Drag på damene!

 

På Solgården bo-og omsorgssenter fredag 17.januar:

 

En dement beboer i rullestol, la oss kalle han Knut, kommer trillende inn i fellesstua.

Pappa kjenner han fra barndommen i Stjørdal’n. Pappa bodde på prestegården ved Værnes kirke. Knut og han var lekekamerater.

Knut kjenner ikke pappa igjen, men han husker barndommen når pappa begynner å snakke med han.

“Vi gjorde mange rampestreker, du og jeg, Knut. Men du var verst”

Knut ler og smiler godt.

“Vi løp etter den samme dama, vi. Husker du det, Knut”?

Knut gliser enda bredere.

“Det var den gang vi hadde drag på damene det”, fortsetter pappa.

Da åpner Knut munnen, og sier:

“Skal vi prøve igjen”?

 

Haha 🙂

Så rørende øyeblikk. Knut fikk noen minutter med hukommelse tilbake. Han fikk tilbake glimtet i øynene. Jeg fikk meg en god latter og ei lita tåre i øyekroken.

Undervurder aldri effekten av et smil :-)

Dagen i dag har fått meg til å tenke litt over servicenivået og ønsket om å hjelpe andre blant oss nordmenn.
Det begynte med at jeg hadde en legetime på formiddagen i dag. Hadde hjemmekontor og glemte vel tida litt, så jeg fikk plutselig dårlig tid.
Hadde glemt snøvær og en nedgravd bil. Fikk fjerna snø fra bilen, hiver meg inn og setter bilen i revers.
Kommer _nesten_ opp den lille kneika før jeg er oppe på veien, så begynner bilen å spinne.
Jeg løper og henter snøskuffa og måker som en gal bak bilen.
På den andre siden av veien holder en nabo på med snøfreseren sin. Han ser helt rolig ut og stresser overhodet ikke.
Jeg måker vilt.
Setter meg i bilen igjen.
Bare spinner.
Ut og måke med ville bevegelser igjen. Snøen fyker rundt meg og ikke vekk.
Naboen måker veien sin. Rolig.
Jeg prøver igjen.
Kjører frem, vrir på rattet så dekkene får nytt feste.
Full gass. Bakover. Spinner.
Ut igjen. Villere og voldsommere måking.
Naboen kjører snøfreser.
Inn i bilen igjen. NÅ!
Full gass. YES! Kom meg opp, bak frem på veien, men får snudd og freser av gårde.
Vel fremme på legekontoret.
2 minutter for sen, men det kan jo hende legen mot all formodning allerede har forsøkt å hente meg?
Jeg banker høflig på luken. Damen snakker i telefonen. Jeg venter. Når hun er ferdig i telefonen må hun tenke litt. Eller noe sånt.
Så åpner hun luken aller nådigst.
“Jeg kom et par minutter for sent, men tenkte jeg skulle gi beskjed om at jeg var her, bare i tilfelle legen har sett etter meg”, sier jeg høflig med et smil om munnen.
“Jeg kan skrive at du er her”, sier damen og taster på pc’n mens hun smeller igjen luken.
Jeg setter meg. Og venter. Og venter.
I 45 minutter.
Etter legetimen handler jeg mat for helgen på Kiwi. Det er formiddag og stille der. Jeg handler mat som fyller 6 bæreposer. Hun som sitter i kassa sitter bare der.
To andre unge som jobber der står og skravler og ler rundt kasseområdet.
Jeg pakker varene og kneler i det jeg løfter opp posene fordelt på to armer. Hadde parkert litt klønete og måtte opp en trapp, så jeg kunne ikke ta med handlevognen, men jeg stavrer meg av gårde, mens jeg roper “god helg” bakover til de i butikken. Ikke svar. Jeg velger å tro at de ikke hørte meg.
Men jeg ble litt lei meg og oppgitt over disse tre hendelsene i løpet av kort tid.
Kunne ikke naboen rukket meg en hjelpende hånd?
Kunne ikke dama på legekontoret i det minste fortalt at ‘Det går fint. Legen er dessverre kraftig forsinket’, og spandert et smil?
Og kunne ikke ungdommene som jobbet i butikken spurt om jeg trengte hjelp?
Mulig naboen var sjenert, mulig ungdommene i butikken egentlig var opptatt, men er du sur på jobb, så bør du pinadø prøve å skjule det, og hadde du smilt skal du se du hadde fått en bedre dag!
Denne lille historien postet jeg på Facebook for 6 år siden. Synes faktisk det er på tide med en liten påminnelse om at dagen din blir så mye bedre med et smil og en hjelpende hånd!
Til info; Naboen har flyttet, – jeg tror dagens nabo hadde kommet ilende om jeg hadde hatt problemer med å komme opp kneika med bilen i dag. Men det blir neppe aktuelt,- her kommer snøen i våt og blank form i dag.
Damene på legekontoret har blitt mer serviceminded og noen nye har også kommet til, og ungdommene som jobber på Kiwi i dag er ikke de samme som jobbet der den gangen. Nå om dagen opplever jeg smil, hei og ha det i nærbutikken min. Og det er så fint!
Undervurder aldri effekten av et smil! Det kan gjøre en forskjell for menneskene du møter på din vei.
Jeg vet. Et vennlig smil har nemlig gjort dagen lysere mange ganger for meg på litt ekstra tunge dager. Tusen takk til deg gode mann som loser skolebarn over veien hver morgen, men som alltid, uten unntak, løfter hånden til en hilsen til meg i bilen. Fin start på dagen! 🙂
Ha en smilende fredag, folkens!
// Nina

Vi er store nok til å tenke med hjertet i dette landet, er vi ikke?

 

De siste dagene har vi hørt mye i media om den norsk-pakistanske kvinnen som skal hentes hjem til Norge fra Syria med to små barn.

Jeg har ikke lest absolutt alt om denne saken og uttaler meg kun basert på magefølelse og det jeg anser som moralsk riktig å gjøre i denne saken. Og det er selvfølgelig å få barna til Norge. I mitt hode finnes det rett og slett ikke en eneste god grunn til å ikke hjelpe barn som befinner seg i en forferdelig situasjon som de selv er uskyldige i å ha havnet i.

Kvinnen har norsk statsborgerskap og hun er vårt ansvar. Ferdig snakka. Om hun er skyldig og har sverget troskap til IS så skal hun selvfølgelig dømmes. Ingen tvil om det. Men ut i fra hva jeg har lest, så er det ikke hugget i stein at dette er sannheten. Hun hevder selv at hun dro til Tyrkia for å gifte seg, og at hun deretter ble tatt med til Syria og al-Hol-leiren der hun har levd med barna under traumatiske forhold siden. Hun skal i 2015 ha vært i kontakt med UD for å få hjelp til å komme unna, uten at det lykkes den gangen.

Nå er sønnen så syk at han kan dø om han ikke kommer under skikkelig behandling.

Hvem er vi som bare kan sitte her oppe på berget og la det skje fordi moren har tatt gale valg? For da får terroristen viljen sin, liksom? “Hun bruker barna som skjold”, sies det. Javel. Og så?

Er det ikke så enkelt at vi bare får hentet de hit så gutten (og søsteren) kan bli tatt hånd om og så får myndighetene eventuelt finne ut av om moren skal dømmes eller ikke?

Disse barna har levd i en krigssone. Den seneste tiden har de bodd i en jordgrop(!) for å være skjermet fra bomber og granater. Tenk deg å være konstant livredd, å være daglig vitne til at mennesker blir drept, se kvinner bli voldtatt og undertrykt? Ingen barn skulle måtte oppleve det.

Om vi kan hjelpe, så gjør vi det. For meg er det ikke noe alternativ.

Og nå sitter Frp og snekrer sammen en liste med motkrav til Erna. Hvis ikke går de ut av regjering.

Hurra, sier jeg! Det er en gyllen mulighet til å få dem ut. Enkelte sier at det er en gyllen mulighet for Frp å trekke seg ut av regjering. Samme for meg. Jeg tror faktisk at Erna & co vil kunne lykkes bedre uten å måtte samarbeide med det partiet på laget.

Jeg er uendelig lei av at det nøres oppunder fremmedfrykt og hat. Å handle med kjærlighet har en mye større kraft, spør du meg.

Ja, jeg vet at jeg har en naiv tilnærming til saken og at saken er nyansert. Jeg støtter under ingen omstendighet terrorisme, men jeg mener at vi i denne saken har en PLIKT til å hjelpe uskyldige barn.

I denne saken synes jeg Norge skal ta på seg politimester Bastians uniform:

Jeg er politimester Bastian

og er en vennlig mann,

for det syns jeg man skal være hvis man kan.

Og jeg går omkring og passer på

at alle har det bra

for det syns jeg at alle skulle ha.

 

Vi er store nok til å tenke med hjertet i dette landet, er vi ikke?

Eller er det bedre å sitte her i vårt vakre land og la andre seile sin egen sjø?

Jeg undres…

 

// Nina

Resultat etter uke 1 uten sukker og mel

God dag, godt folk!

Jeg må for det første bare si, – dette opplegget med å kutte ut sukker og mel har virkelig gått helt smertefritt hittil.

Jeg hadde oppriktig trodd at jeg skulle bli sur, hissig og trist. Og i hvert fall at jeg skulle få hodepine, gå og fyse på noe og nesten dø av sult med bare tre måltider pr.dag.

Ingen av mine bekymringer har blitt noe av! Jeg må innrømme at jeg har forsøkt å drøye middagen så lenge som mulig, for jeg har tenkt at det ville bli vanskelig å ikke spise noe som helst mellom middag og frokost neste dag.

Men i går spiste vi middag kl.17:00, og jeg var mett hele kvelden. Tok en kopp te, drakk den ikke opp en gang. Savnet ingenting. Magisk deilig å ikke crave på noe!

Det eneste ankepunktet, som nevnt tidligere, er at det av og til blir litt vel mye grønnsaker. Spesielt om de er wokede eller kokte. Da liker jeg bedre å spise dem rå, eller så velger jeg heller en salat.

Her om dagen var det bare meg til middag, og da var jeg ikke sen om å bruke kikerter som proteinkilde og mikse sammen en skikkelig digg salat med en deilig vinaigrette bestående av olivenolje, eplecidereddik, hvitløk, chili, spisskummen, litt salt og pepper. Yummy! Jeg simpelthen elsker kikerter og linser! Vet ikke om resten av familien synes det er et fullverdig måltid, men for meg er det så absolutt det, og i høyeste grad ernæringsmessig også.

Så når vi er flere rundt bordet går det i kylling, kjøtt, fiskekaker, scampi, suppe og rød eller hvit fisk. Altså helt normal middagsmat som alle andre spiser. Ikke noe hokus pokus. Veldig enkelt og greit.

Er klar over at jeg er i første fase fortsatt, – jeg er supermotivert. Det er meningen at jeg skal leve uten sukker og mel for resten av min levetid, og det er ingen skremmende tanke i det hele tatt. Ja visst kan det hende at det vil komme unntak. Som datteren min sa: “Du kan for eksempel ikke la være å spise bryllupskake i din egen datters bryllup”?

Jo,- det kan jeg. De blir jo gift uansett om jeg spiser den kaken eller ei, og jeg tror faktisk ingen legger merke til om jeg tar en bit av den eller ikke. Og OM de ser det? So what? Det er MITT valg, MIN kropp.

Det er sikkert ikke så farlig om jeg spiser et kakestykke heller, men siden det ikke er bestemt dato for bryllupet enda engang, så er det fint lite å bruke energi på nå, kjenner jeg.

 

Én dag av gangen!

Fin leveregel!

 

Hvor mye har jeg tatt av etter én uke uten å sulte meg?

2,7 kg.

Jeg har tatt av mer den første uka på andre dietter, men da har jeg vært både sulten og fysen. Dette føles veldig riktig! Fokuset nå er heller ikke hva tallet på vekta sier. Jeg veier meg ikke hver dag, en gang. Tidligere spratt jeg oppå den vekta flere ganger om dagen. Mye mer avslappet forhold til det nå. Jeg er på vei mot en sunn livsstil hvor jeg forebygger Alzheimer, diabetes 2, hjerte- og karsykdommer, fettlever og andre dødelige sykdommer. Det er verdt en klapp på skuldra og applaus i stua for meg selv!

 

Kroppen kjennes mer i balanse, jeg tror til og med jeg er mindre hissig. Slimhinnene er kjempefine. Men idet jeg skrev det, så kom jeg på at jeg står på penicillin, og da får man (ihvertfall virker det sånn på meg) naturlig smurning av slimhinnene. Kan jo ikke stå på penicillin til evig tid, så intimgeleen kommer nok til sin rett ganske snart! (Men om endret kosthold har permanent virkning på slimhinnene, så får dere nok høre det. Jeg lover).

 

Ha en glad dag!

// Nina

 

Følg meg gjerne på:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Husk å skru på varsler)

 

Instagram: nina_utenfilter

Når din demente mor skal til kemneren…

 

Pappa og jeg var på besøk hos mamma i dag. Hun så fantastisk godt ut, fin på håret og sminket. Og det beste av alt, – humøret var også strålende.

Det er lenge siden vi har vært på besøk uten at hun har klaget på magesmerter eller at hun har hatt angst og vært redd. I stedet bablet hun i vei:

“Å, dere kommer nå, ja. Jeg som akkurat var på vei til kemneren. Jeg skulle skyve den grønne mappen frem”.

Hæ? Det hang ikke på greip. Hun fortsatt å snakke, men på et uforståelig språk. Med ord som ikke finnes. Jeg jattet med, kom med passende svar innimellom, og hun smilte og lo. Var synlig fornøyd med turen til kemneren, tror jeg. Jeg har lagt merke til det tidligere, – at det kommer uforståelige ord ut av munnen på henne, men aldri i lange tirader som i dag.

 

Det er trist når mamma er en helt annen enn den hun en gang var. Men jeg har forsonet meg med det, at hun aldri kommer tilbake. Det tok noen år å bearbeide sorgen over tapet av en mamma som var der fysisk, men ikke mentalt. Det er en brutal sykdom både for den som rammes og for pårørende.

Alzheimer rammer veldig ulikt. Det er en dame på mammas avdeling. Hun er den mest positive og glade demente jeg har truffet. Alt er bra, alltid. Hun forteller stadig hvor godt hun har det der på Solgården, hun skryter av oss som er så flinke til å besøke mamma, andakten var helt fantastisk, maten er kjempegod, trimmen var innmari gøyal osv. “Har ingen grunn til å være sur, jeg. Hvorfor skal jeg være det, da”, sier hun stadig vekk. Sånn vil jeg bli om jeg blir dement! Nå er det ikke sikkert hun er like glad hele tiden, personalet som jobber med henne og familien hennes ser sikkert andre sider når de er sammen med henne over tid.  Men hun er ihvertfall helt nydelig når jeg er der. Kontrasten til mamma som som oftest er ganske fåmælt og sur når vi er på besøk er enorm.

En sur Alzheimer-syk mamma er noe ganske annet enn minnet jeg har om mamma som frisk.

Da var hun skravlete, blid, morsom, sprudlende og veldig sosial. Hun var opptatt av meg og min familie, vi snakket på telefonen så og si daglig. Det er vanskelig å si akkurat når hun begynte å endre seg. Men jeg tror jeg merket at noe var annerledes ved at hun ikke ringte like ofte. Hun trakk seg mer tilbake, ville ikke være med pappa på like mye sosialt lenger. Og plutselig begynte hun å bli litt likegyldig med hva hun hadde på seg. Hun la sin elsk på en brun kosedress i velour. Den brukte hun plutselig dag ut og dag inn. Den ble vasket om den ble møkkete, men etter hvert ble den så slitt at den begynte å frynse nederst på ermene. Likevel insisterte hun på å ha den på seg.

Til og med på 17.mai skulle kosedressen være på.

Pappa begynte å fortelle om hallusinasjoner som hun fikk av og til. Det hendte hun “så” både Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch i stua. Hun hadde jo ingenting å servere!

Så startet jobben med å få henne med på utredning, først hos fastlegen og så på geriatrisk på Bærum. Det var ikke enkelt for pappa. Det var et tema det ikke skulle snakkes om. Sinne, gråt og frustrasjon var dagligdags. Sikkert forferdelig vondt for mamma, og veldig vanskelig og slitsomt for pappa.

Til slutt ble diagnosen stilt, vanskelig å huske nøyaktig når, men tror det var i 2014. Sykdommen hadde allerede begynt for noen år siden, i 2009 – 2010, kanskje.

Mamma fikk medisiner som skulle dempe hallusinasjoner og sinne, og noen som kanskje kunne bremse utviklingen litt. Jeg tror dessverre hun fikk de litt sent, for sykdommen ble raskt verre.

Kommunen har ulike dagsentertilbud for demente, og vi forsøkte å lokke henne til å bli med der 1-2 dager i uka for å gi pappa litt avlastning. Ikke snakk om. Mamma blånektet. Hva i all verden skulle hun der å gjøre? Hun hadde det fint hjemme, sa hun. Vi søkte henne så inn på korttidsplass på sykehjem i 2016, pappa måtte ha avlastning. Det ordnet seg ganske raskt, og mamma fikk plass i to uker av gangen. Seks uker hjemme, og så to uker på sykehjem.

Det var ikke enkelt å få henne med seg. Jeg dro hjem til mamma og pappa tidlig om morgenen, og så forsøkte jeg å hjelpe mamma med å pakke klær og toalettsaker. Hun ble forbannet, pakket ut av kofferten, skrek, bante og gråt. Og plutselig ble hun forvirret og medgjørlig. Vi brukte en del timer på å komme oss av gårde hver gang. Det var vondt å nesten tvinge mammaen sin av gårde. Stue henne vekk.

Vi besøkte henne selvsagt de ukene hun var borte. Hun ville alltid hjem. Pakket kofferten hele tiden. Det var vanskelig å dra derfra.

Nå har mamma hatt fast plass på Solgården i ca 2 år. Det er lenge siden hun snakket om å dra hjem. Hun husker ikke hvor hun har bodd. Hun spør aldri etter Lars Ove eller Sidsel. Heldigvis. Hun har fått vite at de er døde, men jeg tror ikke det er derfor hun ikke nevner dem. Hun husker dem rett og slett ikke. Ute av øye, ute av sinn. Sånn er det garantert for mamma. Hvis vi snakker om dem, husker hun dem, tilsynelatende. Men hun spør ikke etter dem. Det river litt i hjertet å tenke på at minnet om meg og søsknene mine er tapt for alltid. Vi betyr ikke noe lenger.

Skulle gjerne visst hva som rører seg i hjernen på en person med Alzheimer… Hjernevevet svinner jo bort, – etter hvert er det fint lite som rører seg. Likevel vet jeg at hun kjenner på både kjærlighet og glede i øyeblikket når vi er der. Det hender hun sier hun er glad i meg, selv om det er en liten stund siden nå. Kanskje har jeg hørt det for siste gang. Og det er greit. Mamma er ikke min mamma lenger. Kanskje skal vi heller satse på en skikkelig gjenforening når vi sees igjen et helt annet sted enn på jorden. Da skal vi ta et glass rødvin og skravle, akkurat som i gamle dager, mamma.

 

// Nina

 

Fine ting som har gjort dagen lysere i dag:

  • Pappa fortalte at han hadde blitt spurt om å bli med i et sangkor og at han kunne ha lyst til det. Bra innstilling for en 84-åring (straks). Tanken på det gjorde meg glad!

  • Tannrotbetennelsen begynner endelig å slippe taket!

  • Jeg er still going strong med ny livsstil. Null stress!

(Jeg tror ikke det er advent, bare restelys som skal brukes opp. Må brenne det ene litt mer før de andre kan tennes. Ordnung muβ sein).

 

Ett år siden du gikk bort…

I kveld, klokka ti på ti, er det nøyaktig ett år siden Lars Ove pustet for siste gang.

Jeg har på en måte gått og ventet på denne dagen. Tenkt at alt blir bedre bare vi får passert ett år siden dødsfallene til  Lars Ove i dag, og Sidsel den 9.februar. Vet jo at det ikke er helt sånn det fungerer, – det er vel bare noe man har hørt, at det er godt å ha vært gjennom alle merkedagene i løpet av året.

Og i dag er altså merkedagen for Lars Oves bortgang. Sirkelen har sluttet. Vi begynner på den samme sirkelen om igjen, og forhåpentlig blir sirkel nummer to en lek i forhold til nummer én.

Ikke for det, – det er ikke spesielt merkedager som bursdager, 17.mai eller julaften som har vært vanskelige. De dagene har man jo nok annet å tenke på. Nei, det er dagene imellom, alle hverdagene som av og til har budt på tyngre stunder. De dagene da minnene strømmer på fordi jeg ser på et bilde, hører en sang eller får opp et minne på Facebook.

Også er det at det har vært slitsomt å takle alt, rett og slett. Når to søsken dør så tett, så er det for det første veldig mye å ordne med i forbindelse med bisettelser, selv om begravelsesbyrået Jølstad var en uvurderlig støtte i den perioden. Så var det alt det økonomiske. Ubetalte regninger, fellesutgifter, strømselskap, mobilselskap, forsikringsselskap etc. Alle skal ha beskjed, og noen av regningene var det greit å betale med én gang så ikke rentene galopperte av sted…

Leiligheten til Sidsel, omsorgsboligen, måtte ryddes ganske kjapt så en annen i kommunen kunne få plass der. Forstår det, men det var litt vondt å tømme hele leiligheten så fort, selv om det også var greit å bli ferdig med det.

Så var det også leiligheten til Lars Ove som skulle selges, – det var litt av en ryddejobb å gå gjennom alt. Selv om han hadde alt på stell. Alt var så ryddig og greit, ikke et eneste papir som uvedkommende ikke kunne se. Fikk veldig følelsen av at Lars Ove hadde forberedt seg godt. At han visste han skulle dø snart.

Det er jeg nesten sikker på at han var klar over, og jeg er utrolig lei meg for at han ikke fortalte til oss hvor syk han var. Ingen skal måtte bære på den vissheten alene.

Å miste to søsken er utmattende og energitappende i seg selv vil jeg tro. I tillegg sliter jeg selv med nervesmerter og pappa er syk. Ikke rart at det var et slitsomt år, og at det har tatt tid å komme ut av tåka.

Men jeg kan skrive under på at tiden gjør sorgen lettere å bære. Jeg har fått alt mer på avstand, jeg har bearbeidet mye med skriving, og jeg kan snakke om broren og søsteren min uten at øynene fylles med tårer hver eneste gang.

 

Lars Ove

Jeg liker å tro på at du er i Himmelen.

At du og Sidsel passer på hverandre

At dere er sammen med alle våre

At du er uten smerter og piller

At du får sett på RBK og Arsenal

At du har mange irske settere rundt deg

At du får dratt på jakt og at det er mange ryper i fjellet der

At du kanskje har funnet deg ei rype som ikke er type fugl

At du ser ned til meg og vet at jeg savner deg sånn

Savner at du fins

 

// Nina

Fra jord er du kommet, til potet skal du bli…

Altså, om jeg skal tro på reinkarnasjon, så tror jeg presten må ha sagt noe sånt som i overskriften da jeg ble gravlagt i mitt forrige liv.

Jeg ser jo ut som en litt uproporsjonert potet, tykkest på midten og litt smalere i hver ende.

Før jul var det en som sa at jeg minnet han om en pepperkake. Ikke så rart, – korte bein og korte armer, 2 nonstop midt foran og melisfarget hår. Der har’u meg!

Nå er planen å bli litt mer gulrotaktig med lett innsving på midten. Foreløpig ingen synlige endringer. Blir gjenkjent på butikken, i hvert fall.

Vi får se da, vettu. Det går egentlig veldig fint, dette opplegget. Ingen store problemer, savner hverken sukker eller brød. Den eneste utfordringen at det er så himla mye grønnsaker som skal spises. Det er rett og slett vanskelig å få i seg de mengdene som boka beskriver, og det enda jeg anser meg selv for over gjennomsnittet glad i brokkoli, gulrot og salater. Prøver å variere så godt jeg kan, kjører ovnsbakte, kokte og rå grønnsaker om hverandre.

Ellers er det nok mat, – elsker havregrøt eller proteinrundstykker til frokost. Uten tvil dagens beste måltid for meg. Det enkle er ofte det beste. Og får man en dæsj solskinn på maten er det ekstra gull.

Jeg har startet på penicillinkur nummer 2 for denne tannrotbetennelsen min, – sabla kjipt å ha vondt i munnen/kinnet  samtidig som jeg skal planlegge mat, for det er ikke tygging man egentlig har mest lyst til når krigerne herjer for fullt oppi der. Men i morgen er det en ny dag, – forhåpentlig mye bedre da.

Det fokuseres på positiv tenking i forbindelse med Spis deg fri – Bright Line Eating. Man oppfordres til å skrive noen ord hver kveld om hva som har vært positivt i løpet av dagen. Det vet jeg er god terapi, å tenke takknemlige tanker. Jeg tenkte kanskje jeg kunne innføre dette her på bloggen. Å dele positive tanker og opplevelser har aldri vært feil.

  • I dag hjalp jeg en gammel mann med rullator å åpne først én dør for han, og deretter den neste selv om jeg ikke skulle den samme veien, og da ble han så takknemlig. Han takket smilende og sa “og så er du så fin på håret også”! Da var det jeg som ble glad!
  • Jeg fikk gått en tur i sola!
  • Ingen har kalt meg pepperkake!

 

Ha en strålende mandagskveld, godt folk!

// Nina

 

 

 

O’ Vestland, Vestland!

 

Det var en verdig og vakker begravelse for onkel i går. Nesten 200 mennesker kom i kirken til en 89 år gammel mann. Det sier jo mye om hvor mange som satt pris på han og også hvor mange som ville vise familien sin støtte i sorgen det er når en far, bestefar, svigerfar, onkel, kollega og venn har gått bort.

Det var også veldig, veldig fint å komme til Stavanger igjen for egen del. Treffe familie jeg ikke visste om, og også treffe to kusiner jeg aldri har truffet før, for ikke å snakke om de voksne barnebarna til min onkel og tante som jeg heller aldri har truffet.

Alle sammen fantastisk fine folk som jeg virkelig håper jeg kan møte igjen snart uten at død og begravelse er anledningen.

Det var et litt uvant vestlandsvær som møtte meg da jeg kom i går. Sol fra skyfri himmel, minusgrader og rimfrost på bakken. Og vindstille!

I minnestunden etterpå var vi i et selskapslokale, en ombygd løe ute på Jåttå, tror det het Boregeilen. For et sted! Der kunne jeg tenkt meg å ha arrangert fest, – bare synd det er så langt unna der jeg bor.

 

 

 

Elsk på steingjerdene de har der borte.

Fullmånen brisket seg på Vestlandet også i går. Her med Lifjell i bakgrunnen.

 

Hvordan gikk det med maten, Nina?

Jo takk! Det gikk fint! Dog ikke helt etter boka som sier det skal være ekstra mye grønnsaker i løpet av en dag. Jeg pakket ikke med meg haugevis med brokkoli og gulrøtter i håndbagasjen. Jeg kunne ha gjort det, men tenker at det ved noen anledninger er greit å tilpasse seg etter “forholdene”.

Men jeg har spist glutenfritt og sukkerfritt. Lot være å spise kaker, ikke problematisk i det hele tatt. Det ble litt vin i går kveld, men ikke noe snacks ved siden av. Sov som en stein i lyden av regn og vind som kom i løpet av natten.

Frokost hos kusina mi, en tur innom tante, og så hjem til en glad mann og datter. Det er alltid godt å komme hjem. Nå blir det salmalaks med diverse grønt tilbehør. Skikkelig back on track igjen!

 

Hvordan går det med tanna, Nina?

Jo takk som spør! Det går ikke så bra! Hovent kinn, – jeg har nok fått en heavy betennelse der (igjen). Never ending story. Gleder meg til mandag, for å si det sånn!

 

God lørdag!

// Nina

Early bird to Stavanger

 

God morgen!

Opp kl 0500 for å dra med første fly til Stavanger i dag.

Dårlig med søvn. Sikkert fordi jeg skulle opp så tidlig. Og også litt fordi jeg har begynt å hovne opp i tannkjøttet etter tannlegebesøket på onsdag…

Tannlegen sa jeg måtte kontakte han umiddelbart om jeg hovnet opp for da har det kommet bakterier inn der han holder på å sette krone pga en re-infeksjon i en eldgammel rotfylling. Ikke så lett når det skjer etter kontortid i går og jeg sitter på flyet til Stavanger når kontoret hans åpner i dag…

Til alt “hell” står jeg allerede fast på smertestillende, så jeg håper det redder meg gjennom helgen.

Jeg hater trøbbel med tennene! Og spesielt når jeg går til tannlegen flere ganger i året, – det føles litt urettferdig å få så mye tull, da…

Men, men. Lite å få gjort med det nå!

Jeg har akkurat spist kjøleskapsgrøt her på toget. Ny livsstil funker så langt i dag.

 

Når jeg ankommer Sola må jeg visst gå “milevis” for å bli plukket opp av kusinen min, det er litt kaos etter den store brannen tidligere i uka. Lenge siden sist jeg besøkte Stavanger, trist at det er begravelse som er anledningen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Jeg får truffet kusiner fra Sverige og de to andre i Stavanger som jeg så sjelden ser!

Ha en glad fredag!

// Nina

 

Motivasjonen på topp og Folkets favoritt

I dag skulle jeg få en venninne på frokostbesøk. Gledet meg til det, men var litt bekymret for at hun kanskje ikke ville kjenne meg igjen? Eller kanskje hun ikke klarte å se meg engang?

Mange rare tanker etter et døgn med kontrollert matinntak…

Ubegrunnet bekymring, hun både kjente meg igjen og meg.

600 g. har forsvunnet siden i går. Jeg har ikke tenkt å oppdatere dere daglig på vekta. Ikke har jeg tenkt å oppdatere meg selv daglig, heller. Én gang i uka får holde. Det viktigste er ikke hva vekta sier, men hvordan jeg føler meg. Og jeg kjenner allerede nå, etter to dager med fornuftig mat, at dette er riktig.

Men jeg veide meg i dag etter ett døgn, for jeg følte meg jo så innhul i går, ikke sant? Måtte bare sjekke ståa bitte litt. Det var ikke breaking news, akkurat.

Det går fortsatt strålende. Motivasjonen er på topp. Riktignok er jeg litt trøtt og jeg er litt frysepinn innimellom, men det er en overgangsperiode.

Har vært ute en slankenatt før, si! Dette kan jeg. Likevel føles det annerledes. Jeg går ikke sulten hele dagen og jeg spiser godt med mat tre ganger daglig.

Det beste er at jeg ikke går og tenker på mat hele tiden, i motsetning til de diettene der det f.eks. skal være seks små måltider hver dag. Da blir det mye tankekjør rundt mat, gitt.

I morgen tidlig drar jeg til Stavanger i begravelse. Skal overnatte hos min kusine til lørdag. Da blir det litt vanskeligere å holde på dette opplegget helt etter boka. Men det er greit. Jeg blir ikke stressa for det. Jeg prøver så godt jeg kan å unngå matvarer med sukker og/eller mel, og da er det godt nok, tenker jeg. I hodet er jeg helt på plass nå (sikkert delte meninger om det), og jeg stoler veldig på at jeg ikke vil ryke på en smell mens jeg er borte.

Det kan hende jeg sier ja takk til et glass vin i morgen kveld om jeg blir tilbudt det. Har en mistanke om at det fort kan skje. Kusina mi er glad i vin. Det kaller jeg ikke en smell. Noen ganger skal man ta et glass vin for å hedre de som har gått bort ❤ Da er diett brått ikke så viktig, lenger.

 

Og så er det én ting jeg har lyst til å gjøre før jeg logger av:

De nominerte til årets Vixen Influencer Awards er klare, og blant en haug med ulike priser er det en pris som heter Folkets favoritt.

Der er mammapaahjul – Vivian Brosvik en av de nominerte.

Om du ikke har lest bloggen til mammapaahjul, så bør du begynne nå. Link til bloggen her.

 

Mammapaahjul er en firebarnsmor som har fått den dødelige diagnosen ALS. Hun vet at hun skal dø om ikke veldig lenge. At tiden er ung. Likevel blogger hun med humor og glimt i øyet om utfordringene hun og hennes familie møter i hverdagen, men også med sorg og fortvilelse rett fra hjertet.

Hun er rett og slett et unikum og jeg beundrer virkelig denne dama!

“Den største gleden man kan ha, er å gjøre andre glad”.

Å hjelpe mammapaahjul til å kanskje vinne prisen Folkets favoritt er en bra ting du kan gjøre i dag. Det tar deg ikke lange stunden og jeg tror det hadde gledet mammapaahjul enormt. Du kan stemme her.

 

…og brått ble mine 600 gram fullstendig meningsløse, kjente jeg. Ikke at jeg noen gang har tenkt at de var så viktige å blogge om, men jeg sitter nå her i min lille sfære og blogger om tant og fjas, mens andre daglig kjemper en kamp om å skape seg et så meningsfullt liv som mulig den tiden de har igjen på denne jorda fordi de vet at den er begrenset.

Det er en tankevekker. Vi må ta vare på alle rundt oss og også ta vare på tiden vi har. Den er i bunn og grunn begrenset for oss alle, og da er våsete blogginnlegg om 600 g. ganske ubetydelige i den store sammenhengen. Samtidig er det lov (og nødvendig) å fjase litt, bare vi ikke bare fjaser, men bruker huet litt innimellom også;-)

 

Stem på mammapaahjul før du går videre inn i kvelden, kjære du.

// Nina