Hodet er fortsatt på plass, – behandlingen hos psykiateren har virkelig betalt seg, og med bedre psyke følger lysta til å gjøre ting. Jeg har dermed vært mye mer aktiv enn på lenge. Dessverre følger ikke ryggen helt med på veien, og mer fysiske smerter er resultatet.
Likevel er det sååå verdt det! Å kjenne på livsglede og ikke minst ork til å gjøre noe, er ubetalelig!
Bånnsliten og lykkelig er dagens konklusjon. Det føles godt, rett og slett!
Vår kjære “Katta” har blitt vasket og polert, fortsatt gjenstår bunnstoff, pussing og lakkering av treverk og vask innvendig.
Bård er effektiviteten sjøl, undertegnede er ikke helt der. Men det får ta den tida det tar. Å bare holde på med dette felles prosjektet i båthavna i det nydelige vårværet er gull for sjel og sinn, og vi har kost oss skikkelig.
Vi fikk solgt utemøblene våre på torsdag, og jeg tenkte vel at vi måtte klare oss uten noen ei lita stund til nye var på plass, men neida! Alt ordner seg visst for psyke jenter!
Interiørbutikken som ligger rett over gata her hadde perfekte terrassemøbler “på lur”, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd.
Nå har vi møbler som passer perfekt i forhold til størrelsen på vår veranda, de er kjempegode å sitte i, det runde bordet gjør spiseplassen enda mer sosial, og sittehøyden på dem gjør at vi får maks ut av utsikten.
Dette er garantert ikke nok et impulsivt kjøp. Eller jo, det er jo det. Bestemte oss fortere enn normalt, tror jeg… Tok ca.5 minutter.
Men jeg er helt sikker på at disse møblene kommer til å bli værende en stund. Fantastisk god kvalitet er det også.
Sist, men ikke minst; Vi har fortsatt plass til både grill og noen krukker med sommerblomster. Gleder meg til å pimpe opp uteplassen når nattetemperaturen blir mer stabil. Etter et par dager i shorts tror man jo at sommeren er her. Men det er visst fortsatt bare april sier kalenderen.
Den siste uka har altså vært bedre enn jeg kunne drømt om for bare to uker siden. Jeg er sååå glad for at jeg endelig tok tak og bestilte time hos en psykiater.
Noen lurer kanskje på om jeg har fått noen medisiner mot depresjonen, og da kan jeg fortelle at det har jeg ikke. Og det er jeg veldig glad for.
Jeg har en del reservasjoner mot piller, tar ikke mer enn jeg absolutt må etter å ha vært vitne til hvordan det gikk med broderen, så om jeg kan bli frisk uten, er det helt klart å foretrekke.
Men jeg har full forståelse og respekt for de som likevel trenger hjelp av medisiner for å få bukt med sine problemer. Det går jo helst bra, det også.
Ønsker dere alle en fin ukestart! Jeg krysser fingre for at oppturen varer og varer og varer🤞😍
♡ Å få snapchat av de fantastiske barnebarna mine. (De får meg forresten alltid i godt humør).
♡ Når Snuppis på 18 overrasker med husarbeid, mathandling, middagslaging og kakebaking helt på eget initiativ, da blir jeg varm om hjertet.
♡ Da vi på lørdag fikk uventa besøk (ute) på setra, var livet bittelitt normalt igjen og jeg følte meg “normal” en stakket stund.
♡ Jeg lo høyt og kosa meg skikkelig da jeg så det første programmet av Kompani Lauritzen.
♡ Når Bårdis bare holder rundt meg og er tryggheten sjøl, da vet jeg at alt blir bra.
Foto: Gry Traaen
Å være åpen om at jeg har det såpass tungt som jeg har det om dagen, har imidlertid medført noe som jeg aldri trodde skulle skje med meg: Jeg tør ikke å gå i butikken alene!
I går kveld trengte jeg solsikkekjerner til knekkebrødene jeg skulle lage, men da jeg sto i gangen og skulle knyte på meg skoene, kjente jeg plutselig at jeg ble skikkelig uvel, at hjertet begynte å dunke, pusten gikk fortere og tårene pressa på.
Jeg skjønte ikke no’. Visste bare at jeg ikke ville klare å gå ned i butikken som bare er en heistur unna.
Bård forsto. Han sa han kunne gå for meg, men jeg sa at sånn kan jeg jo ikke ha det. Jeg forsto at dette på en måte var et lite angstanfall, eller begynnelsen på et, og jeg kan jo ikke la dette komme i tillegg til alt det andre nå.
Så jeg tørket tårene, tok noen dype magedrag, tok på meg maska (takk gud for maskepåbud akkurat nå, føler meg mer usynlig), og gikk til butikken med Bård.
Jeg hadde aldri i livet klart å gå alene. Men jeg gikk i butikken. Jeg trosset angsten. Face your fears, er det vel noe som heter.
Det gikk greit så fort vi hadde kommet inn. Traff heldigvis ingen kjente.
For det er dét jeg redd for, tror jeg. Å treffe noen som jeg vet kanskje har lest innlegget mitt, Bak fasaden. Lest om min vanskeligste tid ever som er akkurat nå.
Og det er helt greit. Jeg er ikke flau over at jeg har det vanskelig nå, men jeg er redd for at den jeg møter skal bli flau og forlegen over å vite. Jeg vil jo ikke være til bry, gjøre det ubehagelig for andre å treffe meg.
Så kjære deg som bor i nærheten av meg og risikerer å støte på meg: Vær som du alltid har vært. Vi trenger ikke å snakke om det. Vi kan snakke om deg og ungene. Eller om været. Eller om helveteskorona.
Eller vi kan snakke om det, men da begynner jeg sikkert å grine, så helst ikke. Det er så slitsomt.
Det som var så deilig på lørdag, med det uventa besøket på setra, var at vi ikke snakket om dette overhodet. Enda jeg vet at hun ene visste. Men vi toucha ikke borti temaet en eneste gang. Det var befriende.
Nå har jeg psykiateren å snakke med. Det får holde, håper jeg. Tidligere har Bårdis måttet tåle alle mine tårer, smerter og bekymringer nesten daglig. Nå håper jeg det blir mindre av det.
Jeg tror jo ikke at det er sånn at jeg nå bare har problemer i én time én gang i uka i møte med psykiateren, og så er det happy go lucky de resterende 167 timene. Så klart ikke.
Men jeg håper jeg får ut såpass mye gruff og etter hvert god hjelp at jeg ikke trenger å lene meg så mye på Bård lenger. For fy søren, så mye ekstra han har fått som han helt sikkert skulle vært foruten.
Men jaggu har’n fått mange lykkelige øyeblikk og stunder også, så jeg prøver å overbevise meg sjæl om at vi totalt sett ligger på 50/50. Og det er jo ikke gæærnt, hehe.
Jeg har overhodet ikke tenkt å la angsten for å treffe kjentfolk få bestemme, så selv om jeg ikke har vært ute av leiligheten i dag, så skal jeg ut av den døra før natta kaller.
Som Bård sa i går kveld; “Du, av alle, er plutselig redd for å treffe folk”.
Det rimer ikke i mitt hode heller. Jeg kjenner det knyter seg inne meg ved tanken på å gå i butikken, men jeg skal klare det. Herregud, det er nok nå, liksom.
(Og nå blir det sikkert enda vanskeligere å gå i butikken når hu har skrevet at hu ikke tør å gå i butikken, tenker du. – Ja, det gjør det jaggu.
Men det er derfor jeg skriver dette, så alle som sliter med noe ala det samme ikke skal føle seg alene, og for at alle andre skal forstå at en tur på butikken ikke er bare bare alltid).
Jeg vet dette ikke blir noen quick fix. Og jeg vet at det kommer til å gjøre vondt fordi jeg faktisk må la realitetene synke inn. Jeg må ta meg tid til å bearbeide alt det vonde. Hittil har jeg vært ekspert på å styre unna de vonde tankene når de har kommet. I mange år har jeg gjort det. Helt til nå de siste månedene (eller er det år?) og de vonde tankene har tatt større og større plass. De dominerer i hverdagen, og sånn kan vi ikke ha det. Hverken jeg eller de som er rundt meg.
Bårdis har vært min samtalepartner. Det er han jeg har åpnet opp mest for om de vondeste og tyngste tankene.
Jeg er full av kjærlighet til han som tåler og tåler. Han er rett og slett fantastisk, og jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag uten han.
Jeg snakker også med venner innimellom om noe av dette. Men jeg vil helst ikke være til bry, være den som skaper dårlig stemning, så jeg har ikke åpnet meg skikkelig for noen av dem. Holdt tilbake de aller tyngste og mørkeste tankene.
Det har vært lettere å trekke seg unna, eller iallefall å ikke snakke for mye om meg og mitt når vi har vært sammen. Jeg føler jo det er noe hele tiden, og det er mye Nina, jeg vet det.
Og nå tror jeg at mine venninner kanskje tenker “What? Hun har jo grått og vrengt sjela si hver gang vi har sett hverandre!”
Til det må jeg i så fall bare svare: “Tro meg, det kunne vært sååå mye mer! Jeg har tatt meg sammen noe så innmari.”
Men tusen takk for at dere fortsatt tåler meg. Jeg er så glad i dere.
Noe av det som har rørt meg mest etter at jeg publiserte innlegget Bak fasaden, er de hjertevarme tilbakemeldingene jeg har fått fra mine nærmeste venner, og alle dere bekjente og venner fra gamle dager, nye bloggvenner og totalt ukjente som har skrevet til meg.
Det gjør godt, sånn skikkelig langt inni hjerterota, det! Så igjen, kjære venner, både kjente og ukjente, – jeg setter umåtelig stor pris på det.
Virkelig. Tusen millioner takk.
Noe jeg er veldig god på, om man ser bort fra å prate om meg selv og alle mine sorger, er å skrive meg helt bort. Som nå.
Tilbake til min første time med psykiateren.
Pga smittesituasjonen måtte vi ta samtalen på Skype. Ble skuffa da hun sa det, kjente jeg. Jeg hadde helt klart foretrukket å snakke med henne mens vi var i samme rom.
Etter påske satser hun på å ha timer som vanlig på kontoret sitt.
Eller, hun sa faktisk i kontoret. Sånne detaljer henger jeg meg opp i. I kontoret? Det heter da på kontoret? Beklager, nok en digresjon.
Men heldigvis gikk det overraskende fint på Skype. Jeg kjente umiddelbart at det var en dame jeg kunne like, at vi pratet lett sammen.
Tårene kom allerede da hun bare skulle ha grunnleggende personalia, som navn, adresse, sivilstatus og sånn.
47 sekunder ut i samtalen spurte hun om jeg hadde søsken…
Da åpnet slusene seg.
Ja, jeg har en søster og en bror, men de døde nesten samtidig for to år siden.
Så ja, jeg har søsken, men så har jeg det ikke likevel, liksom.
Hallo! Det er to år siden! Skjerp deg, jente. (Mine tanker).
Ok. Det gjør fortsatt vondt. De ukene i januar og februar i 2019 har definitivt gjort noe med meg. Så mye annet skjedde samtidig også. Mye skal prosesseres fra den perioden.
Vi rakk å gå gjennom grovdetaljene fra da, psykiateren og jeg.
Men det er så mye mer. Jeg tror jeg såvidt har rispa borti overflaten. Det er mye som ligger fortrengt inni meg, og jeg gruer meg til å grave det frem.
Jeg fikk to oppgaver fra psykiateren til neste gang vi skal snakke, og det var å rangere dagen på en skala fra 1 – 10 hver kveld, sånn at hun skal få en viss idé om hvor jeg ligger over en periode.
I går var jeg oppe på en 7’er!
Bård og jeg dro impulsivt til setra på fredag, begge to slitne etter en tøff uke.
Vi har ikke fått vært der oppe så mye det siste året. Korona og andre faktorer har spilt inn, men gudene skal vite at det er stedet der jeg har hatt det aller best i sjela de siste åra.
Denne helgen intet unntak. På setra slipper alle bekymringer og problemer på mirakuløst vis taket, og jeg klarer å være mer i øyeblikket. Det er så digg, det!
Den andre oppgaven er å skrive ned alle vonde og negative tanker som dukker opp inni meg. Skulle tro det var lett, men etter å ha skrevet ned de åpenbare vonde tankene, kjenner jeg det er vanskelig å la de andre slippe til. Jeg er god på å skyve dem unna, vil ikke la dem komme frem fra underbevisstheten, for da må jeg jo føle.
Og jeg er sliten av å føle så mye allerede. Men nå må jeg. Om jeg skal få det bedre, må jeg gjøre denne jobben. Jeg tror det blir bra til slutt.
Foreløpig er det ikke snakk om medikamenter. Hun må kartlegge litt mer, men jeg ble glad for å høre at hun helst ser at jeg klarer å jobbe meg gjennom dette uten medisiner. Jeg er ikke glad i piller som skal fucke med hodet mitt, jeg vil helst bare være meg, men i en bedre versjon enn nå, selvsagt.
Likevel kan det hende jeg må ta noe for en periode. Jeg håper ikke det, men om det er det som skal til for å få meg ut av denne hengemyra, så skal jeg gjøre det som må til.
Veien blir til mens jeg går. Jeg drømmer om å føle glede når jeg står opp om morgenen, å le på ordentlig og å være en bedre mamma, kjæreste og bestemor enn jeg er nå. Det er klart de dagene kommer, jeg kjenner håp inni meg nå.
“Jeg merker det, for jeg har ikke fått en eneste “hakking” mot meg i hele dag”, sa Bård.
Vi har ofte en god prat i senga når vi legger oss, Bård og jeg. Det er en god måte å avslutte dagen på. Oppsummere dagen, dele tanker eller bare pludre om alt og ingenting. Da er det godt å være to. Hadde vært litt snålt å ligge og pludre alene, kanskje.
Telefonsamtalen som Bård refererte til, var den jeg tok til en psykiater.
Ikke til en psykolog, men til en psykiater.
Sakset fra psykologforening.no:
En psykiater er en lege som har videreutdanning i utredning og behandling av psykiske lidelser. Psykiatere har den fremste kompetansen på medikamentell behandling av psykiske lidelser. Psykologen har kunnskap både om normalutvikling og psykiske lidelser.
Å ta den telefonen og å si at jeg trenger hjelp har sittet langt inne. Ikke minst har det tatt sykt lang tid å innse at jeg ikke klarer å reparere meg sjæl.
Men fy så godt det var å ha gjort det! 20 kg lettere! Nå er det håp, føler jeg. For første gang på lang tid føler jeg på ekte at ting kan bli bra igjen. At jeg kan bli som før, psykisk.
Jeg har lenge forstått at mine ryggsmerter forsterkes når det er mange psykiske påkjenninger i livet. Og de har det vært flust av.
Og i en haug med andre innlegg… Har skrevet altfor mye om sorg, føler jeg. Det er ikke dét ordet jeg vil assosieres med, likevel har jeg skrevet mye om det.
Om du skulle føle for å grave deg ned i mørket, så kan du lese alle mine innlegg om temaet i arkivet her:
Jeg har altså omsider skjønt at jeg trenger hjelp. Ikke bare fra ulike spesialister på nerver, arrvev, trange forhold og fandens oldemor i rygg, nakke, skuldre og gudvethvor.
Jeg trenger også hjelp til hodet mitt. Jeg trenger hjelp til å koble det fysiske og psykiske sammen.
Jeg har forsåvidt skjønt det en stund. At smertene mine forsterkes når livet blir heavy.
Eller.
Det trenger egentlig ikke bli så veldig heavy en gang før smertene blir verre.
Det er nok at noen forventer noe av meg. At to gjøremål kommer på samme dag. At noen sier at jeg må tenke på meg selv og gi litt mere f. At jeg må slippe kontrollen.
Alle burdene i livet.
Burde.
Det ordet.
Burde.
Det ligger mye forventninger fra andre i det ordet. Eller det er vel riktigere å kalle det innbilte forventninger. Forventninger jeg pålegger meg selv og som jeg tror at andre har til meg.
Det har stresset meg enormt. Små ting stresser meg enormt.
For den vanlige mannen i gata er det helt sikkert komplett umulig å forstå hvorfor kroppen min reagerer som den gjør på ørsmå ting. Jeg forstår det jo ikke selv engang.
Jeg får en reaksjon i kroppen som setter seg fysisk. Alt knyter seg. Hver muskel, hver celle går i alarmberedskap, som om den forbereder seg på en katastrofe (som naturligvis ikke skjer). Det er ekstremt slitsomt å ha det sånn. Både for kropp og sinn.
Likevel har jeg i årevis ment at jeg har hatt kontroll på det.
Ryggproblemene og andre kroppslige skavanker har vært én ting, stresset og sorgen har vært en annen ting.
– Begge deler er håndterbart hver for seg, har jeg tenkt.
Så feil kan man ta!
Jeg kan ikke deale med smerter og psyke hver for seg. For det hele henger jo sammen. (Det har jeg også visst, likevel har jeg tenkt at det er annerledes for meg, eller no’).
Jeg har gått til fastlegen min fast i mange år (for det skal man jo, han er jo fastlege).
Har smilt og mobilisert all min styrke for å ikke gråte når vi har snakket om mine fysiske plager. For jeg ville jo at han skulle tro på smertene mine.
Det har vært viktig å fremstå sterk. Ikke svak. Jeg må jo være sterk. Det har jeg alltid vært (selvom tårene sitter løst).
Og jeg har jo vondt. Er ikke ryggoperert og skulderoperert uten grunn, for ikke å snakke om alt annet gruff. Gidder ikke ramse opp. Det er uinteressant i det store og hele.
Det rare er at ingen av alle de spesialistene jeg har gått til har sett noen sammenheng. Jeg har jo fortalt dem litt om livet mitt. At det har vært store belastninger over mange år, likevel har ingen av dem tatt tak i det psykosomatiske.
Spesialistene har kun behandlet det fysiske. De har prøvd i hvert fall. Men ingenting har hjulpet meg skikkelig.
På én måte har det vært godt at smertene har blitt tatt på alvor, på den annen side skulle jeg ønske at alle disse flinke folka hadde vært litt bedre på å se helheten. Se hele meg.
Jeg har gått til flere psykologer og deltatt på ulike kurs også. Har gått i kognitiv atferdsterapi for å lære å leve med smertene mine. Jeg synes at jeg har hatt god nytte av de ulike teknikkene jeg har lært å bruke.
Men frisk har jeg ikke blitt.
I stedet føler jeg nå at jeg blir verre og verre.
Sykere og sykere.
Det sitter laaangt inne å si det høyt. Har ikke villet tenke det inni meg engang.
Uansett hvor positivt jeg prøver å tenke, så føles det som jeg graver meg dypere og dypere ned i et hull jeg ikke klarer å komme meg opp av ved egen hjelp.
I det siste har jeg oftere og oftere opplevd å begynne og gråte ukontrollert. Uten grunn. Det vil si, det er jo sikkert en grunn, men jeg skjønner ikke hvorfor det skjer der og da.
Alt blir svart. Jeg gråter og gråter. Og gråter.
Jeg husker noen sa til meg for mange år siden at “absolutt alle kan synke så langt ned at det en dag ikke finnes lys i mørket”.
Jeg minnes at jeg var uenig. Jeg var helt sikker på at det aldri noensinne ville kunne skje med meg. Sååå deprimert ville jeg aldri kunne bli, tenkte jeg i mitt stille sinn.
Vel, så feil kan man ta!
Så mørkt har det vært noen dager for meg at jeg ikke har sett lys i mørket. Jeg har til og med tenkt at det ikke vil være noe poeng å leve lenger.
Jeg har vært redd for at det skal rable for meg. Innleggelse neste, liksom.
Og alt dette har skjedd med hodet mitt enda jeg er gift med drømmemannen og har flyttet inn i drømmeleiligheten.
Det er jo egentlig helt sprøtt at det går an.
Så nå skal jeg altså til psykiater. Jeg håper på god hjelp.
Antakelig vil jeg få noen tabletter som skal hjelpe meg over kneika. Jeg håper også at det finnes en forklaring på det jeg opplever nå. Jeg mistenker at det har vart en stund. Jeg har bare vært god til å skyve det unna, holde på maska og passe på fasaden.
Nå går det ikke lenger. Det er fryktelig vondt å innrømme for meg selv at jeg ikke takler livet helt akkurat nå. Det ble litt mye, selv for meg, gitt.
Og det har vært dritvanskelig å innse at jeg må ha hjelp fra andre. Så har det gått noen uker med den erkjennelsen før jeg altså tok mot til meg og ringte den telefonen så jeg fikk bestilt den første timen.
I dag skal jeg ha min første time med psykiateren. Wish me luck.
Jeg velger å være åpen om dette nå, og forhåpentligvis ta dere med på denne reisen underveis. Om jeg orker. Det kan jo hende jeg faller totalt sammen når jeg setter i gang. Aner ikke hva jeg kan forvente.
Det blir som det blir. Jeg skriver når og om jeg orker.
Det er forresten ikke sånn at jeg ligger i fosterstilling og gråter hver dag. Jeg har bedre stunder, og da går jeg i butikken eller går tur og lever helt normalt som de fleste andre, selv om den ekte gladfølelsen er milevis unna.
Noen dager isolerer jeg meg helt. Sikkert ikke sunt, men jeg makter ikke noe annet.
For sikkerhets skyld; Jeg er ikke suicidal. Å innimellom tenke at man ikke vil leve lenger, er ikke det samme som å ville dø.
Jeg vil leve. Uten tvil.
P.S. Jeg fikk aldri publisert det jeg har skrevet over her før jeg hadde min første time hos psykiateren. Den er nå gjennomført og jeg er glad for at jeg følte kjemien mellom oss stemte. Det var godt å ta det første steget. Skriver kanskje mer om timen siden.
Enn så lenge: Tusen takk for at du leste helt hit. Jeg vet det er mange som meg som også har tunge stunder, og mange sliter enda mer enn meg. Vit at du uansett ikke er alene. Mist aldri trua på en bedre morgendag. For den kommer, garantert❤
Ikke så farlig, for nå fant jeg plutselig meg selv og den samme reportasjen på klikk.no, gitt!
Foto: Gry TraaenFoto: Gry Traaen
Ikke bare litt, men veldig kleint å lese om seg selv på denne måten. Og det er jo litt rart, for det er jo denne historien jeg har fortalt på bloggen også på et vis.
Men nå ble det plutselig mer offentlig. Bloggen er også offentlig, men Hjemmet og klikk.no har vel litt flere lesere enn den stakkars bloggen min, antar jeg.
På den annen side: – Historien er jo sann, og jeg må da stå inne for livet mitt. Det er sånn det er, på godt og vondt.
Riktignok handler livet mitt om mer enn kjærlighet. Resten får du her på bloggen. Og en del holder jeg for meg selv, tro det eller ei.
Følelser.
Følelser er det flust av. Tanker og følelser byr jeg på.
Jeg holder på med et innlegg om dagen. Det er en bit av mitt liv som jeg føler for å være åpen om. Men det er sårt, vondt og vanskelig. Og det får ta den tiden det tar. Jeg skriver og redigerer litt på det hver dag. Det kommer nok snart.
Ute skinner sola og jeg har en god dag kjennes det ut som. Så denne dagen tror jeg blir fin🥰👍
Du kan lese hele reportasjen på klikk.no og få fred i sjela her:
I en karantenefri tilværelse og med en sterk følelse av at nå kommer våren, så ble vi litt småyre både på den ene og den andre måten i går.
Jeg kan jo fortelle om den ene måten vi ble våryre på:
Vi dro av gårde for å finne hagemøbler som passet vår lille altan/balkong/veranda.
Om du skal gjøre et kupp og ikke absolutt må ha 2021-trenden, så er det nå du må handle til uterommet mens utvalget fortsatt er godt. 2020-møblene duger, de også.
Vi fant kjempefine vedlikeholdsfrie møbler i aluminium med puter som kan stå ute hele sesongen, også i regn. Et viktig kriterie for oss da vi ikke hadde lyst til å fylle den lille plassen med en putekasse eller å måtte flytte putene inn på loftstua hver gang det er fare for regn. Den er jo ikke så stor den loftstua heller, liksom.
Først måtte vi vaske terrassen. Fort gjort.
Så kunne vi sette ut møblene.
Så kunne vi invitere pappa på et glass.
Og så kunne jeg bare nyte himmelen for meg selv noen minutter.
Foreløpig er det ikke så mange soltimene vi har oppå der. Blir bedre jo høyere sola kommer på himmelen, – da henger sola litt lenger enn den gjør nå.
Men du og du som vi har kost oss i et par dager der oppe nå.
Merker dere også at de små gledene betyr mer og mer i disse tider? Små ting i hverdagen, som at sola varmer på nesetippen eller at den første hestehoven dukker opp. Jeg blir iallefall glad over sånt.
Liker Tix som person, måtte sippe litt da han takket etter at han vant, og ønsker han sjukt mye lykke til i Rotterdam!
Dagsrapport fra Valdres:
– Det ble ikke skitur i dag. Det var mer snø enn vi trodde her oppe og snømåking måtte prioriteres.
Vi fikk ikke lukket igjen ytterdøra på grunn av tyngden fra snøen, så vi måtte måke det lille tilbygget.
Prøvde meg en tur opp på taket jeg også. Dytta ned litt snø og prøvde å se fin ut på bildene Bård tok. Bildet over ble det beste. Jaja.
Ikke er det lenge til påske, heller, folkens! Plattingen er noenlunde klar for sol fra skyfri himmel nå. – Om det ikke snør noe mer de neste fem ukene og gradestokken holder seg på minussida, vel og merke. Stien ned til låven der veden er lagret er også måkt.
Sola kom og gikk litt før tåka kom sigende utpå ettermiddagen, og akkurat nå regner det ute. Regnvær hører ikke til en februardag i Valdres. Vennligst kutt ut det tullet, Værgud.
Fin dag på den fineste plassen jeg vet om.
Livet byr på nok av utfordringer utenom den bobla vi er i når vi er her oppe, så det var godt å få denne helgen nå.
Jeg har lasta ned romanen Shuggie Bain av Douglas Stuart på ebok. Har lest veldig gode anmeldelser av boka og jeg gleder meg til å sende tankene inn i en helt annen verden.
Ser også frem til en god, gammeldags kjærestehelg på setra.
Knitring i peisen, skeive gulv, tømmervegger, egg og bacon til frokost. Mating av småfugla, skitur, dyrespor i snøen, rutete sengetøy, kaffe på senga og noko attåt…
Væromslaget er allerede et faktum, men jeg håper snøen på trærne holder seg nettopp der, på trærne, i hvert fall til et stykke utover dagen i morgen.
Selv om vinteren akkurat nå om dagen føles litt lang, vil jeg veldig gjerne ha skikkelig vinter på fjellet til over påske helst.
Påske, ja. – Undres om vi får lov til å reise på hytta i påsken i år? Håper det. Noe så inderlig, håper jeg på det. Ikke at det er så viktig å få dratt på hytta, men fordi at det kanskje betyr at smitten er på vei ned, at livet er litt nærmere normalen igjen.
Fy søren, så lei jeg er. Av munnbind og håndsprit. Av avstand. Mest av alt savner jeg et skikkelig godt smil fra “mannen i gata”!
Savner å se ekte smil. Jovisst kan man se glimtet i øyet på folk selv om de har munnbind, men gi meg et helt ansikt som spontant sprekker opp i et smil. Det finnes jo ikke noe vakrere enn det, si!
Tenk med hodet og føl med hjertet, folkens. Ta vare, følg anbefalingene, så kanskje vi snart kan glise fra øre til øre uten å kjenne en strikk som strammer!
Spillet vekker nerden du har inni deg til live, norskkunnskapene fra svunnen tid dukker opp på magisk vis igjen, hjernen jobber på høygir, du pugger ord på c og w, du leser ordbøker på en helt ny måte, og Tanums store rettskrivingsordbok blir rene Bibelen som ligger på nattbordet.
I hvert fall ble det sånn da jeg begynte å spille Scrabble “live”.
Det hele begynte da jeg spilte en form for Scrabble på ordspill.no på pc (nå får du selvsagt ordspill.no som en app på mobilen).
Der ble jeg kjent med andre ordglade. Jeg ble med som moderator i spillet og vi arrangerte turneringer for spillerne.
Så var det noen glupinger som foreslo å møtes irl (in real life), og det var begynnelsen på en kjempemorsom tid med Scrabblespilling i Oslo.
Jeg ble kjent med så mange fine folk! Vi møttes som oftest på Asylet på Grønland i hovedstaden. Der arrangerte vi turneringer og diskuterte ord og bingoer (alle sju brikkene brukes i ett ord) i pausene. Gjerne med et glass vin eller øl ved siden av. Eller kaffe. Brus, til og med.
Et veldig annerledes miljø enn hva jeg var vant til å ferdes i, men veldig gøy, givende og lærerikt.
Da Wordfeud på mobil ble lansert, tok salget av Scrabble heeelt av. Det var vi aktive spillere glade for.
Norge Rundt lagde en sak på det. Se innslaget der jeg blir intervjuet med en sigg i hånda og jubler over bingoen VILDRETE:
Selveste språkforsker Finn Erik Vinje og meg selv i samme reportasje, – hvem skulle trudd?
Så traff jeg Bård, ble veldig forelska. Bård er litt nerd, men ikke med ord. Han er mer på fysikk og sånn. Gresk for meg.
Scrabblespilling fikk mindre prioritet. Faktisk ikke prioritet i det hele tatt.
Var med på én utendørsturnering etter at jeg traff Bård. Den ble arrangert på Torgallmenningen i Bergen. Vi spilte på store, spesiallagde brett som lå på bakken med store brikker så publikum kunne følge med. Den turneringa vant jeg. Kjempegøy. Avslutta min aktive karriere med stil, hehe.
Det jeg imidlertid har gjort i alle disse årene uten spilling irl, er å spille Wordfeud. Hver dag i mer enn 10 år har jeg hatt spill gående på mobiken. Er også med på turnering hver 14.dag, som arrangeres via Wordfeud League of Honour (WLoH).
Har aldri blitt like hekta på andre spill (joda, kjære barn, – jeg husker jeg var hekta på Tarzan på 90-tallet…), sånn som de derre sinte fuglene som Erna Statsminister spiller. Men Wordfeud? – Se det blir jeg aldri lei. Jeg spilte nok med mer passion før, nå går det litt på autopilot, men jeg elsker det og lærer nye ord nesten hver dag fortsatt.
Nicket mitt er Najs, om du vil spille.
I går da barnebarna var på besøk, fant mitt eldste barnebarn frem Scrabblespillet mitt. Jeg har ikke spilt på mange år, men av en eller annen grunn ligger det tilgjengelig fortsatt.
William på snart 7 år ville spille. Selma på 3,5 år også. Henrik på 2 ville også gjerne, men da satte bestemora foten ned. Vi leker ikke Scrabble, liksom.
Jeg fant raskt frem Bibelen, Tanums store rettskrivingsordbok. Her skulle det spilles ordentlig! (For ordens skyld og info til ordnerder som sikkert studerer brettet på bildet her; BRONK er ikke et godkjent ord i Scrabble).
Det sier seg selv at spillet ikke varte så lenge. Barnebarna skjønte ikke helt vitsen da bestemora begynte å underkjenne ord og måtte slå opp i ordboka hele tida. Hun protesterte høylytt da spinnville ord ble forsøkt lagt, utbrøt “det der er FEIL!” med frustrert toneleie, og mista i det hele tatt en god del grå hår.
De trakk seg stille og rolig tilbake mens de forundra rista på hodet og kikka på den rare bestemora med store øyne.
Men det skal nevnes at Selma på tre og et halvt år fikk lagt en bingo med ordet RØFFERE. Det ga 69 poeng og hun ledet spillet da vi ga oss. Uten at hun brydde seg nevneverdig om det…
Jeg har lyst til å spille mer Scrabble. Nå er det egentlig ikke kjærligheten som har satt en stopper for det de siste årene, men heller ryggen.
Det er vanskelig for meg å sitte stille over et brett i mange timer uten å ha muligheten til å legge meg ned innimellom, så det har gjort at jeg har kvia meg for å begynne igjen. Men jeg tror jeg snart skal prøve meg på et lite treff, bare for å lukte litt på sagmuggen i manesjen igjen.
Må bare pugge den nye ordlista først. To- og trebokstavsord. Det har kommet til mange nye ord som nå er godkjent siden jeg spilte aktivt. Litt prestasjonsangst kjenner jeg på etter så mange år uten Scrabble.
Og så er det kanskje noe som heter Covid-19 som trøbler det til litt for tida… Men, snart!
Barn og barnebarn møttes ute på isen på Gjellumvannet, noen på skøyter og noen på beina. Fantastisk vintervær!
Etterpå var det inn for fastelavensboller og bæsjekake (!).
Moro for unga og moro for bestemora!
Skulle gjerne vært og besøkt mamma’n min i dag, men tror ikke hun har savna meg i dag, gitt. Om jeg gir henne en klem i dag eller i morgen gjør ingen forskjell.
Hun var så fin da vi besøkte henne på fredag, så mye yngre ut med “ny sveis”. En engel hadde vaska og fønt håret hennes veldig fint den dagen.
Fikk tak i Hjemmet til mamma før det ble utsolgt. Ikke hver dag datteren hennes pryder forsiden, hehe.
Morsdag og fastelaven er koselige feiringer, og det er jo egentlig ikke noe gæærent å si om Valentinsdagen, heller.
Skal ikke kimse av kjærligheten, den er alltid viktig. Faktisk så viktig at vi ikke trenger én spesiell dag for å feire den, tenker jeg.
Bård og jeg er flinke til å feire kjærligheten vår gjennom små gester og omtanke vi viser hverandre daglig gjennom året. Blomster får jeg titt og ofte, heldigvis.
I dag, på selveste kjærlighetsdagen, fikk jeg ingen stor bukett med røde roser. Ikke en bitteliten kvast, engang. Som forventet.
På bildet her hadde jeg fått flotte roser av Bårdis, på en tur til Barcelona for noen år siden. Romantiske overraskelser digger jeg, overprisede blomster til Valentines er ikke like gøy, kjenner jeg.
No offence til alle som er superhappy med den oppmerksomheten de har fått i dag, altså. Vi er forskjellige. For meg er det en ganske uviktig dag, for andre er det en viktig dag som helst bør inneholde “full pakke”, både blomster, diamanter og romantisk middag.
Jeg skrev litt om dette i fjor også, husker jeg. Les her om du vil: Drit i de rosene!
I morgen er en ny dag, husk å sette pris på kjæresten din da også❤
