteret han er på hver torsdag, så da ble han litt ekstra feiret der sammen med vennene han har der.

 

Huset er tomt og vasket!

Endelig er vi ferdige med absolutt all flytting. Ikke noe mer å tenke på der oppe. Alt er klappet og klart for overlevering i slutten av måneden, bortsett fra eventuelt litt måking. Det er digg! (Altså, ikke snømåking, men å overlevere huset).

 

I neste uke får vi garderobeskap!

Fikk akkurat beskjed om at vi får levert og montert garderobeskap i gangen og på soverommet vårt i neste uke, og det må jeg bare si kommer til å bli intet mindre enn veldig deilig.

Antakelig vil vi ikke få plass til alt vi har selv med nye skap, det er dermed duket for nok en runde gjennom kleshaugen. Det er fortsatt mye klær som ikke brukes og som ikke har vært brukt på en god stund.

Andelen av eiendeler skal fortsatt nedskaleres. Både når det gjelder klær og annet ting og tang. Det sitter bare litt langt inne å kvitte seg med ting jeg er glad i, kjenner jeg. Men det er bare ting. Betyr jo ikkeno’ i det store og hele.

 

Taklampa datt ned!

Drama på Heggedal Torg!

Da vi kom hjem fra fjellet sist søndag, lå fjøra strødd oppe på loftsstua. Hele den svære taklampa som er lett som en fjær (hø hø) var for tung for de geniale krokene med magnet fra Clas Ohlson.

Så da var det opp med 10-trinns stige og skru på den gode, gamle måten. Det er høyt opp, 4,6 meter, så det må liksom en litt stor lampe til oppe på loftet der. Ser frem til vi får sofaen på plass også, da får vi virkelig brukt det ekstra rommet vi har.

Ellers går januar mot normalt for min del. Vanligvis har jeg litt mer skjerpings og fokus på kalorier på denne tida av året. Men nå?Null motivasjon:

Er det så nøye, da?

Kos med kake til kaffen på en helt vanlig torsdag også, da🤗

Kos deg med kvelden du også. Jeg gleder meg til å se Sofa på TV i kveld! Skal du se?

 

// Nina

Vi starter på nytt!

Det var meldt overskya vær i dag, men likevel våkner vi opp til nok en fantastisk dag på setra.

Et bittelite rimlag hadde lagt seg på trærne i løpet av natta, det var enda litt vakrere enn i går.

Småfuglene fikk brødskalker kuttet opp i fine terninger, harepusen hadde akkurat hoppet over tunet, rett i hæla på reven så det ut som.

Det er allerede søndag. Vi vil ikke hjem. Vi vil bare være her og leve det enkle liv i pakt med naturen. Vedfyring, oppvask for hånd, solcellepanel, stearinlys, utedo og dobbeltdyne. Vi elsker det.

Jeg kjente gårsdagens skitur godt på kroppen og visste at Bård hadde lyst på en litt skikkelig treningstur i raskere tempo enn hva jeg klarer, så jeg ble hjemme og ruslet rundt og tok bilder, mens Bård fikk svetta litt i skiløypa.

Skulle gjerne vært med opp til vidda, – det ser helt fantastisk ut. Neste gang…

 

 

Helgen har totalt sett vært blant topp ti her oppe.

Fredag kveld i godstolen og gyngestolen foran peisen, noen glass rødvin, koselig samtale, en tur ut for å se på stjernene, tidlig kveld under dobbeltdyna.

Lørdag med god frokost, skitur, bålpanne og skravlings med hyttenaboene ute, hjemmelaget pizza og Melodi Grand Prix på tv, tidlig kveld under dobbeltdyna.

Søndag med sol og glitrende trær. Skitur på Bård og fotografering på meg. Rydde hytta, vaske opp. Fylle opp med ved. Avreise. Hjem til Heggedal og leiligheten som fortsatt føles ny og fresh.

Huset er tomt, et vaskebyrå kommer på tirsdag, og snart er det overlevering og vår tid som huseiere er også historie.

Føles som vi begynner litt på nytt nå. Gleder meg til fortsettelsen😍

 

God søndag, folkens!

 

// Nina

 

Følg meg gjerne:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Tre måneder siden sist, sa brura

Da var det fredag, og ikke hvilken som helst fredag, heller. Vi har endelig funnet en lomme med mulighet til å reise til Valdres. Hele tre måneder siden sist vi var på setra!

 

Kaldt og vakkert. Snøen knirker, vi har rundt 16 kalde vintergrader, det er stjerneklart og vindstille.

Inne knitrer det i vedovnene og i peisen, stearinlys er tent i hver minste krok, rødvinen er i glasset, tulipaner fra sønnen min og svigerdattera mi er satt i vase, og vi nyter rett og slett stillheten.

Stor kontrast til de siste måneders maraton med flyttesjau. Nå var det godt å senke skuldrene. Her er det ingenting som gjøres. Kjøleskapet passer godt innunder trappa til hemsen her, til og med, hehe.

 

I morgen skal jeg ha på meg ski for første gang denne sesongen. Gleder meg vilt, for det har pleid å gå ganske så fint med ryggen, de derre langrennski-bevegelsene.

Jeg sier bare o’lykke! Så heldige vi er!

Satser på tilsvarende forhold i morgen💖

 

// Nina