Jeg har ikke fått så mye som en blomsterkvast i dag

Gratulerer med morsdagen, alle mødre!

Jeg fikk en liten morsdagsgave av alle barna mine i dag, og to av tre fikk hedret sin mor som seg hør og bør på en sådan dag.

 

Barn og barnebarn møttes ute på isen på Gjellumvannet, noen på skøyter og noen på beina. Fantastisk vintervær!

Etterpå var det inn for fastelavensboller og bæsjekake (!).

Moro for unga og moro for bestemora!

 

Skulle gjerne vært og besøkt mamma’n min i dag, men tror ikke hun har savna meg i dag, gitt. Om jeg gir henne en klem i dag eller i morgen gjør ingen forskjell.

Hun var så fin da vi besøkte henne på fredag, så mye yngre ut med “ny sveis”. En engel hadde vaska og fønt håret hennes veldig fint den dagen.

Fikk tak i Hjemmet til mamma før det ble utsolgt. Ikke hver dag datteren hennes pryder forsiden, hehe.

 

Morsdag og fastelaven er koselige feiringer, og det er jo egentlig ikke noe gæærent å si om Valentinsdagen, heller.

Skal ikke kimse av kjærligheten, den er alltid viktig. Faktisk så viktig at vi ikke trenger én spesiell dag for å feire den, tenker jeg.

Bård og jeg er flinke til å feire kjærligheten vår gjennom små gester og omtanke vi viser hverandre daglig gjennom året. Blomster får jeg titt og ofte, heldigvis.

I dag, på selveste kjærlighetsdagen, fikk jeg ingen stor bukett med røde roser. Ikke en bitteliten kvast, engang. Som forventet.

På bildet her hadde jeg fått flotte roser av Bårdis, på en tur til Barcelona for noen år siden. Romantiske overraskelser digger jeg, overprisede blomster til Valentines er ikke like gøy, kjenner jeg.

 

No offence til alle som er superhappy med den oppmerksomheten de har fått i dag, altså. Vi er forskjellige. For meg er det en ganske uviktig dag, for andre er det en viktig dag som helst bør inneholde “full pakke”, både blomster, diamanter og romantisk middag.

Jeg skrev litt om dette i fjor også, husker jeg. Les her om du vil: Drit i de rosene!

 

I morgen er en ny dag, husk å sette pris på kjæresten din da også❤

 

// Nina

 

 

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Jeg er så lei!

 

Jeg er så lei meg

for at du ikke husker meg

Jeg er så lei meg

for at du ikke bryr deg

Jeg er så lei av å tenke på

at du aldri tenker på meg.

 

 

Du smiler alltid når jeg kommer

Du smiler når jeg gir deg en klem

Du smiler når jeg sier du er pen

Du kikker tomt ut i luften når jeg forteller

Du svarer bare rart når jeg spør

Du ber meg holde kjeft når du er lei

 

Jeg savner deg og at du var her

Jeg vet jo ikke hvor du er

når hjernen forsvinner i et tåkehav

Men jeg vet du elsker meg

Alltid og uansett

 

// Nina

Året det var så bratt

Så bredt smiler jeg når gubben klyper meg på rumpa. Og når sola skinner. Og når snøen knirker når vi går på tur.

Finfin dag i dag! Deilig slutt på juleferien her i heimen!

Mitt yngste barnebarn, Henrik, fyller 2 år i dag. På grunn av korona blir det ikke tradisjonell feiring med hele familien i år, men vi har facetima med jubilanten og han er strålende fornøyd med gaver, akeføre ute og kake hjemme.

 

Henriks fødsel i 2019 var starten på et dramatisk år for vår familie.

Bare noen dager gammel ble han innlagt med store pusteproblemer samtidig som pappa var akutt innlagt med blodplateverdi på 0 og min bror Lars Ove døde uventet. Drøye tre uker senere dør også søsteren min etter en uke med lungebetennelse.

Les mer her om du vil: Som små himmelbrev til søsknene mine eller her: Ingen var så god som du❤

 

Midt oppi alt gikk jeg allerede til psykolog for å lære meg å takle smertene mine og å bearbeide sorgen over mammas Alzheimer og belastningen med å ha så mange i familien som trengte meg over så mange år. Da alle døde samtidig, var det greit å fortsette litt til hos psykologen…

 

Jeg prøvde også å begynne å jobbe litt midt oppi suppa. Det gikk jo dårlig, selvfølgelig. Om noe noen gang har hatt dårlig timing, så var det forsøket på å komme tilbake i jobb i januar/februar 2019. Men det var koselig å se kollegaene mine, i det minste❤

 

Så dør barnebarna mine sin farmor veldig brått og uventet i april, så altfor ung. En tremenning av meg dør i et snøskred i USA bare 47 år gammel. Året 2019 ender med at barna mine mister farmoren sin og jeg mister en kjær onkel på årets siste dag.

Så for oss som familie var vel 2019 verre enn 2020. Men jeg kjenner det likevel er godt å skrive 2021 i boka nå.

Forhåpentligvis betyr 2021 mange gleder, gode opplevelser og varme klemmer for oss alle sammen.

 

Dagen i dag forsterket i hvert fall optimismen for året som kommer. Sol og blå himmel gjør noe med deg.

Vi stortrives i ny leilighet. Her blir det godt å bli gammel, tror jeg.

I hvert fall om gubben fortsetter å klype meg godmodig i rumpa på tur.😍

Kistefossdammen i Heggedal.

Ettermiddagens utsikt fra kjøkkenet.

 

Gode tanker fra meg til deg. Ha en fin ukestart og ta vare!

 

// Nina

 

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

 

Årskavalkade med variert innhold

Hei 2021!

Jeg er spent på hva du har i vente for oss! Mye kan vi påvirke selv, men jammen har vi lært det siste året at normalen fort kan snu og at vi brått har blitt prisgitt en pandemis ulumskheter på sin ferd rundt på kloden vår.

 

Gårsdagens nyttårsfeiring var kjempekoselig. Pappa holdt ut til over midnatt, maten var kjempegod, og min første karamellpudding ever ble perfekt!

Koselig kveld og natt med vennene våre, nok vin ble inntatt, sløv dag i dag. Nyttårshopprenn og nyttårskonserten på TV. Trygg og velkjent start på et nytt år.

I dag har jeg lest gjennom bloggen min fra det siste året. Noen triste og noen glade innlegg.

Tenker jeg er ganske heldig som har en dagbok fra livet mitt det siste halvannet året. Hadde nok ikke skrevet det ned om jeg ikke hadde delt det med andre. Litt rart siden jeg skriver mye privat, men jeg deler jo gjerne, jeg. Synes ikke det er så farlig.

 

Tenkte jeg ville dele mine mest leste innlegg det siste året med dere.

JANUAR 2020

Det vanskelige innlegget

Dette innlegget blottlegger mange av mine følelser rundt det å være kronisk syk, motta arbeidsavklaringspenger, ikke kunne bidra i samfunnet.

 

FEBRUAR 2020

Ingen var så god som du❤

9.februar. Datoen da søsteren min Sidsel døde. Kan ikke lese dette uten at tårene presser på, samtidig som smilet og latteren sitter løst.

 

MARS 2020

Jeg lever!

Jeg hadde ikke blogget på en stund. Covid-19 inntok landet, sykehjemmet ble stengt og jeg syntes ærlig talt at det var deilig med en pause fra å måtte besøke mamma på sykehjemmet.

 

APRIL 2020

Jeg blogget ikke i det helt tatt! Lang pause de lux.

 

MAI 2020

Hussalg, mammasavn og koronakropp

Vi startet prosessen med hussalget, jeg savnet å klemme på mamma’n min, og jeg prøvde å holde koronakroppen på avstand. Det gikk fint en stund.

 

 

JUNI 2020

Et godt liv er bedre enn et ensomt liv

Å leve isolert med denne pandemien for de eldre… Er det verdt det? Skal man kanskje leve mens man gjør det? Jeg har noen tanker rundt dilemmaet om å beskytte de eldre eller slippe mer opp.

 

JULI 2020

Hvor er du, mamma?

Faens dritt-Alzheimer. Jeg skriver om hvor vondt det er å miste mamma selv om hun fortsatt er her. Hvordan jeg tenker at det beste kanskje hadde vært om hun fikk slippe nå, for det er jo ikke noe liv å bare sitte der…

 

AUGUST 2020

Svar på MR

Hofteproblemer, gitt.

 

SEPTEMBER 2020

Noen vil intervjue meg! Meg???

Ja! Tenk! Jeg ble intervjuet av Norges største ukeblad! Venter fortsatt på at artikkelen skal komme på trykk, da. Kanskje kommer den rundt Valentinsdagen, siden jeg snakker om å ha truffet den store kjærligheten? Morsom opplevelse 🙂

 

OKTOBER 2020

Når mutter’n flørter med fatter’n

Mitt desidert mest leste og delte innlegg!

Over 1000 ganger ble innlegget delt. Det er mitt korteste innlegg noensinne også, så klikk deg inn og les. Fort gjort, og en koselig historie.

 

NOVEMBER 2020

Du ser helt jævlig ut!

Da min sjarmerende mor snakket rett fra levra…

 

DESEMBER 2020

Stemningsrapport fra ny leilighet

Endelig! Vi har flyttet inn!

 

God fredag og ta vare❤

 

// Nina

Og DER spratt bukseknappen!

Heisann,

I dag feirer vi inngangen til det nye året med et vennepar og pappa.

Akkurat passe koronavennlig i Ernas ånd.

Vi flyr litt rundt som hodeløse fugler her hjemme mens vi ordner i stand, fortsatt litt ukjente og uorganiserte på vårt nye kjøkken.

Kveldens meny er marinert kalkunbryst med hasselbackpoteter, pastinakkpuré, tranebærchutney og waldorfsalat.

Tradisjonelt pleier vi å steke en hel kalkun, men nedskalerte til bryst siden vi er færre enn vi pleier.

Jeg har laget hjemmelaget karamellpudding til dessert for aller første gang, og er kjempespent på den.

 

Har besøkt mamma på sykehjemmet i dag og vært innom kirkegården og tent lys.

Mamma var i strålende humør, nesten som i gamle dager. Hun likte buksene mine veldig godt hele tiden. Tror hun sa det 6-7 ganger. Gøy uansett at hun fortsatt ser sånne ting, og koselig at hun gir komplimenter den dag i dag, til tross for Alzheimersykdommen.

Å gi komplimenter har jeg lært fra henne, – jeg roser folk, både fremmede og kjente for oppførsel, klær, hår, smil, dialekt osv veldig ofte, jeg. Mener jeg selv, da. Hehe.

Fint å gjøre andre glade på en så enkel måte. En god egenskap jeg verdsetter ganske høyt. Det har noe med raushet å gjøre, og raushet og godhet elsker jeg, simpelthen. Mer av det her i verden!

 

Prater meg bort. Har et bord å dekke her.

Men akkurat idet jeg reiste meg opp fra sofaen nå, så hørte jeg et lite knepp og noe som trillet bortover gulvet her.

Bukseknappen, ja.

Et aldri så lite siste pek fra 2020 der, altså. Takk ska’ru ha!😝

 

Vil gjerne få ønske dere en fin feiring, ta vare på hverandre og dere selv❤

Følg meg gjerne inn i det nye året her:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

 

GODT NYTTÅR!

 

// Nina

Luke nr.2

 

Min gode venninne Jeanette kom med denne fine kalenderen OG en kjempefin vest hun hadde strikket til meg❤

 

Desember er i gang, ute snør det. Litt våt snø, men den er hvit. På radioen surrer P7 Jul i bakgrunnen, og jeg kjenner som sedvanlig på desember blues.

Litt nedstemt, ekstremt lettrørt, full av kjærlighet og full av savn.

 

Desember er en måned fylt med følelser av alle slag. Og kanskje mest av alt, forunderlig nok, er det vemod og savn som er de dominerende følelsene hos meg.

En måned som egentlig er full av farger, glitrende øyne, lys og varme.

Ikke sånn at jeg bare er trist. Jeg gleder meg også enormt over adventstida. Men følelsene ligger ekstra tjukt utapå. Både glede og sorg. Kort vei mellom tårer og latter. Tror mange har det sånn.

 

Om 8 dager overtar vi leiligheten. Vi rydder og pakker litt hver dag.

I går fant jeg talen jeg holdt i kirken i bisettelsen for broren min i januar i fjor. Da kom det som skjedde veldig nærme igjen. Minnene rundt dagene både før og etter at han gikk bort.

Sinnet jeg følte mot han. Håpløsheten. Følelsen av å ikke strekke til. Lovnadene om å passe på mamma, pappa og søsteren min i fremtiden… Og så døde Sidsel bare 25 dager senere. Nå håper jeg det er han som passer på henne.

Alt kom tilbake. Det var godt å minnes broren min litt ekstra.

Rart hvordan en sang, en tekst, et bilde, en lukt kan trylle frem all verdens minner i løpet av et lite sekund. Det er fint. Tenk om vi ikke hadde hatt evnen til å minnes? Det må være en av de mest verdifulle evnene vi har. Å kunne huske tilbake.

Mamma har mistet den evnen. Så grusomt å tenke på. Hun minnes ingenting.

Men hjertet hennes har ikke demens. Hun føler fortsatt. Det er viktig å tenke på. Når hun sier at hun er så veldig, veldig glad i meg, så er det hjertet hennes som snakker. Selv om hun kanskje ikke vet helt hvem jeg er, så forteller hjertet hennes at hun er glad i meg. Godt å vite.

Nei, nå får det være slutt på melankolien her. Klapper til meg selv litt på kinnene, drar smilebåndene oppover og spiller heller litt Bob Marley på Sonos’en. Det hjelper alltid.

 

Ha en fin 2.desember❤

 

// Nina

 

Følg meg gjerne:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

 

Fuck corona!

Søren også! Hver eneste dag i lang, lang tid har jeg åpnet mailen med frykt for hva som ligger i innboksen. Jeg har vært engstelig for å få en mail om at smitten skulle komme til sykehjemmet der mamma er.

 

I dag kom den. Én ansatt er smittet ved bo- og omsorgssenteret. Mammas avdeling er foreløpig ikke berørt av dette. Takk og lov. Og jeg ber til høyere makter om at ikke flere blir smittet.

At mamma kan bli syk av viruset er plutselig enda mer reellt nå, og jeg kjenner det knyter seg i magen ved tanken.

 

Det er ikke besøksforbud på avdelingen etter som jeg har forstått, satser på at det ikke blir endringer. Samtidig må vi nok uansett begrense besøkene våre litt. Potensielt kan vi jo bære med oss smitten uten å være klar over det.

Men så lenge det er lov, kommer jeg til å besøke mamma’n min. Håper ikke covid setter en stopper for det.

Fuck corona.

 

// Nina

 

Norges beste sykehjem? Og Maskorama-tips!

Altså, – er det ikke ganske fantastisk når pleierne på sykehjemmet til mamma sender med pappa nystekte, varme vafler når vi drar hjem etter besøk?

Grove vafler uten sukker, for de har fått med seg at pappa har diabetes, så klart.

Jeg blir rørt og imponert over omtanken. Der går de og steller beboere døgnet rundt, og likevel har de alltid omtanke for oss som pårørende.

Ok, det hender noen ganger at de ikke har tid til oss. Det hender det brenner på dass, at tida ikke strekker til, at det ikke alltid er tid til å slå av noen ord. Men det er greit og fullt forståelig. Det er ikke yrket som er mest kjent for tommeltott-tvinning, akkurat.

Men som oftest spør pleierne hvordan vi har det, kommer med kaffe, smiler og vi kjenner at de bryr seg. Så takk for det. Dere gjør en forskjell for oss i hverdagen❤

Hadde en liten samtale med mamma før hun duppet av i går. Tungt å prate når livet ikke føles godt for henne, men godt å høre at hun er glad i oss. Trykk på play-knappen under her 🙂

 

Så! Lørdag i dag! Maskorama. Vi har faktisk sett begge programmene, enda jeg egentlig synes det er skikkelig teit. Men så blir jeg engasjert likevel, gitt!

Og det jeg lar meg opprøre over, er hvorfor det bare er jeg som hører at det er Ina Wroldsen som skjuler seg bak Trollet! Det jo være det? Eller?

Jeg har hatt rett begge de to første gangene, Susann Goksøyr Bjerkrheim som gaupe og Trygve Slagsvold Vedum som fugleskremsel, så dette har jeg greie på, føler jeg. Ha ha ha.

 

Jaja, det var en digresjon bort fra gamle foreldre. Men det er jo lørdag, og lørdagsprogrammet på tv er viktigere enn noen gang nå i disse sitte hjemme-tider.

Det blir vel både Maskorama og finale i Skal vi Danse i skjønn forening i kveld. Tror jeg heier mest på Andreas og May, jeg. Eller kanskje vi ser videre på serien vår på Netflix? Sååå mange valg. Mulig vi går en tur i stedet.

P.S. Anbefaler The Queen’s Gambit på Netflix. Superfin serie!

 

Ha en fin dag! Her skal maling i lekre farger kjøpes inn! Sjalabais!

 

// Nina

Du ser helt jævlig ut!

Har jeg ikke fått meg en fin ny lue, spurte jeg mamma på mandag.

 

Nei, du ser helt jævlig ut, svarte hun.

 

Ha ha, jeg tåler å høre det. Hun er vel bare ærlig, antar jeg. Men jeg liker lua mi, likevel, jeg da.

 

I neste sekund sa hun at hun syntes jeg hadde fine sko og at hun var så glad i meg, så det er ikke bare sorgen å besøke henne tross bitende kommentarer.

 

I dag har jeg vært nødt til å gjøre noen ærend, og munnbindet har vært på. Jæskla varmt når det må sitte på en stund! Ikke noe for damer med litt hetetokter og ekstra temperament, gitt!

Fordelen er at om man skulle være så uheldig å ha en buse i nesa, du vet sånn “rusk” som du av og til ser andre har og som du ikke klarer å ta øynene bort fra, vel, den er det ingen som ser lenger!

 

Vi får ta med oss det vi kan av positive ting, si!

 

God onsdag, folkens!

 

// Nina

Det er lov å være blid

Tanker fra i går, som jeg aldri fikk omformulert til et blogginnlegg før i dag:

 

* Thomas Alsgaard er en fantastisk flott person! Jeg elsker at han er åpen om sin frykt for dansegulvet, at han trosser frykten og er så ydmyk og beskjeden som han er,  hver eneste lørdag. Enda han i alles øyne er Supermann og Norges nasjonalhelt!

 

* At det var utrolig fint å komme på kafeen Den Glade Baker i Asker og se et bilde av  den fineste storesøstra i hele verden henge på veggen der. Sidsel, fra før hun ble syk og med verdens vakreste smil.

Jeg hadde en stille stund borti hjørnet der, med søsteren min smilende mot meg fra veggen. Ja, det rant noen tårer.

Sjekk den superblide fine søstra mi! Savner henne helt sjukt om dagen.

 

* Jeg har debutert med munnbind. Det var uvant og jeg følte meg litt rar i 2 minutter. Etter det var det jeg som så rart på de som gikk uten.

 

* Selv om smitten har økt her i landet, så er det fortsatt lov å være blid. Synes på en måte mange har blitt strammere i maska de siste dagene. Ja, ikke sånn at munnbindet har blitt for lite eller no’, for de færreste bruker maske enn så lenge.

Nei, folk har brått fått mer strekmunn og glemmer at vennlighet er en væremåte som gjør dagen bedre for både deg og meg.

Smil og vær blid – så blir du koronafri! 

Kanskje. Skader ikke å prøve, jaffal.

 

* Helgens beste sitat fra en dement mann jeg kjenner som er bosatt i Asker sentrum: “Vi bor så sentralt at vi ikke trenger å gå ut engang”. 

Da bor’u sentralt, da!😂😅👍

 

* Det var vakkert å gå på kirkegården og tenne lys i går. Mange, mange hadde gjort det samme. Fin stund i ettermiddagsmørket.

 

* Vi har endelig funnet ny farge til loftstua og til soverommet. Og det takket være at vi begynte å prate med en av driverne i en interiørbutikk, viste litt bilder av den nye daybeden, og vips, så hadde vi fått et tips! Brikkene falt på plass, tror det blir megafint!

 

* Jeg er også litt ekstra stolt av barna, bonusbarna og svigerbarna mine om dagen! Fy søren, så fine de er, alle som én. Jeg drømmer om en hyttehelg et sted med hele hurven, små og store. Få tid sammen, alle sammen. Ikke sikkert de drømmer om det samme, men jeg håper vi kan klare å få til det når pandemien har roet seg.

 

* Det var litt deilig å slippe små hekser og troll på døren i går kveld, men også litt trist. Jeg hadde ikke kjøpt inn noe som helst, så det hadde vært krise om de hadde kommet, forresten…

 

* Mamma har fått en skikkelig bra rullestol på sykehjemmet der hun bor! Hun satt som en dronning i den, og det var helt nydelig å se hvor mye mer komfortabelt det er for henne å sitte i den. Julekvelden kom tidlig i år, føler jeg.

 

* Jeg har fortsatt følelsene litt tjukt uttapå om dagen, og dagen i dag er også en dag for å minnes de døde.

Vil derfor sende en god klem til alle dere som savner noen sånn at det river litt ekstra hardt i hjerterota om dagen.

Marita Bjørke Ådland er en fantastisk sokneprest som skriver nydelige dikt og salmer. Jeg vil gjerne avslutte med dette diktet som hun har skrevet og som traff meg midt i hjertet i går:

 

Med ønske om en fredfull og vennlig søndag,

// Nina