– Er du ikke glad for å se meg, spurte pappa mamma da vi kom på besøk på bo- og omsorgssenteret etter å ha vært fraværende en stund på grunn av min karantene.
– Nei, det er jeg ikke, svarte mamma.
Det svaret satte i grunnen standarden for resten av besøket.
Mamma, som liksom ikke er min mamma lenger, var mutt og sur og sov for det meste.
– Se, pappa har kjøpt både roser og gule tulipaner til deg. Det er 1.mars i dag, vettu. Pappa tenkte vi måtte feire den første vårmåneden. Er de ikke vakre? Jeg forsøkte meg på en munter og glad stemme.
– Pføy, snøftet mamma.
– Det var så fint vær i helgen, fortsatte jeg. Så du sola du også, mamma?
– Nei. Jeg så ingen sol, svarte hun og snurpet leppene bestemt sammen.
Det er jo fint at hun fortsatt har språket, selv om det mangler en del ord. Det er mange som ikke har det blant Alzheimersyke. Så på én måte er vi vel heldige, tross alt.
Men dere? Gå ta banen, så flott det var noen minutter da sola gikk ned i ettermiddag!
Tror jeg tar med meg dette bildet på netthinnen inn i kvelden i stedet for bildet av en furten mor😉
// Nina
Jeg kan ikke engang begynne å forestille meg hvor grusomt det må være at ens forelder blir en fremmed på denne måten.. Jeg mener.. Om en er aldri så voksen, så sitter jo barndommens bilde av våre foreldre som selve tryggheten, -de som fikser alt fremdeles i oss.. <33
Nei, det er faktisk ganske vanskelig og vondt, Gry…
Det er mye som skjer når man blir eldre. De trenger mer omsorg og forståelse:)
Så vakre bilder.
Tusen takk, Ligaya❤
Uff, veldig trist at hun blir borte sånn. Jeg mistet jo mamma, fysisk, da hun døde. Men hun var klar til det siste vil jeg si, og i godt humør. Det var jeg veldig glad for, selv om hun var sengeliggende og hadde kreft i 8 år. Håper mammaen din er i bedre humør neste gang du ser henne <3 Klem <3 Ta med deg solnedgangen du <3
Jeg leser av og til bloggen din mens jeg gråter. Det er ikke negativt. Det får meg til å føle meg litt mindre ensom. Jeg har venner, bekjente og kolleger, men det er vanskelig å fullt ut forstå når man ikke har opplevd det selv. I dag var jeg, slik jeg ofte er, på sykehjemmet for å besøke min mor, som fikk alzheimer for ni år siden, da hun var i midten av 60-årene. Det å miste et menneske man elsker så brutalt, så sakte og så gradvis er ubeskrivelig, men det vet du jo. Hver gang man tenker at man har akseptert et stadium av sykdommen, kommer den neste nedturen.
Moren din er vakker, og jeg håper hun har flest mulig gode øyeblikk, uansett hvem hun opplever dem med. Jeg håper hun har en god dag neste gang du ser henne, eller gangen etter der.
Jeg tror ikke vi selv er helt bevisste på den belastningen det er i livet å gå inn der, ikke vite hva som venter, dra derifra, enten med et smil på grunn av gode øyeblikk eller en ekstra tung sten i hjertet.
Klem
Tusen takk for gode ord.
Der har vært en lang, lang sorg å miste mamma til Alzheimer, mye større enn jeg egentlig har forstått.
Nå, etter at hun har vært syk i ca 10 år, har jeg på en måte forsonet meg med å ha mistet henne, og gjemmer heller alle fine øyeblikk i hjertelomma mi❤
God klem og varme tanker tilbake til deg.
Tusen takk for gode ord.
Der har vært en lang, lang sorg å miste mamma til Alzheimer, mye større enn jeg egentlig har forstått.
Nå, etter at hun har vært syk i ca 10 år, har jeg på en måte forsonet meg med å ha mistet henne, og gjemmer heller alle fine øyeblikk i hjertelomma mi❤
God klem og varme tanker tilbake til deg.