Forsidepike!

Livet er en eneste lang reise med kontraster. Glede og sorg, nesten fra den ene dagen til den andre. Noen ganger fra time til time, i alle fall i mitt liv de seinere åra.

 

I går var det imidlertid en glad dag. Jeg hadde bursdag. Det er tøffe dager for noen i nær familie om dagen, så det var ingen stor feiring planlagt uansett, men det gjorde godt å tenke på litt annet enn akkurat det vonde for noen timer.

 

På grunn av denhersenskoronaen ble det heller ikke til at alle i nærmeste familie kom engang. Vi ville blitt for mange, for tett hjemme hos oss.

Sto opp til blomster, ballonger, muffins med kakelys og kaffe.

Dro til frisøren min og etterlengta hårklipp.

Mann på hjemmekontor hadde lunsjen ferdig til jeg kom hjem. Telefoner ringte. Bakte kake. Måtte hvile ryggen. Da ble det tid til en liten stund på Facebook og å gjøre et forsøk på å lese gjennom gratulasjoner.

Take away-middag fra den lokale sushi-restauranten med min sønn, kommende svigerdatter (håper jeg), mitt yngste barnebarn på 19 dager, pappa, Juliesnupp og Bårdis.

 

Rett før vi setter oss til bords, kommer det en sms fra en god venninne:

 

What?

Jeg skulle jo få beskjed i forkant? Jeg hadde faktisk bladet i hus allerede, abonnerer så klart. Ville jo være i forkant den dagen artikkelen kom ut. Men jeg hadde ikke lest det.

Forsidepike, til og med! (Gjemt bak ekstrabladet med “12 raske og enkle middagsretter, men lell)

Nei, har’u sett… Hahaha, ble litt svett, ja.

Fire sider på glanset papir, Nina snakker om kjærligheten. Blir jo ikke vakrere enn det, si!

Bladet kommer i butikkene i morgen, fredag 12.februar. Akkurat i tide til Valentinsdagen.

Få med deg noen bevingede ord om kjærligheten inn i helgen fra en “ekspert” på området.

Intervjuet var i oktober i fjor, og gudskjelov er jeg fortsatt helt sikker på at denne gangen har jeg giftet meg med rett mann!

Mine to eksmenn har fått med seg gode ord i artikkelen, så jeg håper de bare rister godmodig på hodet over hu gærne skrulla de én gang var gift med.

De er jo fedre til mine barn, jeg vil alltid være takknemlig for det❤

 

Nyt sola om du har mulighet og ha en fin torsdag!

 

// Nina

 

Mitt favorittord

Regnbue

Sukkerspinn

Pikekyss

Såpebobler

Solskinn

Sjelefred

Frydefull

Sommerbris

Sjøsprøyt

Sommerfuglhjerte

Kjærlighet

Snøkrystaller

Hugleik

Grammofonmusikk

Marmelade

Snøfnugg

 

Dette er noen av mine favorittord. Elsker lyden av dem og betydningen av dem.

 

Men det vakreste ordet i hele verden er for meg uten tvil:

 

SIDSEL

 

To år siden du gikk bort♡ 09/02 2019.

 

Og alle de andre vakre ordene var du, Sidsel. På én gang.

Savner deg ufattelig mye❤ 

 

 

// Nina

“MÅ hun skrive om den derre søstra si hele tida”?

Jeg har egentlig blogget litt gjennom helgen, men ingenting har blitt publisert, bortsett fra min anbefaling om å se Rådebank  på NRK.

Ting skjer på privaten, alt kan ikke skrives om, og da er det litt vanskelig å skrive “som om ingenting har hendt”.

Fikk også en veldig, veldig trist nyhet om en tidligere kollega på fredag. Ble litt lei meg,  føler med alle som er ekstra berørt og som opplever tunge stunder nå.

 

På fredag så vi litt på Lindmo, og da la jeg merke til at Anne Lindmo og Ane Dahl Torp hadde like halssmykker på seg. Veldig fine! Anne sitt i gull og Ane sitt i sølv, tror jeg.

Noen som har peiling på hvor de er fra?

Jeg tror ihvertfall at de er like?

Lørdag:

Fint og kaldt.

Er vel ikke helt innafor å si det, men jeg er litt lei av både kulda og sola, jeg. Det er sååå vakkert ute, men så er det liksom ikke så lett å nyte det i timesvis fordi det er så kaldt med mindre man beveger seg hele tiden.

Og siden jeg ikke klarer å bevege meg i timesvis, så blir det ut og gå en times tid, og resten av dagen blir man værende inne og glo på finværet ute. Og det blir jeg litt grinete av, kjenner jeg.

I dag:

Sov lenge! Altfor lenge. Hadde problemer med å sove i natt pga smerter. Måtte stå opp igjen etter å ha ligget og vridd meg og forsøkt all verdens teknikker i et par timer.

Satt og glante på intetsigende tv til kl.05:00 i dag morges. Da hadde kroppen roet seg såpass at det gikk an å legge seg igjen, og jeg lå og drunta til kl.11:00. Er ikke fan av å nesten snu døgnet på den måten, håper jeg er i normal gjenge igjen til i natt.

 

Vi har fått oss litt luft i dag også, – deilig at det ikke var så himla kaldt. På balkongen vår var det faktisk litt “lunt”, så vi lånte et lite sett med bord og stoler av pappa så vi fikk sitte og kjenne litt på sola.

Vi må ha nye utemøbler, de vi hadde fra før er for store. Nå må vi ha noe som er mer tilpasset til en liten balkong.

Flott utsikt utover vannet den ene veien,

og så får jeg litt Aristokatt-feelingen den andre veien. Får litt lyst til å hoppe bortover takene. Tror ikke det hadde blitt like grasiøst som jeg har bilder av i hodet mitt.

 

Kommende uke er planen å bikke ett år til, klippe litt hår på skallen, og trene litt hos fysioterapeuten. Om jeg klarer å skjerpe inn litt på kaloriinntaket også, vil det bli en bra uke, tror jeg.

 

Bortsett fra tirsdag. Det blir nok en sår dag. Storesøster Sidsel døde den dagen for to år siden. Jeg kjenner jeg er litt ekstra følsom nå om dagen. Det popper opp minner på Snap og på Face fra de siste dagene hun levde. Selv om jeg takler sorgen og savnet veldig godt nå, så kan jeg ikke noe for at tårene presser seg frem i tide og utide om dagen.

Hun var innlagt på Bærum noen dager den siste uka hun levde pga lungebetennelse. Jeg sov hos henne noen av nettene. Det var tøft. Hun var mye angstpreget, og jeg er så takknemlig for at hun fikk komme hjem de siste dagene til sin egen seng og avslutte livet der med pappa og meg hos seg.

Til alle dere som tenker “ hun til stadighet skrive om de søsknene som døde?”

 

Svaret er nei. Jeg ikke det. Men jeg kommer til å nevne dem igjen og igjen så lenge traumene fra to år tilbake rører ved  nervene og følelsene mine. Dette er min historie. Og spesielt Sidsel var en stor del av mitt liv.

Og akkurat nå, i disse februardagene, forbeholder jeg meg retten til å dra frem minnene om Sidselmor som jeg savner så veldig, veldig, veldig sterkt.

 

Ha en fin kveld, godtfolk❤

 

// Nina

 

Følg meg gjerne:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Soveromsmagi og hverdagsmagi!

Fytti, så kaldt! Men O’ så vakkert det er om dagen!

Det er mye hjemmekontor på Bårdis om dagen. Uvant for han som har vært mye på jobb tross pandemien, men kanskje mest en utfordring for meg som er vant til, og helt avhengig av, alenetid.

Og med rødt nivå på videregående skole, er Julie også en del hjemme.

 

Vi har fått det til å fungere ganske greit. Ingen har slått hverandre ned eller rivd av seg håret enda.

I dag fikk jeg med meg Bårdis ut på en luftetur på Gjellumvannet i lunsjpausen hans.

Plukket med meg stivfrosne strå som er umulig å få tak i når det ikke er is utpå der. De er så fine!

 

I løpet av dagen i går og i dag har jeg også klart å rydde i klærne mine, og nå er jeg happy, altså!

Alle (!) klærne mine har fått plass i skapene og hyllene på soverommet, og det føles helt nydelig etter å ha bodd i plastkasser siden 12.desember.

Soverommet føles mye luftigere uten kasser og klesstativ på gulvet, naturlig nok.

Det er et godt rom å sove i. Det meste fungerer ganske bra der, faktisk, hehe.

 

Har lyst på både nye nattbord og lamper over senga, men nå må vi roe ned innkjøp litt. Har brukt et helt bruttonasjonalprodukt på denne leiligheten, føles det som.

Vi hadde opprinnelig en sengegavl, men centimeterne teller på grunn av skråtaket, så vi lot pappa arve den. Er på jakt etter en sengegavl som ikke bygger bak selve sengen, men som bare kan henge på veggen, om dere skjønner hva jeg mener.

Eller jakt og jakt, jeg synes i grunnen soverommet og sengen klarer seg fint uten også. Dessuten skrev jeg vel akkurat over her at jeg skulle roe ned innkjøp. Utrolig hvor glemsk jeg har blitt, gitt.

 

Se! Vi fikk selskap av fullmånen til middagen i dag, – er så glad for utsikten vi har fått her.

Nå er det vel viktigere enn noen gang å sette pris på alle oppmuntringer livet har å by på, som en gedigen fullmåne, til dømes.

Håper du også har øyeblikk med hverdagsmagi❣

 

// Nina

 

Jeg er så lei!

 

Jeg er så lei meg

for at du ikke husker meg

Jeg er så lei meg

for at du ikke bryr deg

Jeg er så lei av å tenke på

at du aldri tenker på meg.

 

 

Du smiler alltid når jeg kommer

Du smiler når jeg gir deg en klem

Du smiler når jeg sier du er pen

Du kikker tomt ut i luften når jeg forteller

Du svarer bare rart når jeg spør

Du ber meg holde kjeft når du er lei

 

Jeg savner deg og at du var her

Jeg vet jo ikke hvor du er

når hjernen forsvinner i et tåkehav

Men jeg vet du elsker meg

Alltid og uansett

 

// Nina

Min store “hemmelighet”!

 

Hver morgen våkner jeg opp til friske blomster på soverommet. Jeg setter dem alltid kaldt om natten så de skal holde lenger.

Koselig å våkne til, og fint å bære dem ned i stua og på kjøkkenet når dagene begynner. Små gleder som gjør noe med humøret.

 

Jeg kan nesten ikke beskrive hvor godt vi trives i leiligheten vår!

Om jeg er borte, gleder jeg meg bare til å komme hjem igjen. Og det er jo kjekt i disse tider når vi helst skal sitte hjemme uansett.

Vi elsker kjøkkenet og kjøleskapet (som fortsatt ikke er helt på plass), koser oss med matlaging ved kjøkkenøya. Har aldri hatt en sånn kjøkkenøy før, jeg. Superpraktisk å kunne bevege seg rundt den, og deilig å ha så god plass på alle sider.

Men det er jo ikke det at vi trives så godt som er min store hemmelighet, ref. overskriften, og mange tenker vel at jeg knapt har en hemmelighet igjen å fortelle, men joda, – det har jeg.

Jeg har de siste månedene aldri her på bloggen fortalt at vi går og venter ett nytt barnebarn, men nå er han her:

KASPER!

Jeg har blitt farmor!

På fredag ble verdens vakreste Kasper født, og jeg kan nesten ikke vente med å få hilst på han!

Heldigvis har sønnen min og hans kjære sendt masse bilder og små filmsnutter på snap, og vi har allerede trykket den vakre skapningen til hjertene våre og ønsker han varmt velkommen til denne verden💙

Jeg er veldig privat når det gjelder barnebarna mine her på bloggen, og derfor har jeg ikke engang sagt noe om at mitt barnebarn nummer fire er på vei.

Men nå som Kasper er født, er det veldig, veldig stas å få lov til å fortelle at jeg har blitt farmor for første gang.

Det er utrolig rørende og vakkert å få barnebarn, så mange følelser og så mye beskytterinstinkt som slår inn.

 

Nå ønsker jeg Korona og de andre, nye muterte vennene hennes dit pepper’n gror. Jeg vil klemme barnebarnet mitt❤

 

Velkommen, Kasper💙

 

// Farmor

 

Vi starter på nytt!

Det var meldt overskya vær i dag, men likevel våkner vi opp til nok en fantastisk dag på setra.

Et bittelite rimlag hadde lagt seg på trærne i løpet av natta, det var enda litt vakrere enn i går.

Småfuglene fikk brødskalker kuttet opp i fine terninger, harepusen hadde akkurat hoppet over tunet, rett i hæla på reven så det ut som.

Det er allerede søndag. Vi vil ikke hjem. Vi vil bare være her og leve det enkle liv i pakt med naturen. Vedfyring, oppvask for hånd, solcellepanel, stearinlys, utedo og dobbeltdyne. Vi elsker det.

Jeg kjente gårsdagens skitur godt på kroppen og visste at Bård hadde lyst på en litt skikkelig treningstur i raskere tempo enn hva jeg klarer, så jeg ble hjemme og ruslet rundt og tok bilder, mens Bård fikk svetta litt i skiløypa.

Skulle gjerne vært med opp til vidda, – det ser helt fantastisk ut. Neste gang…

 

 

Helgen har totalt sett vært blant topp ti her oppe.

Fredag kveld i godstolen og gyngestolen foran peisen, noen glass rødvin, koselig samtale, en tur ut for å se på stjernene, tidlig kveld under dobbeltdyna.

Lørdag med god frokost, skitur, bålpanne og skravlings med hyttenaboene ute, hjemmelaget pizza og Melodi Grand Prix på tv, tidlig kveld under dobbeltdyna.

Søndag med sol og glitrende trær. Skitur på Bård og fotografering på meg. Rydde hytta, vaske opp. Fylle opp med ved. Avreise. Hjem til Heggedal og leiligheten som fortsatt føles ny og fresh.

Huset er tomt, et vaskebyrå kommer på tirsdag, og snart er det overlevering og vår tid som huseiere er også historie.

Føles som vi begynner litt på nytt nå. Gleder meg til fortsettelsen😍

 

God søndag, folkens!

 

// Nina

 

Følg meg gjerne:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Tre måneder siden sist, sa brura

Da var det fredag, og ikke hvilken som helst fredag, heller. Vi har endelig funnet en lomme med mulighet til å reise til Valdres. Hele tre måneder siden sist vi var på setra!

 

Kaldt og vakkert. Snøen knirker, vi har rundt 16 kalde vintergrader, det er stjerneklart og vindstille.

Inne knitrer det i vedovnene og i peisen, stearinlys er tent i hver minste krok, rødvinen er i glasset, tulipaner fra sønnen min og svigerdattera mi er satt i vase, og vi nyter rett og slett stillheten.

Stor kontrast til de siste måneders maraton med flyttesjau. Nå var det godt å senke skuldrene. Her er det ingenting som gjøres. Kjøleskapet passer godt innunder trappa til hemsen her, til og med, hehe.

 

I morgen skal jeg ha på meg ski for første gang denne sesongen. Gleder meg vilt, for det har pleid å gå ganske så fint med ryggen, de derre langrennski-bevegelsene.

Jeg sier bare o’lykke! Så heldige vi er!

Satser på tilsvarende forhold i morgen💖

 

// Nina

Telefonsamtalen

I går var det akkurat to år siden broren min døde brått, 59 år gammel.

 

Jeg kommer aldri til å glemme telefonen som ringte søndag 13.januar.

Vi sto i gangen hjemme hos pappa, jakkene og skoene var på, vi var klare for å kjøre pappa tilbake til Bærum sykehus hvor han var innlagt med alvorlig sykdom, men han hadde hatt permisjon i helgen.

 

Mobilen min ringte. 

“Hei, det er fra hjemmesykepleien. Lars Ove ble funnet bevisstløs hjemme, blodsukkeret hans var på 1,1. Ambulansen kjørte av gårde med han til Drammen sykehus nå”.

 

Resten gikk på autopilot. Vi kjørte pappa tilbake til Bærum. Han måtte være tilbake innen et visst klokkeslett. Han var for syk til å forstå rekkevidden av det vi hadde fått høre. Men jeg forsto at det var alvorlig.

Blodsukker på 1. Hvor lenge har han ligget bevisstløs? Det var et døgn siden forrige hjemmesykepleie-besøk.

 

Jeg hadde snakket med han for to dager siden. Han sa da at han var veldig syk. Jeg hadde hørt det før, tok det ikke veldig ad notam. Skjønte ikke at det var alvor denne gangen. Jeg var bare lei av at han misbrukte pillene sine, drakk alkohol, lot kroppen gå ad undas. Lei av å være den eneste som hjalp pappa med mamma og søsteren min Sidsel.

 

Etter å ha fulgt pappa inn på medisinsk avdeling på Bærum, kjørte Bård og jeg rett til Drammen sykehus. Han var på intensiven.

 

Vi ventet litt, så fikk vi snakke med behandlende lege. Det var alvorlig. Han hadde blodforgiftning, akutt lever- og nyresvikt, indre blødninger. Men de drev livreddende behandling. Mirakler har skjedd før, sa de.

 

Men ikke denne gangen. Dagen etter, 14.januar på kvelden, skrudde legene av alle maskiner. Håpet var ute.

Vi fikk tatt farvel. Han var ikke ved bevissthet, men jeg håper han følte at vi var der, at vi ga han en klem, sa at vi var glad i han. Jeg ba om unnskyldning for at jeg ikke hadde vært der for han.

 

Så har det allerede gått to år. Jeg er glad vi har fått tapet og sorgen av både Lars Ove og Sidsel på avstand.

Pappa greier seg bemerkelsesverdig bra med tanke på hva han har mistet; To barn og kona si (Alzheimer, ikke død) i løpet av veldig, veldig kort tid. I tillegg til at han selv er syk. Han er sterk og fortsatt optimist. Det er beundringsverdig.

 

Jeg har aldri fått snakket med hun som fant broren min bevisstløs den dagen. Jeg er ikke sikker på om det var hun som ringte meg den dagen, eller om det var en kollega av henne. I dagene etterpå var det så mye som skjedde. Så døde søsteren min, og den samtalen jeg gjerne skulle hatt ble det aldri tid til.

Kanskje hadde sykepleieren et behov for å fortelle oss om opplevelsen? Eller var det bare en “vanlig dag på jobben”?

Jeg vet ikke. Men jeg vet at de gjør en veldig viktig samfunnsoppgave, og jeg beundrer alle som gjør disse viktige omsorgstjenestene for de syke og eldre dag ut og dag inn. Tusen takk.

 

// Nina

 

Følg meg gjerne:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

 

Det var bare en “like” som skulle til

 

Jeg kjenner det godt i hjertet om dagen. Kjenner at vi nærmer oss datoene for da Lars Ove og Sidsel gikk bort.

De dukker oftere og oftere opp i tankene igjen, og savnet er enda litt sterkere nå om dagen, på denne tiden av året.

Men jeg lever fint med det. Det har gått straks to år siden de ble borte, og de traumatiske og surrealistiske ukene er ikke like tilstedeværende i bevisstheten som de var ganske lenge etterpå.

 

Men! Det skal det også veldig lite til før alle minnene fra vinteren 2019 strømmer på igjen.

I dag var det noen som hadde trykket “liker” på et par statusoppdateringer jeg hadde skrevet på fjesboka om Sidsel.

Den ene var statusen jeg skrev den dagen hun gikk bort, – den andre var dødsannonsen hennes.

 

 

Det er lenge siden jeg har sett disse innleggene, og jeg kjenner at det røsker ekstra hardt i hjertelomma for savn når jeg kikker godt på bildene av den fineste storesøstra mi.

Alle som har mistet noen kjære vet hva jeg snakker om, tror jeg. Det gjør vondt, og det gjør godt.

Det er vondt å savne dem, og det er godt å ha elsket dem❤

 

Så lite som skal til. En tommel opp på Facebook, en lukt, en sang, en setning, – så veller minnene frem igjen.

Takk du ukjente som trykket og viste medfølelse på Facebook i dag. Det fikk Nina-tårene frem igjen. Det var litt godt å ta seg tid til å la minnene strømme på.

 

En god klem til alle som savner noen i dag❤

 

// Nina