Mamma har fått vaksinen!

Mamma ble vaksinert i dag!

“Hurra” eller “Hjeeelp”?

 

Jeg håper og tror det er en stor grunn til å rope HURRA!

Ble litt skeptisk da jeg leste i går at to personer har dødd etter at de hadde fått vaksinen, men det er jo de eldste og de svakeste som får den først, så jeg tenker at dødsfallene har en naturlig forklaring. At det ikke er vaksinen sin skyld.

Eller er det sånn at man får litt covid 19-virus fra vaksinen, og at de svakeste ikke tåler et bittelite snev av den en gang? Hmmm…

 

Krysser fingre for at vaksinen er trygg, at flest mulig velger å la seg vaksinere, sånn at samfunnet snart blir normalt igjen.

For nå synes jeg det har blitt litt ille atter en gang.

 

Pappa har et dagsentertilbud én gang i uka. Hver torsdag blir han hentet med taxi, kjørt til dagsenteret, får stor og fin frokost, har hyggelig samvær, trimmer litt, får nydelig lunsj/middag, og blir så kjørt hjem igjen.

Han stortrives der og ser frem til hver gang han skal dit. Jeg også. Det er min fridag på en måte.

 

På grunn av jul og nyttår har han ikke vært der på tre uker. Han har snakket om og gledet seg til 7.januar helt siden 18.desember.

I dag fikk han telefon om at det ikke blir noe dagsentertilbud i morgen på grunn av oppblomstringen av korona. De tar ikke sjansen på å la eldre mennesker komme dit og risikere å bli smittet.

Jeg forstår det. Men samtidig blir jeg så inderlig lei meg på de eldres vegne! Ensomheten blir enda større, hverdagene enda tyngre.

 

Eldre har også en psykisk helse. 

 

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen:

Er det virkelig verdt å isolere de eldre på denne måten den siste tiden de har igjen på denne jorda? Nå risikerer de å dø av ensomhet i stedet.

Kanskje kunne man klart å opprettholde et tilbud til de eldre om man hadde nok ressurser til å gjennomføre samvær på en forsvarlig og trygg måte.

Nå er det bare trist…

Måtte vaksineringen gå fort og smertefritt for seg så våre eldste kan få livene sine tilbake.

 

// Nina

Tidenes dårligste unnskyldning

Det går litt trått med nyttårsforsettene.

Ikke så rart, egentlig. Jeg har glemt å lage meg noen.

Men om jeg hadde laget meg noen, så hadde det nok garantert handlet om mer bevegelse og trim. Og mer tålmodighet.

 

Nå om dagen er jeg veldig utålmodig. Husker dere drømmekjøleskapet vi har bestilt? Du kan se bilde av det i innlegget her: Ønskedrømmer for leiligheten

Vi bestilte det 23.oktober, og det har enda ikke kommet!

Tror jeg holder på å bli sprø! Først og fremst fordi det har vært utrolig dårlig kundeservice fra der vi bestilte det. Dessverre er det ingen andre (som jeg vet om), som kan levere akkurat dette kjøleskapet, så vi har liksom bare vært prisgitt dette firmaet som jeg nylig fant ut befinner seg i Sverige.

Hver gang jeg har ringt, har jeg ringt et Oslo-nummer, men tydeligvis blir man koblet videre til Sverige.

Nå har vi fått bekreftet at kjøleskapet kom fra Italia til Sverige allerede 18.desember, men pga fortolling og juleferie hos tollerne, så blir det ikke sendt til Norge før førstkommende fredag(!).

Og så tar det vel noen dager før PostNord får levert.

 

Dette ble en lang utredning på hvorfor jeg ikke kommer i gang med nyttårsforsettene jeg ikke har. Men altså, – jeg holder på å bli sprø uten det kjøleskapet fordi vi ikke har plass i kjøleskapet til nyttårsforsett-mat.

Du vet, – masse grønt, magert og sunt.

Vi har fått låne et kjøleskap av venner, – tusen takk for det, – men det er litt lite. Blir ikke inspirert når jeg ikke kan handle skikkelig inn med nyttårsforsett-mat.

 

Jepp. Verdens dårligste unnskyldning.

Hva er din?😅

 

Men uti neste uke en gang,  – DA kommer kjøleskapet, og DA skal det bli fylt opp med all verdens digge grønnsaker, og nyttårsforsettene jeg ikke har, skal bli satt ut i livet!

Ellers koser jeg meg glugg i leiligheten. Jeg våknet med litt sår hals og tungt hode i dag tidlig. Tok meg en kopp kaffe og litt grapefrukt (med sukker, så klart) og satt og kikka ut på utsikten fra sofakroken.

Liker å se litt ut på det “urbane Heggedal. Ser frem til at Heggedal Torg blir helt ferdig og at det kommer ulike forretninger på gateplan her, at det blir litt liv rundt hushjørnene.

Om 8 dager åpner Kiwi i kjelleren under oss, en heistur unna bare. Trenger egentlig ikke kjøleskap, når jeg tenker meg om.

 

Men vi trenger noe å sitte på i loftsstua!

Daybeden har blitt solgt og skal til Bergen til helgen.

Jeg elsker fargen på daybeden, fargen på veggen ble valgt utfra den, og nå sliter jeg veldig med å finne noe praktisk, typ hjørnesovesofa i en like lekker farge. Hvorfor er nesten alle hjørnesovesofaer i en eller annen gråfarge? Vil ikke ha grå sofa! Og jeg vil ha noe med én gang, ikke vente 8-10 uker.

Forslag mottas med takk! Hvilken farge kan passe til veggene her? (fargen heter Impression fra Jotun).

Den grønne her er jo perfekt…

Fin onsdag til deg fra meg!

 

// Nina

Byttet hovedbildet på bloggen

Veldig, veldig rart å fjerne bildet av meg og Sidsel fra headingen til bloggen min.

Bildet der hun kysser meg på pannen er et minne fra et besøk hos henne som jeg husker veldig godt.

Det er et bilde som fyller meg med kjærlighet og varme tanker for søsteren min hver eneste gang jeg ser på det.

Men det er på tide å gå videre må.

Bloggen min startet jo opp mye pga alt som skjedde så fort i begynnelsen av 2019.

Det er nå to år siden. Sorgen og savnet har fått nye farger. Fremdeles tenker jeg på søsknene mine hver eneste dag, men tårene kommer sjeldnere, jeg kan prate om dem uten at tårene sprenger på, det er lettere å legge den til side.

Det føles godt. Lettere å puste når sorgen er lettere å bære.

 

Så derfor er Sidsel borte fra headingen. Men hun kommer garantert til å dukke opp i bloggen med jevne mellomrom. Sidsel er tross alt det mennesket som har formet meg mest her i livet, tror jeg.

Hun er med meg i hjertet, overalt og hele tiden❤

 

// Nina

Året det var så bratt

Så bredt smiler jeg når gubben klyper meg på rumpa. Og når sola skinner. Og når snøen knirker når vi går på tur.

Finfin dag i dag! Deilig slutt på juleferien her i heimen!

Mitt yngste barnebarn, Henrik, fyller 2 år i dag. På grunn av korona blir det ikke tradisjonell feiring med hele familien i år, men vi har facetima med jubilanten og han er strålende fornøyd med gaver, akeføre ute og kake hjemme.

 

Henriks fødsel i 2019 var starten på et dramatisk år for vår familie.

Bare noen dager gammel ble han innlagt med store pusteproblemer samtidig som pappa var akutt innlagt med blodplateverdi på 0 og min bror Lars Ove døde uventet. Drøye tre uker senere dør også søsteren min etter en uke med lungebetennelse.

Les mer her om du vil: Som små himmelbrev til søsknene mine eller her: Ingen var så god som du❤

 

Midt oppi alt gikk jeg allerede til psykolog for å lære meg å takle smertene mine og å bearbeide sorgen over mammas Alzheimer og belastningen med å ha så mange i familien som trengte meg over så mange år. Da alle døde samtidig, var det greit å fortsette litt til hos psykologen…

 

Jeg prøvde også å begynne å jobbe litt midt oppi suppa. Det gikk jo dårlig, selvfølgelig. Om noe noen gang har hatt dårlig timing, så var det forsøket på å komme tilbake i jobb i januar/februar 2019. Men det var koselig å se kollegaene mine, i det minste❤

 

Så dør barnebarna mine sin farmor veldig brått og uventet i april, så altfor ung. En tremenning av meg dør i et snøskred i USA bare 47 år gammel. Året 2019 ender med at barna mine mister farmoren sin og jeg mister en kjær onkel på årets siste dag.

Så for oss som familie var vel 2019 verre enn 2020. Men jeg kjenner det likevel er godt å skrive 2021 i boka nå.

Forhåpentligvis betyr 2021 mange gleder, gode opplevelser og varme klemmer for oss alle sammen.

 

Dagen i dag forsterket i hvert fall optimismen for året som kommer. Sol og blå himmel gjør noe med deg.

Vi stortrives i ny leilighet. Her blir det godt å bli gammel, tror jeg.

I hvert fall om gubben fortsetter å klype meg godmodig i rumpa på tur.😍

Kistefossdammen i Heggedal.

Ettermiddagens utsikt fra kjøkkenet.

 

Gode tanker fra meg til deg. Ha en fin ukestart og ta vare!

 

// Nina

 

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

 

Det er DU som er opptatt av vekt, ikke jeg!

I dag fikk jeg en melding på Messenger fra en som var litt lei seg for mitt fokus på mat og kalorier.

Hen mente det bare var å gjøre litt justeringer underveis, kutte ut et måltid om dagen, for eksempel, og så ville man i løpet av kort tid passe inn i buksa som begynte å bli for trang igjen.

 

Jeg er veldig glad i vedkommende som skrev til meg i beste mening, og jeg ble langt ifra fornærmet over meldingen. Dette er på ingen måte et svar til vedkommende. Hen har fått svar allerede.

Men det fikk meg til å tenke litt. Og det som slo meg da hen skrev disse ordene, var først og fremst hvor fort gjort det er å mistolke/misforstå det skrevne ord.

Dere som leser bloggen min, tolker gjerne det jeg skriver utifra deres eget ståsted. Og for vedkommende som skrev til meg i dag virker det kanskje som jeg er veldig opptatt av vekta og kroppsfasongen min fordi jeg innimellom har en slengbemerkning rundt vekta mi som at f.eks bukseknappen røyk.

Jeg skrev også mye om temaet da jeg for et år siden helt skulle slutte med sukker og mel.

Og ja, jeg er jo opptatt av det. Som ganske mange andre, vil jeg tro.

Noen dager føler jeg meg helt på topp, til og med dritsexy. Andre dager ikke. Skikkelig mislykka.

 

Men de fleste dager føler jeg meg helt grei ift vekta mi. Jeg spiser normalt, for det meste relativt sunt hver dag. Men jeg har en tendens til å overdrive når jeg først har en sjokolade foran meg. Spiser aldri bare halve. Må ha hele. Akkurat som mange andre også gjør. Eller klementiner. Jeg spiser aldri bare én. Gi meg fem, takk.

 

Jeg også vet at om jeg spiser mindre enn jeg forbruker, så vil jeg gå ned i vekt. Jeg har gjort det drøssevis av ganger. Funka fint hver eneste gang.

Forskjellen på oss jojo-slankere og dere andre som bare justerer litt en periode, er hodet. Noe oppi hodet deres virker på en helt annen måte enn oppi hodet mitt.

 

Det er nemlig DERE som tenker på vekta hele tiden. Ikke jeg.

Det er DERE som fokuserer på mat 24/7. Ikke jeg.

 

Det er derfor DU er slank og JEG er overvektig.

 

Om jeg hadde hatt fokus på mat og kalorier hele tiden, justert litt her og der, titt og ofte, så hadde jeg ikke sett ut som jeg gjør med noen kilo for mye.

Jeg glemmer nemlig å fokusere på inntaket mitt. Jeg er happy go lucky, – tenker “skitt la gå, i morgen er en ny dag”.

 

Og det er jo alltid en morgendag, ikke sant?

“I morgon, i morgon, men ikkje i dag
I dag, nei i dag gjer eg ikkje det slag!
I dag vil eg liggja på ryggen å sjå
På lerka som svingar seg høgt i det blå!”

Så kjære deg som bare vil meg vel:

Jeg har det fint, jeg går ikke rundt og tenker på vekta mi hele tida. Burde nok gjort det, men har litt annet å tenke på😅

 

God lørdag! Jeg koser meg med et glass vin, litt manchego og oliven. Hjemmelaget pizza er på gang.

I morgen er det en ny dag😉👍

 

// Nina

P.S. Noen feiltolker nok dette innlegget også. Skjønner det ikke alltid er så lett i vite hva jeg tenker😉 Men det er greit👍

Optimist!

Vårlige tulipaner har fått plass på salongbordet mens noen små, tøysete nisser prøver å gjemme seg i vinduskarmen bak sofaen.

Lurer ikke meg. I dag skal de få legge seg ned sammen med noen andre nissehoder, engler og stjerner helt til neste desember.

Restene av julas godterier og snacks står i skåler. Dessverre finnes det mer i kjøkkenskapet. Men akkurat nå, rett etter at frokosten er inntatt, så frister det ikke i det hele tatt.

Blir verre når søtsuget siger på etter middag mandag kl.18, si. Bør ha en plan klar. Visualisere bilder i hodet om at jeg ikke spiser sjokolade men tar en kopp te i stedet, kanskje?

 

Det sitter i hodet. Det funker ofte bra. Må bare være litt føre vár, være på hugget.

Jada, tror 2021 skal gå fint jeg, altså. Er fortsatt ikke der jeg var på denne tiden for akkurat et år siden, så dette skal gå bra, Nina.

Greit å snakke høyt til seg selv. Virkeliggjøre tankene, være bevisst.

Farvel julepynt! Det har vært betydelig mindre av dere de siste årene. Før var det 10-15 kasser med nisser, ikke et rom fikk stå nissetomt. Det er en svunnen tid, bare et fjernt minne. Nå orker jeg ikke mer. Less is more. Ække tull en gang.

 

De første dagene i 2021 har gått i salg på Finn.

Vår fantastiske daybed skal ta turen til Bergen, faktisk!

Et vitrineskap skal til Østfold, og noen senger får nye eiere i Tofte på Hurum.

Et fryseskap skal til Skjetten.

 

Oppe i gamle huset står det igjen noen pappesker som jeg vil at ungene skal se på før jeg gir det til gjenbruk eller prøver å selge det. Litt nostalgi i noen av tingene. Barndomsminner, kanskje.

Tviler på at de vil ha, men da har de i det minste fått muligheten til å velge.

 

Ellers kjenner jeg på ganske mye forventninger til året som skal komme. Jeg er litt optimist, tror det kan bli et fint år etter hvert. Håper så inderlig på det. Yes!

Stå deg vel, som en bloggvenn http://Mettejosteinsdatter.blogg.no/ ofte skriver. Stå deg vel. Liker uttrykket.

 

Stå deg vel og ha en fin lørdag!

 

// Nina

Årskavalkade med variert innhold

Hei 2021!

Jeg er spent på hva du har i vente for oss! Mye kan vi påvirke selv, men jammen har vi lært det siste året at normalen fort kan snu og at vi brått har blitt prisgitt en pandemis ulumskheter på sin ferd rundt på kloden vår.

 

Gårsdagens nyttårsfeiring var kjempekoselig. Pappa holdt ut til over midnatt, maten var kjempegod, og min første karamellpudding ever ble perfekt!

Koselig kveld og natt med vennene våre, nok vin ble inntatt, sløv dag i dag. Nyttårshopprenn og nyttårskonserten på TV. Trygg og velkjent start på et nytt år.

I dag har jeg lest gjennom bloggen min fra det siste året. Noen triste og noen glade innlegg.

Tenker jeg er ganske heldig som har en dagbok fra livet mitt det siste halvannet året. Hadde nok ikke skrevet det ned om jeg ikke hadde delt det med andre. Litt rart siden jeg skriver mye privat, men jeg deler jo gjerne, jeg. Synes ikke det er så farlig.

 

Tenkte jeg ville dele mine mest leste innlegg det siste året med dere.

JANUAR 2020

Det vanskelige innlegget

Dette innlegget blottlegger mange av mine følelser rundt det å være kronisk syk, motta arbeidsavklaringspenger, ikke kunne bidra i samfunnet.

 

FEBRUAR 2020

Ingen var så god som du❤

9.februar. Datoen da søsteren min Sidsel døde. Kan ikke lese dette uten at tårene presser på, samtidig som smilet og latteren sitter løst.

 

MARS 2020

Jeg lever!

Jeg hadde ikke blogget på en stund. Covid-19 inntok landet, sykehjemmet ble stengt og jeg syntes ærlig talt at det var deilig med en pause fra å måtte besøke mamma på sykehjemmet.

 

APRIL 2020

Jeg blogget ikke i det helt tatt! Lang pause de lux.

 

MAI 2020

Hussalg, mammasavn og koronakropp

Vi startet prosessen med hussalget, jeg savnet å klemme på mamma’n min, og jeg prøvde å holde koronakroppen på avstand. Det gikk fint en stund.

 

 

JUNI 2020

Et godt liv er bedre enn et ensomt liv

Å leve isolert med denne pandemien for de eldre… Er det verdt det? Skal man kanskje leve mens man gjør det? Jeg har noen tanker rundt dilemmaet om å beskytte de eldre eller slippe mer opp.

 

JULI 2020

Hvor er du, mamma?

Faens dritt-Alzheimer. Jeg skriver om hvor vondt det er å miste mamma selv om hun fortsatt er her. Hvordan jeg tenker at det beste kanskje hadde vært om hun fikk slippe nå, for det er jo ikke noe liv å bare sitte der…

 

AUGUST 2020

Svar på MR

Hofteproblemer, gitt.

 

SEPTEMBER 2020

Noen vil intervjue meg! Meg???

Ja! Tenk! Jeg ble intervjuet av Norges største ukeblad! Venter fortsatt på at artikkelen skal komme på trykk, da. Kanskje kommer den rundt Valentinsdagen, siden jeg snakker om å ha truffet den store kjærligheten? Morsom opplevelse 🙂

 

OKTOBER 2020

Når mutter’n flørter med fatter’n

Mitt desidert mest leste og delte innlegg!

Over 1000 ganger ble innlegget delt. Det er mitt korteste innlegg noensinne også, så klikk deg inn og les. Fort gjort, og en koselig historie.

 

NOVEMBER 2020

Du ser helt jævlig ut!

Da min sjarmerende mor snakket rett fra levra…

 

DESEMBER 2020

Stemningsrapport fra ny leilighet

Endelig! Vi har flyttet inn!

 

God fredag og ta vare❤

 

// Nina