Ha ha, jeg tåler å høre det. Hun er vel bare ærlig, antar jeg. Men jeg liker lua mi, likevel, jeg da.
I neste sekund sa hun at hun syntes jeg hadde fine sko og at hun var så glad i meg, så det er ikke bare sorgen å besøke henne tross bitende kommentarer.
I dag har jeg vært nødt til å gjøre noen ærend, og munnbindet har vært på. Jæskla varmt når det må sitte på en stund! Ikke noe for damer med litt hetetokter og ekstra temperament, gitt!
Fordelen er at om man skulle være så uheldig å ha en buse i nesa, du vet sånn “rusk” som du av og til ser andre har og som du ikke klarer å ta øynene bort fra, vel, den er det ingen som ser lenger!
Vi får ta med oss det vi kan av positive ting, si!
De siste dagene har jo vært helt syke, bokstavelig talt.
Først dette valget i USA som mangler sidestykke og en president som har mista det helt. Jeg lar meg fortsatt sjokkere over at det går an å være verdens mektigste mann og så klin gæærn samtidig. Og det i den vestlige verden, attpåtil!
Altså, gudskjelov at det kommer et skifte der borte. Men det var jo på hengende håret, og jeg må jo si at jeg er litt skeptisk til hvordan Biden skal klare å håndtere nesten halve befolkningen som tilsynelatende er hjernevasket av en mann som oppildner til vold og rasisme…
Samtidig som dramaet utspiller seg på den andre siden av dammen, så befinner vi her i bittelille Norge oss i en deprimerende utvikling mtp korona og smitte.
Jeg synes det er helt tragisk at vi har kommet hit. At vi ikke har klart å ta det skikkelig på alvor, at vi har latt viruset få overtaket, og at vi nå kanskje kan risikere at mange vil dø på grunn av det.
Jeg innrømmer glatt at jeg er redd. Redd for at helsevesenet skal knele og at folk ikke skal få den hjelpen de trenger.
Jeg er redd for å bli syk selv. Jeg er redd for at jeg uforvarende smitter foreldrene mine eller andre.
Jeg er redd for ikke å få feiret jul med barnebarna mine.
Jeg er redd for at verden aldri blir den samme igjen. Eller, nei. Det er jeg ikke redd for. Jeg håper at verden endres etter dette. At vi blir flinkere til å ta vare på kloden vår og naturen og miljøet.
Om vi kommer oss gjennom denne pandemien og verden friskmeldes, så håper jeg ikke all smerte og alle tap har vært forgjeves, men at vi har tatt noe lærdom av tragedien.
Nå prater jeg meg helt bort.
Jeg glemte farsdagen! For første gang kjøpte jeg ikke gave til pappa. Da vi spiste sen frokost i dag, husket jeg det.
Ringte pappa med én gang, og gratulerte han med dagen. Han husket heller ikke hvilken dag det var.
Jeg sa jeg hadde glemt å kjøpe gave, men at jeg ville gi han noe enda bedre enn det man kunne kjøpe for penger, og det var tid.
Vi tok han med oss på en luftetur i nabolaget, det ble en kaffe på bye & bekk (smittevern ble ivaretatt), og søndagsmiddag hos oss etterpå.
Tid er mer verdifullt enn all verdens pakker.
Joda, det er godt mulig jeg burde holde mer avstand til faren min nå. Men hvordan i all verden kan jeg gjøre det, når jeg er den eneste han har igjen her i verden?
Det blir helt feil å isolere de eldre i denne tiden. Ensomhet er vår tids største fiende på linje med korona. Jeg tror det er like vondt å dø av begge deler, faktisk.
Tanker fra i går, som jeg aldri fikk omformulert til et blogginnlegg før i dag:
* Thomas Alsgaard er en fantastisk flott person! Jeg elsker at han er åpen om sin frykt for dansegulvet, at han trosser frykten og er så ydmyk og beskjeden som han er, hver eneste lørdag. Enda han i alles øyne er Supermann og Norges nasjonalhelt!
* At det var utrolig fint å komme på kafeen Den Glade Baker i Asker og se et bilde av den fineste storesøstra i hele verden henge på veggen der. Sidsel, fra før hun ble syk og med verdens vakreste smil.
Jeg hadde en stille stund borti hjørnet der, med søsteren min smilende mot meg fra veggen. Ja, det rant noen tårer.
Sjekk den superblide fine søstra mi! Savner henne helt sjukt om dagen.
* Jeg har debutert med munnbind. Det var uvant og jeg følte meg litt rar i 2 minutter. Etter det var det jeg som så rart på de som gikk uten.
* Selv om smitten har økt her i landet, så er det fortsatt lov å være blid. Synes på en måte mange har blitt strammere i maska de siste dagene. Ja, ikke sånn at munnbindet har blitt for lite eller no’, for de færreste bruker maske enn så lenge.
Nei, folk har brått fått mer strekmunn og glemmer at vennlighet er en væremåte som gjør dagen bedre for både deg og meg.
Smil og vær blid – så blir du koronafri!
Kanskje. Skader ikke å prøve, jaffal.
* Helgens beste sitat fra en dement mann jeg kjenner som er bosatt i Asker sentrum: “Vi bor så sentralt at vi ikke trenger å gå ut engang”.
Da bor’u sentralt, da!😂😅👍
* Det var vakkert å gå på kirkegården og tenne lys i går. Mange, mange hadde gjort det samme. Fin stund i ettermiddagsmørket.
* Vi har endelig funnet ny farge til loftstua og til soverommet. Og det takket være at vi begynte å prate med en av driverne i en interiørbutikk, viste litt bilder av den nye daybeden, og vips, så hadde vi fått et tips! Brikkene falt på plass, tror det blir megafint!
* Jeg er også litt ekstra stolt av barna, bonusbarna og svigerbarna mine om dagen! Fy søren, så fine de er, alle som én. Jeg drømmer om en hyttehelg et sted med hele hurven, små og store. Få tid sammen, alle sammen. Ikke sikkert de drømmer om det samme, men jeg håper vi kan klare å få til det når pandemien har roet seg.
* Det var litt deilig å slippe små hekser og troll på døren i går kveld, men også litt trist. Jeg hadde ikke kjøpt inn noe som helst, så det hadde vært krise om de hadde kommet, forresten…
* Mamma har fått en skikkelig bra rullestol på sykehjemmet der hun bor! Hun satt som en dronning i den, og det var helt nydelig å se hvor mye mer komfortabelt det er for henne å sitte i den. Julekvelden kom tidlig i år, føler jeg.
* Jeg har fortsatt følelsene litt tjukt uttapå om dagen, og dagen i dag er også en dag for å minnes de døde.
Vil derfor sende en god klem til alle dere som savner noen sånn at det river litt ekstra hardt i hjerterota om dagen.
Marita Bjørke Ådland er en fantastisk sokneprest som skriver nydelige dikt og salmer. Jeg vil gjerne avslutte med dette diktet som hun har skrevet og som traff meg midt i hjertet i går:
Trist for han her også, som likevel smiler tappert.
Jeg også smiler selv om det er en litt tung dag i dag. Følelsene ligger litt ekstra tjukt utapå. Er sliten av å være alene om “omsorgen” for mamma og pappa.
Savner søsken å dele de gamle foreldrene mine med. Savner søsken som også kan invitere pappa på middag, finne frem vinterskoa hans, koke egg, vise hvordan vaskemaskinen funker, være sjåfør, fylle ut søknadsskjemaer, besøke mamma, hun trenger flere ulltrøyer og friske blomster, forresten.
Savner søsken som kan være blide og tålmodige i stedet for meg, så jeg kan late som jeg ikke er noens datter en dag innimellom. Så jeg bare kan være mamma, bestemor og kone.
Det hadde vært fint, det…
Men jeg vet at disse følelsene går over, heldigvis. Det er bare litt tungt akkurat i dag, akkurat nå.
Perfekt husmor, en rettferdig og snill mamma, en morsom og god venninne, stilsikker og moteriktig, og ikke minst syntes jeg hun var så pen.
Jeg tenkte alltid at jeg skulle ønske jeg var mer lik mamma, på alle områder.
I stedet har jeg arvet mye fra pappas familie. Det er mye bra der også, altså. Flott slekt. Bare litt kortbeinte, kanskje. (Det finnes alltid unntak får jeg skynde meg å si. Vet det er flere som leser bloggen min).
Ikke har jeg arvet det derre perfekte husmorgenet til mamma, heller.
Kan verken sy eller strikke som mamma kunne. Jeg har hverken støv på hjernen eller tellekanter.
Men jeg er litt flink til å lage mat, jeg er god på rydding og husvask når jeg må, og jeg er relativt god på shopping.
Jeg synes selv jeg har ganske god smak og jeg ler i hvert fall godt av meg selv.
Nå er det imidlertid ikke så farlig lenger. Ha’kke lyst til å ligne på morra mi.
Den derre dritt-Alzheimersen kan hun få ha for seg selv.
Det er 40-45 år mellom de to bildene under her.
I et anfall av kjedsomhet i dag tenkte jeg at jeg kunne prøve å ligne på mamma som hun er på dette herlige do-bildet.
Fant klær i lignende farger og lot det stå til. En artig dag på do, om jeg kan få si det.
De sløste med dopapiret på 70-tallet også, la jeg merke til.
Litt mer finjustering, minus 15 kg og kortere sveis, så er vi der, tenker jeg.
Tror det betyr noe sånt som “Hei, bli med å surre litt rundt på tunet!”
Jeg tolker det i hvert fall sånn, og tenkte det ville passe godt på veggen på utedoen på setra, for vi surrer titt og ofte rundt ute på tunet her oppe.
Vi tar oss et glass og kikker utover. Nyter utsynet, stillheten og den klare lufta.
Etter en fin tur i fjellet med hyttenaboene i går, ble det litt jangling på tunet i form av bobler i fantastisk høstvær.
Årets første rakfisk med tilbehør til middag. Supergodt!
Vi ble sittende og skravle ved bordet, og etter hvert kom vi inn på temaet sjalusi.
Jeg sliter av og til med den vanskelige følelsen. Og det er innmari vondt.
Jeg har ingen grunn til å være sjalu. Har aldri opplevd utroskap, så jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg kjenner på disse følelsene av og til.
For det er bare av og til. I det daglige er jeg overhodet ikke sjalu. Heller ikke når vi er på fest sammen. Bård må gjerne prate og danse med andre damer uten at jeg reagerer noe på det.
Det er når mannen min drar på guttetur at de vonde og vanskelige tankene kommer. Det er helt irrasjonelle og tåpelige tanker som får herje vilt, og selv om jeg prøver å irettesette meg selv om hvor teit det er, så slipper de ikke taket.
Jeg har forsøkt å finne ut hvorfor jeg blir sjalu. Og jeg tror noe av det handler om at jeg ikke har kontroll når han er borte, kontrollfrik som jeg er.
Det andre er at jeg er så sykt redd for at han, ved “et uhell” kommer til å gjøre noe i fylla som han egentlig ikke mente å gjøre, som jeg så får høre om, og så er den vakre kjærligheten oss imellom ødelagt.
Den tanken er forferdelig vond. Jeg er fryktelig redd for at det fine vi har skal bli ødelagt av en teit bagatell.
Når disse tankene kommer for fullt prøver jeg å si til meg selv at han aldri ville finne på å gjøre noe så dumt. Vi har det så bra at idéen om å flørte med andre ikke engang vil falle han inn. Når ikke jeg tenker den tanken, hvorfor skulle da han gjøre det?
Det fine vi deler gjør jo ekteskapet vårt veldig sterkt, og da er det skikkelig dumt av meg å føle at det blir skjørt og at det lett kan gå i stykker fordi det er så fint?!
Mannen min gir meg aldri noen grunn til å tvile på at han elsker meg. Snarere det motsatte. Hver eneste dag viser han på utallige måter at det er meg han vil være sammen med.
Det er akkurat det jeg må begynne å tenke på når han er på tur og de irrasjonelle tankene melder seg.
Han valgte meg for 8 år siden og han velger meg om og om igjen hver eneste dag fortsatt❤
Sender en ekstra god klem til alle som plages med sjalusi. Du er ikke alene. Jeg tror det er viktig å snakke med partneren om de vonde følelsene og ikke la de ta overhånd og spise deg opp innvendig.
Og så vil jeg at du ikke skal skamme deg over å kjenne på sjalusi. Jeg tror vi er mange som plages med dette, og jeg ønsker meg mer åpenhet rundt disse følelsene som er veldig normale å ha.
Sjalusien min er totalt ubegrunnet og jeg må bare fortsette å jobbe med meg selv og slutte å la de vonde følelsene få overtak. For jeg vet jo at jeg er verdt å elske. Det er vi alle som én❤
For tre uker siden hadde jeg journalist og fotograf på besøk fordi de skulle intervjue meg om kjærligheten.
Litt sånn smårart siden jeg tross alt er gift for tredje gang. På én måte er jeg jo ekspert på temaet, på den annen side er jeg så langt unna ekspert man kan komme, ha ha.
Jaja, de kom nå her en fredag og vi hadde en kjempekoselig formiddag der vi fra første stund skravla i vei som bare kvinner kan kontra det motsatte kjønn.
Jeg babla og fortalte sikkert mer enn godt var, filterløs som jeg er, men ble beroliget etterpå med at journalisten både har sosiale antenner og filter, så det skulle nok gå bra med tanke på hva som kommer på papiret til slutt.
Freelansere er travle folk, så jeg har ventet tålmodig på å få lese gjennom artikkelen når den var skrevet ferdig.
Og i går poppet den endelig inn i mailboksen min!
Vræl! Hadde litt klump i magen da jeg åpnet mailen, men etter å ha lest igjennom, synes jeg det ble en veldig koselig reportasje.
Ble så rørt at jeg fikk tårer i øynene, faktisk. Men det er nå meg i et nøtteskall. Skal ikke så mye til når det kommer til stykket.
Det er en artikkel jeg kan stå inne for, iallefall. Hvilke bilder som blir med i reportasjen vet jeg ikke, så det blir spennende å se når det kommer på trykk.
Den høstlige eplekaka fikk bein å gå på under intervjuet.
Og når kommer så reportasjen på trykk i Norges største ukeblad Hjemmet?
Nei, si det, det vites fortsatt ikke. Men jeg kommer garra til å gi et hint når jeg vet 🙂
I dag fikk vi se leiligheten vi skrev kontrakt på for over ett år siden for første gang, og jeg var så utrolig spent!
Har hatt sommerfugler i magen og høy puls i flere dager. Tusen tanker har fløyet gjennom hodet. Tenk om vi ikke liker den? Tenk om den er altfor liten? Tenk om den blir for mørk?
Vi møtte opp utenfor anleggskontoret i god tid, bygningsarbeidere kom og gikk mens vi ventet på entreprenøren og byggherren vi skulle på befaring med.
Alle var så hyggelige og smilende, og én kar spurte om vi skulle på befaring.
Ja, sa vi. Og fortalte hvilken leilighet vi hadde kjøpt og at vi var spente på hvordan det ble med sort kjøkkeninnredning, sort benkeplate og sorte vegger.
Å, er detderes leilighet? Alle synes den er dødskul, sa karen.
Puh! God start!
Og ja! Leiligheten er dødskul!
Den er enda finere enn forventet, nå gleder jeg meg sånn til å få flyttet inn.
Titter inn på det nye soverommet vårt! Og her får dere jammen se antrekket jeg hadde på meg da Hjemmet intervjuet meg:) Favorittbutikken Mathea i Heggedal kledde meg opp fra topp til tå!
Ikke helt ferdig, men dette blir knallbra!
Kjøkkenet er fantastisk fint, og utsikten er amazing!
Utsikten fra stua oppe. Som et maleri.
Det må males litt bedre flere steder, derav de blå tape-bitene på veggen.Utsikt fra stua nede. Kan se rett ned til Mathea, butikken med så mange fine klær:)
Vi er ikke helt fornøyde med fargen vi har valgt i stua oppe, så den håper vi å få malt om før vi overtar leiligheten om et par måneder. Den ser grei ut på bildene her, men var litt for lilla i virkeligheten.
Det blir også en liten utfordring å få laget nok skapplass til klær. Soverommet var ikke så stort som vi håpet likevel, så nå må vi plassbygge skap og tenke kreativt. Og ikke minst: vi må rydde, rydde, rydde før vi flytter. Har du kjennskap til flink og rimelig møbelsnekker eller vet om firmaer som er gode på løsninger med skråtak? Hyl ut eller send en melding på Messenger.
Mye annet skal på plass også. Lamper, f.eks. Guri malla, Google skal få kjørt seg fremover!
