Min egen groupie!

Bård sin sønn inviterte oss ut på bursdagsmiddag i Asker i går. Utrolig deilig å slippe og tenke på meny selv, og ikke minst var det fint med litt andre omgivelser.

Det er ingen som er bortskjemte med for mange nye impulser om dagen, akkurat.

Litt rart å være ute og spise uten mulighet til å kjøpe et glass vin eller en øl, men vann smakte godt til en forveksling nå i jula, gitt. Bård fikk dessuten konjakken servert da vi kom hjem igjen, så dagens hovedperson var fornøyd både med dagen og kjerringa.

 

I går fant jeg også en av de hyggeligste meldingene jeg noen gang har fått etter at jeg startet opp med bloggingen, og jeg har fått lov til å sitere henne:

 

nina !
nå er det jaggu på tide !

den bloggen din er hinsides det jeg elsker å lese. om andres liv vel å merke. det du skriver,
måten du formidler,
evnen til å åpne å by på litt,
humoren din og skråblikket,
hverdagen sorgene,
problemene og tant og fjas og fandens oldemor som plager vettet av oss mennesker.
tapet,
det som har vært, skulle vært, burde vært, ikke ble, osv.

du er unik som person, ingen tvil.
du skriver så jævlig bra.
har mange ganger hatt lyst å sende deg en melding om du ikke kan værsåsnill å bli toppblogger med to poster pr dag.
det hadde iallefall gjort min dag bedre

vel – nok fjas fra sofakroken her i alta. velsignet som vi er så begynner det å lysne her. takk Gud og høyere makter.

men asså jeg ville bare si at jeg er din lille groupie og synes alt du skriver – hvert eneste lille ord, er helt fantastisk 😅

og du – den greia med bård den fikser du.

slutt aldri å skrive – alt godt herfra 🌟

 

ALTSÅ! ER DET RART JEG BLE GLAD?

En skarve liten blogger kan fort bli høy på seg sjæl, men jeg tror ikke det er håp for mine 163 cm, he he.

Men så klart jeg blir inspirert, det er unektelig litt morsommere å skrive når jeg tenker på at mange der ute går og venter på neste post.

 

Så tusen takk du fine kvinne der oppe i Alta, – du gjorde meg ekstremt glad🥰

Og tusen takk til alle dere andre som leser bloggen min hver dag, det varmer❤

 

// Nina

 

Gudene vet det har vært tøft…

Dette året har vært tøft for meg. For oss.

Og det er ikke bare Covid-19 sin skyld.

Hvorfor det har vært tøft har sikkert mange årsaker.

Men den største årsaken er nok Livet, rett og slett.

Livet er oppturer og nedturer. Tilsammen utgjør det i beste fall en balanse som omtrent går i null.

 

Tidligere tenkte jeg alltid at livet mitt gikk i pluss. Jeg følte meg heldig. Selv om jeg møtte motgang, følte jeg at jeg hadde medvind likevel. Høres kanskje rart ut, men jeg følte det.

Mottoet mitt er “det ordner seg alltid”.

Og det gjør jo det. Ordner seg, altså.

Det er bare det at de siste årene har det tatt litt lenger tid før ting har ordna seg. Og motgangen har vært av enda litt større kaliber.

For 8,5 år siden traff jeg mitt livs kjærlighet. Jeg har vært hodestups forelska hver eneste dag siden. Helt til en eller annen gang tidligere i år.

Jeg var plutselig ikke hodestups forelska lenger. Jeg var innimellom irritert på han. Vi kranglet plutselig en del. Ikke hele tiden. Men innimellom var det perioder der vi gnagde på hverandre.

Det var skremmende å plutselig føle det sånn. Jeg var redd for at jeg nok en gang skulle ende opp med skilsmisse. Var dette begynnelsen på slutten? Ville jeg klare å finne tilbake til kilingen i magen, forelskelsen igjen?

Vi har begge kjent på dette. Og heldigvis har vi kunnet snakke om det. Det handler i bunn og grunn om at det har vært, og er, mye for oss.

Helsa mi, mine søsken som gikk bort så fort og nesten samtidig, mine gamle foreldre som trenger hjelp og bistand, barn som fortsatt roper på  oss i ny og ne, overgangsalder fra helvete, hussalg og flytting bla bla bla.

Summa summarum, – mange eksterne faktorer spiller inn og de har til slutt klart å slå litt sprekker i det nydelige kjærlighetsskallet vi har omgitt oss med over så lang tid.

Vi har vært slitne, både han og jeg.

Under hele perioden, den litt tunge, har jeg hele tiden minnet meg selv på hvorfor jeg forelsket meg i Bård, hva som gjorde at jeg syntes han var ekstra spesiell. Det hjalp. Jeg bestemte meg for å velge han på nytt hver dag. Og nå føler jeg at vi er gjennom vår første, litt vanskelige periode. For det vil sikkert komme flere.

Vi er litt klokere og elsker hverandre enda litt dypere. Tror jeg da. I hvert fall føler jeg det sånn. Mulig han har fått øynene enda mer opp for at han egentlig gifta seg med et troll.

Gud hjelpe han. Men han står fortsatt støtt ved min side. Kanskje han har tatt et sidestepp enkelte dager, lett etter en retrettmulighet i sitt stille sinn, men aldri, aldri har han sådd tvil om det vi har skapt sammen ved å si noen sånne ord høyt.

Og det er jeg glad for. Jeg trenger den tryggheten og den bautaen han er for meg. Når jeg innimellom har følt at det nesten rakner for meg, så har han vært der.

Selv om jeg har tvilt på oss, har han aldri gjort det. Det er godt gjort. Og jeg er uendelig glad for det.

I dag skal jeg være en engel. Gubben min har nemlig bursdag. Han fortjener det beste. Jeg har lovet han at jeg skal være en fest og et fyrverkeri i dag og resten av året. Det burde gå.

Så får vi ta 2021 som det kommer. Men vi skal fortsette å jobbe for å bevare gløden, holde hender, og hverdagskyssinga gir vi aldri opp.

Gratulerer med dagen, kjæresten min!

 

// Ruska di ❤

 

Når det unormale er det nye normale

Fredagskveld og ikke noe å fly ute etter i gråværet.

Har begynt å pakke inn julegaver, må helst bli ferdig med det før vi overtar leiligheten 10.desember så vi kan konsentrere oss om flyttinga.

Og selv om første søndag i advent er drøye to uker unna, så tenker vi å henge ut litt julelys utafor huset i løpet av helgen.

Rett og slett fordi vi trenger lys og varme enda mer i år enn tidligere. Noen ganger er det helt greit å bryte med tradisjoner, synes jeg.

Har sett andre har tjuvstarta på adventsbelysning ute, jeg synes det er koselig. Ingenting er normalt i år. Å være utradisjonelle kan vi godt tillate oss nå.

Tror jeg har fått senebetennelse i armen, så det blir ikke lange innlegg fra meg om dagen. Kjenner at armen helst bør hvile.

Men måtte skrible ned litt umiddelbare tanker rundt korona her: Gjør testing mer tilgjengelig! fordi det er så innmari viktig, og fordi jeg ville ønske alle en riktig god helg!

 

I skrivende stund sitter jeg her med et glass rødvin og hyppige hetetokter, og tenker jeg må øke dosen med østrogen i morgen den dag. Både for min egen og omgivelsenes skyld😅

 

God fredag!

 

// Nina

Du ser helt jævlig ut!

Har jeg ikke fått meg en fin ny lue, spurte jeg mamma på mandag.

 

Nei, du ser helt jævlig ut, svarte hun.

 

Ha ha, jeg tåler å høre det. Hun er vel bare ærlig, antar jeg. Men jeg liker lua mi, likevel, jeg da.

 

I neste sekund sa hun at hun syntes jeg hadde fine sko og at hun var så glad i meg, så det er ikke bare sorgen å besøke henne tross bitende kommentarer.

 

I dag har jeg vært nødt til å gjøre noen ærend, og munnbindet har vært på. Jæskla varmt når det må sitte på en stund! Ikke noe for damer med litt hetetokter og ekstra temperament, gitt!

Fordelen er at om man skulle være så uheldig å ha en buse i nesa, du vet sånn “rusk” som du av og til ser andre har og som du ikke klarer å ta øynene bort fra, vel, den er det ingen som ser lenger!

 

Vi får ta med oss det vi kan av positive ting, si!

 

God onsdag, folkens!

 

// Nina

Jeg, et usjarmerende troll.

Noen ganger bare hater jeg meg selv.

Oppfører meg som et troll mot mine nærmeste. Freser og oppfører meg som en drittunge, alt bare på grunn av… INGENTING!

 

Jeg lå og hvilte da Bård og sønn kom hjem etter tur i stad, de smalt med døra og ropte hallo.

Fem minutter tidligere hadde jeg klart å finne en liggestilling som ikke var vond, jeg hadde brukt alle avslappingsteknikker jeg kunne, og kroppen og hodet var endelig i vater.

Da det smalt i døra og jeg hørte stemmer, gikk kroppen i “alarmberedskap”, pulsen steg og hver nerve ga seg til kjenne igjen.

Ingen vits å prøve å hvile noe mer, bare å stå opp.

Det er jo ikke de andre sin skyld. Men jeg freser likevel. Klarer ikke la være å lire av meg noen gloser. Heldigvis innser jeg relativt fort hvor urimelig jeg er, og trekker meg tilbake. Går på badet hvor jeg befinner meg “as we speak” når jeg skriver dette her, og håper jeg er tilgitt når jeg lister meg ned og ber om godt vær om litt.

 

Jeg er flau, mener ikke å være så trollete og sur, og blir sint og lei meg for at jeg ikke klarer å være verdens søteste og hyggeligste kone og bonusmor.

Ja, jeg har vondt. Det er fordi jeg er sliten av smerter at dette skjer.

Likevel må jeg lære meg å kontrollere hissigheten min. Det skaper ikke akkurat god stemning, og det verste jeg vet er dårlig stemning. Da rimer det dårlig at jeg er den som sprer den dårlige stemninga…

 

Jeg har roet meg ned nå. Brukte noen tankefeltterapi-metoder og pustet med magen. Det hjalp. Husker nesten ikke hvorfor jeg var hissig lenger. Håper de andre har like dårlig husk som meg…

 

// Nina

Spiser kirsebær med de store

Oi oi oi!

Jeg oppdaget plutselig at jeg er inne på topplista her på blogg.no sånn på ordentlig!

Da jeg satt med mobilen og bladde på toppen av forsiden for å se om kjæresten til Kokkejævel hadde født ennå på “bloggernes stories”, så så jeg plutselig meg selv:

Skvatt skikkelig! Har aldri tenkt over at det er topp 20 som ligger der oppe, egentlig.

 

Guri malla, – dette er jo innmari gøy, i hvert fall for ei dame i sin beste tørre slimhinne- og hetetoktalder, si!

 

Jeg begynte å blogge for ett år siden, kom på førsteplass på miniblogg.no etter få dager, og flyttet deretter raskt over til hovedplattformen som er her jeg er nå.

Og her har jeg stort sett ligget og vaket rundt midten av bloggtopp-lista som er de hundre mest leste bloggene.

Synes det er bra i seg selv. Aner ikke hvor mange bloggere som blogger på denne plattformen, men jeg vil tro det er en del som aldri er inne på lista i det hele tatt.

 

I går hadde jeg nesten 2000 sidevisninger. Opp til Kokkejævel og hans 88 000, er det et kvantesprang, men så er jo han i en liga for seg selv. Ære være, liksom. Lykke til med forestående fødsel, forresten! Når jeg først var inne på kokken er det jo på sin plass.

 

Jeg skal ikke føde. Det eneste jeg hadde å fortelle som gjorde at jeg plutselig klatret oppover lista, var en historie om mutter’n som flørta med fatter’n, og da satt’n i sikringsboksen, gitt! Ja, ikke en baby, altså. Bare det at innlegget tydeligvis traff en nerve hos mange.

 

Da jeg begynte å skrive var det for å fylle dagene med noe som var mitt. Og jeg hadde et behov for å skrive for å tømme meg for litt sorg og annen gruff etter en del år med ekstra belastning.

Dette er min jobb, liksom. Min daglige oppgave. Skrive litt på bloggen. Det har vært fint. Jeg har fått vrengt ut av meg både eder og galle, men også humor og glede, tror jeg.

 

Det hadde ikke vært like moro uten dere, så ærlig må jeg være. Jeg setter enormt stor pris på hver og en som klikker seg inn og leser bloggen min, mange av dere kommer med oppmuntrende kommentarer, spesielt på Facebook-siden min, og det er jo takket være dere at jeg fortsetter å skrive tanker og følelser omtrent hver eneste bidige dag.

Tusen takk!

 

Det kan godt hende jeg faller som en dupp nedover på lista når begeistringen over muttern’s kjærlighetserklæring til fatter’n har lagt seg, men da kan jeg uansett lene meg tilbake og si: “Jeg har vært helt der oppe blant de 20 beste”!

Ha en nydelig kveld!

I morgen vil jeg forresten fortelle om noe annet gøy som hendte i dag😍

 

// Nina

Jeg blør…

Jeg var ikke helt ærlig da jeg skrev i går at årsaken til gynekologtimen min i dag var at jeg ville sjekke ut en annen form for østrogenbehandling mot overgangsplager.

 

Den primære årsaken var nemlig at jeg har begynt å blø nedentil.

Jeg har jo ikke mensen lenger. Jeg skal ikke blø. Så da jeg på fredag, rett før journalistene fra Hjemmet kom for å intervjue meg, oppdaget mørkt blod da jeg var en kjapp tur på do, skvatt jeg litt.

 

I følge Norsk Helseinformatikk, nhi.no, skal kvinner som blør etter overgangsalder sjekke seg. Det første man skal tenke er kreft. Men i 9 av 10 tilfeller er det ikke kreft.

Så jeg har ikke vært engstelig. Har tenkt at det er en naturlig årsak til det mørke blodet som for meg virket som store mengder de to-tre første dagene, litt mindre i går og i dag.

Likevel har jeg kjent på litt magesmerter. Prøvde å avfeie det med at underbevisstheten og psyken drev litt gjøn med meg.

Da jeg satt på venterommet hos gynekologen, tok jeg noen selfies. Tenkte at jeg måtte ha bilder fra dagen jeg fikk vite at jeg hadde kreft. D-dagen. Om noen måneder ville selfiene av meg kanskje vise innhule kinn og øyne under en blank skalle.

Mens jeg venter på “dommen”.

Man skal ikke tøyse med sånt, men seriøst, det var det jeg tenkte. I hvert fall da jeg lot tankene vandre ut på ville veier.

 

Tenkte også på at det ville bli utrolig trist for pappa som ville miste alle tre barna sine før han selv gikk bort. Det skal vel ikke gå an? Og hvor på kirkegården er det plass til meg? Lars Ove og Sidsel ligger i en familiegrav. Det er plass til to navn til på stenen der. Mamma og pappa, hadde jeg tenkt. Og jeg ønsker uansett å ligge sammen med Bård. Er det plass ved siden av familien min, tro?

 

Også kunne jeg heller ikke fortelle barna mine om dette. Min eldste datter har bursdag i dag (Hipp hipp hurra!). Kan ikke la bursdagen hennes minne om den dagen mora fikk kreft, vettu.

Det vil jo uansett ta noen dager å få svar på prøvene som gynekologen ville bli nødt til å ta, så ingen grunn til å si noe enda.

 

Jada, dramatisk. Godt ingen kan se inni hodet mitt, eller at vi kan se inni hverandres. Myyye rart hadde kommet frem da, gitt!

 

Uten å gå innpå selve undersøkelsen som er en litt kjip affære i seg selv, så sto alt bra til i katedralen! Livmora var helt nydelig, faktisk! Ikke en kreftcelle å se noe sted. Ingen svulster. Glatte og fine slimhinner. Ikke rart når det er fullt av blod inni der, tenkte jeg.

Men jeg tar imot alle positive ord og vendinger med et stort smil, og er glad jeg slipper operasjon, cellegift og det som verre er.

Det ble selvfølgelig tatt en celleprøve, men gynekologen mente den vil være fin når svaret kommer.

– Hvorfor er blodet så mørkt, spurte jeg.

– Det er fordi det er så lite blod, svarte hun.

 

Akkurat det syntes jeg var et litt rart svar, men jeg slår meg til ro med det. Hun bør jo vite hva hun snakker om..

Jeg fikk en østrogenspray i stedet for plasteret jeg bruker nå, og om jeg ikke slutter å blø innen en stund, får jeg heller ta kontakt igjen.

– Hva er en stund, spurte jeg.

– Innen jul, svarte hu.

 

Jeg holdt kjeft. Men jeg lover, at om jeg ikke har slutta å blø om noen få uker, så skal jeg jaggu meg sjekke det ut da. Jeg venter ikke til vi tenner det første lyset i adventstaken. Jula skal få være rød uten mitt bidrag, for å si det sånn🤪

 

// Nina

 

I morgen sjekker jeg meg!

Fredag den trettende mars i år:

Da skulle jeg egentlig vært på rutinekontroll hos, jeg holdt på å si veterinæren, men jeg mener selvfølgelig gynekologen.

 

Men så stengte Norge ned.

Torsdag 12.mars kom regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid.

Jeg kan ikke si jeg ble direkte lei meg for at gynekolog-timen ble avlyst. Det hjalp ikke på lysta å få et rosa brev i postkassa på Valentinsdagen med innkallelse til underlivskontroll. Få’kke mer lyst til å skræve i stolen med neonlys flashende rett inn i katedralen for det, si.

 

Så da gikk det litt i glemmeboka, da. Eller det gjorde jo ikke det. Underbevisstheten holdt meg hele tiden oppdatert om at det sikkert var lurt å bestille ny time da Norge åpnet igjen.

Men du vet, – tida løper av gårde. Det er alltid så mye annet presserende. Og jeg flyr jo til leger og spesialister støtt. Blir litt forsynt, liksom.

 

Men er det én ting vi kvinner ikke skal forsømme, så er det søren klype meg å sjekke oss. Både pupper og katedral bør få jevnlig tilstandsrapport.

 

At bilen får oftere sjekk enn oss, er jo helt på trynet om vi tenker oss om. Vi er da mer verdt enn en skarve metallboks på fire hjul?

Hva om ikke vi kvinner funker mer? Hvem skal da drive samfunnet fremover? Jeg bare spør. Tygg litt på den… Jeg tror det hadde gått åt skogen uten oss kvinnfolka.

 

Så! I morgen skal jeg sjekke meg!

Jeg kan ikke skryte av at jeg plutselig ble ansvarsfull og bare bestilte meg en time helt ut av det blå.

Nei, det måtte en årsak til må jeg med skam innrømme. Jeg er ikke lenger helt fornøyd med hormonplasteret jeg bruker mot overgangsplagene mine. Nå vil jeg finne ut om det er noe annet lurt som kan passe for meg i stedet. Og så er det greit å ta den sjekken samtidig da. Livsviktig, faktisk.

Liker å ta sånt med gynekologen. Fastlegen min er ikke like oppdatert. Dessuten vet han jo alt om meg, – han trenger ikke å vite hvordan det er møblert i katedralen min i tillegg.

Da er det bedre med en egen interiørarkitekt, aka gynekologen.

 

Gruer meg? Ja!

Vet jeg at det blir digg når det er over? Ja!

Hurra!

 

God natt!

// Nina

Jeg husker ingenting

I det siste, kanskje mer presist det siste året, har jeg glemt så utrolig mye. Har forresten ikke peiling på om det er det siste året eller flere år tilbake. Det er jo det som er problemet. Jeg husker ikke.

Det gjelder ikke bare sånne ting som hvor jeg la brillene mine sist, eller ‘hva var det nå jeg skulle hente inne på kjøkkenet’-ting, eller ‘hva var det nå jeg skulle ha i butikken, igjen’.

 

Nei, hukommelsessvikten er på et dypere plan enn det. Og det må jeg bare innrømme skremmer meg ganske mye. Spesielt fordi jeg har en mamma med Alzheimer som slo inn i relativt ung alder hos henne.

Søsteren min fikk jo også Alzheimer, men det er visst vanlig hos eldre med Downs syndrom. Les gjerne: Ingen var så god som du❤.

 

Likevel… det får meg til å undres om jeg er på vei mot samme sykdom.

Jeg skulle jo nå kommet med en haug med eksempler, men de har jeg jo glemt, selvfølgelig…

 

Likevel er det én hendelse som jeg husker veldig klart akkurat nå, og det er da min eldste datter ringte i forgårs og lurte på hvordan vi skulle gjøre det med ungene dagen etter, altså i går.

 

Jeg satt som et spørsmålstegn i den andre enden av røret og vred hjernen min ut og inn i løpet av noen febrilske sekunder mens jeg prøvde å finne ut hva i alle dager det var hun pratet om.

 

Jeg ga opp. Ante ikke hva hun mente.

Så viser det seg altså at jeg for noen uker siden har sagt at vi kan være barnevakt mens de er avgårde på kjærestetur med overnatting på The Thief fra i går til i dag.

 

Jeg gapte ganske så sjokkert der jeg satt i den andre enden. Det var helt fullstendig blankt i topplokket. Ikke noe minne overhodet som dukket opp da hun sa det. Jeg kunne ikke for mitt bare liv erindre å ha sagt det. Ever.

Helt forferdelig følelse.

Det har vært flere episoder hvor folk har sagt ting til meg som jeg aldri kan huske å ha hørt før, selv om de insisterer på at de har gjentatt det ørten ganger tidligere til meg også.

Jeg liker ikke tendensen. Men jeg håper inderlig det ikke er en begynnende Alzheimer vi snakker om her. Jeg håper at det “bare” er langvarig stress og kroniske smerter over mange år som er årsaken til at hukommelsen er så dårlig på enkelte områder. For da er det vel håp om å bli bedre, ikke sant?

 

Hvis det er Alzheimer så kan det jo bli en artig blogg hvor jeg bare kjører repeat på gamle historier om og om igjen, he he.

Når jeg blar tilbake i arkivet mitt, så ser jeg at jeg i grunnen er på god vei allerede, huff da! Men jeg tror ikke jeg har hatt et eget innlegg om hukommelsessvikt før!

 

Enden på visa med passing av barnebarna var at vi heldigvis ikke hadde lagt andre planer, så slitne småbarnsforeldre fikk dratt av gårde på kjærestetur og vi gæmliser fikk hoppet litt i sølepytter med små skjønnaser❤

Det ordner seg alltid!

P.S. Etterhvert begynner samtalen jeg hadde med datteren min å demre for meg, og jeg tror jeg husker litt av samtalen vi hadde. Så heeelt borte er jeg ikke. Ennå.

 

Ha en minnerik lørdag, godtfolk!

 

// Nina

 

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

 

 

Hormoner i fri flyt

Noen ganger, eller ganske ofte faktisk, blir jeg flau over meg selv.

I dag tok jeg til tårene fordi fotografen som skulle ta noen høstbilder med drone ikke kom når han skulle.

Ikke nok med at jeg gråt litt sånn i frustrasjon for meg selv da jeg var alene. Neida! Jeg begynte allerede i telefonen med fotografen, med dirrende stemme og gråten i halsen da jeg skjønte han hadde sendt sms med feil tidspunkt.

Og deretter enda en gang pr. telefon med samme mann en time etterpå. Han hadde misforstått hvem han hadde snakket med første gangen, og så viste det seg at han egentlig hadde glemt hele vår avtale.

Da ble det altså nedovermunn og klump i halsen på repeat.

 

Men han kom heldigvis likevel, – til slutt!

Og i tillegg til dronebilder tok han også noen nye nærbilder ute som ikke var planen opprinnelig for å bøte på fadesen.

Da han var ferdig var jeg så strålende fornøyd, glad og lettet at tårene flommet over rett foran en ganske brydd fotograf.

Og jeg hørte meg selv bable som jeg gjennom blogginga nå har skjønt skjer når jeg er litt vel sliten, har ekstra mye smerter og stressnivået er litt vel høyt.

 

Sånn høres hormoner på bærtur ut:

“Huff, tusen tusen takk! Nå må jeg bare gråte. Det et ikke bare fordi du aldri kom, altså. Jeg bare følte at det var litt vel mye som gikk imot oss nå siden vi ikke har fått solgt huset, og så kom ikke du, og så var jeg sulten men tok meg ikke tid til å spise, og så har jeg stylet og stæsjet og vært ute i skråningen her og plukket løv, og til og med på sykehjemmet til moren min har jeg plukket løv, og jeg var her nede og fant greiner med høstblader, og jeg kjøpte epler til å pynte med og greier. Og nabojenta har bursdag og de kan ikke gå ut på terrassen siden de må vente til du er ferdig med drona. Og så ble det litt mye, jeg har så vondt i ryggen, serru, og så kom aldri du, og jeg ventet og ventet, og så kom du, og nå er jeg bare veldig glad for at du kom og tok deg tid til ekstra bilder og sånn…”

Jeg måtte trekke pusten og tørke snørr og tårer, og da så han sitt snitt til å forsvinne vekk fra talestrømmen min, stakkars fotograf.

 

Puh! Hormoner på ville veier er slitsomt, altså. Sikkert veldig slitsomt å være fotograf for hormonelle kjerringer også 😉

Har hengt litt etter i hele dag, så også med bloggen. Den kommer nå på tampen over midnatt, men det er greit.

Nå er pulsen noenlunde normal. Jeg har fått skravla og ledd med gode venninner i kveld, fått med meg kveldens episode av Sommerhytta og ser frem til fysioterapi i morgen, tankefeltterapi og traume og stress release-øvelser på torsdag, og så intervju med ukebladet på fredag.

Spennende og hormonell uke med litt for mye innhold for min form, – men det er jo gøy at det skjer litt også!

I morgen (eller i dag, siden jeg passerer midnatt før jeg publiserer dette innlegget), avslører jeg hvem som kommer og intervjuer meg om kjærligheten!

Artig for oss kjerringer i vår rette alder 🙂

 

God natt og peace out fra

// Nina

 

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/