Tilfeldighetene har gjort at to av våre beste vennepar også har hytte i samme område, og på lørdag var vi sammen fra tidlig formiddag til sene kveld i et fantastisk sommervær i denne vakre høstmåneden!
Seriøs jenteskravling og dørkrans-mekking. Trenger ikke mer for å kjenne på feel good-vibbene.
I disse Covid-19 tider kunne vi ikke vært mer heldige med samværet siden vi kunne sitte ute hele tiden.
Vi ble servert de beste blåskjellene jeg noen gang har smakt til lunsj. Himmel, så godt det var! Et måltid jeg aldri kommer til å glemme, tror jeg.
Etter blåskjell fulgte det etter hvert jegergryte på bålpanne, snacks og eplekake. Og vin. Hele dagen lang. Og sang. Masse sang rundt bålet. Mindfullness i praksis, nesten. Mulig vinen burde vært droppa for full uttelling…
Nå er det rett og slett helt ubeskrivelig og klyp-meg-i-armen-flott i fjellheimen. Vi vil jo bare være og være og være.
Takk for denne gang, setra. Du skuffer aldri.
Og så: Svosj! Tilbake til hverdagen!
I dag er det er Den internasjonale Alzheimerdagen, det var Facebook som minnet meg på det.
Jeg fikk opp et tre år gammelt minne fra en episode ved et besøk hos mamma på sykehjemmet. Det er et sterkt minne jeg vil huske til evig tid.
Litt klipp og lim fra minnet på Facebook her:
Det gikk lang tid før jeg hørte henne si det igjen, men i den senere tiden har det faktisk hendt at hun har sagt at hun er glad i meg. Det er godt og vondt å høre det. Godt fordi jeg tror hun glimtvis er litt klar, og så uendelig sårt og vondt fordi sånne sjeldne øyeblikk minner meg på at jeg aldri mer får mamma tilbake.
Sender en god klem i kveld til alle som har mistet noen de er glad i til den grusomme sykdommen❤
Det er noe helt eget å liste seg opp ved morgengry, musestille for ikke å vekke Bård. Famler med dørkroken som aldri henger der den skal i mørket, døren knirker idet jeg lister meg ut med klærne i en bylt under armen.
Litt småkjølig i stua. Fyrer opp. Det er 3 grader ute kl.06:14. Sola skal komme opp over horisonten kl.07:00 i dag, men den vakreste tida er jo før det.
Lister meg ut og forbi soverommet der Bård forhåpentligvis sover fortsatt.
Vi liker å sove med vinduet godt oppe året rundt. Fint å være like på det området, si.
Ute er natt i ferd med å bli dag.
Jeg hører fuglekvitter og en hund som bjeffer langt unna. Sikkert en hund som vil ut på jakt helst i går.
Hadde håpet å få øye på reven som ofte tusler over jordet her, men det er ingen å se. Ikke annet enn fuglene og jeg som lager litt liv på Hellebekksætri i dag.
Det er uansett en hellig time for meg å få sitte ute og bare sanse lyder og lukter, og se morgengryet komme uten å tenke på så mye annet enn her og nå. En ny dag. Uvurderlig.
Himmelen ble ikke så voldsom rød i dag som den kan være noen ganger. Det er litt for mye klarvær, kanskje. Ikke en sky.
Jaja, en time ute på denne fredelige plassen var det verdt å sette på alarmen for. Nå kryper jeg inn under dyna igjen. Heldigvis har vi dobbeldyne, hehe.
I skrivende stund sitter jeg på utedoen. Oppdaterer bloggen i en fei, – sa jeg måtte litt mer enn diddeli-di, så han ikke etterlyser meg de første 5 minuttene, liksom.
Ikke for det. Han har det ikke med å savne meg så innmari fort. Jeg husker godt da jeg med nyoperert skulder klatret opp på en vindskeiv krakk for å kikke inn i vinduet på nabohytta på tunet her for et par år siden.
Krakken velta, og jeg fløy gjennom lufta og landet på nyoperert skulder og en rygg som langt i fra var god. Det gjorde mildt sagt ganske vondt, men kanskje aller mest var jeg redd.
Skulderen var operert 10 dager tidligere, jeg gikk med fatle, og jeg lå i gresset livredd for å røre på meg. Redd for hvor gæærnt det hadde gått
Så jeg begynte å rope. Hyle er kanskje et mer korrekt å si.
Jeg hylte og hylte i sikkert 20 minutter. Jeg visste Bård var inne på setra, 50 meter unna. Men ingen Bård kom.
Bård hører litt dårlig. Han bruker høreapparat, men jeg synes ikke alltid de hjelper. I hvert fall ikke den dagen. I tillegg sto radioen på ganske høyt inne, så lyder ute var nok enda vanskeligere å oppfatte gjennom de 250 år gamle tømmerveggene.
Lang historie kort; Han kom aldri, jeg turte omsider å kreke meg tilbake selv, hverken skulderen eller ryggen er friske den dag i dag, men jeg lever!
Men nå prater jeg meg helt bort.
Tittei fra casa del utedo
Bård har altså enda ikke savnet meg her jeg sitter på utedoen. Jeg skriver litt til.
Dagen har vært blåsete! Vi hadde tenkt oss på tur, men fant ut at det var koseligere å tasse rundt på tunet og fikse litt her og der.
Samle litt stein rundt den nybygde plattingen, den må beises, det blir neste år.
Plukke litt naturmaterialer til morgendagens kranslaging var kos.
Og ikke minst pynte foran inngangspartiet. Det ble så fint, om jeg må si det selv!
Noen edle dråper i solveggen satte et midlertidig punktum for en superfin dag!
Det hjalp også godt for samvittigheten å ringe hjem til faderen som hadde hatt en fin dag med utepils i sola i Heggedal i ettermiddag.
Livet smiler akkurat nå😍
P.S. Jeg er kald på rompa. Sitter fortsatt på utedoen… Goood helg!
Vi satt ute med et glass rødvin da vi kom opp til setra i går kveld, og plutselig ser vi en “fotballspiller” på himmelen. Uten ball, riktignok. Men noen spillere er best uten ball, har jeg hørt. Ser du det samme som oss?
Det var, som alltid, magisk å komme opp hit i går kveld. Skuldrene senkes umiddelbart, jeg går bare rundt på tunet og snuser inn lufta som en jaktivrig fuglehund, kommer med små gledesutbrudd over hvor fint det er, gliset går nesten trill rundt og jeg må klype meg litt i armen for at vi er så heldige som får være her.
Enkel kveldskos🧡
I dag blåser det ganske kraftig. Vi hadde tenkt oss på tur opp i fjellet, men mulig vi må revurdere. Det kommer voldsomme kast innimellom.
Mens vi vurderer vær og vind, tusler vi rundt i tøflene våre, spiser sen frokost, rydder litt i gamle magasiner, tørker litt støv, hører på radio, nusser litt, får tid til å være kjærester. Det er godt. Veldig godt.
Fin fredag til dere! Det ser ut til å bli en fantastisk helg for veldig mange værmessig!
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte over at jeg har fått en forespørsel om å si noe om den O’ så store kjærligheten, for det er i hvert fall ikke noe å skryte av at jeg er gift for tredje gang…
Men jeg har da litt erfaring på området, er åpen som en bok, og har kanskje etter hvert opparbeidet meg litt kunnskap om hva man kan gjøre for å bevare gløden i forholdet.
Noen, ære være dem for det, har den kunnskapen i blodet allerede etter sitt første “ja” foran presten eller en annen person med vigselsrett. Antakelig er de simpelthen født sånn, heldiggriser.
Mens andre, som Bård og meg, vi trenger flere forsøk. Nå føler jeg at jeg har landa trygt og godt sammen med Bård. Det har ikke bare vært fryd og gammen. Vi har stått i noen stormer, og noen dager har vært alt annet enn harmoni og pur glede. Likevel står vi støtt sammen i dag, og det er en trygghet som er god å kjenne på.
Er det noe jeg kan “skryte” på meg, er det at jeg aldri har gitt opp håpet om evig kjærlighet, og at jeg aldri har vært redd for å våge selv om jeg har visst at jeg kunne tape.
Så kanskje er det litt sånt vi skal prate om, journalisten og jeg. Om ikke å gi opp håpet. At det er noen for alle der ute…
Neste fredag kommer altså en journalist og fotograf hjem til oss. Hvem skulle trudd det? Nina på glanset papir, liksom?!
Helgen skal gå til å prate om kjærlighetens uransakelige veier med den fine mannen min på det vakreste sted på jord, for nå er vi på vei til seters i nydelig høstvær!
Kjærlighet
Hvis jeg kunne reist hvor som helst i hele verden ville jeg blitt hos deg
Måtte tenke litt etter å ha fått en henvendelse fra en journalist i et ukeblad om å la meg intervjue om kjærligheten og hvorfor jeg aldri har gitt opp håpet om den evige kjærligheten etter flere brudd og ekteskap bak meg. Les gårsdagens innlegg her: Noen vil intervjue meg! Meg???
Skal jeg, som har feila og mislyktes flere ganger liksom kunne si noe om det?
Ja! Det kan jeg. Jeg har gjort meg mange tanker om kjærligheten opp gjennom åra, jeg vet hvorfor jeg har turt å satse gang på gang, og jeg vet også litt bedre nå hva som skal til for å holde liv i glørne i et kjærlighetsforhold og hva som er viktig og ikke viktig å fokusere på.
Så nå har jeg sendt en mail tilbake til journalisten og sagt at jeg er klar for å åpne opp om mine tanker rundt den o’ så store kjærligheten!
Det kribler litt ekstra i magen nå, det må innrømmes. Samtidig kjenner jeg at jeg blir glad inni meg. Det skjer jo ikke så mye spennende i denne damas liv til vanlig, – nå får også jeg noe “å skrive hjem om”, hehe.
Det mest spennende som har skjedd i dag, foruten mitt JA til et ukeblad og tankefeltterapi på Lørenskog, er at Monsteraen min som jeg tok stikling av for noen uker siden, nå begynner å komme med skikkelige røtter!
Har aldri tatt stikling av grønne planter før, så dette er skikkelig gøy!
Jeg vet ikke om jeg har plass til så mange flere planter enn de jeg allerede har i leiligheten vi skal flytte til, så det er mulig denne stiklingen må gis bort til noen som ønsker seg en Monstera. Jeg har allerede et par kandidater i hodet.
Kult å skape noe, å se at det man prøver på, lykkes. Det er ikke akkurat rakettforskning, men du og du, så morsomt!
Har også bakt grove pizzasnurrer til barnebarna som de kan ha med i nistepakka i barnehagen og på skolen. Super-bestemora fornekter seg ikke, si! Må skryte litt da det faktisk er evigheter siden jeg har hatt så mye overskudd som nå. Fint å føle seg litt nyttig 🙂
Den første dagen i uka er som regel synonymt med besøk hos mamma på Solgården sammen med pappa. Jeg har litt dårlig samvittighet for at vi nesten aldri er på besøk i helgene. Men det handler om å ta vare på seg selv og de nærmeste rundt meg. Kanskje handler det aller mest om å ta vare på ekteskapet mitt nå som barna våre er voksne og lever sine egne liv.
Som et relativt ferskt kjærestepar, det er åtte år siden vi fant ut at dette kunne være noe å bygge videre på, er vi heldigvis fortsatt rimelig forelska og vi liker å dele tid med hverandre.
Og i og med at vi begge er erfarne ektefolk som hele tre ganger har lovet å elske og ære den vi til enhver tid har hatt ved vår side, så har vi omsider lært at forhold må jobbes med om det skal vare.
Derfor er helgene dyrebare for oss. Vi ønsker å bruke dem til noe som gir oss næring, det være seg hyttetur, båttur, hagejobbing, tid med venner, skogstur eller shopping. Gjerne litt av alt.
Å besøke mamma gir ikke næring til annet enn den dårlige samvittigheten. Å besøke mamma stjeler energi. Sånn føles det. Det er innmari brutalt å si det, men det er sannheten. Jeg kan ikke lyve og påstå at jeg synes det er så forfriskende å besøke mamma. For det er ikke sant. Noen besøk er gode i noen få minutter. Hun kan si hun er glad i meg og at jeg har fine sko. Men vi snakker om 5 gode minutter og 55 triste og energitappende minutter. Jeg savner tida før korona da vi kunne sitte i fellesstua og ha flere å snakke med. Både beboere og pleiere. Samtalen går litt trått inne på rommet til mamma…
En psykolog jeg gikk og snakket med en i periode for å rydde opp i alle tanker og følelser som toppet seg da livet var på sitt aller tøffeste, rådet meg også til å begrense besøkene hos mamma til 1-2 ganger pr.uke.
Jeg er der minst to ganger, det blir som oftest tre ganger i uka. Og det blir som regel i ukedagene. Mamma vet jo ikke hvilken dag, måned eller hvilket år det er likevel, så jeg må slutte å få dårlig samvittighet for at jeg ikke er der på en lørdag eller søndag.
Jeg må for egen del prøve å gripe hver dag før den flakser av gårde uten annet innhold enn besøk på Solgården og å ha pappa på middag og å håndtere smertene på en best mulig måte. Det gjør jeg ved å lage meg innholdsrike dager, som tilfører dagen noe ekstra. Jeg har blitt bedre på å håndtere smertene nå. De er ikke borte, men jeg takler dem bedre. Jeg aner ikke hvorfor, men lurer på om det har noe med tankefeltterapien jeg går til om dagen. Jeg puster med magen og gjør øvelser som slipper stresset jeg bærer på ut av kroppen.
Uansett grunn, – jeg klager ikke! Det tror jeg ikke de rundt meg gjør heller. Det er merkbart hvor mye lettere til sinns jeg er om dagen.
Gode vibber i lufta får gjerne flere gode ting til å skje, og i dag fikk jeg en hyggelig mail fra noen som ønsker å intervjue meg om min evige tro på kjærligheten og hva jeg har lært om meg selv og relasjoner gjennom tidligere brudd. Artikkelen skal så publiseres på trykk i et magasin med både bilder og tekst. Det var dette blogginnlegget: Du er vinden journalisten leste og som gjorde at hun ville snakke mer med meg.
Jeg har ikke svart ja enda. Må snakke med Bård om det. Selv om jeg er så åpen som jeg er på bloggen min, så er det liksom noe helt annet å komme på trykk på ekte papir i en ekte reportasje liksom. Og har jeg rett til å uttale meg om kjærligheten, jeg som har feila så mange ganger? Må tenke litt på den. Og så vet jeg ikke hva jeg skal ha på meg. Det skaper jo også hodebry. Har ikke klær, vettu.
Sånn går dagene for tida. Litt Alzheimer, litt kjærlighet, litt media, litt smerter og litt tanker. Livet er fint, tross alt.
// Nina
Pst. Så du den fine høstkransen jeg lagde i går eller? Morsomt, billig og enkelt :)Les her.
Det har ikke vært så mange tårevåte innlegg fra meg de siste dagene (ikke for meg, i hvert fall), og jeg må jo si at det er godt å ikke gå og tenke triste tanker så altfor ofte.
Jeg kjente det sved litt bak øynene noen sekunder i dag tidlig, da det dukket opp et 6 år gammelt minne på Facebook om at søsteren min Sidsel, som døde i februar, skulle komme på middag den dagen. Jeg hadde postet et barndomsbilde av henne, og med det bildet fremkalles mange, mange minner.
Mine nydelige storesøster.
Å vokse opp i en familie der et av barna har spesielle behov er… i mangel av et annet ord, spesielt, rett og slett.
Jeg tror ingen som lever i en litt annerledes familie er uenige i det, selv om man prøver å tilrettelegge en så normal hverdag som mulig.
Heldigvis går verden fremover. Da Sidsel ble født for 56 år siden, i 1963, var det vanlig å “gjemme” bort disse “idiotene/åndssvake” på institusjon. Det fantes ingen tilbud der de kunne integreres i barnehager og skoler med såkalte “normale” barn.
Sidsel var hjemme de første barneårene, og begynte så på Emma Hjorth i Bærum. Det var Norges største institusjon for psykisk utviklingshemmede, etablert på begynnelsen av 1900-tallet.
Det handlet ikke om å gjemme henne bort for mine foreldre. Sidsel var fremme i lyset fra den dagen hun ble født. Jeg antar at idéen var at hun skulle utvikle seg, lære mer språk, være mer med andre barn, bli stimulert. Hun bodde der i ukedagene, var hjemme i helgene.
Jeg ble vel født omtrent samtidig som Sidsel dro til Emma Hjorth, det kan godt hende at mamma også trengte litt avlastning. Pappa var pilot og mye borte i perioder.
I pleiereglementet som ble skrevet ved oppstarten av institusjonen sto det (klippet fra Wikipedia):
«Det er personalets plikt å paase at hvert barn får fuldt ut tilstrækkelig mat servert på en appetitelig maate, samt at skjære op for og hjælpe dem, som ikke kan spise alene. Likeledes er det forbudt å tildele barna nogen som helst straf». Og videre: «Barnene må aldrig være uten tilsyn». Og «det er personalets plikt og iagtta og studere hvert barns eiendommeligheter og deretter at avpasse lek og beskjæftigelse. I det hele tatt må personalets første og siste tanke være at stele godt med og hygge for barnene, saaledes at deres tilværelse kan bli saa lys som mulig.» Det fortelles om turer, små selskaper, sangleker, 17. mai og julefeiring. Jeg husker vagt en 17.mai der, et fjernt minne som jeg er usikker på om er fint eller vondt.
Jeg vet ikke helt hvor lenge Sidsel var på Emma Hjorth, men én dag da hun skulle kjøres tilbake etter en helg hjemme, stoppet hun opp i gangen foran utgangsdøren, satte den lille kofferten fra seg ned på gulvet, la hendene i siden, kikket litt morskt opp på pappa og sa: “Hvorfor kan ikke jeg få være hjemme sånn som Nina og Lars Ove?”
Pappa skjønte at Sidsel mente alvor. Sidsel dro aldri tilbake til Emma Hjorth igjen.
Hverdag, Hjemme, Sammen.
Deretter fulgte flere hjemmeboende år for Sidsel. Heldigvis hadde det dukket opp flere tilbud for psykisk utviklingshemmede mens hun var på Emma Hjorth, og Sidsel hadde fine år på Leikvoll skole og dagsenter i Asker, et dagsenter for mange fine barn med stjerner i øynene, smil fulle av glede og en tilstedeværelse i nuet som vi andre kan misunne dem.
På 80-tallet ble det i mange kommuner jobbet for mer integrering av barn med funksjonsvansker, og det ble opprettet flere og flere spesialklasser på vanlige skoler. Institusjoner ble lagt ned, barn som Sidsel fikk gå på vanlige skoler og de fikk også endelig kjenne på at de var en del av samfunnet på lik linje med deg og meg. At de betyr noe. At de blir sett. At de er mennesker, akkurat som deg og meg.
Sidsel fortsatte sin “utdannelse” på videregående skole, på husmorskole, på tre ulike folkehøyskoler og til sist ut i jobb på Asker Produkt i Asker kommune. Hun fikk egen bolig. Sidsel hørte til.
Jeg lærte masse om å vise følelser ved å vokse opp side om side med Sidsel. Hun hadde følelsene utapå. Sinne og glede, spilte ingen rolle. Vi var aldri i tvil om hvordan hun hadde det. Hun levde et fantastisk rikt og godt liv med masse kjærlighet rundt seg.
Det ble bare litt for kort.
Så mye latter vi har delt 🙂
Avslutter med et aldri så lite gledeshyl. Se hva som har kommet i blomsterbutikken😍:
Jeg elsker amaryllis! Prosessen fra løk til blomst er så fascinerende å følge med på. Her kommer det blomster om 3-5 uker, avhengig av hvor lyst jeg setter den. Et snev av julestemning kom smygende nå 🙂
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å scrolle helt ned på denne siden. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg)
Setting: Torsdag formiddag i bygda mi. På den lokale kaféen bye & bekk.
Stemningen: Lun. Småprat rundt bordene. Kaffe og croissant. Det regner ute. Nå igjen.
Tanker: Godt med et sceneskifte, jeg sitter og ligger mye hjemme i hverdagen. Bortsett fra når jeg er på Solgården sykehjem og besøker mamma sammen med pappa. Tidligere var jeg der 4-5 dager i uka. Nå blir det som regel 3. Selv det føles for ofte. Det hender jeg kutter ned på tiden jeg må være der ved å kjøre pappa dit først, for så å gjøre noen ærend, og så kjøre opp igjen og være der en times tid.
Pappa vil gjerne være lenger. Han sliter med dårlig samvittighet når han ikke er der. Det gjør jeg også. Men jeg øver meg på å ikke ha det. Hun husker jo ikke likevel. Når vi var der sist. Hvor lenge vi var. Men hun kjenner oss igjen fortsatt. Pappa og meg. Andre besøkende sier at de tror hun husker hvem de er, men jeg tror ikke det. Hun bare later som. Der er hun en mester, mammaen min. Å lage seg en fasade. Til og med når hun er rammet av Alzheimer.
I alle, alle år har fasade vært viktig for henne. Alt måtte være perfekt. Da var det kanskje ironisk at hun fikk en datter med Downs syndrom, og man skulle kanskje tro at hun ikke ville takle det. At det ville ødelegge imaget av det perfekte livet hun levde. Men den sterke mammaen min, hun taklet det. Veldig, veldig bra, selvfølgelig. Hun valgte å skyve Sidsel foran seg, løfte henne frem, hun skulle synes. Ikke gjemmes bort. Sidsel var alltid velkledd. Mamma la opp og sydde om klærne hennes.
Så kom Alzheimer og hun sluttet å bry seg om Sidsels klær og om seg selv. Men hun holder fortsatt på fasaden når det kommer “fremmede” på besøk.
Hun smiler sitt vakreste smil mens hjernen roper om hjelp: “Hvem i all verden er de menneskene der?”
