På fredag fulgte vi onkelen min på hans siste reise i en vakker og sterk bisettelse.
Det fine og litt triste med sånne bisettelser er at vi lærer å kjenne personen som har gått bort enda litt bedre, og så er det trist fordi savnet forsterkes i en sånn setting.
Og så det vanskeligste etterpå, når kisten er båret ut i bilen og de etterlatte står igjen når den kjører av sted, og så skal vi ikke få lov til å klemme hverandre en gang…
Tidligere på fredagen hadde vi overlevering av huset vårt til de nye eierne. Nå er huset et tilbakelagt kapittel, og det gikk opp for meg at jeg nå ikke kan dra dit akkurat når jeg vil. Veldig vemodig. Vi har hatt over 7 år i det huset. Sju lykkelige år og et drøss med gode minner.
De nye eierne er fine folk som var veldig happy for å flytte inn, så jeg håper veldig at de vil trives og får det fint i Heggedal.
Så det var altså to farvel på fredag. To veldig ulike farvel. Jeg lyser fred over min onkels minne.
I dag er det farvel til januar, i morgen: Hei februar!
Fytti, så kaldt! Men O’ så vakkert det er om dagen!
Det er mye hjemmekontor på Bårdis om dagen. Uvant for han som har vært mye på jobb tross pandemien, men kanskje mest en utfordring for meg som er vant til, og helt avhengig av, alenetid.
Og med rødt nivå på videregående skole, er Julie også en del hjemme.
Vi har fått det til å fungere ganske greit. Ingen har slått hverandre ned eller rivd av seg håret enda.
I dag fikk jeg med meg Bårdis ut på en luftetur på Gjellumvannet i lunsjpausen hans.
Plukket med meg stivfrosne strå som er umulig å få tak i når det ikke er is utpå der. De er så fine!
I løpet av dagen i går og i dag har jeg også klart å rydde i klærne mine, og nå er jeg happy, altså!
Alle (!) klærne mine har fått plass i skapene og hyllene på soverommet, og det føles helt nydelig etter å ha bodd i plastkasser siden 12.desember.
Soverommet føles mye luftigere uten kasser og klesstativ på gulvet, naturlig nok.
Det er et godt rom å sove i. Det meste fungerer ganske bra der, faktisk, hehe.
Har lyst på både nye nattbord og lamper over senga, men nå må vi roe ned innkjøp litt. Har brukt et helt bruttonasjonalprodukt på denne leiligheten, føles det som.
Vi hadde opprinnelig en sengegavl, men centimeterne teller på grunn av skråtaket, så vi lot pappa arve den. Er på jakt etter en sengegavl som ikke bygger bak selve sengen, men som bare kan henge på veggen, om dere skjønner hva jeg mener.
Eller jakt og jakt, jeg synes i grunnen soverommet og sengen klarer seg fint uten også. Dessuten skrev jeg vel akkurat over her at jeg skulle roe ned innkjøp. Utrolig hvor glemsk jeg har blitt, gitt.
Se! Vi fikk selskap av fullmånen til middagen i dag, – er så glad for utsikten vi har fått her.
Nå er det vel viktigere enn noen gang å sette pris på alle oppmuntringer livet har å by på, som en gedigen fullmåne, til dømes.
I dag fikk vi endelig montert garderobeskap i gangen og på soverommet.
Vi har hatt et mildt sagt overfylt klesstativ og en overlessa stumtjener stående i gangen siden vi flytta inn i midten av desember.
Gangen er ikke så kjempestor akkurat, så behov for mer struktur og orden har vært etterlengtet.
Det ble bedre med skyvedørsgarderobe på plass. Ikke enorm, men akkurat passe til vårt behov.
Ikke så lett å få så bra bilder av et lite rom, men her er det godt med hengeplass, skohyller, skuffer og vanlige hyller. Stor og deilig forandring når vi har hatt en rotete gang en stund.
Oppe på soverommet har jeg ikke fått alle klær på plass i skapene ennå. Kroppen protesterer, så jeg får se om jeg får tatt det i morgen.
Vi fikk spesialtilpasset skap med dører under skråtaket og noen åpne hyller med garderobestang inni et “innhugg”.
Her er før-bilde:
Ikke gedigent her heller som dere ser, men jeg tror jeg skal få plass til klærne mine, tro det eller ei.
Ingen vits å beholde klær som aldri blir brukt.
Jeg er lei av å ha altfor mye. Altfor mange valg når jeg skal kle på meg, og ender opp med de samme favorittplaggene til syvende og sist.
Dere hører nå at jeg desperat prøver å overbevise meg selv (og dere) om at dette er mer enn bra nok, ikke sant?
Jeg skal ikke nevne med ett ord at jeg så den lekreste walk-in garderoben ever hos en venninne her om dagen. Ikke misunnelig i det hele tatt, hehe.
Neida. Joda.
Uansett, – da vi kjøpte leiligheten hadde vi egentlig tenkt å bruke soverommet som walk-in garderobe og loftstua som soverom.
Men da vi fikk se leiligheten i virkeligheten, skjønte vi at loftstua var et altfor fint rom til å ikke bruke det som en ekstra stue, og dermed endte vi opp med et litt lite, men koselig soverom, og ikke noe walk-in likevel.
Datteren min har det andre soverommet i leiligheten. Det får bli min fremtidige walk-in garderobe når hun en dag flyr ut av redet.
Her ser dere hvordan det ble da garderobefolka var ferdige:
Det er tre skapdører der pila peker. Ser ut som en vanlig vegg. Det er touch-funksjon på dørene. Veldig praktisk og mye bedre plass enn det ser ut som (lett å si før jeg har begynt å legge på plass klær, si)
Og så har jeg til og med litt hengeplass og hyller nærmest i bildet, som dere ser.
Superfornøyd, jeg, altså!
Og fra nå av er det slutt på impulsinnkjøp, og det jeg kjøper skal jeg være helt sikker på at jeg vil bruke masse. Jeg lover å prøve, i hvert fall.
Jepp, jeg bjuder på.
Lite visste jeg at jeg skulle kjøre type interiørblogg da jeg begynte å blogge om sorg og fordervelse for halvannet år siden, hehe.
“Litt av alt er bra”, sa brura.
Når jeg begynner å bable tull som over her, så er det på tide jeg gir meg, kjenner jeg.
Koselig å våkne til, og fint å bære dem ned i stua og på kjøkkenet når dagene begynner. Små gleder som gjør noe med humøret.
Jeg kan nesten ikke beskrive hvor godt vi trives i leiligheten vår!
Om jeg er borte, gleder jeg meg bare til å komme hjem igjen. Og det er jo kjekt i disse tider når vi helst skal sitte hjemme uansett.
Vi elsker kjøkkenet og kjøleskapet (som fortsatt ikke er helt på plass), koser oss med matlaging ved kjøkkenøya. Har aldri hatt en sånn kjøkkenøy før, jeg. Superpraktisk å kunne bevege seg rundt den, og deilig å ha så god plass på alle sider.
Men det er jo ikke det at vi trives så godt som er min store hemmelighet, ref. overskriften, og mange tenker vel at jeg knapt har en hemmelighet igjen å fortelle, men joda, – det har jeg.
Jeg har de siste månedene aldri her på bloggen fortalt at vi går og venter ett nytt barnebarn, men nå er han her:
KASPER!
Jeg har blitt farmor!
På fredag ble verdens vakreste Kasper født, og jeg kan nesten ikke vente med å få hilst på han!
Heldigvis har sønnen min og hans kjære sendt masse bilder og små filmsnutter på snap, og vi har allerede trykket den vakre skapningen til hjertene våre og ønsker han varmt velkommen til denne verden💙
Jeg er veldig privat når det gjelder barnebarna mine her på bloggen, og derfor har jeg ikke engang sagt noe om at mitt barnebarn nummer fire er på vei.
Men nå som Kasper er født, er det veldig, veldig stas å få lov til å fortelle at jeg har blitt farmor for første gang.
Det er utrolig rørende og vakkert å få barnebarn, så mange følelser og så mye beskytterinstinkt som slår inn.
Nå ønsker jeg Korona og de andre, nye muterte vennene hennes dit pepper’n gror. Jeg vil klemme barnebarnet mitt❤
Den var rar fra før, men med dette muterte viruset ute av kontroll, så må jeg si jeg kjenner litt igjen på følelsen fra dagene rundt 12.mars i fjor.
Jeg går og venter på at Asker og Bærum også skal bli stengt ned. Håper ikke på det, men om viruset er i fritt omløp, så er det nok det klokeste å gjøre akkurat nå.
Å få britiske sykehustilstander her oppe på berget er en skremmende tanke, synes jeg.
Men! Vi kan jo ikke la denne pandemien trykke oss helt ned! Det er jo fortsatt masse å glede seg over i hverdagen, tross alt.
Som himmelen i skrivende stund:
I dag varmet sola litt, – det var så digg å se blå himmel etter de siste dagers gråvær. Digg å lufte skrotten og digg å treffe på litt kjentfolk ute. Alle popper ut av husene sine på dager som denne. Til å bli glad av, rett og slett.
Mye overvann ved land gjorde at det var litt vanskelig å komme seg tørrskodd ut på isen, men med litt flere kuldegrader i vente de neste dagene, er det håp om skikkelig fine forhold utpå der.
*********************************************
SØNDAG:
Jeg kom aldri lenger i skrivingen i går.
I dag tror jeg ikke vi blir stengt ned på samme måte som de andre kommunene rundt Nordre Follo, men vi får nivå 4, og det betyr nok igjen rødt nivå på videregående skole, blant annet.
Datteren min fikk før helgen beskjed om gult nivå, dvs tilnærmet vanlig skoledag, og hun gledet seg. Det er lenge siden skoleelevene har hatt en følelse av normalitet på skolen nå.
Men: I disse dager skal vi ikke glede oss for tidlig, har vi lært. Antakelig blir det likevel fortsatt rødt nivå på skolene i Asker og Bærum.
Ser frem til grønt nivå, kjenner jeg. Vi kan ikke kjøre på stadig skiftende rødt og gult.
Uforutsigbarheten er stor for skoleelevene nå. I snart et år har det vært veldig variert undervisning. En del digitalt, mye hjemme på egenhånd, noen timer på skolen i ny og ne.
Noen elever takler disse stadige endringene veldig greit, men for veldig mange er dette en veldig lite tilfredsstillende skolehverdag.
Datteren min synes det har vært greit med hjemmeskole, samtidig som det også har vært mye savn etter klassekompisene og faktisk lærerne.
Ulikheten og måten elevene klarer å takle selvstudier på samt varierende grad av kvalitet på den digitale undervisningen gjennom snart et helt år, og den fortsatt store usikkerheten om fremtidens undervisning, gjør at jeg mener at vårens eksamener bør avlyses nå.
La lærerenes mange vurderinger av elevene gjennom skoleåret være det elevenes prestasjoner bli målt på.
Én enkelt eksamen etter et svært lite tilfredsstillende og uforutsigbart undervisningsopplegg som elevene takler svært ulikt, kan ikke være utslagsgivende for fremtiden.
For ikke å snakke om de store forskjellene det har vært på undervisningen nasjonalt. Fylker og kommuner med lite smittetrykk har hatt nesten normale skoledager, mens i pressområder har det vært stadige endringer og behov for å “snu på en femøring”.
Foto: NTB Scanpix
På tide at det blir tatt en beslutning så skoleelevene i det minste har noe fast å forholde seg til i denne forvirrende, vinglete og surrealistiske tiden vi er i.
Å jobbe mot en eksamen som kanskje aldri blir noe av, er sannsynligvis veldig demotiverende fremfor å jobbe beinhardt underveis mot vurderinger gitt av lærerne korona-style. Det er nå en gang slik hverdagen er akkurat nå. Koronainfisert.
En kjær onkel har gått ut av tiden, og selv om det er livets gang, er det likevel noen jeg er glad i som har mistet sin kjære ektemann og pappa gjennom et langt liv.
Jeg blir lei meg, både fordi jeg føler med dem og fordi jeg synes det er fryktelig trist at jeg aldri mer skal få oppleve den lune humoren og tilstedeværelsen til onkelen min.
Andre saker skjer også i familien min om dagen. Jeg deler det når det føles greit 🙂
Det jeg kan dele fra dagene som har gått, er at min kjære pappa rundet 85 år i går. Det ble feiring på koronavis, altså ganske rolig.
Jeg tror likevel han følte seg både feiret og verdsatt da dagen var over.
Frokost på senga med flagg og sang, kake hos mamma på bo- og omsorgssenteret, middag og vin hos oss etterpå, og et nesten uendelig antall telefoner fra fjern og nær.
I dag leverte jeg marsipankake til dagsenteret han er på hver torsdag, så da ble han litt ekstra feiret der sammen med vennene han har der.
Huset er tomt og vasket!
Endelig er vi ferdige med absolutt all flytting. Ikke noe mer å tenke på der oppe. Alt er klappet og klart for overlevering i slutten av måneden, bortsett fra eventuelt litt måking. Det er digg! (Altså, ikke snømåking, men å overlevere huset).
I neste uke får vi garderobeskap!
Fikk akkurat beskjed om at vi får levert og montert garderobeskap i gangen og på soverommet vårt i neste uke, og det må jeg bare si kommer til å bli intet mindre enn veldig deilig.
Antakelig vil vi ikke få plass til alt vi har selv med nye skap, det er dermed duket for nok en runde gjennom kleshaugen. Det er fortsatt mye klær som ikke brukes og som ikke har vært brukt på en god stund.
Andelen av eiendeler skal fortsatt nedskaleres. Både når det gjelder klær og annet ting og tang. Det sitter bare litt langt inne å kvitte seg med ting jeg er glad i, kjenner jeg. Men det er bare ting. Betyr jo ikkeno’ i det store og hele.
Taklampa datt ned!
Drama på Heggedal Torg!
Da vi kom hjem fra fjellet sist søndag, lå fjøra strødd oppe på loftsstua. Hele den svære taklampa som er lett som en fjær (hø hø) var for tung for de geniale krokene med magnet fra Clas Ohlson.
Så da var det opp med 10-trinns stige og skru på den gode, gamle måten. Det er høyt opp, 4,6 meter, så det må liksom en litt stor lampe til oppe på loftet der. Ser frem til vi får sofaen på plass også, da får vi virkelig brukt det ekstra rommet vi har.
Ellers går januar mot normalt for min del. Vanligvis har jeg litt mer skjerpings og fokus på kalorier på denne tida av året. Men nå?Null motivasjon:
Er det så nøye, da?
Kos med kake til kaffen på en helt vanlig torsdag også, da🤗
Kos deg med kvelden du også. Jeg gleder meg til å se Sofa på TV i kveld! Skal du se?
Det er allerede søndag. Vi vil ikke hjem. Vi vil bare være her og leve det enkle liv i pakt med naturen. Vedfyring, oppvask for hånd, solcellepanel, stearinlys, utedo og dobbeltdyne. Vi elsker det.
Jeg kjente gårsdagens skitur godt på kroppen og visste at Bård hadde lyst på en litt skikkelig treningstur i raskere tempo enn hva jeg klarer, så jeg ble hjemme og ruslet rundt og tok bilder, mens Bård fikk svetta litt i skiløypa.
Skulle gjerne vært med opp til vidda, – det ser helt fantastisk ut. Neste gang…
Helgen har totalt sett vært blant topp ti her oppe.
Fredag kveld i godstolen og gyngestolen foran peisen, noen glass rødvin, koselig samtale, en tur ut for å se på stjernene, tidlig kveld under dobbeltdyna.
Lørdag med god frokost, skitur, bålpanne og skravlings med hyttenaboene ute, hjemmelaget pizza og Melodi Grand Prix på tv, tidlig kveld under dobbeltdyna.
Søndag med sol og glitrende trær. Skitur på Bård og fotografering på meg. Rydde hytta, vaske opp. Fylle opp med ved. Avreise. Hjem til Heggedal og leiligheten som fortsatt føles ny og fresh.
Spiste en god frokost med egg og bacon, smurte ski og gikk ut i en fantastisk vinterdag på, for min del, sesongens første skitur.
Det er lenge siden vi har hatt en hel helg for oss selv. Det er fint. Skikkelig senkede skuldre. Og tid til å snakke. Han og jeg. Litt nyforelska igjen, jeg nå.
Pappa har vært på kjøretur med sønnen min i dag, veldig godt å tenke på at han ikke bare sitter hjemme alene i disse koronatider. Det er nok av lange og like dager for de eldre. Spesielt nå om dagen.
Tilbake fra skitur var himmelen i ferd med å skifte farge igjen. Blir liksom ikke mett på denne utsikten.
Naboen tente bålpanna og vi avslutta dagen med et glass vin og litt øl ute på felles hyttetun.
Da tunga og leppa begynte å fryse fast på ølboksen, var det på tide å trekke innendørs. Hver for oss. Koronaregler gjelder også i Valdres.
Da var det fredag, og ikke hvilken som helst fredag, heller. Vi har endelig funnet en lomme med mulighet til å reise til Valdres. Hele tre måneder siden sist vi var på setra!
Kaldt og vakkert. Snøen knirker, vi har rundt 16 kalde vintergrader, det er stjerneklart og vindstille.
Inne knitrer det i vedovnene og i peisen, stearinlys er tent i hver minste krok, rødvinen er i glasset, tulipaner fra sønnen min og svigerdattera mi er satt i vase, og vi nyter rett og slett stillheten.
Stor kontrast til de siste måneders maraton med flyttesjau. Nå var det godt å senke skuldrene. Her er det ingenting som må gjøres. Kjøleskapet passer godt innunder trappa til hemsen her, til og med, hehe.
I morgen skal jeg ha på meg ski for første gang denne sesongen. Gleder meg vilt, for det har pleid å gå ganske så fint med ryggen, de derre langrennski-bevegelsene.
