En septemberkveld i 1986 var jeg ssmmen med flere venner på den lokale puben.
Jeg hadde vært russ den våren, hele verden lå for mine føtter. Videre skolegang fortsatte på Reiselivslinja på Otto Treiders Handelsskole parallelt med jobb i Braathens SAFE på Fornebu.
Jeg jobbet som renholdsassistent ombord på flyene, fikk jobbe mye og tjente gode penger mens jeg fortsatt bodde hjemme.
Glory days! Fest og moro! Det var den gangen man orket å feste til langt på natt, gå på jobb og gjøre skolearbeid nesten uten søvn.
Tilbake til puben. Jeg hadde kjørt egen bil dit. Den sto parkert utenfor. Jeg kunne hente den dagen etter. Eller jeg vet ikke hva jeg hadde planlagt, for å være ærlig. Planlegging var ikke noe fremtredende stikkord den gangen. Impulsene fikk råde, jeg levde i nuet.
Det var en fyr jeg hadde et godt øye til der. Utpå kvelden fant vi ut at vi skulle dra hjem til han. Litt langt å gå. Vi tok bilen. Jeg hadde jo bare tatt noen øl.
Jeg kjører ut fra parkeringsplassen. Ut på veien. Akkurat da kommer en politibil kjørende i motsatt retning. Den ser at jeg kjører ut fra puben, og jeg ser i speilet at den snur og legger seg bak meg.
Jeg kjører en kilometer ca, litt stressa pga politibilen bak. Jeg kikker stadig i speilet. Plutselig kjenner jeg at det ene bakhjulet går litt ut i grøfta. Jeg retter fort opp hjulene. Blålysene kommer på.
Jeg stopper.
Må blåse.
Rødt.
Blir kjørt til politistasjonen.
De tar blodprøve av meg.
Jeg må ta noen tester.
Gå langs en strek. Telle bakover fra hundre. Gjenta telefonnumre.
Jeg fikser testene greit. Men er på oppadstigende rus, så jeg er i perlehumør. Tuller og tøyser. Tror ikke politifolka syntes jeg var så morsom. Og det hjalp jo ikke at jeg klarte testene. Jeg hadde kjørt med promille. Jeg kunne ha kjørt på noen. Skadet eller drept noen.
Det var ikke noe å le av. Det var skikkelig alvorlig. Det var moralsk forkastelig. Jeg skammet meg.
Egentlig hadde jeg tenkt å ha en humoristisk vri på dette, men da jeg begynte å skrive skjønte jeg fort at det ikke gikk an.
Det er ikke noe humoristisk i å ha kjørt med promille. Det er kun tragisk. Derfor velger jeg å ha et seriøst blikk på Del I av denne historien.
Å ha kjørt i fylla er noe jeg på ingen måte er stolt av. Og jeg har aldri gjort det siden. Jeg lærte leksa mi. Og heldigvis gjorde jeg det uten at noen andre tok skade av min dumdristighet.
Denne kvelden og tiden som fulgte etterpå har blitt en del av min historie og mitt liv, og jeg må innrømme at en del av det som skjedde i etterkant er uforglemmelige øyeblikk.
Det startet allerede dagen etter da broren min skulle gifte seg.
Jeg kunne ikke fortelle hjemme at jeg hadde mistet lappen på en så stor dag må vite, så jeg latet som ingenting.
“Nina, du tar den ene bilen og kjører farfar og tantene til kirken”, sa pappa…
Kunne jo ikke protestere på det. Farfar setter seg ved siden av meg. Tantene i baksetet. De skravler og ler. Er opprømte og ser frem til dagens bryllup.
Nesten fremme ved kirken er det plutselig full stans i trafikken. Det er brann i en bygning. Politiet omdirigerer trafikken.
Midt i veien står politimannen som tok fra meg førerkortet kvelden før…
“Herregud! Dette ender med katastrofe, tenker jeg. Farfar er prest. Han kommer til å dø av hjerteinfarkt hvis jeg blir tatt på fersken bak rattet nå. Jeg kommer til å ødelegge hele bryllupsfesten”.
Jeg snur hodet bort fra politimannen, unngår å se på han da jeg i sidesynet ser han vinker meg videre.
Han så meg ikke! Puh! For et moment!
Broder’n ble gift, jeg hadde klump i magen.
Ukene gikk. Jeg måtte fortelle på jobb at jeg hadde mistet lappen. Kunne jo ikke kjøre ute på tarmac mellom flymaskinene uten sertifikat. Såpass vett hadde jeg (tenker du ble overrasket nå).
Men jeg klarte ikke å si det til foreldrene mine. De kom til å bli så skuffa, så sinte. Så jeg fortsatte å kjøre bil på veien. Måtte late som ingenting. Fikk en kjæreste og fant en leilighet som vi kunne leie. Var sikker på jeg skulle bli kastet ut hjemmefra. Det var bedre å være føre var, tenkte jeg.
Det kom for en dag, naturligvis. Pappa jobbet jo også i flybransjen. Ryktene nådde han på jobb. De ble ikke sinte. De støttet meg og ble mine største “fans” da jeg satt inne. Foreldre ass, – vet aldri hvor du har dem😅❤
Jeg flyttet likevel. Og sluttet å kjøre bil ulovlig.
Fikk en dom på 23 dager ubetinget fengsel. Den gangen var det ikke bot. Bare fengsel. Normalt var det 21 dager for promillekjøring, men jeg fikk 2 dager ekstra fordi sertifikatet ikke var gyldig lenger. Jeg hadde time til Fase 2-kjøring mandagen etter at jeg ble tatt, og da ville man få varig gyldighet på lappen. Sånn var det den gangen. Jeg var bare litt treg med å bestille den timen, og kjørte altså ikke bare med promille men også uten et gyldig førerkort. Jiiiizes!
Å sone i kvinnefengsel på 80-tallet? – Jeg glemmer det aldri, for å si det sånn.
To be continued…
