Jeg lever!

Hei godt folk!

Tusen takk til alle som har sendt meg melding og lurt på om alt er bra med meg siden jeg ikke har blogget på så lenge!

Først vil jeg bare si at det er rare dager nå, egentlig helt surrealistisk at vi som er så vant til forutsigbarhet og trygghet plutselig ikke aner hva fremtiden vil bringe og hvor lenge vi må leve uten all den sosiale kontakten vi er vant til å ha med venner og familie.

Helgen før “alt” braket løs var jeg på jentetur til Uvdal, – den helgen er jeg så glad for at jeg fikk med meg! Nydelig vær, mye latter, vin og god stemning med åtte andre fine og hjertegode venninner. Gode minner jeg koser meg med nå.

 

 

 

 

 

 

Så rart det enn høres, så har dette viruset også bragt mye positivt med seg. Vi bryr oss mer om hverandre, vi får mer familietid med våre aller nærmeste, vi får tid til å senke skuldrene, rydde i skuffer og skap og lese mer, vi går mer på tur, og jeg tror ikke det bare er jeg som tenker at vi her i gode, gamle Norge tross alt har trukket lykkeloddet når vi ser at myndighetene har mulighet til å hjelpe til med krisepakker for alle de tusenvis som blir rammet økonomisk av dette. Det er mange land som ikke er i nærheten av å kunne tilby liknende tiltak.

Samtidig vet jeg også at det er veldig, veldig mange som har fått langt mindre fritid, en enda mer stressende hverdag der logistikken ikke helt går opp i opp fordi de jobber i samfunnskritiske posisjoner. Det er mange som er usikre på fremtiden; Hvordan skal jeg få betalt regningene mine? Har jeg en jobb når alt dette er over?

Og så tenker jeg mye på barna som vokser opp i utrygge hjem. De barna som har mistet fristedet sitt, på skolen eller i barnehagen. Jeg håper ikke disse blir glemt. At det settes inn ressurser for å følge opp disse fortsatt. Og at de som ikke allerede er fanget opp i noe system, vil bli sett av naboen som videre kan melde fra til helsetjenesten. Varsle heller én gang for mye enn ikke i det hele tatt. Alle barn fortjener å bli sett.

Det er også en potensielt gedigen katastrofe som kan utspille seg i alle flyktningleirene om viruset ikke lar seg overvinne, – tanken på det får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Jeg frykter for hva som kan komme for disse menneskene som overhodet ikke har noe annet sted å reise til, som ikke har rent vann, og som ikke har et helsevesen som kan ta seg av dem om pandemien skulle bryte ut i full skala…

 

Jeg trengte en pause fra bloggingen, men hadde ikke tenkt at den skulle bli så lang. Å blogge om meg og mitt har føltes veldig lite viktig når hele verden er i krise. Jeg har sett på nyheter, hørt på radio og lest nettaviser nesten døgnet rundt. Akkurat som deg.

Samtidig har jeg forsøkt å leve livet som jeg alltid har gjort. Å holde på en så normal hverdag som mulig har vært viktig. Jeg legger meg og står opp til omtrent samme tid hver dag. Forskjellen på mine dager nå og før koronaviruset, er at jeg ikke besøker mamma på sykehjemmet lenger. Er det lov å si at det har vært litt deilig å ikke få lov? Å besøke en mamma som jeg egentlig mistet for mange år siden, som er så langt unna den mammaen jeg helst vil beholde minnene om fra tiden før Alzheimer, er mer en plikt enn en glede. Så dette har vært en litt kjærkommen pause. Jeg vet at hun har det fint på sykehjemmet. Pappa og jeg ringer av og til, og intet nytt er godt nytt. Det er stabil og god bemanning på sykehjemmet, og da jeg spurte en av pleierne om de merket en endring på beboerne nå som det ikke er besøkende der, at det er flere uker siden de så familien sin, så svarte hun at hun ikke hadde merket noe som helst på dem. Der går dagene som de alltid har gjort, og en pandemi er en like fjern tanke for de demente som hyttepåske er for oss.

Fra mitt siste besøk hos mamma <3

Jeg ser ikke pappa like ofte lenger heller. Vi prates på telefonen flere ganger om dagen, jeg drar noen dager i uka ned med litt ordentlig middag, men tror det er lurt å holde så god avstand som mulig da man ikke kan vite om man plutselig er bærer av smitte, og det vil pappa tåle dårlig. Men en kaffe på terrassen på god avstand er hyggelig, så ja takk, litt sol og vindstille bestilles til helgen!

 

Julie har bodd her hos oss på permanent basis siden nyttår, og nå kommer jeg til det jeg faktisk synes er noe av det beste med pandemien. Før 12.mars var det farting hit og dit, alltid venner som skulle besøkes, alltid en fest eller en bursdag, jobb og trening flere dager i uka osv osv. Vi så henne nesten ikke selv om hun bodde her. Nå er det andre boller, og det er ultrafint! Å få en så fin gevinst ut av dette skal jeg aldri glemme. Å få en tenåring til å roe ned og ta seg tid til samtaler er ingen selvfølge, så å få lov til å være en større del av livet til en tenåring er en bonus jeg kjenner jeg er veldig glad for i disse tider.

Bård er heldigvis fortsatt i jobb, og han drar til kontoret hver dag. Der er det nesten ingen andre, og de som er der, har mange meters avstand mellom seg, så foreløpig foretrekker han på sitte der med større og flere skjermer å jobbe på. Og det må jeg si jeg er glad for. Ja visst elsker jeg mannen min, men noen timers avstand hver dag er fint og sunt. Så all kudos til dere som sitter hjemme med gubbe og unger dagen lang og som fremdeles holder ut med hverandre. Ta én dag av gangen og pust med magen:)

 

Jeg holder fortsatt på med min nye livsstil. Kjenner at det er litt vanskeligere nå. Tanker som “nå i disse spesielle tider kan jeg like så godt spise en sjokolade eller en vaffel” kommer oftere nå enn før korona. (Utrolig kjekt å kunne skylde på koronaviruset for alt som skjer). Men de aller fleste dagene går som planlagt, heldigvis. Jeg er langt unna å falle tilbake til gamle synder med småspising og snoking i skapene.

På søndag lanserte vår lokale kafé bye & bekk en høykarbodiett bestående av kanelsnurrer, vaniljeboller med solbær og sjokoladecroissanter som de tilbød deg å kjøre ut til folket. Jeg er opptatt av å støtte våre lokale bedrifter når jeg kan, og tenkte at resten av familien sikkert ville sette pris på litt ekstra godt til kaffen på søndag.

Altså… HVEM i all verden kan motstå noe sånt? Jeg er ikke noe overmenneske, heller. Ja, jeg lurte meg selv noe så inn i granskauen da jeg trodde jeg bare skulle sitte med en gulrot i hånden og fryde meg over at de andre koste seg så innmari med fersk bakst som både luktet og så himmelsk ut. Det ble en kvart kanelsnurr og en bit av vaniljebolla. Og jeg fikk IKKE bolleskam! Bare så det er sagt.

Det var dessuten vaffeldagen på onsdag. I disse tider må vi lage små lommer av fine øyeblikk, og da “alle” andre lagde vafler, så kunne ikke vi være dårligere. En koselig kveld med vafler, te, stearinlys og prat rundt spisebordet. Ja, jeg spiste tre hjerter med syltetøy uten sukker. Nydelig!

 

Likevel, – jeg har tatt av nøyaktig 11 kilo siden 8.januar. Jeg føler jeg har kontroll på ny livsstil, selv om disse tidene er litt mer utfordrende, så prøver jeg å tenke litt mer langsiktig. Og jeg vil fortsatt ned noen kilo til, selv om jeg ikke helt vet hvor mange. Så enn så lenge står jeg på videre, føler ikke jeg savner noe som helst, og selv om jeg burde ha avstått fra både boller og vafler, så var det MITT valg, og jeg lever godt med det. Kunsten er å ikke fortsette i samme leia, det blir lenge til neste gang. Vi har fortsatt mye vaffelrøre igjen, den overlater jeg glatt til de andre i husstanden.

 

Neste fredag skulle jeg ha reist til Praha med kjæresten. Som jeg hadde sett frem til det! Palmehelgen og tidlig vår i en av Europas vakreste byer hadde vært helt fantastisk. Påskedager på setra i påskesol blir heller ikke noe av. Det er trist, men jeg har ingen problemer med å akseptere det. Dette er tiden for å ta ansvar sammen. Vi må alle bidra, og det gjør vi aller best ved å holde oss hjemme.

Derfor er det hårreisende at selv etter forbudet mot å dra på hytta kom, så er det LIKEVEL folk som bestiller rom på hotellet som ligger i hyttekommunen for å kunne være på hytta på dagtid og sove på hotellet på natta. Hva er det de IKKE har forstått? Kommunene vil ikke ha flere innbyggere enn de allerede har i disse tider. Tror du at å sove på hotell er noe bedre enn å sove på hytta? At belastningen på kommunehelsetjenesten blir mindre om du blir syk på hotell og ikke på hytta? Jeg er helt sjokkert over enkelte individers evne til å tenke først meg selv og så meg selv, selv etter flere uker med oppfordring om å bidra i dugnaden og å ta en for laget. BLI HJEMME!!!

Så midt oppi denne absurde og rare hverdagen kloden vår nå opplever, så har jeg det personlig veldig fint om dagen. Innimellom lager også jeg meg bekymringsfulle tanker, og jeg er redd for at venner og bekjente som er i risikogruppen skal bli smittet, men disse tankene kan ikke få for mye plass. Jeg tenker at det viktigste vi ALLE nå kan gjøre er å følge alle råd og gjøre så godt vi kan. Ta vare på deg selv og dine og lag deg selv gylne øyeblikk.

God helg <3

// Nina 

Jeg blir hoppende glad om du vil følge meg:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).

Tips til tidenes venneferie/bryllupsfest!

Drømmer du om en litt annerledes ferie med venner eller feiring av giftemålet ditt?

Det finnes et hav av grunner og anledninger til å gjøre det vi gjorde i 2016.

Egentlig trenger man ikke en grunn engang! Det du trenger er en vennegjeng som ønsker det samme og naturligvis en som tar på seg oppgaven til å arrangere.

 

I 2015 var vi på seiltur i Kroatia med et annet vennepar for første gang. Bård har seilt jorda rundt i to år, og venneparet vi dro med var ikke fremmede med seiling, de heller. Jeg var novise, men det var helt greit. Jeg  sørget for at ankerdrammen var klar da vi ankret opp og øvde på diverse knuter før vi dro så jeg kunne bidra litt som sjøkvinne. Ankerdrammene gikk fint, fortøyningene ble utført med vekslende hell.

Til tross for litt manglende sjøkunnskaper, fant Bård ut at jeg likevel dugde som kjerringemne, og fridde i solnedgangen på en øy i Adriaterhavet❤

Dagen etter la vi til kai i Maslinica på øya Šolta, en sjarmerende og vakker liten landsby.

Der lå det et gammelt slott/festning som på 1700-tallet ble bygget av italienerne som en forsvarsmur mot pirater som prøvde å komme seg sjøveien inn til Venezia.

I dag fungerer bygget som et luksuriøst hotell med bare 7 værelser. Det er omringet av en vakker hage og i midten ligger et lekkert bassengområde. Hotell Martinis Marchi ligger helt nede ved båthavnen med utsikt ut over sjøen.

Martinis Marchi Heritage Hotel på Šolta.

Da vi lå i denne havnen, rett utenfor hotellet, begynte vi å fantasere om at det hadde vært kult å feire bryllupet vårt akkurat der. Vi fikk en omvisning av hotelldirektøren, og ble ikke mindre begeistret etterpå.

 

Vel hjemme fra tidenes seilferie fortsatte vi å snakke om å gifte oss der nede, i en hage på et slott på en øy i Adriaterhavet.

Vi begynte å sjekke ut mulighetene, og til slutt kom vi frem til at det enkleste ville være om vi giftet oss her hjemme og heller hadde bryllupsfesten der nede.

Men hvordan få med oss vennene på dette? Å be alle komme ned og feire med oss en kveld uten at hotellet kunne tilby overnatting til alle var en dårlig idé. Vi skjønte at vi måtte finne på noe lurt.

 

Løsningen ble å leie en stor båt med plass til alle! Mye surfing på nett, ulike tilbydere i cruise-verdenen. Til slutt havnet vi på Katarina-Line som hadde den rette båten for vårt behov, og som hadde fantastisk service og kjappe tilbakemeldinger når vi lurte på noe.

MV Eos

Vi leide båten for en hel uke, og da kostnaden for hele leien ble fordelt på alle, ble prisen kr. 8500,- pr.person. Billige flybilletter til Split kom i tillegg. Totalt kom reisen på ca.kr.10500,- (litt uavhengig av når vennene våre bestilte flybillettene sine).

Båten hadde 21 dobbeltlugarer, alle med eget bad og aircondition. Inkludert i prisen var frokost og tre-retters varm lunsj hver dag, i tillegg til én Captains dinner.

På vår regning kom i tillegg leien av hele hotellet og selve bryllupsfesten med mat og drikke. Bård og jeg reserverte tårnsuiten på 120 kvm. Helt fantastisk!

De som ønsket litt ekstra luksuriøs komfort, leide de resterende 6 suitene. Resten av gjengen gikk til båten som lå hundre meter unna da festen var over uti de små nattetimer.

FOR en fest det ble!

Bård og jeg hadde komponert vår egen bryllupsseremoni som ble holdt i hagen. Eller, det var mer et show,kanskje. Vi brukte musikk som en del av historien og avga løftene på nytt til hverandre. Det ble ganske så bra, om jeg får si det selv 😉

Løst og ledig antrekk på meg. Var ikke frisk den gangen heller. Hadde gallesteinsbetennelse og IBS i tillegg til ryggproblemene, og ønsket ikke noe som strammet. Ville også at festen skulle være litt “nedpå og uformell.
For ordens skyld, slør og hatt var for gøy.
Yes! We did it!
Solnedgangen var på sitt vakreste denne dagen.

Bryllupsmiddagen hadde vi i slottets vinkjeller, en fantastisk ramme rundt feiringen av kjærligheten!

Vi plukket steiner i fjæra som vi brukte til bordkort. Gjestene kunne velge mellom kjøtt eller fisk til hovedrett, derfor en fisk på noen av steinene, så servitørene visste hvem som skulle ha hva.

Etter middag var det poolparty og nattmat. En uforglemmelig dag og natt!

Feiringen hadde vi på dag tre. Dagene før og dagene etter reiste vi rundt til ulike øyer i Adriaterhavet. Fest hver eneste kveld, sang og musikk, vakker natur og nydelig vann!

Vi la opp reiseruten selv og fikk skryt av mannskapet for valgene vi hadde tatt. Besetningen om bord var flotte kroater som ikke visste hva godt de kunne gjøre for oss. Vi bestemte selv når båten skulle ankre opp når vi hadde lyst til å hoppe i havet, de tøffeste fra relingen 7-8 meter oppe, vi andre fra badeplattformen akter i båten.

Saltvannsinnsjø på øya Mljet der vi leide syklet.
Soldekket.

 

Kroatia er et usannsynlig vakkert land å besøke. Veldig god mat overalt, en vakker og ren skjærgård, nydelige mennesker og det beste av alt; et totalt fravær av blinkende neonskilt og klokkeselgere.

 

Våre venner snakker fortsatt om denne ferien, – det var rett og slett en helt perfekt ferie!

Spørsmål? Fyr løs! Anbefales!

P.S. Mange av bildene er lånt av venner.

 

// Nina 

Jeg blir hoppende glad om du vil følge meg:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).

 

Har vi fått koronaviruset i heimen?

Hei og hopp!

Det har absolutt ikke vært meningen å vente sååå lenge med et nytt blogginnlegg, det har bare blitt sånn, rett og slett.

 

Ikke at dagene har vært travle, akkurat. Faktisk har jeg hatt et hav av tid. Jeg var gressenke i helgen. Julie tilbragte lørdagskvelden i sofakroken med meg. Mor, datter og Netflix-bonanza. Kjempekos! Ikke så ofte det skjer lenger, – digger å ha tid sammen med den fine jenta mi som straks er for voksen å regne.

Hun jobber ved siden av skolen, og i dag fikk hun en telefon fra sjefen som kunne fortelle at en ung kollega av henne er lagt inn på Ullevål med mistanke om Koronaviruset. Han er tungpustet og syk.

Litt i villrede hvordan vi skal opptre nå. Han har jo ikke testet positivt enda, så da blir det vel vel overilt å isolere oss?

Vi får ha is i magen og vente på resultatet. Vaske hender ofte og kanskje ikke ha altfor mye nærkontakt med andre mens vi venter. Om Julie har blitt smittet, er det kanskje sannsynlig at vi her hjemme også er det.

Jeg synes det er litt guffent med dette viruset vi vet så lite om. Jeg er ikke engstelig for å bli syk, men jeg ser jo konsekvensene klart om dette blir en pandemi. Samfunnet vårt og næringslivet blir hardt rammet, – jeg håper at verden klarer å få kontroll på dette.

 

Det er torsdag og veiedag! Mulig jeg burde leve (og spise) som om hver dag var min siste pga viruset, men jeg har ikke mistet helt fatninga enda, og kjører videre med “Spis deg fri”-metoden. Null sukker, null mel.

Må dog tilstå at jeg spiste 20 gram popcorn på lørdag. Det gikk ikke så gæærnt selv med den utskeielsen:

I dag viste vekta at jeg har tatt av ytterligere 800 gram den siste uka. Nå totalt 9 kg!

Helt rått!

Jeg er kjempefornøyd med egen innsats, og ser i speilet at ansiktet har blitt mindre. Eller er det hjernen som har skrumpet?

Med lue og alt håret litt vekk fra ansiktet, ser jeg selv at det har forsvunnet litt fett 🙂

På lørdag var jeg ute og gikk tur på kyststien her i Asker. En tur jeg fortsatt kjenner på kroppen. Ekstra vondt og litt mer sliten pga det. Men som sagt tidligere, – det gjør så godt for sjela.

De siste par dagene har det vært kaldt og uggent ute. Da er det bare å bringe våren inn.

Denne ventetiden på våren er litt magisk, synes jeg. Forventninger om varmere dager og at naturen våkner til liv, – det gir positive vibber.

Ønsker dere fortsatt fine vinterdager!

Husk å vaske hender ofte, og IKKE ring 113!

 

// Nina

 

Er det noen vits i denne bloggingen?

I går kveld tenkte jeg litt på om jeg bare skulle slutte å blogge. Slutte å være så åpen og fortelle om vektnedgang, sorger, gleder og hverdagslivet mitt. Hvor interessant er det for andre, liksom? Hvorfor ikke bare være en helt anonym person, leve mitt liv i det stille, ikke dele med kreti og pleti?

Livet mitt er uinteressant for andre. Jeg lever til og med et liv med temmelig mye mindre innhold enn de fleste andre siden jeg er kronisk syk (misliker det ordet sterkt, forresten) og ikke står i jobb. Det er av og til vanskelig å skrive blogg, enkelte dager har det jo ikke skjedd noe som helst. Jeg har kanskje bare vært hjemme og hatt vondt, har vært litt nedstemt, følt meg som en dritt. Ække mye å blogge om, akkurat.

Men så går jeg inn på Snapchat i dag, der følger jeg en konto som heter Reiseperler, og så hører jeg plutselig mitt eget navn. Reiseperler anbefaler bloggen min og sier at jeg er en feiende flott dame. Den dama, altså! Så utrolig raus!

Og da jeg i tillegg våknet opp i dag og så at noen nye, ukjente mennesker har kommet til og følger bloggen min via Facebook, ja, – da ble jeg kjempeglad! Tusen takk til alle dere som følger meg!

Da føltes det igjen verdt å fortsette bloggingen. Jeg skriver jo mest fordi jeg liker å skrive, men det er selvfølgelig alfa og omega at noen liker å lese det jeg skriver. Når jeg deler såpass mye fra mitt eget liv, gjør meg sårbar og sikkert mange ganger helt dust, så betyr det utrolig mye å vite at noen setter pris på mine små betraktninger og uhemmet spyr ut sosialpornografisk innhold.

Jeg digger folk som raust skryter av andre, som unner andre suksess og som evner å glede seg på vegne av andre! Tusen takk for alle heiarop og kommentarer! Det hadde vært meningsløst å blogge uten interaksjon med dere. Jeg er også veldig ydmyk ovenfor dere som skriver til meg og uttrykker at jeg skriver det dere selv tenker av og til, og at mine ord betyr noe for dere. Det varmer!

 

Jeg har lagt vekk drømmene om å være gjest hos Lindmo og Skavlan, og å trone på bloggtoppen kommer jeg heller aldri til å gjøre. Ikke er jeg flink nok, ikke er jeg rosa nok, og i tillegg blir jeg mer og mer rynkete av denne vektnedgangen min! Men spor av botox og restylane får du aldri se hos meg, – så da får jeg bare fortsette å være meg sjæl på godt og vondt, og håpe at du og du og du vil stikke innom bloggen min når du har tid og lyst!

 

Ha en glitrende fredag, godt folk! Bård skal på guttetur i helgen, – jeg skal kose meg glugg med, tja, vann!

Husk å sjekke ut http://reiseperler.com, da dere! Også på Instagram og Snapchat.

 

// Nina 

Jeg blir hoppende glad om du vil følge meg:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).

 

Det går nedover…

 

Torsdag og veiedag, allerede!

Dagene bare flyr, – jeg synes ikke det er lenge siden jeg giftet meg for første gang. Eller for andre gang, for den saks skyld.

Det er 3,5 år siden jeg giftet meg for tredje gang. Det føles som det var i går, det også, gitt!

Sånn går nu dagan. Gift, skilt, gift, skilt, gift. Det holder nå. Må lære meg nye metoder for tidsregning. Kan ikke holde på sånn!

 

Skjønner ikke helt hvor de tankene kom fra, forresten. Noen ganger bare popper det opp setninger fra ingensteds som finner sin plass på papiret. Bla, bla, bla…

Rart, det der. Jeg setter meg ned for å skrive uten å ane hva jeg skal skrive om, og så bare er tankene der, plutselig.

Dagen i dag har vært en stor kontrast til gårsdagen, regn og vind. Kroppen betaler for turen i går i form av mer vondt, – men igjen føler jeg det var verdt det. Jeg elsker dager ute i fint vær!

 

Ny livsstil, ja! Det er jo derfor jeg skriver på bloggen på torsdager.

Det er litt vanskeligere om dagen. Jeg har ikke skeiet ut en éneste gang siden 7.januar. Inntil i dag. Jeg røyk på en smell. Fant tre lakriskarameller. Jeg var sulten. Før jeg visste ordet av det, hadde alle tre funnet veien inn i munnen og ned i magen. Frydefulle munnfuller. Det verste (eller beste?) er at jeg ikke skammer meg en gang. Det skjedde, ferdig med det.

Kan ikke tenke at alt er ødelagt, for det er det jo ikke. Jeg må bare ta én dag av gangen. Eller det kan hende jeg må ta et kvarter om gangen akkurat nå. Kjenner at motivasjonen er litt dalende om dagen. Trenger å jobbe litt med hodet, få riktig fokus og ikke la Sabotøren forsøke å ødelegge for meg.

Jeg vet noe av årsaken til litt sviktende motivasjon, – det er fordi jeg har vært dårligere til å lage spennende mat i det siste. Jeg har heller ikke spist nok. Så nå må jeg ta grep, bli flinkere til å lage smakfulle måltider og planlegge bedre.

Kjenner ikke så mange andre som elsker sardiner like mye som meg. Jeg digg digger det! Det gjorde mamma også. Håper ikke sardiner er årsaken til Alzheimer ;-p

Hørte forresten på nyhetene nå at ekteparet Moser ved NTNU i Trondheim har mottatt mange millioner fra en stiftelse for å få fortgang i forskningen på årsaken til Alzheimer. Det er et kjempeviktig område å forske på, det blir flere og flere eldre her i landet, og flere og flere får demens. Om gåten Alzheimer hadde blitt løst, ville kanskje ikke så mange bli rammet av den forferdelige sykdommen. Jeg ønsker the Moser’s lykke til!

Avsporing igjen…

 

Vekta, da? Joda, – den går sakte men sikkert nedover.

 

Resultat siden forrige uke:

– 0,6 kg.

Totalt: – 8,2 kg. på 6 uker.

 

Jeg kjenner det på klærne. Det føles godt. Må tviholde på godfølelsen av å være underveis, se for meg målet der i det fjerne. Og med tanke på hvor fort tida går, så er jo målet slett ikke langt unna. I can do it!

 

// Nina 

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg).

Drømmedag

Julie kom hjem fra noen dagers vinterferie på Gaustablikk i dag. Hun kom med Rjukan-ekspressen og skulle hentes på Høvik.

Det ga meg en gyllen mulighet til å gå tur ute ved Henie Onstad/Veritas før hun skulle plukkes opp.

Og hvilken dag det har vært! Etter litt utløp for tårer på morgenkvisten og besøk på graven til søsknene mine, var det heeelt himmelsk å gå tur langs en blikkstille Oslofjord i drømmeværet. Bare meg selv og tankene mine som var alt annet enn triste. Litt sånn lett på tå, bare helt oppslukt over denne fantastiske dagen!

Det var masse folk ute i dag. Likevel så idyllisk og stille.

Vakkert, ikke sant?

Har sett diverse bilder fra folk på vinterferie i fjellet i dag også, – sånne dager lever man lenge på!

Nå skal jeg til en venninne og drikke te – bra slutt på dagen😊

Kos dere hvorenn dere er, og ta vare❤

 

// Nina

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg)

Jeg savner dere!

Jeg har ikke vært oppmerksom på denne datoen, 19.februar. Og så dukker minnet fra denne dagen i fjor opp på Facebook, og jeg kjenner at tårene presser på, savnet blusser opp.

Dette er datoen da vi tok et endelig farvel med søsteren min. Min gode, fine, umistelige Sidsel.

Etter bisettelsen i fjor skrev jeg at tanken på et liv uten henne var uutholdelig å tenke på, at det var vanskelig å virkelig la det synke inn. Det var for vondt, rett og slett.

 

Alle som har mistet noen er nok flinke til å skyve smerten og tankene unna. Å tenke at man aldri mer skal se eller snakke med den personen man har mistet, – det er rett og slett altfor smertefullt. Altfor vanskelig å tenke på.

Det er jo bra at vi har evnen til å sette opp et skjold. Hadde vi ikke hatt det, hadde det ikke vært til å bære.

Likevel kjenner jeg akkurat nå at jeg vil tillate meg selv å føle litt, slippe opp litt for alle følelsene, rett og slett gråte og rope ut savnet litt. Jeg er hjemme alene, jeg kan tillate meg det. Jeg vet jeg ikke blir i det mørket, men kanskje gjør det meg godt å være litt fortvilet en liten stund, bare la tristheten ta litt over?

Ute skinner sola, det er minus fire vakre grader, frosten glitrer på plenen, det er en vakker dag. En vakker dag for å savne, lengte, gråte og være litt lei seg.

Herregud, som jeg SAVNER deg Sidsel! Og så deg da, Lars Ove! Jeg savner dere begge så inderlig! Jeg savner tiden da vi var en normal familie. Da mamma og pappa var friske, da dere var friske, da jeg var frisk.

 

At livet tar ulike svinger vet vi. Jeg er glad vi ikke vet hva som venter bak den neste. Jeg er glad vi har evnen til å leve i nuet, evnen til å bestemme litt over tankene og følelsene vi bærer på. Skyve de unna og ta de inn når det trengs. For jeg tror vi må slippe opp litt innimellom. Bare vi ikke lar ‘innimellom’ vare for lenge av gangen.

Trøsten er at dere har fred nå. Ingen av dere hadde det så godt de siste årene dere levde. Selv om livet også for dere helt til det siste bød på magiske øyeblikk og glede, så var det mest sykdom som preget hverdagen.

 

Sorgen har fått litt utløp nå. Jeg har grått og grått en halvtimes tid. Jeg har til og med skreket litt, i kor med Nitimen på P1. Det var godt, jeg føler meg lettere.

Etterpå skal jeg ta med meg pappa til graven og tenne lys. Jeg er altfor sjelden på graven. Trodde jeg skulle gått ditt oftere, men jeg trenger visst ikke å gå dit for å minnes. De er jo ikke der. De er i hjertet mitt❤

Savner dere så inderlig <3

 

// Nina 

 

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg)

9 tanker på en tirsdag

Det er tydeligvis veldig populært med innlegg som “10 tanker på en tirsdag”, “5 sunne frokoster”, “7 grunner til å stå opp om morgenen” osv, så kan andre, kan vel jeg?

Mine lite viktige 9 tanker en februartirsdag:

 

🚩 I dag sto jeg opp da Bård dro på jobb  i 7-tiden. Gledet meg til en dag helt for meg selv. Lå og hørte på at han pusset tenner, måtte innmari tisse, men jeg var ikke i mood til å snakke, så jeg kneip igjen og ventet til jeg hørte ytterdøren gikk igjen. Han låser alltid døren når han drar hvis jeg fortsatt sover. Blir varm innvendig over omtanken.

 

🚩 Noen dager trenger man virkelig tid alene. I hvert fall jeg. Er faktisk veldig viktig for meg. Jeg er kanskje det man kan kalle en introvert ekstrovert? Går det an?

 

🚩 Lurer på når jeg skal forstå at jeg ikke kan bruke like mye penger som før jeg ble syk? På pussig vis blir kontoen tom før jeg vet ordet av det. Før hadde jeg alltid penger igjen da ny lønn kom på konto, – den tiden er forbi. Skal ikke klage. Bård er heldigvis ikke blakk, vi lider ingen nød. Men jeg savner å kunne sette inn overskuddet på sparekontoen min hver måned. Har masse å gå på spesielt når det gjelder matinnkjøp. Vi bruker altfor mye penger på mat. På tide å tenke seg om, Nina!

 

🚩 Kjenner jeg begynner å glede meg veldig til å flytte i leiligheten vår. Er sykt spent på kjøkkenet vi har valgt. Husker ikke i detalj hva slags skuffe- og skapløsninger vi har gått for. Håper vi tenkte smart og praktisk nok – og at vi ikke får noen kjipe overraskelser når vi tar over en gang mellom desember og mars neste år. Men først må vi konsentrere oss om å selge huset vi bor i. Det er i grunnen enda mer nervepirrende. Vi satser på å selge før sommeren og tenker å leie et sted i en mellomperiode om det blir nødvendig.

 

🚩 Coronaviruset, – kommer det til oss? Burde vi frykte det? Foreløpig er jeg ikke redd, men synes det er litt skummelt at det sprer seg så raskt, og at dødelighetsprosenten er økende.

 

🚩 Det jeg imidlertid synes er veldig skummelt, er denne vinteren her på Østlandet. I dag oppdaget jeg at tulipanene mine har begynt å spire, – og det er ikke kult! Vanligvis blomstrer de rundt 17.mai. Fortsetter dette været, så er de ferdig avblomstret lenge før vi synger Ja vi elsker. Liker det ikke. På den annen side har vi tidligere vintre erfart en meter med nysnø i mars, så jeg krysser fingre for at vinteren kan vise seg bitte litt igjen før våren kommer for fullt.

 

🚩 Jeg har sykt lyst på sjokolade i skrivende stund! Vi har hatt en stor firkløver liggende i kjøleskapet siden nyttår. I dag så jeg plutselig at “noen” hadde tatt en liten rute av den, og det er ikke meg. Det har ikke vært noe problem å vite at den ligger der så lenge den har vært uåpen, men nå… plutselig klarer jeg ikke tenke på annet. Et glass vann hjelper meg nok over kneika. Det irriterer meg at jeg kjenner søtsug. Har ikke spist sukker på 6 uker, det har vært easy peasy. Kanskje jeg burde kaste den sjokoladen og få den ut av systemet? Et annet alternativ er så klart å spise opp hele, kjøpe en ny i morgen, spise opp én rute av den og legge den i kjøleskapet igjen…

 

🚩 I kveld starter en ny sesong av Farmen. Vet ikke om vi kommer til å følge med. Kan noen please si fra når Per Sandberg ryker ut? Da skal jeg kanskje vurdere å følge med, – har litt problemer med å like den figuren. Men Gunilla er vel verdt en titt i seg selv 😉

 

🚩 Til slutt tenker jeg at dagen i morgen blir ukas fineste. Den håper jeg at jeg er i form til å nyte utendørs!

Ikke tenk tanken engang, Nina!
Tulipaner i februar? Something is not right…
Kjøttsaus med squashetti – dagens middag!

 

 

Ha en finfin kveld, folkens!

 

// Nina 

Positive tanker er aldri feil :-)

Hei mandag!

Jeg er ikke helt i skrivemodus om dagen, merker jeg. Vet ikke helt hvorfor, – har ikke så mange rare tanker, kanskje? Og dét er på en måte positivt det også.

 

Oppdatering fra de siste dagene:

På lørdag var vi på middag hos noen venner her i Heggedal. Bård hadde endelig blitt frisk, og etter å ha hanglet hele uka selv, hjemme sammen med Bård, var jeg mildt sagt sugen på å se andre fjes i tillegg til kjærestens.

Vertskapet serverte fantastisk mat som til alt overmål var tilpasset min nye sukker- og melfrie tilværelse. Det må jeg si var en helt utrolig gest! Trengte ikke å tenke over hva jeg spiste, det var bare å nyte. Må tilføye at jeg ikke var den eneste i selskapet som hadde “spesielle behov”, men jeg vet at hun andre også satt enormt pris på at menyen kunne spises av alle. Det eneste jeg angrer på nå er at jeg ikke tok bilder av maten, – den var himmelsk og sååå lekkert dandert!

Det ble en del vin i løpet av kvelden. Ingen bombe. Vin gjør godt. Tid med glade venner gjør godt. Det førte til at søndagen ble litt ekstra tøff med tanke på min nye livsstil. Gikk og fyste på noe hele dagen, men jeg holdt meg i skinnet og klarte å holde meg til bare “lovlige” matvarer. Klapp på skulderen til meg selv 🙂

Stemning <3

I dag var jeg på besøk hos mamma. Fysioterapeuten Julie arrangerte “Bevegelse til musikk”. Mamma var ikke særlig opplagt i dag, men pappa var med 🙂 Jeg er så imponert over Julies engasjement med de eldre, – hun er virkelig en liten diamant på bo- og omsorgssenteret!

Jeg fikk en telefon fra NAV i dag. I forbindelse med kommunesammenslåingen har jeg fått en ny veileder, og hun ringte meg for å presentere seg og slå av en prat. Det var hyggelig! Det er viktig for meg å ha en god dialog med dem, og det har jeg hatt hele veien. Føler jeg har vært heldig med alle mine veiledere. Så langt har jeg ingen dårlige opplevelser med NAV, og det synes jeg er ok å fortelle om også. De får nok tyn som det er.

Selv om jeg føler at livet har tatt en litt dårlig retning for meg, så er jeg veldig opptatt av å ikke grave meg ned i selvmedlidenhet eller bli bitter. Jeg jobber og jobber med å ha en positiv tankegang, og til tross for langvarige smerter, så prøver jeg så godt jeg kan å gjøre dagene så lystbetonte som mulig.

Det er ikke alltid jeg lykkes, noen dager er tøffere enn andre, men det er ingenting som blir bedre om jeg klager, uffer og akker meg. Det er ikke mulig å tenke seg frisk, men det er mulig å gjøre dagen så god som mulig ved hjelp av kognitiv tankegang, og det har jeg blitt litt ekspert på, føler jeg. Deilig å kjenne at det er flere positive enn negative følelser som rår.

Et lite visdomsord for kvelden:)

Disse tulipanene har stått i en hel uke!Ellers er det jo vår ute, dere? Denne vinteren har vært snodig, altså. Jeg liker skikkelige vintre, men må innrømme at plussgrader og ei sol som varmer gir noen deilige øyeblikk. Og det er jo snø på fjellet, enn så lenge. Håper den varer til påske. Den er bare 6,5 uker unna – eller sånn ca 7 kg unna, som jeg tenker 😉

 

Ha en finfin kveld der ute! Håper dere henger med meg her på bloggen, selv om jeg har vært litt mindre flink til daglige skriblerier den siste uka.

// Nina

 

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler om du vil få et hint om nye innlegg fra meg)

Rosa brev i postkassa på Kjærlighetsdagen

I dag lå det et brev til meg i postkassen. Det var rosa – på selveste Kjærlighetsdagen.

Riktignok så det litt formelt ut, siden det ikke var håndskrift, men jeg var likevel spent da jeg tok det med inn.

Tok meg god tid. Kokte meg en kopp te og tenkte det var en koselig overraskelse, kanskje?

Ikke for det, Bård har ikke for vane å være altfor oppfinnsom på den romantiske fronten, så jeg skjønner ikke helt hvor de sommerfuglene kom fra.

Men jeg åpnet konvolutten pent, og brettet ut det rosa papiret. Det lå ingen roseblader inni der… I stedet sank hjertet litt da jeg så hvem det var fra:

GYNEKOLOGEN!

Gynekologen som slet en halvtime med å få ut en fastgrodd spiral sist jeg var der. Hun måtte tilkalle kollegaen sin for å få det til. De røsket og rev, pustet og peste, det kjentes ut som alt av livmødre og eggstokker skulle ut der jeg lå med sprikende ben, gråt og blødde. “Vi prøver en siste gang, hvis ikke det går blir det narkose på sykehus i stedet”, peste gynekologen med sammenbitte tenner. De klarte det den siste gangen. Og ut kom det en bitteliten hormonspiral på noen få gram. Jeg rakk aldri å se kjønnet.

 

Denne innkallelsen på rosa papir fremkalte en dose dårlige minner, gitt!

Trøsten er at det bare er en vanlig rutinekontroll med celleprøver. En sikkerhet og forsikring om at alt står bra til.

Jeg er ikke overbegeistret over å gå til gynekologen. Å kle av seg og legge seg ned i den stolen med beina i bøyler, blottlagt i et grelt lys, det finnes mange ting som er kulere enn det. Men det er bare akkurat der og da. Når jeg først har lagt meg ned og gynekologen står og vurderer og sier ” du har et vakkert underliv”, så slapper jeg av og tenker at jeg er glad jeg gikk.

Nå har jeg hørt at hun sier det om “alles” underliv, men det later jeg som jeg aldri har hørt. Liker å leve i trua om at jeg duger. Jeg har jo født tre barn – det er klart det er vakkert!

 

Ønsker alle kvinns en vaginal aften og en oppfordring om å bestille en kontrolltime. Det går helst bra! #Sjekkdeg

 

// Nina