Da jeg satt inne. Del IV. Dama til James Bond

Siste del av mine dager i Sandfjord fengsel skrives en novemberkveld 32 år senere.

 

Å ikke ha muligheten til å gjøre hva du vil, gjør noe med deg, og det er helt utrolig hvor fort jeg tilpasset meg et liv i fengsel. Etter bare noen dager er livet utenfor ganske fjernt. Jeg tror deltakerne på Farmen beskriver omtrent den samme følelsen. Man er i en egen boble og blir seg selv veldig nær. Selv om det var såkalt åpen soning med ulåste dører, så visste jeg at jeg ville få ekstra straff om jeg våget meg til å bare stikke av en liten tur. Så det gjorde jeg naturligvis ikke. Jeg ble.
Den første uka ved kjøkkenbenken, den andre uka var jeg såkalt gangjente og vasket fellesområdene, og den siste uka jobbet jeg med et eller annet håndarbeid inne på arbeidsstua.
At jeg bidro stort på den fronten vil være en sterk overdrivelse. Håndarbeid var, og er, fremdeles ikke min greie, så hva jeg egentlig gjorde på den systua er et stort spørsmål uten svar den dag i dag. Det var neppe veldig minneverdig. Jeg husker at en av oppgavene var å lappe på arbeidsuniformene til gutta som var innsatte i Hof fengsel, og så husker jeg at de andre satt og sydde ting som skulle selges på julemessa som fengselet holdt hver jul. Grytelapper og vinhøner og sånn. Kanskje jeg lagde ei høne jeg også. Hvem vet, – kan hende du har ei lita høne i heimen som er laget av sjølveste Ninautenfilter?

Det provoserte meg ekstremt at arbeidsoppgavene var så kjønnsrollebestemt, husker jeg. Hvorfor var det eneste tilbudet vi fikk, knytta til tradisjonelle kvinnesysler?
Jeg hadde mye heller villet lime modellfly, spa i jorda eller snekre et eller annet, enn å sitte å sy, lage mat og å vaske. Men jeg klagde ikke, det var verre for de som skulle sone lang, lang tid og som heller ikke hadde disse “kvinnelige” genene. Aner ikke hvordan dette er i dag, om kvinner i fengsel kan få andre oppgaver å velge mellom, men jeg håper virkelig at verden har gått fremover de siste tiårene.

 

Besøk 

En dag, helt ut av det blå, kom en av vaktene og sa at jeg hadde fått besøk. Foreldrene mine hadde “tilfeldigvis” kjørt forbi Sandefjord, så de “lurte på om de ikke kunne få hilse på datteren sin en liten stund?”

Fengselsbetjentene sa ja til et kvarters besøk selv om det var utenfor reglementet. Det var helt fantastisk å se dem igjen. Antakelig var det bare 8-10 dager siden sist, men det føltes som en evighet. Jeg gråt en skvett og følte meg både liten, elsket og ønsket igjen. Vi fikk sitte alene inne på et besøksrom og det gikk ikke mange sekundene før mamma smilte lurt og plutselig dro opp en lang rull med femmere ut av behåen sin. Hun hadde teipet sammen en haug med femmere så de ikke skulle klirre. Og så hadde hun smuglet dem inn til meg så jeg kunne ringe oftere hjem. Vi snakker jo leeeenge før mobilalderen her. Den eneste muligheten for kontakt med de hjemme var via en mynttelefon som hang på veggen i et lite rom utenfor fellesstua. Femmere var gangbar mynt om man skulle ringe, men de 25 kronene vi tjente hver dag skulle holde til røyk, godis, ukeblad, shampoo etc, så den pengerullen var gull verdt for meg!
Mora mi kunne ha jobba for James Bond, ass. Drittøff!
(Det var forholdsvis lite som skulle til for å sprite opp hverdagen som dere skjønner. Når du gjør mora di til Bond-dame pga noen femmere i behåen, så er du rimelig sugen på litt action).

Mrs.Bond herself med gemalen.

 

Og mer action skulle det bli.

 

Kinotur

Vi skulle nemlig få gå på kino en lørdag!
Alle vi innsatte sammen med en av de kvinnelige fengselsbetjentene. La oss kalle henne Heidi. Jubelstemning og store forventninger!
Vi gikk i samla tropp til kinoen i Sandefjord. Vi skulle se en Woody Allen-film. Etter hvert som vi beveget oss gjennom byen oppdaget vi at Heidi kjente “alle”. Hun hilste i øst og i vest. Spesielt mange ungdommer sa hei og kikket nysgjerrig på halehenget til Heidi.
Det viser seg at Heidi jobber på den videregående skolen i byen. Og alle elevene visste at Heidi tok ekstravakter i fengselet. Dermed visste alle at vi var kriminelle. Har hatt bedre kvelder på byen, si… Filmen var heller ingen høydare.

 

Permisjon

I løpet av mine 23 dager fikk jeg innvilget permisjon i 4 timer. Samboeren min kom og hentet meg. Vi gjorde det dere kan tenke dere at et kjærestepar som ikke har sett hverandre på en stund gjorde. I bilen i skogen utenfor Torp flyplass.

Ikke skogen ved Torp flyplass, men skog er skog. Eller?

 

Så spiste vi som vanlige mennesker på veikroa langs E18 før vi kjørte saaaaaakte forbi det høye gjerdet som omringet hagen i fengselet.
Vi kjørte saaaaakte fordi bilen vår hadde soltak, og da kunne vi kaste sigarettpakker ut gjennom takluka og over gjerdet. Så snek jeg meg ut på natten og plukket røykpakkene med meg. Avansert smugling, der altså. Kunne vært sånn Bond-dame, jeg også, følte jeg.

 

Sånn. Del 4 om da jeg satt inne er ferdig skrevet, og jeg tror ikke jeg skal utdype det noe videre. Det er et sorgens kapittel i mitt liv, men det er også en erfaring som har gitt meg dyrekjøpt lærdom. Jeg har aldri siden kjørt med promille, jeg kjører helst ikke dagen derpå, og aldri, aldri om jeg er i det minste tvil om jeg fortsatt har promille i blodet.

Dette har også vært en super anledning til å informere slekta om min brokete fortid. Jeg trodde alle visste, men det gjorde visst ingen utenom den nærmeste gjengen min. Jeg tror de er glad i meg likevel.

 

Det var rart å komme hjem etter 23 dager. De første dagene savnet jeg den trygge rammen jeg tross alt opplevde i Sandefjord fengsel, og i flere dager var det uvant å kunne gå ut når jeg ville. Det er noe jeg ofte tenker på når jeg leser om kriminelle som skal ut til det vanlige livet etter mange år soning. Det må være kjempevanskelig, og om man ikke har et riktig ettervern på plass, så forstår jeg at mange faller utenfor igjen og igjen.

 

Takk for at du leste. Håper dere vil joine meg fremover også. På tide å fokusere litt på her og nå. Det er dagen i dag og øyeblikkene som gjør livet til det det blir. Av og til er det lurt å kikke seg litt tilbake, lære av feilene man gjorde, men ikke dvel for lenge baki der. Det er NÅ vi ER.

 

// Nina

Da jeg satt inne. Del III.

Helvetesuke. Tre måltider hver dag til 17 personer. Frokost, varm lunsj og middag.
Ingen tvil om at det er tøft.

Dag nummer to i kjøkkenuka skal det lages biff à la Lindström. Hadde aldri hørt om fyren før, men jeg skal love deg at jeg forbannet karen opp og ned i mente fra morgen til kveld. Og hvis du trodde han var svensk, så kan jeg fortelle at Henrik Lindström var født og oppvokst i St. Petersburg.
Njet. Det hjelper ikke på humøret å vite det, men kanskje får du spørsmålet på quiz en dag.
Men obs! Det kan hende du bommer skikkelig, for det sies også at Lindström var en norsk polarkokk som sørget for at våre polarhelter holdt seg friske på sine ekspedisjoner.
What to believe, liksom?

Jeg står grytidlig opp. Må kverne oksekjøttet før jeg kan lage biff av det. Jeg har aldri kverna noe som helst, annet enn pepper, så jeg tenker det er lurt å være ute i god tid.
Jeg liker å levere det folk forventer å få, gjerne litt ekstra, og jeg vil helst gjøre mitt beste.
Det tar tid å kverne kjøttet, og samtidig skal også frokosten lages.
Koke kaffe, dekke bord, pålegg skal danderes på fat, brød skal skjæres i skiver. Kjøkkenet skal holdes ryddig og rent.

Jeg slapp i det minste å skyte dyret først.

Etter frokost rydder jeg alt på plass og begynner å forberede lunsj umiddelbart. Må lage noe godt av restene fra i går. Det er leftovers av poteter og grønnsaker. Omelett kan funke, tenker jeg. (Jeg veit. Jeg er et oppkomme av gode idéer). Likevel er jeg ingen racer på kjøkkenet. Alt tar tid. Må spørre fengselsbetjentene om råd når jeg blir usikker.
“Guuuud som jeg savner Google”, tenker jeg. (Litt rart i og med at det ikke fantes Google på den tiden).

Samtidig henger Lindström som en mare over meg. Kjøttet er ferdig kverna. Jeg svetter. Det er tid for lunsj. Dekker bord. Serverer omelett og brød. De andre er fornøyd. Men Gunda grynter litt. Slenger litt med leppa, er spydig mot flere rundt bordet. Hun har en dårlig dag. Jeg kjenner jeg er litt redd henne.

Vi er ferdige med lunsj. Jeg må rydde av bordet, rydde på kjøkkenet .
Nå må jeg kutte løk, poteter, sylteagurk og rødbeter. Alt skal blandes inn i kjøttet sammen med grovhakket kapers, salt og pepper og noen egg.

Dagen går fort, jeg jobber fortsatt med Lindström. Biffstykkene skal stekes, poteter skal skrelles og kokes.
Jeg ligger bakpå tidsmessig. Middagen skal serveres klokka fire.
Det går ikke. Jeg har altfor mye som skal gjøres samtidig som jeg skal steke biffene. Jeg har overhodet ikke kontroll.
Jeg hører de andre klager over hvor sultne de er. De sitter i TV-stua og venter på at jeg skal bli ferdig.

En og en halv time senere er det mat.
Min verste dag noensinne er snart over.

Alle setter seg. Gunda et par plasser nedenfor meg.

Jeg aner den dag i dag ikke hva som skjedde, hvor den kniven kom fra.

Gunda sin biff er altfor lite stekt for hennes smak. Hun blir rasende. Sikkert veldig lavt blodsukker. Plutselig har hun en forskjærskniv i hånden og hun stormer mot meg.
Jeg reagerer lynraskt. (Burde vært mellomnavnet mitt, Nina Lynrask Tangvik).

Jeg skyver stolen min bakover, så fort at den velter, løper gjennom kjøkkenet, ut i gangen, river opp døren ut til bakgården. Hører Gunda løper skrikende etter meg. Hører mye rabalder og rop bak der igjen.
I bakgården er det en rød redskapsbod. Det står noe inntil veggen som gjør at jeg på mirakuløst vis klarer å klatre opp på taket. Jeg er livredd. Kikker ned og ser at fengselsbetjentene har fått tak i Gunda og holder henne fast. Gudskjelov.

Omtrent så redd var jeg.

 

Jeg tror at jeg antakelig husker dette som mer dramatisk og skummelt enn det var. Men likevel endte det med at Gunda ble flyttet, til hvor vites ikke, men jeg håper det var til et sted der hun kunne få behandling, for hun var åpenbart ikke frisk.

Historien om Gunda og biff à la Lindström er toogtredve år gammel. Jeg har aldri lagd dette måltidet siden. Har litt mer kjøkkenerfaring nå og skjønner vel ikke helt hva som gjorde at jeg brukte så lang tid, men jeg hadde nok uansett VELDIG godt av det! Og så tror jeg det er på tide å diske opp med signaturretten fra fengselsoppholdet igjen snart.

Husker ikke flere episoder fra kjøkkenuka, ikke annet enn at den var slitsom. Sovnet som en stein hver kveld. Vennet meg raskt til en hverdag regulert av faste rutiner og regler. Ble bedre kjent med de andre, hadde en god tone med betjentene.

Liv fra Vestlandet ble min bestis, har faktisk tenkt en del på henne siden. Vi utvekslet aldri adresser, vi ville kanskje bare legge denne delen av livet bak oss. Eller kanskje vi tenkte vi kunne adde hverandre på Facebook og Snapchat når det ble mulig en dag.

Jeg traff faktisk onkelen hennes 4-5 år senere. Jeg jobbet i innsjekkingsskranken på Fornebu da en mann kom for å sjekke inn. Liv hadde et veldig spesielt etternavn, og da denne mannen hadde det samme navnet, plumpet det bare ut av meg: “Kjenner du Liv xxx?”

“Ja, klart jeg gjør. Jeg er onkelen hennes. Hvordan kjenner du henne?”

“Eh…”

Kunne jo ikke fortelle hvordan jeg kjente henne i tilfelle familien ikke visste noe, men jeg klarte å finne på noe mer eller mindre troverdig, antakelig. Jeg ba han hilse.

 

Av andre jeg husker, så var det Sonja fra Bærum. Fin frue, rundt 50 år. Ingen i familien visste hvor hun var. Det vil si, mannen visste, men ikke barna. Hun fikk derfor betjentene til å kjøpe postkort med “Sandefjord – en by å være glad i” på. Så sendte hun kort hjem og fortalte hvor fint hun hadde det på ferie.

 

Reidun skulle sitte inne i 55 dager for gjentatte fyllekjøringer. Hun var alkoholiker og hadde naturlig nok ekstremt tøffe dager. Det hjalp ikke akkurat at svirebrødrene hennes sto utenfor og sang og hoia til alle døgnets tider. Reidun var nemlig fra Sandefjord og bodde rett nedi gata…

 

I løpet av mine 23 dager bak murene fikk jeg besøk utenfra, en 4 timers permisjon ute i det fri OG vi fikk gå på kino en kveld sammen med en fengselsbetjent!

Det får du høre mer om i neste episode av “Da jeg satt inne”.

 

Nå er vi på vei hjem etter en strålende helg i Valdres. Kø på E16. Ny uke venter.

Helga går altfor fort.
Kunne vært her for alltid.

God søndag, godt folk!

// Nina

 

 

Da jeg satt inne. Del II

Jeg sitter i bilen og kikker ned på en brosjyre jeg har i hånden. “Hei og velkommen til Sandefjord. Du finner oss rett bak Hvalfangsmuseet. Du vil få eget rom med egen nøkkel”, leser jeg.
Høres ut som jeg skal på ferie. Dommen er avsagt, 23 dager i Sandefjord fengsel høsten 1987.

Sandefjord fengsel.
Bilde fra Wikipedia.

 

Ikke mye høy i hatten, rundt et år etter at jeg ble tatt for promillekjøring, svinger bilen til samboeren min inn foran porten i Sandefjord. Vi rekker ikke å besøke Hvalfangstmuseet. Kanskje om 23 dager?

Jeg sier hadet til sambo, tar et hardt grep rundt håndtaket på kofferten og går trappene opp mot inngangsdøren.
Klump i magen. Føler meg liten. Og spent. Spent på hva som møter meg. En ukjent verden. Jeg snur hodet, ser samboeren min kjører av gårde, og så ringer jeg på.

En mann åpner. Han smiler, er hyggelig.
“Velkommen”, sier han. Inspektøren, kanskje? Vi sitter inne på kontoret. Jeg får forklart reglementet, spisetider, lønna jeg vil få, 74 kroner pr.dag, tror jeg det var. Utgangsdøren er ulåst. Jeg kan bare dra når som helst. “Men da får du ekstra straff” forteller han. Åpen soning kalles det, men jeg kan likevel ikke dra før jeg har vært her mine dager.

De går igjennom kofferten min og veska mi. Sjekker om jeg har noe jeg ikke skal ha med. Jeg har ikke det. Jeg er jo ikke kriminell. Er bare ei vanlig jente på 20 år fra Asker. Som skal i fengsel for promillekjøring. Surrealistisk. Har ikke tatt ut ferie denne sommeren. Dette er ferien. Fint i Sandefjord, da.

20 år. Ferdig på Otto Treiders Handelsskole. Venter på å få sone dommen min i Sandefjord fengsel. Men like blid!

 

Jeg skal få rommet mitt. En fengselsbetjent skal følge meg. Han går foran meg opp trappen bærende på kofferten min. Blytung. Jeg har aldri klart å pakke lett og fornuftig. Hvitmalt trapp. Koselig, gammelt hus.
Han viser meg fellesdusjen i enden av gangen. Tror også det er en egen privat dusj bak en av dørene, husker ikke helt, som man kan bruke om man er heldig og den er ledig.

Plutselig, ut fra intet, hører jeg noen som skriker. Et skjelett med hvit maske løper mot meg med klørne utstrakt, klar til å klore meg, angripe meg.
Fengselsbetjenten reagerer lynraskt og stopper henne. Hun ler. En skikkelig skummel latter.
Hun har en hvit maske i ansiktet, sånn ansiktsmaske som renser huden. Tennene lyser gult mellom alt det hvite.
Hun har svart, langt og fett hår.
I grunnen er det hår jeg automatisk tenker på når jeg tenker tilbake på Gunda. Hun går med baseball-trøye. Type singlet. Hårene under de magre armene flagrer ut. Lysebrunt, flagrende hår.
Og så har hun en kort lyselilla shorts i nylonstoff. Den er altfor stor rundt de magre lårene, det er god plass til kjønnshårene hennes som også der har fått gro vilt. Ikke visste jeg at vi hadde vår egen vandrende regnskog i vårt lille land.
Kjønnshårene hennes er også lysebrune, og de flagrer lett som en sommerbris. Yak. Hun er ikke så veldig delikat. Og ikke veldig psykisk stabil heller. Får vite at hun er overført fra Bredtvedt hvor hun allerede har sonet en stund. Nå skal hun være i Sandefjord noen måneder for å få en mykere overgang til friheten.

Betjenten og jeg går inn på mitt rom etter at Gunda er fulgt tilbake til sitt. Vi låser opp med en nøkkel som jeg får i hånden etterpå.
Det er en seng, et skrivebord og en stol. Og et skap. Veldig sterilt. Det innbyr ikke til koselige stunder der, akkurat. Jeg har med noen bilder hjemmefra. Og en cd-spiller. Jeg gleder meg nesten til å gjøre rommet til mitt eget, kjenner jeg.
Jeg har utsikt mot hagen. Titter ut. Fin og stor gressplen som er innrammet av et cirka 3 meter høyt gjerde. Det er et plankegjerde, helt tett, så ingen skal se inn. Eller for at vi ikke skal se ut? Jeg ser et lite hus på gårdsplassen der nede også. En rødmalt bod til redskaper, tipper jeg.

Jeg får beskjed om at det er møte i TV-stua kl.16. Hver fredag trekkes det lodd om arbeidsoppgavene. De fleste jobber i systua, men noen må lage mat og noen må vaske også. Det er de to siste jobbene det trekkes lodd om hvis ingen melder seg frivillig.

Tiden frem til kl.16 bruker jeg på rommet mitt. Føler meg ganske lett til sinns. Dette har jo gått fint. Har bare blitt nesten angrepet én gang. Amerikanske fengselsfilmer har vært atskillig mer skremmende. Jeg setter på litt musikk. Whitney Houston “I wanna dance with somebody”. Følte meg normal en liten stund.

I TV-rommet sitter alle mine medfanger. Jeg hilser rundt. Alle ser ganske normale ut, bortsett fra Gunda. Men hun er rolig nå, heldigvis. De fleste damene er i 40-60-årsalderen. Det er bare ei til som er på min alder. Hun heter Liv og kommer fra en vakker plass på Vestlandet. Hun har også promillekjørt. De fleste av oss har det, men noen soner lengre dommer for mer alvorlige ting, og har kommet til Sandefjord for en mykere overgang til livet utenfor murene.
Vi er 13 innsatte og 4-5 ansatte i huset.
Arbeidsoppgaver for kommende uke skal bestemmes. Ingen melder seg til kjøkkentjenesten.
Til 17-18 mennesker skal det hver dag lages frokost, varm lunsj (“bare tryll frem noe digg basert på middagsrestene fra i går”), og full middag.
Dette skulle én person gjøre. Jeg kunne ikke lage mat. Jeg var 20 år. Det gikk i mye ferdigmat hjemme med samboeren min. Vi tryllet ikke så mye på kjøkkenet, akkurat. Så naturligvis er jeg livredd for å bli trukket ut. Men hva er sannsynligheten for å bli trukket ut, liksom? Det er 12 lapper i bollen (vedkommende som akkurat hadde hatt jobben er fritatt), det er 1/12-dels sjanse for at mitt navn skal bli lest opp. Om jeg ikke driter meg helt ut nå, så tror jeg det betyr 8,3 % sjanse for å bli taperen. Så uflaks har jeg ikke, tenker jeg.
Jo. Det har jeg.

“Nina”, hører jeg.
Min verden raser sammen.
Jeg KAN jo ikke lage mat!?!
Hva skjedde? Også til 17-18 personer hver dag i én uke, tre ganger om dagen?

Jeg går på rommet mitt, og gråter som jeg aldri har gjort før.
(Noen år og litt flere erfaringer senere, kan jeg fastslå at det finnes verre ting å gråte for her i verden).

Til slutt sovner jeg. Min første dag i fengsel er over. 22 dager igjen.

 

Mitt fristed på jord, setra i Valdres. Å være frarøvet friheten og ikke ha mulighet til å dra når jeg ville den gangen for 32 år siden er kanskje den følelsen som sitter sterkest igjen i ettertid.

 

Fortsettelse følger…

God fredag, godt folk!

 

// Nina