Nina uten filter Når tunga er raskere enn hjernen. Tankespinn om livet som ruller forbi og jeg prøver å henge meg på mens det skjer.

Nok en dag med forberedelser og klargjøring til visning av huset. Det går sakte, må stadig legge meg ned for å roe ned nervene som hyler fra rygg og hofte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Egentlig skulle vi ha lyr til middag i dag, men fiskelukt i heimen er ikke en så veldig attraktiv velkomstlukt for potensielle kjøpere, så da blir det noe lettvint ved kjøkkenbenken, og heller litt middag i kveld etter visning.

Men det er for seint for meg med full middag sent på kvelden, så jeg ba Bård kjøpe med noen krabbeklør det ble reklamert for fra en lokal sjømat-sjappe på vei hjem fra jobb.

Jeg hadde lest at det kostet ca.280,- for en pakke med krabbeklør. Det sto ikke hvor mye den pakken inneholdt, men jeg antok det var en kilo. Det kan jeg unne meg, tenkte jeg.

Bård kjøpte også med en kilo reker, frosne.

Pakker ut varene da han kommer hjem. Pakken med krabbeklør veide 782 gram. Prisen: kr.315, -!

Det er 403 kroner kiloen, det!

De frosne rekene kostet kr.290,- for én kilo!

Jeg betaler gladelig ganske mye for livretten min, krabbeklør, men 403,- kroner pr.kg. har jeg ALDRI opplevd maken til noe sted!

Ferske reker kan jo være dyrt, men frosne reker til kr.290,- er da litt i overkant, er det ikke?

Fint å støtte lokale drivere, men overprising de lux gir meg en følelse av å ha blitt lurt.

Eller er det sånn at det er dårlig med krabber og reker i havet nå og som driver prisene oppover? Jeg håper inderlig det er forklaringen.

Eller er jeg i ferd med å bli så gammel at “alt har blitt så dyrt nå for tiden”?

Og så håper jeg inderlig at det smaker himmelsk! For det blir lenge til neste gang;)

Og JA, – det blir garra et glass hvitvin ved siden av!

// Nina

Jeg har nå nesten 1000 følgere på siden min på Facebook,  – følg meg gjerne du også, og del gjerne, så sender jeg ut en premie til en tilfeldig følger når målet er nådd:

https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).

// Nina

“Rosenkål! Jeg hater rosenkål!”

Hvilken TV-figur sa det i slutten av hvert program? Utsagnet hadde visst ikke noe med innholdet i programmet å gjøre, det bare ble sagt, sånn helt ut av det blå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvorfor spør du, lurer folk.

Jo, jeg lurer fordi setningen har gått på repeat inni hodet mitt siden sønnen min snakket om det da han og samboeren var innom tidligere i kveld.

Men om dette var noe som rulla og gikk på barne-TV da mine godt voksne barn var små, er det ikke så rart at så få av den generasjonen liker rosenkål i dag! (Jeg har forøvrig ingen statistikk som underbygger at “ingen” av dem liker rosenkål, men jeg har bestemt det inntrykket…)

Sønnen min husket bare den slutten, men ikke hvilket TV-program det var fra.

Noen som vet hvem jeg kan gi skylden til for å ha nedgradert en av de beste grønnsakene jeg vet om, og som kan gi meg litt fred hva angår tankekjøret?

Riktignok elsker jeg rosenkål, men har ikke lyst til å drømme om det i hele natt, liksom…

// Nina

Vi har hatt en del samtaler rundt middagsbordet her hjemme i det siste om hva vi ville gjort om vi hadde vært unge igjen, om vi hadde fått sjansen til å leve ungdomsårene på nytt.

Eller, det er kanskje jeg som snakker mest, Bård og Julie slipper ikke så lett til, stakkars.

For jeg brenner sterkt for at unge i dag må leve livet sitt, skaffe seg erfaringer på godt og vondt, bli selvstendige. Det tror jeg man gjør lettest ved å reise ut i verden på egenhånd eller ved å bo et annet sted enn der man har vokst opp.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Oppleve verden. Treffe andre mennesker. Bli kjent med nye kulturer. Erfare. Vokse. Bli klokere.

På grunn av korona er det ikke så lett i dag å bare reise dit man vil. Men gjennom ufattelig mange innlegg i sosiale medier denne sommeren, har vi sett at vårt eget moderland også har mye å by på. Så klart det er masse flott å erfare her hjemme også!

Er det noe jeg angrer på i livet mitt, er det at jeg aldri gikk på folkehøyskole og at jeg aldri kom meg ut på den jorden rundt-reisa som jeg egentlig planla med en venninne.

Men så skjedde livet; Jeg forelsket meg, jeg kom i fengsel (les her), og så fikk jeg plutselig barn og da var det litt seint å dra og gjøre “nå skal jeg bli voksen på den gøyale måten “- varianten.

Jeg fikk jo bøttevis av lærdom og dyrekjøpte erfaringer i fengselet, og jeg hadde allerede reist mye alene i verden i ungdomsåra i ferier, så jeg føler så absolutt takknemlighet for det jeg har fått gjort som ung og fri, men likevel kjenner jeg på en liten lengsel etter det som kunne ha vært…

Min eldste datter begynte på folkehøyskole allerede som 16-åring (fortsatt 15 da skoleåret startet). Det var et supert år, både for henne og for meg. Rettere sagt; det var veldig bra for mor- og datterforholdet.

Hun vokste mye på det året. Fikk vokse og erfare uten en hønemor hengende over seg, hun traff mange kule folk, og ikke minst, hun fikk venner for livet.

Jeg har enda til gode å høre noen si at de angrer på at de gikk på folkehøyskole.

For min yngste datter tenker jeg at det må være midt i blinken for henne dersom hun ikke ønsker å studere rett etter videregående. Om hun ønsker å studere, så håper jeg hun velger seg et universitet eller en høyskole i en annen by.

Jeg ønsker å se henne bli en ung voksen som omfavner livet med nysgjerrighet og åpenhet, uten fordommer og med en god dose fornuft.

Jeg vil gjerne oppleve livet på en folkehøyskole eller fra en studenthverdag gjennom hennes fortellinger. Se henne bli enda mer selvstendig, høre om ulike opplevelser og prosjekter gjennom året. Høre om alle de kule folka hun har blitt kjent med. Leve drømmen min gjennom henne, om du vil.

Det er hennes valg. Hun bestemmer selv hva hun vil gjøre etter videregående. Men jeg håper hun kommer seg ut og omfavner livet med hele seg. Ikke bare fordi jeg skulle ønske det var det jeg hadde gjort, men fordi jeg virkelig tror på at det hadde vært en opplevelse for livet for henne.

“Ungdom er noe som bare unge mennesker har, og som bare gamle mennesker forstår å bruke”, sa Agnar Mykle.

– Så om Mykle har rett i det utsagnet, så har dette innlegget null verdi. Men likevel, jeg prøver:

Er du ung og leser dette:

Reis ut og vekk. Opplev, voks, lær og ta for deg av alt livet har å by på. Lev! 

Enig?

// Nina

Jeg har nå nesten 1000 følgere på siden min på Facebook,  – følg meg gjerne du også, og del gjerne, så sender jeg ut en premie til en tilfeldig følger når målet er nådd:

https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram: https://www.instagram.com/nina_utenfilter/

(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).

// Nina

Svosj! Enda en helg passert! En helg som for vår del har vært spekket av bleieskift, foring, kosing, synging, leking og bittelitt voksentid på kvelden før vi har segnet om for natta.

To netter som forøvrig har vært preget av to stk. babycall som virket i overkant bra. Om poden gryntet litt i søvne, varslet den med lys og lyd, og bestemor eller beste-Bård har ilt inn på soverommene og sjekket status på pust, liggestilling, temperatur osv.

Å være bestemor er ikke for amatører. Ikke for veteraner heller, når jeg tenker meg om. Helst skal man være i sin beste alder, maks 40 år, sprek som en gyngehest og være rolig og rasjonell.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er ingen av delene. Jeg ser for meg uventet barnedød, overoppheting, snørr som tetter alle luftveier, fall ned fra trapp som resulterer i varig invaliditet, drukning i badebasseng med 5 cm vann, lego i spiserøret, plutselig allergi mot jordbær og veps… Ja, du skjønner tegninga.

Jeg er en sånn som ser for seg alt som potensielt kan gå galt. Tror ikke jeg var like ille da mine egne var små, men disse barnebarna, de er jeg redd for, altså!

Så da er det ikke så rart at jeg var totalt utladet da vi kom hjem i ettermiddag. Alle de rare tankene i hodet kombinert med kroppslige smerter i rygg, hofte, kne, nakke og skulder, så nærmer jeg meg en snasen cocktail som kan gi en fullverdig diagnose som kanskje hadde kvalifisert til et aldri så lite rehab-opphold i ren fjelluft med full service og tre måltider servert om dagen i en fire ukers tid.

Ja takk, jeg kunne trenge det nå.

Samtidig er jeg så sykt stolt over mine herlige og morsomme barnebarn som viser så tydelig at de er glad i oss. De nydelige, glitrende barneøynene som ler mot oss når vi tuller og tøyser, som stort sett hører etter, og som er eksepsjonelt kloke og fine i mine øyne.

Og så Bård, da. De er jo ikke hans biologiske barnebarn, men han oppfører seg som om han skulle være det. Like glad i ungene som meg. DET er godt, det. Og jeg er supertakknemlig for det.

Nå venter en ny uke, vi skriver august allerede. Tida flyr for fort!

Håper uka flyr fint for deg. Og tuuusen millioner takk for at du leser skribleriene mine. Det blir jeg så glad for!

Jeg har nå nesten 1000 følgere på siden min på Facebook,  – følg meg gjerne du også, og del gjerne, så sender jeg ut en premie til en tilfeldig følger når målet er nådd:

https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).

// Nina

Fantastisk sommervær og vi har gleden av å passe barnebarn i helgen. Vi ankom huset i skogen med to av barnebarna i i går ettermiddag. Veldig fint å kunne være en del ute med to energifulle barn på 1,5 og 3 år.

Vi blir som barn igjen både Bård og jeg, og koser oss kanskje mer enn ungene;)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men det er godt når klokka blir sju, kveldsmat, bad, sang og eventyr er unnagjort, og det stilner inne på barnerommene.

Ost og kjeks på terrassen i går kveld, vinen tar vi en annen kveld. Full rulle dagen lang fordrer skjerpede besteforeldre. (Sier hu som sitter og blogger på mobilen mens ungene prøver å oppnå kontakt).

Klokka er 08:00, jeg har fortalt og illustrert eventyret om Bukkene Bruse 7 ganger allerede, har fått i meg 3 slurker kaffe, nå må vi få frokosten på bordet her.

Men først, – tilbake til overskriften:

I går var jeg i matbutikken. Handlet inn litt til helgen, blant annet et brød. Tok det i brødskjærer-maskinen. Pleier ikke det, men med små, utålmodige barn er det greit det går fort, og på skikkelig dårlige dager gjør bare det å skjære brødskiver vondt i ryggen for meg, så derfor oppskåret brød denne gangen.

Nettopp fordi jeg er så uerfaren og klønete, så mistet jeg hele brødet med ferdig oppskårede skiver i gulvet da jeg skulle pakke de i pose.

Ingen så Kløne-Nina, heldigvis. Jeg bannet for meg selv, plukket opp brødskivene og kastet de i søppelbøtten med skalker som sto ved siden av.

La papirposen med strekkode oppi handlekurven. Tok et nytt brød, denne gangen konsentrerte jeg meg skikkelig, og fikk et helt brød med skiver oppi posen.

Da jeg kom til kassa leverte jeg både det hele brødet og den tomme papirposen. Fortalte hva som hadde skjedd, at jeg var klønete, og at jeg ville betale for brødet jeg hadde kastet.

“Vil du betale?” sa kassagutten.

“Er ikke det rett og rimelig da? Det var jo jeg som var klønete”, svarte jeg.

“De fleste ville ikke sagt ifra om det”, sa han.

“Tenkte det var greit å gi beskjed om hvorfor det ligger en haug med store brødskiver i søppelbøtten der”, repliserte jeg.

“Ryddet du også? Nesten ingen gjør det. De sier kanskje unnskyld og går bare videre”, fortalte han.

Jeg ble litt målløs. Er det sånn vi oppfører oss? Er det ikke moralsk riktig å gi beskjed om det er vi som har gjort skaden, rydde etter beste evne og betale?

Jo, butikken har sikkert kalkulert med svinn. De overlever tapet av et brød, men sånn etisk sett, – hva ville du ha gjort?

// Brødelig hilsen fra Nina

Faens dritt-Alzheimer!

På sykehjemmet for å besøke mamma etter ferien i dag. Pappa er med.

Hun smiler godt når hun ser meg. Eller, hun ser ikke meg. Hun ser gjennom meg. Jeg ser på blikket hennes at hun ikke vet at jeg er datteren hennes.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det gjør fortsatt vondt. Selv om det er en stund siden jeg forsto at hun bare lot som hun kjente meg.

Hun har jo født meg. Oppdratt meg. Hun var den jeg ringte til da jeg trengte råd og tips om alt fra matlaging og interiør til barneoppdragelse da jeg startet mitt eget voksenliv. Hun jeg snakket daglig med på telefonen. Hun som støttet meg og oppmuntret meg. Hun jeg kunne drikke rødvin og skravle med utallige kvelder.

Nå er hun borte, og jeg tenker at det er på tide hun får slippe nå. Så hun blir borte på ordentlig.

Det er ikke et verdig liv å leve langt inne i en tåkeverden som består i å sitte i en stol eller ligge i en seng uten å ha noe som helst å gjøre. Dag ut og dag inn. Hun kommuniserer fortsatt delvis. – Om man kan kalle det å begynne på en setning som slutter med noe som ikke henger på greip med begynnelsen, for kommunikasjon…

Men hun klarer ikke å henge med på tv- eller radioprogrammer. Hun husker ikke hva som ble sagt til henne for to minutter siden.

Hun leser ikke, hun gjør ikke håndarbeid. Hun bare sitter der. Spiser lite, så hun får energidrikk så hun skal leve litt til.

Leve for hva da?

Nei. Det er ikke noe liv å sitte sånn…

Kjære mamma. Hvor er du? Du er iallefall ikke her mer.

Jeg har allerede mistet deg. Jeg kommer til å hate dagen du forsvinner igjen. Men jeg synes du skal gå etter alle våre kjære som har gått i forveien nå. Du fortjener å slippe å leve som du gjør nå. Eksistens uten innhold. Det er helt forferdelig å se deg uten at du ser meg.

Lånt fra en venn på Facebook:

En ung kvinne som tar hånd om sin Alzheimersyke mor, får spørsmålet: “Vet din mor fortsatt at du er hennes datter?” Den unge kvinnen svarte: “Det er ikke viktig. Det viktigste er at jeg vet at hun er min mor.”

Elsker deg, mamma’n min.

// Nina

Vil du følge bloggen min på Facebook? https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).

Sommerens favorittdrink, Moscow Mule, som vi skåler i på bildet her, setter et slags punktum for årets ferie.

Til tross for gråvær og regn i dag, ser jeg tilbake på en strålende helg i Kragerø. Vi var jo kjempeheldige med været, – kan jo ikke annet enn å smile og le da!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sommeren i det spesielle året 2020 har vært veldig annerledes for så mange. Ikke bare på berget her oppe i nord, men for hele verden.

Fortsatt ganske surrealistisk å tenke på, og fortsatt er det rart å ikke kunne vite hvordan verden vil se ut de neste månedene, det neste året.

Fremtiden har vi så klart aldri kunnet spå, men du skjønner hva jeg mener. Hvor vil dette ende? Blir verden noen gang den samme igjen? Kan vi begynne å reise jorda rundt uten restriksjoner igjen?

Personlig var jo 2019 et år uten sidestykke. Et år da begge søsknene mine brått gikk bort og pappa ble syk. Andre nære og kjære gikk bort, og nesten alt skjedde samtidig. Det tok tid å bearbeide det, komme ut av tåka, få tilbake litt normalitet. Aldri blir jeg helt den samme igjen, man preges av vonde opplevelser.

Jeg lengtet etter 2020, husker jeg. Bare legge alt det vonde i 2019 bak oss.

“2020 skal bli et sabla godt år,” sa jeg titt og ofte.

Og så kom korona. Og året ble på langt nær som vi hadde trodd det skulle bli.

Ikke desto mindre viktig er det da å ta vare på øyeblikkene, sette pris på og å glede seg over de lommene man har i form av tid med venner og familie. Vi har vært mye sammen med venner i sommer, – det hadde nok ikke skjedd om covid-19 ikke eksisterte. Da hadde mange vennepar vært spredd rundt omkring i det store utland. Så på én måte har det vært en aldri så liten bonus midt oppi all elendigheten; større mulighet til å treffes og å være sammen.

“Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen”

~ Hans Børli

I morgen er det tilbake til striskjorta og havrelefse. Kontrasten etter en fantastisk helg blir nok rimelig brutal, – men det er noe med hverdagen og rutiner jeg setter pris på, så jeg gleder meg også.

Har legetime til uka, og da er jeg spent på om røntgenbildene av hoftene viser noe. Krysser fingre for at det er noe som lett kan fikses på, og at det ikke er en videreutvikling av nerveskadene i ryggen.

Hverdag: Jeg er klar!

// Nina

Vil du følge bloggen min på Facebook? https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).

O’ Lykke!

Bildet lyver ikke. Her ute på Bærø på hytta til gode venner, er det akkurat så idyllisk som det ser ut.

Vi bor på den gamle skolen på Bærø som er gjort om til en nikoselig hytte med hele 16 sengeplasser. Det er en fantastisk utsikt over fjorden mot sjarmerende Kragerø.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Akkurat nå sitter vi ute i hagen omkranset av kirsebærtrær og vakre furu- og eiketrær. Vi har spist en nydelig, sen frokost. Victorias spesialitet; Kontinental frokost bestående av brød, avokado, speilegg, hjemmelaget tomatsalsa og bacon toppet med sprøstekt søtpotetchips. Akkompagnert av mimosa som består av bobler og appelsinjuice, var det absolutt ingen grunn til å klage på dagens første måltid.

Jeg har sovet i verdens beste seng med tempurmadrass i natt. Vanligvis må jeg opp i løpet av natten for å ta smertestillende, men ikke i natt. Tempur-overmadrass tror jeg nesten vi må gå til anskaffelse av asap.

Så nå sitter jeg altså her, omringet av herlige, morsomme og rause venner. Kjenner på godfølelsen inni meg, – det er godt å være sammen. Godt med de gode samtalene, godt med humor, latter og treffende replikker. Godt med sol, godt med mindre smerter, godt å få bekymringer på avstand.

På mandag er ferien over. Regnet ventes i kveld. Denne dagen skal nytes.

Ha en glad lørdag, godtfolk!

// Nina

Vil du følge bloggen min på Facebook? https://www.facebook.com/ninautenfilter/

(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).

All good things come to an end.

Vår første ordentlige båtferie med Katta er slutt. 9 dager og hun har malt som en katt hele veien. Og jeg har holdt meg tørr helt siden det ufrivillige badet jeg fikk meg første båtferiedag. Vi har hatt mildt sagt skiftende vær. Ikke alene om det, si!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For det meste har sola glimret med sitt fravær, det har blåst fra alle kanter, og innimellom har jeg forbannet de regnbygene opp og ned i mente, både inni meg og høylytt. Uten at det hjalp.

Men det har jo også vært i hvert fall ca to-tre dager med sol i løpet av snart tre ukers ferie, – det er jaffal bedre enn ingen! Og i dag, på hjemturen fra Son, fikk jeg cirkabirka en time eller noe med uavbrutt sol på kroppen. Hurra! Det var herlig!

Da vi la oss til i en koselig bukt for å spise lunsj, kom skyene og regnbygene som ut fra intet, og vi styra med den kalesjen opp og ned til jeg nesten sprakk som et lemen av sinne. Da var jeg lei! Jeg ville hjem! Nå må det snart bestemme seg, dette været. Jeg godtar regn, jeg godtar sol, jeg godtar alt, bare det er litt mer forutsigbart! Fatter ikke at det skal være så vanskelig å varte opp med et vær vi kan leve med. Her har verden hatt et dødelig virus hengende over seg i månedsvis, kunne vi ikke i det minste få litt slækk angående været? Makan til oppførsel av værkongene.

Nok sutring om været, altså. Vi har hatt det helt supert, lagt på oss 10 kg hver, krangla om småting, sjelden blitt enige når ting ble diskutert, men vi nusser en hel del, så jeg tror vi fortsatt er sammen. Jeg elsker ‘n jo.

Fugler har vært et tema denne ferien:

Ei måke som nava, les Naving på høyt nivå,

Så hadde vi tigger-svanen:

Og til sist hadde vi en gjeng med terner som prøvde å okkupere båten. Skikkelige rebeller som klorte seg fast og nektet å forlate skuta. Vi ble reddet av ei kraftig byge samt økende fart på båten etter hvert.

Nå ligger jeg som et slakt i senga hjemme. Har syke smerter i rygg, hofte og ut i høyrebenet. Så innmari slitsomt å hele tiden jobbe mot smerten, på en måte. Har tatt smertestillende og innsovningstablett, jeg får nok sove noen timer straks.

Vi får megler på besøk samt et nytt par som vil komme og se på huset i morgen. Vi har et tonn med klær, håndklær og sengetøy som må vaskes, hus og hage må shines, og helst skulle jeg ønske jeg kunne brukt tiden sammen med barnebarna i morgen, for fredag morgen er det siste rest av ferien som skal tynes ut med venner på hytte utenfor Kragerø.

Hus og hage må prioriteres, men håper jeg rekker å se favorittene mine i løpet av morgendagen. Heldigvis får vi mye snapper, koselig å få være med litt på dagene deres også. Jeg tror jeg har Norges kuleste barnebarn <3

Jaja, her ligger jeg med Bård snorkende ved siden av meg, jeg kjenner at tabletter virker, likevel babler jeg i vei selv om veldig få vil lese dette midt på natten.

Men da er det kanskje noen som får det med seg når de står opp i morgen tidlig?

God morgen til deg som akkurat nå sitter på do og leser dette.

God morgen til deg som leser dette til dagens første kaffekopp.

God morgen til deg som ligger og scroller i senga,

God formiddag til deg som liker å sove litt utpå.

Kunne i grunnen nøyd meg med et hei!

Torsdag, som nå er i dag, skal by på litt stabilitet værmessig her på Østlandet, akkurat som etterlyst i overskriften. Da blir det sikkert det. Trua kan ingen ta i fra oss!

God natt og over og ut fra meg.

// Nina