Byttet hovedbildet på bloggen

Veldig, veldig rart å fjerne bildet av meg og Sidsel fra headingen til bloggen min.

Bildet der hun kysser meg på pannen er et minne fra et besøk hos henne som jeg husker veldig godt.

Det er et bilde som fyller meg med kjærlighet og varme tanker for søsteren min hver eneste gang jeg ser på det.

Men det er på tide å gå videre må.

Bloggen min startet jo opp mye pga alt som skjedde så fort i begynnelsen av 2019.

Det er nå to år siden. Sorgen og savnet har fått nye farger. Fremdeles tenker jeg på søsknene mine hver eneste dag, men tårene kommer sjeldnere, jeg kan prate om dem uten at tårene sprenger på, det er lettere å legge den til side.

Det føles godt. Lettere å puste når sorgen er lettere å bære.

 

Så derfor er Sidsel borte fra headingen. Men hun kommer garantert til å dukke opp i bloggen med jevne mellomrom. Sidsel er tross alt det mennesket som har formet meg mest her i livet, tror jeg.

Hun er med meg i hjertet, overalt og hele tiden❤

 

// Nina

Året det var så bratt

Så bredt smiler jeg når gubben klyper meg på rumpa. Og når sola skinner. Og når snøen knirker når vi går på tur.

Finfin dag i dag! Deilig slutt på juleferien her i heimen!

Mitt yngste barnebarn, Henrik, fyller 2 år i dag. På grunn av korona blir det ikke tradisjonell feiring med hele familien i år, men vi har facetima med jubilanten og han er strålende fornøyd med gaver, akeføre ute og kake hjemme.

 

Henriks fødsel i 2019 var starten på et dramatisk år for vår familie.

Bare noen dager gammel ble han innlagt med store pusteproblemer samtidig som pappa var akutt innlagt med blodplateverdi på 0 og min bror Lars Ove døde uventet. Drøye tre uker senere dør også søsteren min etter en uke med lungebetennelse.

Les mer her om du vil: Som små himmelbrev til søsknene mine eller her: Ingen var så god som du❤

 

Midt oppi alt gikk jeg allerede til psykolog for å lære meg å takle smertene mine og å bearbeide sorgen over mammas Alzheimer og belastningen med å ha så mange i familien som trengte meg over så mange år. Da alle døde samtidig, var det greit å fortsette litt til hos psykologen…

 

Jeg prøvde også å begynne å jobbe litt midt oppi suppa. Det gikk jo dårlig, selvfølgelig. Om noe noen gang har hatt dårlig timing, så var det forsøket på å komme tilbake i jobb i januar/februar 2019. Men det var koselig å se kollegaene mine, i det minste❤

 

Så dør barnebarna mine sin farmor veldig brått og uventet i april, så altfor ung. En tremenning av meg dør i et snøskred i USA bare 47 år gammel. Året 2019 ender med at barna mine mister farmoren sin og jeg mister en kjær onkel på årets siste dag.

Så for oss som familie var vel 2019 verre enn 2020. Men jeg kjenner det likevel er godt å skrive 2021 i boka nå.

Forhåpentligvis betyr 2021 mange gleder, gode opplevelser og varme klemmer for oss alle sammen.

 

Dagen i dag forsterket i hvert fall optimismen for året som kommer. Sol og blå himmel gjør noe med deg.

Vi stortrives i ny leilighet. Her blir det godt å bli gammel, tror jeg.

I hvert fall om gubben fortsetter å klype meg godmodig i rumpa på tur.😍

Kistefossdammen i Heggedal.

Ettermiddagens utsikt fra kjøkkenet.

 

Gode tanker fra meg til deg. Ha en fin ukestart og ta vare!

 

// Nina

 

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

 

Årskavalkade med variert innhold

Hei 2021!

Jeg er spent på hva du har i vente for oss! Mye kan vi påvirke selv, men jammen har vi lært det siste året at normalen fort kan snu og at vi brått har blitt prisgitt en pandemis ulumskheter på sin ferd rundt på kloden vår.

 

Gårsdagens nyttårsfeiring var kjempekoselig. Pappa holdt ut til over midnatt, maten var kjempegod, og min første karamellpudding ever ble perfekt!

Koselig kveld og natt med vennene våre, nok vin ble inntatt, sløv dag i dag. Nyttårshopprenn og nyttårskonserten på TV. Trygg og velkjent start på et nytt år.

I dag har jeg lest gjennom bloggen min fra det siste året. Noen triste og noen glade innlegg.

Tenker jeg er ganske heldig som har en dagbok fra livet mitt det siste halvannet året. Hadde nok ikke skrevet det ned om jeg ikke hadde delt det med andre. Litt rart siden jeg skriver mye privat, men jeg deler jo gjerne, jeg. Synes ikke det er så farlig.

 

Tenkte jeg ville dele mine mest leste innlegg det siste året med dere.

JANUAR 2020

Det vanskelige innlegget

Dette innlegget blottlegger mange av mine følelser rundt det å være kronisk syk, motta arbeidsavklaringspenger, ikke kunne bidra i samfunnet.

 

FEBRUAR 2020

Ingen var så god som du❤

9.februar. Datoen da søsteren min Sidsel døde. Kan ikke lese dette uten at tårene presser på, samtidig som smilet og latteren sitter løst.

 

MARS 2020

Jeg lever!

Jeg hadde ikke blogget på en stund. Covid-19 inntok landet, sykehjemmet ble stengt og jeg syntes ærlig talt at det var deilig med en pause fra å måtte besøke mamma på sykehjemmet.

 

APRIL 2020

Jeg blogget ikke i det helt tatt! Lang pause de lux.

 

MAI 2020

Hussalg, mammasavn og koronakropp

Vi startet prosessen med hussalget, jeg savnet å klemme på mamma’n min, og jeg prøvde å holde koronakroppen på avstand. Det gikk fint en stund.

 

 

JUNI 2020

Et godt liv er bedre enn et ensomt liv

Å leve isolert med denne pandemien for de eldre… Er det verdt det? Skal man kanskje leve mens man gjør det? Jeg har noen tanker rundt dilemmaet om å beskytte de eldre eller slippe mer opp.

 

JULI 2020

Hvor er du, mamma?

Faens dritt-Alzheimer. Jeg skriver om hvor vondt det er å miste mamma selv om hun fortsatt er her. Hvordan jeg tenker at det beste kanskje hadde vært om hun fikk slippe nå, for det er jo ikke noe liv å bare sitte der…

 

AUGUST 2020

Svar på MR

Hofteproblemer, gitt.

 

SEPTEMBER 2020

Noen vil intervjue meg! Meg???

Ja! Tenk! Jeg ble intervjuet av Norges største ukeblad! Venter fortsatt på at artikkelen skal komme på trykk, da. Kanskje kommer den rundt Valentinsdagen, siden jeg snakker om å ha truffet den store kjærligheten? Morsom opplevelse 🙂

 

OKTOBER 2020

Når mutter’n flørter med fatter’n

Mitt desidert mest leste og delte innlegg!

Over 1000 ganger ble innlegget delt. Det er mitt korteste innlegg noensinne også, så klikk deg inn og les. Fort gjort, og en koselig historie.

 

NOVEMBER 2020

Du ser helt jævlig ut!

Da min sjarmerende mor snakket rett fra levra…

 

DESEMBER 2020

Stemningsrapport fra ny leilighet

Endelig! Vi har flyttet inn!

 

God fredag og ta vare❤

 

// Nina

Og DER spratt bukseknappen!

Heisann,

I dag feirer vi inngangen til det nye året med et vennepar og pappa.

Akkurat passe koronavennlig i Ernas ånd.

Vi flyr litt rundt som hodeløse fugler her hjemme mens vi ordner i stand, fortsatt litt ukjente og uorganiserte på vårt nye kjøkken.

Kveldens meny er marinert kalkunbryst med hasselbackpoteter, pastinakkpuré, tranebærchutney og waldorfsalat.

Tradisjonelt pleier vi å steke en hel kalkun, men nedskalerte til bryst siden vi er færre enn vi pleier.

Jeg har laget hjemmelaget karamellpudding til dessert for aller første gang, og er kjempespent på den.

 

Har besøkt mamma på sykehjemmet i dag og vært innom kirkegården og tent lys.

Mamma var i strålende humør, nesten som i gamle dager. Hun likte buksene mine veldig godt hele tiden. Tror hun sa det 6-7 ganger. Gøy uansett at hun fortsatt ser sånne ting, og koselig at hun gir komplimenter den dag i dag, til tross for Alzheimersykdommen.

Å gi komplimenter har jeg lært fra henne, – jeg roser folk, både fremmede og kjente for oppførsel, klær, hår, smil, dialekt osv veldig ofte, jeg. Mener jeg selv, da. Hehe.

Fint å gjøre andre glade på en så enkel måte. En god egenskap jeg verdsetter ganske høyt. Det har noe med raushet å gjøre, og raushet og godhet elsker jeg, simpelthen. Mer av det her i verden!

 

Prater meg bort. Har et bord å dekke her.

Men akkurat idet jeg reiste meg opp fra sofaen nå, så hørte jeg et lite knepp og noe som trillet bortover gulvet her.

Bukseknappen, ja.

Et aldri så lite siste pek fra 2020 der, altså. Takk ska’ru ha!😝

 

Vil gjerne få ønske dere en fin feiring, ta vare på hverandre og dere selv❤

Følg meg gjerne inn i det nye året her:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

 

GODT NYTTÅR!

 

// Nina

Min egen groupie!

Bård sin sønn inviterte oss ut på bursdagsmiddag i Asker i går. Utrolig deilig å slippe og tenke på meny selv, og ikke minst var det fint med litt andre omgivelser.

Det er ingen som er bortskjemte med for mange nye impulser om dagen, akkurat.

Litt rart å være ute og spise uten mulighet til å kjøpe et glass vin eller en øl, men vann smakte godt til en forveksling nå i jula, gitt. Bård fikk dessuten konjakken servert da vi kom hjem igjen, så dagens hovedperson var fornøyd både med dagen og kjerringa.

 

I går fant jeg også en av de hyggeligste meldingene jeg noen gang har fått etter at jeg startet opp med bloggingen, og jeg har fått lov til å sitere henne:

 

nina !
nå er det jaggu på tide !

den bloggen din er hinsides det jeg elsker å lese. om andres liv vel å merke. det du skriver,
måten du formidler,
evnen til å åpne å by på litt,
humoren din og skråblikket,
hverdagen sorgene,
problemene og tant og fjas og fandens oldemor som plager vettet av oss mennesker.
tapet,
det som har vært, skulle vært, burde vært, ikke ble, osv.

du er unik som person, ingen tvil.
du skriver så jævlig bra.
har mange ganger hatt lyst å sende deg en melding om du ikke kan værsåsnill å bli toppblogger med to poster pr dag.
det hadde iallefall gjort min dag bedre

vel – nok fjas fra sofakroken her i alta. velsignet som vi er så begynner det å lysne her. takk Gud og høyere makter.

men asså jeg ville bare si at jeg er din lille groupie og synes alt du skriver – hvert eneste lille ord, er helt fantastisk 😅

og du – den greia med bård den fikser du.

slutt aldri å skrive – alt godt herfra 🌟

 

ALTSÅ! ER DET RART JEG BLE GLAD?

En skarve liten blogger kan fort bli høy på seg sjæl, men jeg tror ikke det er håp for mine 163 cm, he he.

Men så klart jeg blir inspirert, det er unektelig litt morsommere å skrive når jeg tenker på at mange der ute går og venter på neste post.

 

Så tusen takk du fine kvinne der oppe i Alta, – du gjorde meg ekstremt glad🥰

Og tusen takk til alle dere andre som leser bloggen min hver dag, det varmer❤

 

// Nina

 

Gudene vet det har vært tøft…

Dette året har vært tøft for meg. For oss.

Og det er ikke bare Covid-19 sin skyld.

Hvorfor det har vært tøft har sikkert mange årsaker.

Men den største årsaken er nok Livet, rett og slett.

Livet er oppturer og nedturer. Tilsammen utgjør det i beste fall en balanse som omtrent går i null.

 

Tidligere tenkte jeg alltid at livet mitt gikk i pluss. Jeg følte meg heldig. Selv om jeg møtte motgang, følte jeg at jeg hadde medvind likevel. Høres kanskje rart ut, men jeg følte det.

Mottoet mitt er “det ordner seg alltid”.

Og det gjør jo det. Ordner seg, altså.

Det er bare det at de siste årene har det tatt litt lenger tid før ting har ordna seg. Og motgangen har vært av enda litt større kaliber.

For 8,5 år siden traff jeg mitt livs kjærlighet. Jeg har vært hodestups forelska hver eneste dag siden. Helt til en eller annen gang tidligere i år.

Jeg var plutselig ikke hodestups forelska lenger. Jeg var innimellom irritert på han. Vi kranglet plutselig en del. Ikke hele tiden. Men innimellom var det perioder der vi gnagde på hverandre.

Det var skremmende å plutselig føle det sånn. Jeg var redd for at jeg nok en gang skulle ende opp med skilsmisse. Var dette begynnelsen på slutten? Ville jeg klare å finne tilbake til kilingen i magen, forelskelsen igjen?

Vi har begge kjent på dette. Og heldigvis har vi kunnet snakke om det. Det handler i bunn og grunn om at det har vært, og er, mye for oss.

Helsa mi, mine søsken som gikk bort så fort og nesten samtidig, mine gamle foreldre som trenger hjelp og bistand, barn som fortsatt roper på  oss i ny og ne, overgangsalder fra helvete, hussalg og flytting bla bla bla.

Summa summarum, – mange eksterne faktorer spiller inn og de har til slutt klart å slå litt sprekker i det nydelige kjærlighetsskallet vi har omgitt oss med over så lang tid.

Vi har vært slitne, både han og jeg.

Under hele perioden, den litt tunge, har jeg hele tiden minnet meg selv på hvorfor jeg forelsket meg i Bård, hva som gjorde at jeg syntes han var ekstra spesiell. Det hjalp. Jeg bestemte meg for å velge han på nytt hver dag. Og nå føler jeg at vi er gjennom vår første, litt vanskelige periode. For det vil sikkert komme flere.

Vi er litt klokere og elsker hverandre enda litt dypere. Tror jeg da. I hvert fall føler jeg det sånn. Mulig han har fått øynene enda mer opp for at han egentlig gifta seg med et troll.

Gud hjelpe han. Men han står fortsatt støtt ved min side. Kanskje han har tatt et sidestepp enkelte dager, lett etter en retrettmulighet i sitt stille sinn, men aldri, aldri har han sådd tvil om det vi har skapt sammen ved å si noen sånne ord høyt.

Og det er jeg glad for. Jeg trenger den tryggheten og den bautaen han er for meg. Når jeg innimellom har følt at det nesten rakner for meg, så har han vært der.

Selv om jeg har tvilt på oss, har han aldri gjort det. Det er godt gjort. Og jeg er uendelig glad for det.

I dag skal jeg være en engel. Gubben min har nemlig bursdag. Han fortjener det beste. Jeg har lovet han at jeg skal være en fest og et fyrverkeri i dag og resten av året. Det burde gå.

Så får vi ta 2021 som det kommer. Men vi skal fortsette å jobbe for å bevare gløden, holde hender, og hverdagskyssinga gir vi aldri opp.

Gratulerer med dagen, kjæresten min!

 

// Ruska di ❤

 

Takk for nå, sola 2020!

Gledelig jul, alle sammen!

Jeg er oppvokst med at vi sier “god jul” til og med julaften, og så, i løpet av natt til første juledag, skjer det noe merkelig, og vi må si “gledelig jul” til hverandre ved frokost/brunsjbordet. Aner ikke hvorfor!

Er det flere som har det sånn?

 

Nuvel. Ikke så farlig om man sier det ene eller det andre. Jul er jul, si!

 

Vi hadde en fantastisk koselig julefeiring hos min eldste datter og samboer i går. Barnebarna på 2, 3,5 og 6,5 år var i hundre og opplevde nok julaften slik alle barn burde få oppleve den: Masse oppmerksomhet, gaver og ikke minst edru voksne rundt seg.

 

Pinnekjøtt sto på menyen. Fytti lammet, så godt det var! Blir feil å si fytti grisen i denne sammenhengen, hehe.

Det var første gangen vi spiste pinnekjøtt i år. Jeg tror vi må få det på menyen én gang til før vi skriver 2021 på kalenderen.

 

Fikk morgenkåpe av sønn og svigerdatter. Kult med hette! Yo!✌

Noen gaver ble det til oss voksne også, og i går var det blant annet morgenkåper og kniver som sto i fokus.

Jeg hadde kjøpt intet mindre enn tre knivsett til Bård fordi han er særs opptatt av gode kniver på kjøkkenet.

Sånn går det når man starter julegave-shoppinga flere måneder før jul og glemmer hva man har kjøpt når de siste gavene nærmere jul handles inn…

 

1.juledag i dag, og FOR en dag!

Startet med sen frokost, et lite glass sherry og nydelig nøtte-og fruktbrød jeg fikk av en venninne. Sånne dager….❤

 

Så gikk vi på tur i bygda vår, Julie, Bård og jeg.

Og idet vi tok et glass med bobler i loftstua etter turen, tok vi en titt på yr.no, og da kunne vi skåle for at sola i våre trakter det Herrens år 2020 antakelig viste seg for siste gang i dag.

Ikke at det er så mye å skåle for, men det var en slags konstatering og et håp om at det snart blir andre boller.

Hei 2021! Vi er mer enn klare for dritfint vær i virusfri luft!

Bring it on!

 

Fortsatt glad jul, godtfolk!

 

// Nina

 

“Takk for at du snakket til meg”

Vi var på kirkegården i går. Tente lys for Sidsel og Lars Ove.

På vei til “vår” gravplass gikk vi forbi en dame som sto og snufset og gråt stille ved graven til det jeg skjønte måtte være mannen hennes. Han døde i sommer leste jeg på gravstenen.

Hun kikket opp da vi passerte.

– Jeg føler med deg, sa jeg.

Den eldre damen takket og sa at det var rart hvordan sorgen endret seg når hun kom til kirkegården.

– Hjemme “prater” jeg med han hele tiden fordi jeg blir minnet på han overalt i huset. Mens når jeg kommer hit til kirkegården, så skjønner jeg plutselig at han ikke er her mer. Han er borte. Det er bare aske igjen.

Hun sa hun håpet sorgen ville mildnes med tiden.

Jeg sa at den gjorde det.

 

Så ble vi stående og prate en stund, hun, jeg og pappa.

Damen var trønder. Det viste seg at hun godt visste hvem min farfar som var prest var, for jammen kom ikke hun og pappa fra samme sted.

Selv i covid-tider er verden liten.

 

Da vi hadde blitt oppdatert på hverandres julemat-tradisjoner (de spiser rømmegrøt med lefse på lille julaften og kanapéer og juletorsk på julaften), sa vi riktig god jul til hverandre.

Damen sa: “Tusen takk for at du snakket til meg selv om du så at jeg gråt og var lei meg. Det varmet hjertet mitt og gjorde at jeg fikk en fin opplevelse av å være her ved graven hans. Det er ikke alle som tør å prate til mennesker i sorg”.

 

Og det tenker jeg får være budskapet for denne julen.

Ta kontakt med noen du vet har det tungt. Send en melding eller ring. Våg å være der selv om andres sorg kan føles skremmende og ubehagelig.

Våg å være et medmenneske. Det koster så lite og gir enormt tilbake.

 

En fredfull og god jul ønskes dere alle❤

 

// Nina

 

Stemningsrapport fra ny leilighet

Jippi!

Tusen takk for alle nydelige gratulasjoner i dag!

Nå sitter jeg på en pinnestol i den nye leiligheten og er egentlig mest lykkelig over at vi har fått nøkler og at ventetiden siden august 2019 er over.

Magnumflaske med bobler og asalea i innflyttingsgave fra Tandberg Eiendom. Ska sei! Hyggelig!😍

 

Et nytt kapittel starter nå!

Vi er superfornøyde! Det var bittelitt å pirke på, måtte få inn noen malere for å rette opp litt noen steder, men når entreprenøren og eiendomsselskapet er velvilligheten selv, er det ikke noe problem. De kom inn døra her før vi rakk å nusse hverandre for første gang i ny bolig. Så da kom dem jaggu raskt, for vi nusser hele tida, vi.

 

Julestjerna ble hengt opp i vinduet, den rakk å henge ei lita halvtime før malerne måtte skru av kontakter for å male, så da måtte jula komme til syne andre steder.

Jul på kjøkkenet, i litt sånn fullfart arrangement. Vi mangler fortsatt lampene vi har bestilt til kjøkken og stue, så da får vi lyse opp krokene så godt vi kan. Dekslene til stikkontaktene blir forresten byttet ut med svarte snart.

 

Bård er oppe og maler loftstua, og den nye fargen blir sååå fin!

Dere skal få se, men må få på strøk to i morgen først.

Det store flyttelasset går på lørdag. Akkurat nå føles det litt kaotisk, kan ikke skjønne at vi skal få plass til alt.

Dessuten ser jeg allerede nå at supermatt maling i fargen dempet sort ikke tåler så mye. Så jeg er rimelig engstelig for at flyttekara skal skumpe for mye borti veggene på vei opp trappegangen til andre etasje. Men jeg digger fargen såpass mye at foreløpig er engstelsen over litt fingermerker på veggen mindre enn begeistringen over den. Så det så.

 

Veldig sliten i kropp og hode, men samtidig supergira og happy!

 

// Nina

Luke nr.2

 

Min gode venninne Jeanette kom med denne fine kalenderen OG en kjempefin vest hun hadde strikket til meg❤

 

Desember er i gang, ute snør det. Litt våt snø, men den er hvit. På radioen surrer P7 Jul i bakgrunnen, og jeg kjenner som sedvanlig på desember blues.

Litt nedstemt, ekstremt lettrørt, full av kjærlighet og full av savn.

 

Desember er en måned fylt med følelser av alle slag. Og kanskje mest av alt, forunderlig nok, er det vemod og savn som er de dominerende følelsene hos meg.

En måned som egentlig er full av farger, glitrende øyne, lys og varme.

Ikke sånn at jeg bare er trist. Jeg gleder meg også enormt over adventstida. Men følelsene ligger ekstra tjukt utapå. Både glede og sorg. Kort vei mellom tårer og latter. Tror mange har det sånn.

 

Om 8 dager overtar vi leiligheten. Vi rydder og pakker litt hver dag.

I går fant jeg talen jeg holdt i kirken i bisettelsen for broren min i januar i fjor. Da kom det som skjedde veldig nærme igjen. Minnene rundt dagene både før og etter at han gikk bort.

Sinnet jeg følte mot han. Håpløsheten. Følelsen av å ikke strekke til. Lovnadene om å passe på mamma, pappa og søsteren min i fremtiden… Og så døde Sidsel bare 25 dager senere. Nå håper jeg det er han som passer på henne.

Alt kom tilbake. Det var godt å minnes broren min litt ekstra.

Rart hvordan en sang, en tekst, et bilde, en lukt kan trylle frem all verdens minner i løpet av et lite sekund. Det er fint. Tenk om vi ikke hadde hatt evnen til å minnes? Det må være en av de mest verdifulle evnene vi har. Å kunne huske tilbake.

Mamma har mistet den evnen. Så grusomt å tenke på. Hun minnes ingenting.

Men hjertet hennes har ikke demens. Hun føler fortsatt. Det er viktig å tenke på. Når hun sier at hun er så veldig, veldig glad i meg, så er det hjertet hennes som snakker. Selv om hun kanskje ikke vet helt hvem jeg er, så forteller hjertet hennes at hun er glad i meg. Godt å vite.

Nei, nå får det være slutt på melankolien her. Klapper til meg selv litt på kinnene, drar smilebåndene oppover og spiller heller litt Bob Marley på Sonos’en. Det hjelper alltid.

 

Ha en fin 2.desember❤

 

// Nina

 

Følg meg gjerne:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter