Jeg vil, – vil du?

Hjemme igjen. En helg fylt med gylne øyeblikk, god mat, godt drikke, masse snøvær, og endelig i dag; Sol!

Kokekaffe og bål. Enkelte øyeblikk er finere enn andre.

 

Det er så innmari godt å dra bort fra hverdagen. Bytte ut veggene i stua med noen andre vegger. Skravle med venner, le sammen, dele øyeblikk som blir til felles minner.

Noe annet positivt om dagen: Jeg registrerer jeg at jeg bruker mindre tid på tunge tanker nå. Jeg kan snakke om Sidsel og Lars Ove uten å bli overveldet av sorg eller få tårevåte øyne hver eneste gang. Jeg er lettere til sinns, tåka henger ikke like tjukt lenger.

Det betyr ikke at jeg ikke tenker på dem lenger. For det gjør jeg, Det går ikke en dag uten at jeg kjenner på savnet etter de begge. Forskjellen er at jeg bærer sorgen lettere nå. Den tynger ikke som før. Alt det voldsomme som skjedde i løpet av så kort tid har kommet mer på avstand. Jeg er glad for at tiden hjelper til med det. Savnet er der og sorgen er fortsatt vond, men den tar ikke like stor plass, og det er usannsynlig godt.

Likevel vet jeg at den tida som ligger foran oss kan bli sår og litt tøff. Sånn er det helt sikkert for alle andre som også har mistet noen de er glad i, at julen bringer frem noen ekstra vanskelige følelser og tanker.

Jeg er ekstremt lettrørt i jula, mye mer enn vanlig. Det er noe med stemningen, – lysene, stillheten, tanker om opprinnelsen, familiesamvær og så videre som gjør at tårene sitter løst hos meg.

Denne julen blir ekstra, ekstra spesiell. Den første uten Sidsel og Lars Ove. For pappa blir det nok enda vanskeligere. Jeg kjenner jeg gruer meg litt. Nå som dagene endelig kjennes litt lysere, så vet jeg at noen øyeblikk, minutter eller timer, vil bli litt mørkere rundt de dagene som egentlig skal være fylt med glede, håp og forventning.

Jeg er lei av å være lei meg. Men så er det sånn da, at vi må igjennom det. Alle merkedager og feiringer skal oppleves uten at de vi har mistet er sammen med oss. Det er en del av et helt liv å oppleve sorg, vi er ikke alene. Mange har det mye vanskeligere enn oss. Vi klarer det. Og så fortjener de som har gått bort at vi minnes dem og savner dem. Snakker om dem, ikke glemmer dem. Så om det blir noen tårer og tunge stunder, så blir det også hjerter fylt til randen med kjærlighet og takknemlighet til de som gikk i forveien. Vi skal klare å lage oss en fin julehøytid, det vet jeg.

 

Nok alvor og tungsinn! Tilbake til her og nå! Vi har akkurat sendt inn alle ønskene for ekstra tilvalg til leiligheten vår som er under oppføring. Ikke lett å bestemme seg for farger, benkeplater, fliser og kjøkken når det enda er over et år til vi skal flytte inn, men i dag var siste frist, så det var bare å lukke øynene mens vi trykket på “send inn”.  Wæææ! Litt skummelt! Håper ikke vi får hauger med nye, gode idéer det neste året, for nå er det bestemt. Det blir som det blir. Vi gleder oss enormt til det “urbane” liv i sentrum og håper forventningene innfrir!

Nå skal resten av søndagen tilbringes i horisontalen med min kjære, jeg føler at jeg er i relativt vater om dagen. Overgangsplagene er ikke så fremtredende, huden føles kjølig og delikat. Humøret er stabilt (bortsett fra et bittelite utbrudd rundt innsending av de siste tilvalgene for noen minutter siden. Noe annet ville vært rart.), slimhinnene spiller på lag og jeg funderer på om ikke dette er en kveld jeg skal ta en kort samtale med mannen min og spørre: Jeg vil, vil du?

Mens jeg tar litt tak på hjemmebane, så kan jo du få se noen bilder fra min helg om du ikke er i mood for det samme som meg, da 😉

Sola! Det smakte å kjenne litt på den i dag!
Bålkos
Vond rygg, andpusten og svett. Men sjela hadde det godt! Foto: Laila
Dama med hormonene på plass.
Jeg vil, – vil du?
Kjekt å være på hytte med både strøm og vann av og til. Flott plass.
Førjulsstemning.
Snø er bedre enn regn i november.
Snøkledde trær – You just gotta love it!
I det solen går ned, da kan man være heldig å få horisonter som dette.
Hjemreise.

// Nina

Å få nye venner i voksen alder

Debut på truger! Fy søren så kult!

 

På hyttetur med gode venner. Det vil si, det er Bårds gode venner fra før, og så har jeg blitt implementert etter hvert.

 

Når man er godt voksen, så er det er jo ikke gitt, det der, at man blir akseptert i den andres vennegjeng som er godt innarbeida gjennom tiår? Jeg merket det godt, jeg. Den gangen da jeg skulle tre inn i Bårds gjeng for sju år siden. Det er tradisjoner for ditt og for datt. Vi oppfører oss sånn og sånn. Ikke kom her og kom her. I Bårds gjeng har de tradisjoner og minner som er bare deres. Da blir man en slags inntrenger, en fremmed som ikke har filla peiling på gjengs kutyme. Man skal trø varsomt. Føle seg frem.

Ikke så lett for’ a Nina uten filter som plumper ut med det meste med én gang si!

Men nå har sju år gått. Jeg tror de fortsatt synes jeg er litt rar, men de vet (nesten) hva de får, og jeg tror de tenker det er greit. Vi blir aldri helt like, men mangfold er fint, så vi kan dele fine stunder og tenke at livet er jaggu helt all right! Jeg føler at mine nye venner gir meg ny energi og nytt perspektiv på mye og mangt som jeg kanskje aldri ville tenkt på ellers. Spennende folk, bra folk. Jeg liker at vi ikke alle er like. Main stream er kjedelig. Ulikheter er fint.

I dag har jeg testa truger for første gang. Ikke helmaks for denne kroppen, men fantastisk å være ute i frisk luft og å bevege på skrotten!

 

God helg og ta vare!❤

// Nina

Engler i hvitt

Dere trodde kanskje diktet jeg la ut i morges var mitt første?

Nei da! Hu Nina hu har dikta helt siden onsdag, hu!

Da var jeg nemlig på besøk hos mamma på sykehjemmet, og da vi kom var hun så fin på håret, leppene var røde og kinnene var myke av fuktighetskrem før hun hadde fått på rouge. Akkurat sånn som hun likte å se ut før hun ble syk.

Det er spesielt én pleier som er flink til å sminke mamma, og det varmer å se når hun har fått litt ekstra pleie. Da vet vi at Kristin er på jobb.

Vi har en besøksbok liggende på rommet hennes slik at vi og andre som kommer på besøk kan skrive når vi/de har vært der. Kjekt for oss å se når det har vært andre innom henne. Det hjelper litt på vår dårlige samvittighet.

Det blir fort de samme frasene jeg skriver i boka når jeg er der. Tilsynelatende er det ikke så mye som foregår mellom veggene. De fleste på mammas avdeling er av den fåmælte sorten, så om det er noen lyder, så er det gjerne tv’en som står på, eller et og annet forvirret spørsmål om når båten skal legge fra kai eller om det er natt eller dag.

Så da jeg kom på onsdag og så hvor fin mamma var, så dukket poeten Nina frem fra glemselen, og tryllet frem et lite rim som feiler skikkelig allerede i første vers, linje 3 og 4. Men det er lite ellers i livet som rimer, så da er vel dette for en rimelig liten bagatell å regne:

Et godt øyeblikk❤

I tillegg til pleier Kristin er det mange andre engler på Solgården også, altså. ALLE er engler, når jeg tenker meg om. De gjør en ufattelig viktig jobb, jeg er full av respekt for jobben de gjør.

Det er altfor lite ressurser i norsk helsevesen, det er mye jeg gjerne skulle sett vært gjort annerledes for både de hjemmeboende eldre og for de på sykehjem, og derfor er det enda mer beundringsverdig av de som jobber i disse omsorgsyrkene å stå på som de gjør hver eneste dag når arbeidsforholdene- og vilkårene er langt fra optimale.

Dere er helt rå! Tusen takk for at dere gjør den jobben dere gjør! Jeg håper inderlig at mange fortsatt vil utdanne seg innen omsorgsyrkene så noen kan ta vare på kommende generasjoner. Det er jammen ingen selvfølge.

 

Deilig med fredag og helg! Kos dere, folkens! Slenger med et lite dikt jeg skrev til pappa da jeg var sju. Dikttalentet var vel ikke utprega imponerende den gangen, heller.

 

 

Nå har’a begynt å dikte også, nå.

Stille morgenstund

Havregrøt og kaffe

En ny dag våkner

Naboen står opp

En bil kjører forbi

Kråka skvatrer i treet

Den vet ikke at det er fredag

Eller helg

Det vet ikke Egil heller

Egil er nabobikkja

Han er kul

Med solskinn i hjertet

Ønsker jeg deg fine timer

Frem mot kveld

Kanskje kommer nissen

Nei, vent

Det er ikke jul

Enda

Jeg er bra nok

I dag har jeg truffet flere grepa kvinnfolk. Den verbale definisjonen på et grepa kvinnfolk for meg er damer med bein i nesa og som har både hodet og hjertet på rett sted.

Bildet som dukker opp i hodet mitt av et ‘grepa kvinnfolk’, er av ei dame med skaut, et bredt, litt tannløst glis, og som flekser muskler til alle som går forbi. De damene jeg traff i dag så langtifra sånn ut, men de er jaggu beintøffe på hvert sitt vis likevel.

Jeg hadde noen ærend før en legetime i dag, og på runden min møtte jeg først den ene, så den andre, og til sist den tredje flotte dama. Jenter jeg ikke kjenner så godt, men som jeg alltid har hatt sansen for. Varme, glade klemmer ble raust utdelt, og så begynte de på forskjellig vis å fortelle at de likte bloggen min så godt, at jeg burde ha begynt å skrive for lenge siden. Jeg ble litt brydd, kanskje til og med litt flau, har ikke hatt så høye tanker om skrivingen min i det siste. Begynner å bortforklare og tøyse det bort litt.

Men likevel: For en boost å få på en værmessig og mentalt grå torsdag! Det skal ikke så mye til, gitt, før sinnsstemningen snur!

 

Det er en litt ensom greie å skrive blogg, jeg sitter jo her og skriver til mange jeg ikke kjenner (hei og tusen takk for at du leser, forresten!), og det er litt vanskelig å vite om folk synes jeg er helt på trynet teit med denne bloggen eller om de fleste som leser synes den er ok.

Derfor blir det litt som å skrive en dagbok, at jeg skriver mest for meg selv. Og det er kanskje litt av nøkkelen for å klare og bjuda på; Ikke tenke så mye på dere som leser, men bare lukke meg inn i bobla og gønne på med følelser og tanker. Skite i hva folk vil tenke, det vil alltid være noen som dømmer meg, uansett. Alle kan ikke like alle. Det har jeg skjønt omsider.

Jeg har så klart fått mye positiv respons via siden min på Facebook. Jeg vet at mange liker det jeg skriver, men innimellom kommer usikkerheten krypende, selveste Styggen på ryggen, og jeg tar meg selv i å plutselig tenke negativt og at jeg må jo være steingææren som holder på med dette her. Det er det sikkert noen av dere som tenker allerede. Helt av dere selv, uten at jeg trenger å lufte idéen om det her og nå, faktisk.

Men så tenker jeg også, da, at det må da være greit? Å være steingææren, mener jeg? Noen er lukka og noen er åpne. Noen byr på “alt”, andre sier ikke et kvekk.

 

Vi trenger dette mangfoldet i samfunnet. Jeg må lære meg til å bli enda mer glad i meg selv, tenke at det jeg gjør er all right. Om vi gjør så godt vi kan, hver og en av oss, så synes jeg at vi skal klappe oss selv på skulderen og tenke at vi er bra nok.

Og så må vi slutte å jage hele tiden. Å alltid føle at vi må prestere mer og mer. Kanskje nok faktisk er nok? Om nok aldri blir nok, når skal vi ellers kunne begynne å nyte og elske livet?

Av og til er det nyttig å stoppe opp og fundere litt på hvor man er på vei. Om vi kun ser fremover glemmer vi livsreisen vi er på. Først og fremst er vi jo her, – akkurat nå. Da er det litt dumt å ikke være til stede, er det ikke?

Søstra mi var aldri i noen som helst tvil om at hun var bra nok.

 

I dag er det akkurat 10 måneder siden Lars Ove døde. Han tenkte helt sikkert ikke at han var bra nok de siste årene han levde. Jeg skulle veldig gjerne hatt muligheten til å fortelle han at så lenge han gjorde sitt beste, så var han mer enn bra nok. Jeg så det ikke da han levde. Da var jeg bare sint på han. Men jeg ser det klart nå i ettertid. Du var mer enn bra nok, Lars Ove (kanskje leser du blogg.no i himmelen).

 

Tusen takk til dere fine grepa kvinnfolk jeg traff på min ferd ute i dag! Dere snudde en litt dårlig dag til en veldig fin dag, og ikke minst: Jeg fikk tilbake trua på at jeg er bra nok som jeg er!

Det er ikke sikkert hverken Skavlan eller Lindmo får glede av mitt selskap på grunn av denne bloggen, og ikke tror jeg hverken Kokkejævel eller Sophie Elise skjelver så innmari i buksene heller (tror neppe de vet at jeg eksisterer, forresten), men så lenge jeg har det fint med skriblinga mi, så er det godt nok for meg.

Ha en koselig kveld, folkens! Kvelden her tilbringes i horisontalen med tente lys og en visshet om at jeg ikke er så verst, tross alt. Husk at du er bra nok, du også!

// Nina

Homoterapi og våte drømmer om Anja Edin

Homoterapi? Noe så inni hampen teit!

Er du homo, så er du homo. Og det er helt greit! Å elske hvem man vil er en menneskerett. Vi kommer til denne verden som en helt unik og spesiell utgave av oss selv, og ingen skal vel for svarte få lov til å tukle med det!

Om vi forelsker oss i jenter eller gutter eller begge deler; – Hurra! Så bra! Det viser at vi har følelser, vi har muligheten til å finne noen å være glad i, noen som kan være glad i oss!

At noen kvakksalvere påstår at de kan behandle homofili i form av terapi, håndspåleggelse eller annen form for behandling burde ikke være lov!

Det bidrar til stigmatisering og en  sykeligjøring av ganske mange mennesker i landet vårt, medmennesker som er helt friske!

Vi snakker om broren eller søsteren din, om naboen eller kollegaen din! De er da folk akkurat som oss?! Er det greit at de får psykiske problemer fordi de tror at det er noe galt med dem? At de ikke tør å være seg selv fordi de er redde for hva følgene ved å være åpen vil bli?

Nå må det bli slutt på denne homofobien!

Jeg kjenner jeg egentlig blir uvel fordi vi driver og deler befolkninga inn i ulike grupper hele tiden. Bifil. Homofil. Heterofil. Folk er folk! Hvorfor skal vi defineres utifra hvem vi elsker? Det har da INGENTING å si?

Det er på høy tid at homofili og andre seksuelle legninger for den saks skyld, ikke  blir sykeliggjort lenger!

Stortinget skal vedta for eller i mot et lovforslag mot homoterapi i desember. Jeg håper inderlig at politikerne tar til vettet og  vedtar et forbud mot at det skal være lov til å tilby behandling for å omvende homofile.

Det er jo bare absurd! Homofile trenger ikke terapi, – de trenger bare kjærlighet. Akkurat som alle andre.

Jeg er såkalt heterofil selv, men synes tidligere håndballspiller Anja Edin er vanvittig flott! Så om jeg ikke hadde vært gift med Bård, og om Anja ikke hadde vært gift med Gro, og om jeg hadde truffet Anja et sted en gang, og om Anja hadde likt meg, så kanskje…?

Var på et foredrag med Anja og Gro for et par år siden, holdt på å skli av stolen, jeg! Hun er den eneste dama jeg har fått hjertebank av, men det føltes helt naturlig, og for meg viser det bare at det ikke spiller noen rolle hvilket kjønn den du får følelser for har. Det er hvordan den personen får deg til å føle deg, som betyr noe.

Noen venninner rammet inn et bilde av Anja til meg i bursdagsgave. Det fikk stå på nattbordet en god stund. Nå måtte jeg ta det frem igjen. Fy søren, så fin hun er. Glemmer selvsagt ikke at jeg har verdens fineste mann også, da. Men drømmer bare bittelitt om Anja. Innimellom. Det er vel lov?

Den råeste dama i mine øyne!

 

// Nina

 

 

 

 

 

Gamle nok til å kjøpe leilighet?

Når er det lurt å flytte til noe mindre og mer lettvint? Fra hus til leilighet?

Når man er 70? Eller 65? Eller når man er i sin beste flyttealder, tidlig i 50-åra?

De aller fleste av mine venner og bekjente synes det er altfor tidlig å flytte til leilighet allerede nå. Det hadde jeg også sikkert tenkt om ryggen var tipp topp. Vi stortrives i det gamle huset vårt, det er en god atmosfære i veggene, det er en passe stor hage, en stor og deilig terrasse, og vi har pusset opp det meste siden vi flyttet inn for 6 år siden.

Så streiker kroppen og overskuddet til å gjøre mer enn akkurat det mest nødvendige er borte. Smerter tar enormt mye energi, selv om man etter beste evne forsøker å ignorere dem. Akseptere at de er der, ikke la de ta overhånd. Og jeg synes selv jeg er ganske flink til det. Jeg liker ikke å snakke om at jeg har vondt, og ikke synes det på meg heller når jeg er ute blant folk. Som oftest ikke, ihvertfall. Det hender du kan se meg når jeg henger over ei handlevogn og later som jeg bare har lyst til å vise frem rumpa mi når jeg skyver den bakover mens jeg lar frontpartiet joine tyngdekraften og bare lar dem henge… Oppi der unger egentlig skal sitte.

Så å slippe vedlikehold av hus og hage er ett argument for å flytte til leilighet. Jeg makter ikke å hjelpe til så mye som jeg ønsker. Vi har ei seter i Valdres hvor vi får tilfredsstilt behovet for et uteliv utenfor egen stue, og vi har en båt som kanskje etter hvert kan gi oss det idylliske livet på fjorden som vi foreløpig mest har hørt at andre har (brukt båt kjøpt i sommer, vi vurderer å få den registrert som ‘Katta i Sekken’ i Småbåtregisteret), så vi tror det egentlig bare skal bli fint å få mindre ansvar på hjemmeplan.

Utelivet kan nytes sommer som vinter på setra.
Katta
Vi fikk noen fine netter i havn i sommer. Hytte ved vannet, ikke alle som har det. Katta, du er fin, tross alt.

 

Argument nummer to er egentlig argument nummer én:

Jeg vil flytte fordi det er nå jeg har evne til å kaste/gi bort/selge alt vi ikke trenger av løsøre. Og det er ikke lite som samler seg opp igjennom årene.

Med det å ha evne, mener jeg å ha vett til å kvitte seg med ting. Etter at mine foreldre har flyttet et par-tre ganger på sine eldre dager, har jeg sett at de har mer og mer vanskeligheter med å kvitte seg med gamle ting det ligger mye nostalgi i, men fint lite nytte i. Dette er ting som blir lagt inn i en bod, og der blir de værende. Pointless.

I pappas splitter nye leilighet som han flyttet til som 82-åring, er kjøkkenskapene stappfulle av glass og tallerkener han aldri bruker. Og boden i kjelleren er stappfull av minner som han aldri går ned for å se på, men som er minst like klare og fine inni hodet og hjertet hans. De har det bedre der.

Jeg er så lei av TING! Jeg ønsker å få ryddet opp. Om ikke én gang for alle (dessverre lider jeg av litt shoppetrang fremdeles, men vesentlig mye mindre enn før), så ihvertfall én skikkelig gang! Jeg har en drøm om å klare å kvitte meg med ALT vi ikke trenger. Jeg vil ikke ha ting i boden “for sikkerhets skyld”. Om jeg skulle trenge den ene tingen den ene gangen hvert 2.år, så får jeg låne det eller klare meg uten.

Og det er her alderen for å flytte til noe mindre spiller inn; Jeg tror det er lurt å gjøre det mens man fortsatt har vettet i behold. Og med Alzheimer i familien, så er det ingen grunn til å vente. Jeg vil flytte nå mens hodet og vettet er på plass. Og så vil jeg ha tid til å nyte at jeg har mindre ting rundt meg, jeg tror det skaper ro. Vi har vel alle sett en del sånne ryddeprogram, jeg ser at mye rot fører til indre stress. Nå er ikke jeg et skrekkeksempel på rot, vet om mange som er verre enn meg, men vi eier for mange ting. Gjør ikke du også det?

Kjelleren er full av ting etter Lars Ove og Sidsel. Det var vanskelig å kaste det sånn med én gang etter at de døde i vinter, men nå har de fått stå i kjelleren en god stund, jeg kommer ikke til å få bruk for noe av det eller ha det fremme i egen stue, så nå er jeg klar til å kaste. Minnene har jeg jo med meg i hjertet uansett.

 

Tidligere i høst handlet vi, som vi ofte gjør, Bård og jeg, på impulsen, og kjøpte leilighet!

Jeg elsker bygda jeg bor i, og her blir vi boende. Midt i sentrum, med utsikt til Gjellumvannet og mot Vardåsen, der får vi en leilighet på toppen. En liten terrasse som nok kommer til å flomme over av blomster, et kult soverom med over 4 meter takhøyde på det høyeste, walk-in closet, et kult kjøkken med messingdetaljer og mørke farger. Vår lille hule. Jeg tror Heggedal Torg blir kjempefint når det står ferdig, det blir et enda mer yrende gateliv, jeg får heis rett ned til butikken og polet. Bård får heis rett ned til blomsterbutikken.

Bård gleder seg sånn til å få heis ned til blomsterbutikken.

Det beste av alt, – det er ikke plass til unødvendige ting! Vi MÅ rydde, og heldigvis har jeg over et år på meg, så her kan ryddetempo og helse gå hånd i hånd.

Heggedal Torg.
Foto tilhører Tandberg Eiendom.

Noen som har tips til fine farger til gang og soverom? Det blir dempet sort i stue og på kjøkken, klassisk hvitt i tak, hvitoljet eik på gulv, ellers messing/gull og hvitoljet eik/natur i detaljer og på møbler.

Sliter med å bestemme meg (Bård har bestemt seg, men ikke jeg, så da er vi i grunnen like langt).

 

Fin kveld, folkens!

 

// Nina

Vi går fra hverandre…

Jeg er gift for tredje gang. Hva sier man til omgivelsene når man har bestemt seg for å gå hver til sitt? Jeg har litt erfaring, men ingen fasit på det området.
Som oftest vil man kanskje ikke dele alt, det er så mange følelser involvert, så mange hensyn å ta. Kanskje har man ikke snakket ut om alt med den man bryter et forhold eller ekteskap med, heller. Kanskje skal man bruke tid. Tid til å la alt roe seg. Jeg vet ikke. Men noe må man si til alle rundt seg, før eller siden.

 

Petter og Gunhild (Stordalen) går i dag ut i media og forteller at de etter 14 år sammen har bestemt seg for å flytte fra hverandre fordi de ikke har tid til kjærligheten. De vil gi hverandre tid til å drive med diverse jobbprosjekter isteden.

Skjønner ikke sånt, jeg.
Hvordan kan man gi avkall på kjærligheten til fordel for jobben?

Heter det ikke “Størst av alt er kjærligheten”?
Etter tro og håp?

Når ble det: “Størst av alt er jobben. Og SÅ tro, håp og kjærlighet”?

Har forståelse for at det går an å brenne for jobben sin, jobbe mye, døgnet rundt i perioder når det er nødvendig. Men når Petter og Gunhild skylder på jobben, at “vi har sammen funnet ut at vi ønsker tid til å gjøre det vi brenner for, hver for oss”,
ja, da blir jeg litt lei meg, kjenner jeg.

Å føle seg elsket er en av de vakreste følelsene vi kan oppleve, at noen ønsker å dele tiden sin med deg, at noen ser deg, at noen får deg til å føle at du er den viktigste i hele verden. – Det er vel ingen følelse jobben gir deg som kan slå det?

Nei, jeg synes forklaringen til Petter og Gunhild er litt vel lettvint. Og jeg kjøper den ikke. Det er kanskje heller sånn at kjærligheten forsvant på veien for de to. Det kan skje. Det vet jeg litt om.

 

Jeg har som sagt giftet meg tre ganger.

Og jeg har hver eneste gang oppriktig ment at jeg har møtt den store kjærligheten. Jeg angrer heller ikke på noen av mine ekteskap. Mine ekser er fedre til mine barn, mine tre barn som jeg virkelig elsker høyere enn alt på denne jord. Man kan ikke angre da.

Jeg har venner som fortsatt er gift med den de møtte for 25-30 år siden, og jeg synes det er helt fantastisk å se deres kjærlighet og respekt for hverandre. Og jeg er misunnelig for at de opplever en livslang kjærlighet sammen. Det er så vakkert, og jeg skulle oppriktig ønske at jeg selv kunne fått oppleve det.

Jeg vet også om de som antakelig ikke burde holde sammen i gode og onde dager. Når de onde dagene blir flere enn de gode, når man ikke respekterer hverandre lenger, da er min mening at livet er for kort til å tviholde på løftene man ga den gangen da hjertet hoppet over to slag bare fordi kjæresten hadde vært på dass en tur.

 

Jeg kan ikke si jeg har hatt vonde dager med mine ekser. Men livet skjer. Man endrer seg underveis. Det som var riktig før, er ikke nødvendigvis riktig nå.
Jeg vet jeg er impulsiv. Jeg handler med hjertet mer enn fornuften. Mange vil sikkert si at jeg er egoistisk. Og det har de rett i. Selv om jeg vil påstå at jeg har masse omtanke og kjærlighet for mine nærmeste også.
Men for meg er det viktig å være tro mot meg selv og mine følelser. Jeg kan ikke leve et liv der jeg later som alt er bra, “holde ut” bare fordi det er forventet av meg. Jeg blir et dårligere menneske av å forestille meg, og det går ut over mine nærmeste. Om det er noen jeg først og fremst skal være ærlig mot, er det meg selv. Og det har jeg vært hele livet.
Vanskelig å skrive om dette her, så mange hensyn å ta, men jeg kunne ikke gjort noe annerledes i mitt voksenliv, tror jeg.

Petter og Gunhild får ikke kritikk fra meg for at de velger å gå hver til sitt, jeg synes bare det er litt dumt å si at man gir avkall på ekteskapet fordi man brenner for så mye annet som er viktigere enn sitt livs kjærlighet som Petter sier at Gunhild fortsatt er, i følge VG.
Den egentlige grunnen må de gjerne holde privat. Det er ingens business. Ei heller er det noens business hvorfor mine tidligere ekteskap gikk skeis.
Men jeg kan love at det ikke var på grunn av jobben.

Selv om jeg har sagt det før; NÅ har jeg giftet meg med mannen i mitt liv!
Jeg er tro mot meg selv hver eneste dag når jeg sier at jeg er superhappy med kjæresten min og at jeg ikke drømmer om et annet liv nå (bortsett fra å få søsknene mine tilbake, en mamma frisk fra Alzheimer, bedre helse og en jobb, da).

Hjertet mitt hopper fortsatt over to slag når jeg ser Bård igjen etter at han har vært på dass i to minutter, og det er sju år siden vi traff hverandre for første gang. Denne gangen har jeg trua. Og alle gode ting er tre, sies det.

Bryllupsfeiring i Kroatia i 2016. Foto: Charlotte

// Nina

 

 

Be the change you want to see in the world

For 5 år siden gikk jeg hjemme og ventet på en ryggoperasjon. En venninne kom for å slå i hjel litt tid med meg en dag. Følgende minne fra denne dagen dukket opp på Facebook og jeg har lyst til å dele det med dere:

[ I går formiddag hadde jeg besøk av ei venninne som er alvorlig kreftsyk, og som går gjennom en kjempetøff behandling. Med seg hadde hun en notatbok i gave til meg, og så hadde hun skrevet noen fine ord til meg på førstesiden.

Hva jeg ikke så, før etter at hun hadde dratt, var at hun hadde skrevet noe på ytterligere en side, ord av Gandhi som hun syntes passet spesielt til meg.


Tanken på at hun, som egentlig har mer enn nok med å tenke på seg selv, setter seg ned og leter etter gode ord til de hun har rundt seg, gjør meg fryktelig ydmyk og selvfølgelig veldig, veldig varm om hjertet.

Vi snakket en del om hvordan en sykdom som kreft kan få en til å endre perspektiv på livet, og at det som før var fryktelig “viktig”, nå ikke spiller noen som helst rolle lenger.
Det som er viktig er relasjonene til de vi har rundt oss, ikke pynteputene vi har i sofaen.
Tiden vi tilbringer med mennesker vi er glad i, samtalene, latteren, opplevelsen, den gode følelsen man får inni seg i sånne stunder, tekoppen, smilet, kjærligheten og samhørigheten. – Det er dét som betyr noe. Ikke så mye annet.

Vern om de du er glad i, vær god mot de som kanskje mangler noen i livet sitt, og gjør det beste ut av hver dag.
Vær glad for livet ditt! ]

 

Et fint minne fra noen koselige timer sammen med ei usedvanlig hjertegod venninne som heldigvis er kreftfri i i dag! Det var også fint å få en påminnelse om hva som betyr noe, sånn egentlig.

Denne uka har jeg jobbet litt med norskopplæring for voksne innvandrere. Med mennesker fra Eritrea, Syria, Afghanistan og Somalia. Flere av de var analfabeter da de kom til Norge. De har aldri hatt muligheten til å gå på skole. De er så utrolig takknemlige for opplæringen de får. Så ivrige, så respektfulle og høflige. De smiler og takker. Deler maten de har med seg. De ler og smiler, ikke bare med munnen, men også med øynene.

Da er det lett å smile tilbake!

Glad fredag, godt folk!

// Nina

 

Er Kokkejævel en kynisk jævel?

 

Er Kokkejævel en kynisk jævel?

Nei. selvfølgelig er han ikke det.

Men jeg må innrømme at tanken har streifet meg

Jeg har tenkt at Kokkejævel kynisk har brukt de tragiske hendelsene i livet sitt for å beholde topplasseringen på blogg.no.

Hvordan i helvete kunne jeg dømme et menneske jeg ikke kjenner, kun basert på synsing og mistro? 

 

Jeg burde ha skjønt greia med en gang. Jeg har jo også brukt skriving som terapi når jeg har vært lengst nede. Når døden brutalt har tatt fra oss de vi er glad i. Jeg skriver fortsatt. Jeg og mange andre med meg har et behov for å dele når vi kjenner dyp sorg og også stor glede i livene våre.

Da begge mine søsken døde i vinter, med knappe 4 ukers mellomrom, og pappa samtidig ble alvorlig syk, da skrev jeg åpent om det på sosiale medier. Og det var ikke for å få oppmerksomhet for oppmerksomhetens skyld. Det var et behov for å være åpen. Jeg har alltid budt på meg selv. Nina uten filter, som en åpen bok. Har aldri hatt behov for å skjule hvem eller hva jeg er.

Og så innser jeg at Kokkejævel og jeg er ganske like der. Han er åpen, han er raus, han liker å skrive, og han er kanskje litt mye til tider. Akkurat som meg. Tror jeg. Jeg mistenker at enkelte synes jeg er litt mye. Men det er greit. Jeg er meg og du er deg. Sånn er livet. Mangfold. Vi trenger ikke å like alt eller alle. Men vi må respektere ulikhetene.

Jeg prøver å finne ut av hvorfor jeg innimellom har tenkt at dette har vært et kynisk spill fra Kokkejævel.  Det ble kanskje litt voldsomt til tider hjemme hos Kokkejævel. Det skal jo liksom ikke gå an. Det er for mye sorg, for meningsløst, for mye å ta inn. Det var uventet barnedød i sommer, det var frieri via bloggen, det ble annonsert graviditet på bloggen, det ble skrevet om bryllup og dåp samtidig, det ble fortalt om en spontanabort, det ble skrevet om kansellering av dåp og bryllup. Det var nesten som hver gang han datt ned fra 1.plassen, så skjedde det store ting som gjorde at han la seg på 1.plass dagen etter igjen. Som om han fabrikkerte hendelsene.

Men saken er, – dette skjedde jo! Dette er LIVET til Kokkejævel nå. For å klare å stå i en sånn sorg, så må man finne lyspunkt og håp. Og han forteller om det, åpent og nakent samtidig som han gjør seg selv veldig sårbar. Det skal han ha respekt for.

Kokkejævel har mistet to barn i uventet barnedød, og nå nylig spontanadopterte kjæresten hans i uke 9-10. Og han skriver om det. Fordi det er sånn han jobber seg gjennom dagene. Det er en hjerteskjærende sorg som jeg ikke kan forstå, som jeg bare kan ane konturene av, men Kokkejævel forsøker å sette ord på det, kanskje for å få en oversikt i galskapen, men kanskje mest fordi han MÅ? Han kan ikke la være, tror jeg. Dette er hans måte å deale med alt det vanskelige på.

I stedet for å legge seg ned, så kjemper han seg gjennom sorgen. Han skriver, han lager mat og skriver vaktlister på jobb, han tar seg av kjæresten og familien sin, han lar de ta vare på seg, og så tror jeg han tar én dag av gangen. Og så skriver han litt igjen. Uansett hvor hardt jeg forsøker å tenke hvordan han må ha det, så vil jeg aldri være i nærheten. Vi bærer alle på vår egen sorg. Vi har vår egen måte å bære den på. Men at han har det tøft, det er det ingen som helst tvil om.

Jeg har aldri mistet egne barn, jeg kan ikke sette meg inn i den bunnløse sorgen og det enorme savnet de som opplever dette kjenner på. Men jeg har mistet to søsken ganske brått og uventet med bare noen ukers mellomrom. Og spesielt da Sidsel, min helt spesielle søster med Downs syndrom, gikk bort, ble verden veldig grå en lang periode.

 

Å miste sitt eget barn må være helt grusomt. Den største tragedien man kan utsettes for. En sorg som varer livet ut.

Mellom de muntre linjene dine, Kokkejævel, kan jeg lese sorgen din. Jeg kan kjenne fortvilelsen, følelsen av avmakt, mangel på kontroll. Savnet. Etter de som dro i forveien og det som aldri kom. Og jeg beundrer deg for at du klarer å formidle følelsene dine så godt, både om de vonde dagene og de fine øyeblikkene som forhåpentligvis vil komme tettere og tettere etter som dagene passerer vekk fra den vanskeligste tiden, da døden gravde seg inn i sjelen og bekmørket var altoppslukende.

Så klart bruker ikke Kokkejævel denne sorgen for å fremme seg selv! Ikke noe normalt menneske vil gjøre noe så kynisk. Og jeg anser Asbjørn Sandøy, aka Kokkejævel, som en høyst oppegående og vettug person. En person som tilfeldigvis er god på mat OG som kan kunsten det er å formidle en stemning som vi andre lett kan leve oss inn i, og til og med kanskje kjenne oss igjen i.

Kokkejævel bruker skrivingen på bloggen for å hjelpe seg selv. Jeg tror han skrev noe om det i et tidligere innlegg. Noen mente han ikke måtte slite seg ut med denne bloggingen, midt oppi sorgen og alt. Men han svarte at det er nettopp dette han trenger å gjøre nå. Det gir han noe annet å tenke på. Han får positiv feedback, han får masse kjærlighet i retur. Det gir mer krefter enn det tar krefter.

Jeg kjenner meg igjen i det. Å skrive om min sorg og mitt savn, om opp- og nedturer i mitt liv, det har vært min måte å bearbeide tanker og følelser på. Om jeg hadde holdt det inni meg, tror jeg ærlig talt at jeg hadde blitt liggende nede lenge. Jeg hadde “mista det helt”, for å sitere en venninne når ting har tippet over, gått for langt.

 

Så kjære Kokkejævel, unnskyld for at tanken om kynisme har streifet meg. Du har selvfølgelig ikke visst at jeg har tenkt dette, men jeg vil be om unnskyldning likevel. Kyniske meg har tenkt at DU er kynisk… Det ligger en jævla dobbeltmoral i dette, jeg ser det. Det er flaut.

Faren med dette innlegget er at folk sikkert nå vil tillegge meg den kyniske rollen, siden jeg bruker ditt navn i overskriften, og dermed kanskje vil tiltrekke meg noen flere lesere enn normalt. Men jeg er ikke iskald og beregnende. Jeg håper at de som kjenner meg vil si at jeg ikke er kalkulerende eller strategisk. Jeg handler først og fremst ut fra følelser, og akkurat disse tankene har plaget meg den siste tiden. Jeg liker ikke at tankene mine vandrer inn i et spor der jeg får en mistro til deg eller andre, for den saks skyld.

Kanskje, kanskje vil dette innlegget bidra til at vi tenker oss om to ganger før vi tillegger andre dårlige motiver for handlingene de gjør. De aller fleste vil jo helst være godhjerta, rause og fordomsfrie, men det er i sannhet ikke lett.

Så la meg starte på nytt, Kokkejævel. Etter å ha satt meg ned og virkelig tenkt over de smålige følelsene du har satt i gang hos meg med din blogg, har jeg blitt både sint og skuffa over meg selv. Jeg ønsker å lese din blogg med åpent sinn og hjerte. Og det gjør jeg nå. Du rører meg med din åpenhet. Måltidene dine har jeg ikke vært så opptatt av enda, men alt det andre, det imellom, det både gråter og ler jeg av.

Alt godt ønskes deg og dine, – jeg håper dagene blir mindre vonde etter hvert for deg og Kjærest. Det fortjener dere ♥

Og når jeg først har “ordet”, vil jeg veldig gjerne også tipse alle om bloggen til Kjerringtanker. Hun skriver fabelaktig godt og tar for seg det siste innlegget til den som ligger som nummer 1 på blogglista hver dag, og så skriver hun sine tanker rundt dette. Det har blitt mye Kokkejævel i det siste, og det viser seg at Kjerringtanker også har sin sorg å bearbeide. Det har blitt noen tårer hos undertegnede for å si det sånn. Og latter. Kjerringtanker har god humor.

 

Savnet etter noen vi har mistet er en følelse de aller fleste som har levd en liten stund kjenner til. Når vi så leser om andres tap blir det nært, sårt og vondt. Det er lov å gråte litt. Eller å skrive litt. Men ikke sørg alene. Del det med noen. Uansett.

Om du som leser dette fortsatt tenker at jeg er en kynisk jævel, så håper jeg du vil lese litt om meg før du dømmer meg:

Svisj,- så var begge mine søsken døde, liksom?

Jeg vil helst dø med skoa på!

 

// Nina