Gikk på vekta i dag, ny pers, vi snakker ca -16 kg. Det går sakte nedover, men føler jeg har funnet en god rytme om man kan si det sånn. Jeg unner meg litt vin og litt sjokolade innimellom, men hverdagene sklir enkelt av gårde uten store utskeielser, og summa summarum blir inntaket litt mindre enn hva kroppen forbrenner, og da vises det på kroppen etter hvert. Hurra!
Problemet nå er klær. Har selvfølgelig spart på klær som ikke har passet tidligere, men når også de nå begynner å bli for store, så er det snart på tide å måtte handle litt igjen. Men jeg prøver å drøye litt, – til jeg har nådd målet. Solid baksmell på skatten og null feriepenger gjør at jeg må tenke meg om både én og to ganger, noe som er én utfordring for denne dama her. Blæh!
Har vært i mer aktivitet i det siste. Intravenøs smertebehandling har ikke hatt noen effekt på smertene, dessverre, men likevel har jeg tvunget meg ut på tur, og det er ingen tvil om at fysisk aktivitet er godt for psyken selv om det for min del gir større smerter.
Dagene kjennes også litt lysere fordi vi nå endelig har fått besøke mamma igjen. Etter 2,5 måned uten å få lov til å dra på besøk, var det fint å se henne igjen. Men med to meters avstand og null klemming, var det også rart. Jeg tror hun gjenkjente pappa, men ikke meg. Det er greit. Hun er ikke min mamma på den måten jeg kjente henne en gang uansett. Sorgen over å ha mistet henne har jeg bearbeidet over mange år. Nå ligger det en aksept i det, vi får henne aldri tilbake uansett hvor mye vi skulle drømme om det.
Har forresten styra litt med disse hormonplastrene mine den siste uka. Setter på nytt to ganger i uka, og når man tar av det gamle, sitter det alltid litt lim igjen på magen. Det har jeg løst greit med plasterfjerner på en bomullspad. Var imidlertid tom her om dagen og kjøpte en ny. En annen type, men den ene funker vel like greit som den andre, tenkte jeg. Vel, den gjorde IKKE det. Jeg gnukket og gnikket. Huden ble sår og rød. For noe skit! Inntil jeg i går leste litt nøyere på sprayflasken… Sprayplaster! Jaja, ny lærdom i boks. Visste ikke at det fantes et plaster man kunne bare spraye på, jeg… Det _fjerner_ iallfall ikke plasterlim, så nå vet du det!
Det er pinsehelg i vente – en helg med sol og varme. Tenk at vi er så heldige! Vi får en helg med både passing av barnebarn og båtliv, – finfin kombo!
Ønsker alle en god pinse med eller uten hårete legger! (Jeg velger uten)
Først, – jeg støtter den nye bioteknologiloven som ble vedtatt i dag. Det er en seier for først og fremst kvinnens rett til å kunne få assistert befruktning og å kunne få lov til å bli mamma. At eggdonasjon også endelig ble vedtatt er fantastisk.
Jeg vakler imidlertid veldig når det kommer til tidlig ultralyd og blodprøven NIPT som kan gi svar på bl.a. kromosomfeil hos fosteret.
Å tenke tanken at jeg skulle ha vokst opp uten søsteren min Sidsel om en sånn blodprøve hadde vært mulig på 60-tallet, er vanskelig. Sidsel med sitt ene ekstra kromosom var en helt unik perle på denne jord, og at hun ikke skulle hatt livets rett er rett og slett ubegripelig.
Jeg tror samfunnet trenger mangfold og alle typer mennesker. Når det nå blir mulig å sortere vekk de som “ikke passer inn”, så tenker jeg at verden blir enda litt mer kald og kynisk.
Det er et stort spørsmål, – jeg vet det er familier som føler de kanskje ikke vil kunne mestre å ta seg av et utviklingshemmet barn. Men i stedet for muligheten til å velge det bort, så hadde jeg ønsket at samfunnet heller la bedre til rette for familier og barn med ekstra behov. Mer ressurser, avlastning og hjelp. Det ER plass til alle. Alle som blir født til jorda vår har et hjerte som slår. Hvordan kan det ene være mer verdt enn det andre?
Jeg håper at vi også i fremtiden vil se barn med litt ekstra bagasje i samfunnet vårt. At ikke alle velger det bort når de nå lettere får muligheten. Jeg ville aldri vært foruten solstrålen i familien vår. Hun var mye mer en ekstra berikelse enn en belastning i vår familie, selv om det kanskje var noen ekstra utfordringer underveis.
Men hvem har sagt at livet skal være enkelt?
Det passer vel bra å avslutte med Kolbein Falkeids dikt “Hvem har sagt…”
Hvem har sagt at dagene våre skulle være gratis? At de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt og hver kveld stoppe på gevinst? Hvem sa det? Hvor hadde vi det fra?
Hvem sa at livet vårt skulle være lett å bygge ferdig? At mursteinene var firkantete ballonger som føk på plass av seg selv? Hvem sa det? Hvor hadde vi det fra?
Det var piller for alt nerver, vedvarende hoste og anemi. Men hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare at fjellovergangene aldri snødde til og at nettopp vi skulle slippe å sitte fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det? Hvor i all verden hadde vi det fra?
Men når jeg da e n d e l i g kommer frem til et sted der jeg kan lette på trykket, finnes det nesten ikke en bedre følelse i hele verden.
Jeg drikker mye vann enkelte dager, og på lørdag drakk jeg både mye vann og kaffe fra morgenen av. Du vet, – sånne koselige, late morgener med radio, wordfeud og VG på mobilen og bøttevis med kaffe.
Kjøleskapet i båten vår hadde sagt takk for seg, så vi måtte av gårde for innkjøp av et nytt. Før det stakk vi innom pappa for å fikse noe dekoder-greier hjemme hos han. Tok likegodt en kaffe der også. Da vi skulle kjøre videre, kjente jeg at det presset litt på blæra, men gadd liksom ikke å ta turen innom ramma. Vi skulle jo bare en kjapp tur til Maritim på Slependen før vi kom ned til båten for å montere kjøleskapet og en ny dynamo (båten vår heter forresten Katta, aka katta i sekken alt etter om den hoster opp nye, dyre ting som må fikses og vi ønsker vi aldri hadde kjøpt den gamle båten, eller om den faktisk maler som ei katte en vakker sommerdag!).
Og jeg har tross alt festblære, kan holde meg leeenge om jeg må.
Vel inne på Maritim, er vi langt fra alene. Det kryr av båtfolk, og det er lang ventetid før det er vår tur med nummer 98 på kølappen. Blæra er mer enn full. Hvert skritt minner meg om at jeg har en lukkemuskel som fungerer enn så lenge, jeg kniper igjen, tar det som trening. Men det er jo bare helt grusomt, egentlig. Tenk om jeg snubler og må ta meg for og alle sluser åpner seg? Tidligere erfaring har vist at da er lukkemuskel-refleksen alt annet enn aktiv. Da er det andre krefter som tar over, og katastrofen med våt bukse og flash back til barndommens uheldige episoder er et faktum.
Men jeg klarer meg, går med museskritt ut til bilen, legger seteryggen bakover så jeg får minst mulig press på blæra, og ber til høyere makter om at turen ned til båthavna går fort.
Så: Vel fremme i båten, – jeg lengter sånn etter å få satt meg ned, – drømmer om et rosenrødt liv bare blæra blir tømt. Alt blir bra, alle sorger glemt. Bare den blæra tømmes.
Jeg setter meg. Ingenting skjer. Nå har jeg holdt meg så lenge at kroppen liksom har glemt hvordan man gjør det. Ingenting skjer. Noen som vet hvorfor det er sånn, rent fysiologisk?
Joda, det skjer, selvfølgelig. Men ikke så raskt som jeg hadde trodd. Må sitte noen sekunder, godsnakke til underlivet, si at “det er ok. Vi er fremme nå. Det er klar bane”.
SÅ kommer det. Slusene åpnes, Niagarafallene er småtteri i forhold til hva som kommer til å skje her. Det er DA jeg hører det. Summing. Hva? Hvor? Jeg kikker ned, og der, summende rundt mine edlere deler, er det en gedigen veps!
Instinktivt gjør lukkemuskelen akkurat det den skal, oppfører seg akkurat slik den var før barnefødslene, den lukker seg momentant til tross for at flommen er godt i gang, og jeg kaster meg av dosetet.
Fy flate, – noen gang er jeg imponert over meg selv, ass!
Og veps i doskåla? – Det betyr jo bare at en sommer er på gang!
Nå er det så lenge siden jeg har blogget at jeg nesten ikke husker hvordan jeg gjør det.
Men i dag er det en perfekt dag å blogge på. I skrivende stund er det 4 kalde grader, det som kommer ned fra oven går nesten fra blankt og over i hvitt. Ikke akkurat sånn vi ønsker at mai-måneden skal oppføre seg, men vi må jo bare ta det vi får.
Mens vi venter på sola og varmen får blomstene kose seg inne i stedet.
Ukene med koronatilstander har gått siden forrige innlegg. Jeg synes dagene egentlig er ganske like som før landet stengte ned, med noen unntak, så klart.
Det jeg kjenner absolutt mest på nå, er at jeg savner mamma’n min. Det er to måneder siden jeg så henne. Jeg har ikke en gang snakket med henne på telefonen. Dels fordi jeg tror hun blir urolig av det, dels fordi det er litt vanskelig å holde en samtale i gang med henne, og dels fordi jeg er litt redd for at jeg selv skal bli lei meg. Jeg snakker jevnlig med pleierne som jobber på sykehjemmet, og de forteller at hun har det bra. Hun lever i sin tåkeverden. At vi ikke har vært på besøk på veldig lenge, tenker hun ikke på. Men de forteller at hun spiser veldig lite om dagen, og sover mer. De har begynt å gi henne ernæringsdrikke for at hun skal få i seg det kroppen trenger for å holde seg i live. Min søster Sidsel fikk også ernæringsdrikk den siste tiden hun levde… Så det setter i gang noen følelser. Jeg kjenner at jeg er redd for at mamma skal sovne inn alene uten at vi har sett henne på så lenge. Pleierne sier at det på ingen måte er så dårlig med henne enda, – da vil vi få beskjed. Likevel tenker jeg en del på det.
Det fine er at det nå skal lempes litt på restriksjonene, og jeg tror vi snart får dra og hilse på henne. Det blir godt. Samtidig som det vil bli vanskelig. Jeg kan få se henne, men med 2 meters avstand og utendørs. Å ikke få klemme på henne etter så lang tid blir vondt. Venter spent på mail fra sykehjemmet om når vi kan komme. Kanskje kommende uke?
Og så savner jeg å kosemose med barnebarna mine <3 Jeg har sett dem altfor lite siden 12.mars. Har vært ekstra forsiktig siden jeg også omgås pappa som er i risikogruppen. Å minimere smittefaren har vært fokus, men jeg gleder meg vilt til vi igjen kan være sammen på samme måte som før, alle sammen.
De siste ukene har jeg vært og fått intravenøs smertebehandling ca. annenhver uke. Da får jeg 3 ulike medisiner satt rett inn i en blodåre i armen. Meningen er at dette skal virke på hele sentralnervesystemet og bedøve smertene i noen uker, Har hatt 4 injeksjoner. De to første gangene kjente jeg bedring i et par dager, den tredje gangen i hele fem-seks dager. Den siste gangen fikk jeg satt nåler i ryggen i tillegg, og jeg vet ikke om det var det som gjorde at jeg dessverre fikk enda mer vondt i nesten en uke etter behandlingen. Frustrerende med så uklare resultater og jeg er spent på hva spesialisten sier når jeg skal inn for min femte behandling kommende fredag.
Selve behandlingen er litt guffen, synes jeg. For meg som liker å ha kontroll, er det ubehagelig å forsvinne inn i drømmeland i ca 90 minutter. Det hender jeg hallusinerer også, babler i vei. Heldigvis ingen “bad trips”, men like fullt ekkelt å ikke vite hva man sier i løpet av tiden man ligger der. Resten av dagen etter behandlingen er jeg også ganske utenfor meg selv, trøtt og sløv. Sist gang fikk jeg også en høyere dose, og denne gangen synes jeg den ulne følelsen i hodet varte i flere dager.
Om ikke denne behandlingen gir bedring i 3-4 uker av gangen, så vet jeg ikke om det er verdt det. Jeg foretrekker å være klar i hodet, men kan tåle noen dager med sløvhet om det gir flere uker med mindre smerter. Så vi får se, – neste behandling vil vel si noe om hvor veien går videre etterpå. Jeg krysser fingre for en litt bedre opplevelse neste gang.
Jeg babler og babler i vei, og kommer jo aldri til hva overskriften handler om, – unnskyld!
Vi har jo kjøpt leilighet og nå skal huset selges. Det er veldig blandede følelser rundt dette. Vi har bodd her i snart 7 år, og er innmari glad i huset og hvordan vi har fått det etter hvert. Det er rett og slett et veldig godt og praktisk hus å bo i, med masse lagringsplass både i kjeller og på loft. Vi har en deilig terrasse som vi elsker å være på, et stort nyoppusset bad som er så lyst og fint, en lun stue som vi storkoser oss i, og ikke minst et deilig soverom med vegg-til-vegg-teppe vi nylig har lagt. Luksusfølelse å gå til sengs eller å stå opp der. Ute synger fuglene ustanselig, nabolaget er fredelig og vi bor sentralt i forhold til butikker og offentlig kommunikasjon.
Men på grunn av helsa mi og for å frigjøre tid til vedlikehold, gressklipping, snømåking osv., har vi valgt å kjøpe leilighet. De siste månedene har vi ryddet og kastet, pusset opp og malt litt her og der. Hvorfor i all verden gjorde vi ikke dette for lenge siden, har vi spurt oss selv flere ganger. Typisk at man venter til man skal selge med å gjøre alle de småtingene man bare drøyer og drøyer…
Vi hadde visning på torsdag. Ingen kom. Har ikke peiling på hvorfor, men jeg antar at folk er litt mer forsiktige i disse dager. Boligmarkedet er på ingen måte på stedet hvil, det er bevegelse, men det tar bare litt lenger tid å få omsatt boliger i disse dager. Og heldigvis for oss, så har vi nesten all verden av tid. Leiligheten vår er ikke klar før om 7 – 11 måneder, og om vi får en hel sommer her uten å måtte tenke på flyttesjau, så er jeg egentlig veldig fornøyd. Litt skuffet i en times tid etter at visningen skulle være, bare. Har opplevd nok i mitt liv til at det skal litt mer til enn en visning uten folk før verden raser sammen, si.
Jeg vet vi får solgt. Og de som kjøper dette huset får et hus som er pusset opp i alle rom, det er ingen råteskader eller fukt, gubben får sitt eget snekkerverksted i kjelleren, muligheter for å lage trimrom eller kjellerstue, OG det er likevel plenty av bodplass. Det er gode vibber og sjel i dette huset.
En liten bildekavalkade kommer her, alle bilder tatt av fotograf Anders Kjøndal. Flere bilder på Finn.
Vi har vært på setra én gang etter at hytteforbudet ble opphevet. Koronahår som vokser vilt, men like blid 🙂
Flere snakker om koronakroppen. Noen lurer kanskje på hvordan det går med min? Vel, jeg holder fortsatt på med min nye livsstil. Ikke like fanatisk som i begynnelsen, det hender jeg spiser noe med sukker eller mel i, men det er i kontrollerte former. Jeg har tatt av 14-15 kilo siden 8.januar, og det føles veldig fint. Jeg føler selv jeg har funnet en god måte å gå ned i vekt på. Det går litt saktere, men det er levbart. Føler ikke jeg forsaker noe som helst. Håpet er å kunne klare å trene uten at smertene skal eskalere, denne kroppen trenger mer styrke, uten tvil. Små skritt for en utålmodig sjel for meg er faktisk mulig, har jeg funnet ut.
Igjen ble det et litt for langt innlegg, sånn er det når jeg skriver så sjeldent. Takk til deg som holdt ut og leste helt hit. Jeg gir meg nok ikke helt med bloggingen, men det får bli med litt ujevne mellomrom fremover. Og DER kom sola, så da passer det fint å avslutte nå.
