Vi har hatt en del samtaler rundt middagsbordet her hjemme i det siste om hva vi ville gjort om vi hadde vært unge igjen, om vi hadde fått sjansen til å leve ungdomsårene på nytt.
Eller, det er kanskje jeg som snakker mest, Bård og Julie slipper ikke så lett til, stakkars.
For jeg brenner sterkt for at unge i dag må leve livet sitt, skaffe seg erfaringer på godt og vondt, bli selvstendige. Det tror jeg man gjør lettest ved å reise ut i verden på egenhånd eller ved å bo et annet sted enn der man har vokst opp.
Oppleve verden. Treffe andre mennesker. Bli kjent med nye kulturer. Erfare. Vokse. Bli klokere.
På grunn av korona er det ikke så lett i dag å bare reise dit man vil. Men gjennom ufattelig mange innlegg i sosiale medier denne sommeren, har vi sett at vårt eget moderland også har mye å by på. Så klart det er masse flott å erfare her hjemme også!
Er det noe jeg angrer på i livet mitt, er det at jeg aldri gikk på folkehøyskole og at jeg aldri kom meg ut på den jorden rundt-reisa som jeg egentlig planla med en venninne.
Men så skjedde livet; Jeg forelsket meg, jeg kom i fengsel (les her), og så fikk jeg plutselig barn og da var det litt seint å dra og gjøre “nå skal jeg bli voksen på den gøyale måten “- varianten.
Jeg fikk jo bøttevis av lærdom og dyrekjøpte erfaringer i fengselet, og jeg hadde allerede reist mye alene i verden i ungdomsåra i ferier, så jeg føler så absolutt takknemlighet for det jeg har fått gjort som ung og fri, men likevel kjenner jeg på en liten lengsel etter det som kunne ha vært…
Min eldste datter begynte på folkehøyskole allerede som 16-åring (fortsatt 15 da skoleåret startet). Det var et supert år, både for henne og for meg. Rettere sagt; det var veldig bra for mor- og datterforholdet.
Hun vokste mye på det året. Fikk vokse og erfare uten en hønemor hengende over seg, hun traff mange kule folk, og ikke minst, hun fikk venner for livet.
Jeg har enda til gode å høre noen si at de angrer på at de gikk på folkehøyskole.
For min yngste datter tenker jeg at det må være midt i blinken for henne dersom hun ikke ønsker å studere rett etter videregående. Om hun ønsker å studere, så håper jeg hun velger seg et universitet eller en høyskole i en annen by.
Jeg ønsker å se henne bli en ung voksen som omfavner livet med nysgjerrighet og åpenhet, uten fordommer og med en god dose fornuft.
Jeg vil gjerne oppleve livet på en folkehøyskole eller fra en studenthverdag gjennom hennes fortellinger. Se henne bli enda mer selvstendig, høre om ulike opplevelser og prosjekter gjennom året. Høre om alle de kule folka hun har blitt kjent med. Leve drømmen min gjennom henne, om du vil.
Det er hennes valg. Hun bestemmer selv hva hun vil gjøre etter videregående. Men jeg håper hun kommer seg ut og omfavner livet med hele seg. Ikke bare fordi jeg skulle ønske det var det jeg hadde gjort, men fordi jeg virkelig tror på at det hadde vært en opplevelse for livet for henne.
“Ungdom er noe som bare unge mennesker har, og som bare gamle mennesker forstår å bruke”, sa Agnar Mykle.
– Så om Mykle har rett i det utsagnet, så har dette innlegget null verdi. Men likevel, jeg prøver:
Er du ung og leser dette:
Reis ut og vekk. Opplev, voks, lær og ta for deg av alt livet har å by på. Lev!
Enig?
// Nina
Jeg har nå nesten 1000 følgere på siden min på Facebook, – følg meg gjerne du også, og del gjerne, så sender jeg ut en premie til en tilfeldig følger når målet er nådd:
https://www.facebook.com/ninautenfilter/
Instagram: https://www.instagram.com/nina_utenfilter/
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
// Nina
Som ung hadde jeg aldri noen drømmer om å reise eller gå på folkehøgskole. Det jeg ønsket å utdanne meg til, hadde ingen studieplasser her, så jeg endte opp med noe annet, fordi jeg ikke var moden for å flytte på meg.
Jeg ser nå at det gjentar seg for datteren min, som hadde søkt seg til Bergen, men ombestemte seg. Hun var ikke klar for å flytte enda. Den tiden kommer, når hun er klar for det. Studiet hennes finnes jo her også, så da var det sånn det ble. Hun vil heller fokusere på studiene, og bli ferdig med dem, i fred og ro, og uten bekymringer som økonomi og det å holde hodet over vannet blant fremmede 🙂 For meg har det alltid vært viktig at de skal få bestemme selv, og prøve seg på det de har lyst. Så hun ønsker å studere litt i utlandet om noen år…og jeg kan ikke si jeg gleder meg til det, men det sier jeg ikke til henne 🙂 Det skal være helt opp til henne, hvilke eventyr hun velger seg, når hun er moden for det.
De må helt klart følge hjertet sitt, og om de ikke har snev av lyst til å flytte, så er det sikkert lurt å vente.
Min datter er ultrasosial, og jeg tror hun hadde vokst enormt på å komme seg ut og stå på egne ben. Jeg kommer til å oppmuntre og støtte henne i det valget om det er det hun vil 🙂
Ingen er like, – glemte nok det i farten da jeg skrev😅😉
Det går så bra at….alle er jo forskjellige, men jeg tror de fleste er kjappe med å flytte hjemmefra egentlig, det er bare jeg som har to ekstremt hjemmekjære barn 😀 ♥
De har det så fint hos mamma’n sin, da vettu❤ Koselig, det óg, og det er jo veldig fornuftig økonomisk sett.
Jeg er mer impulsivt styrt, flyr den retningen vinden tar meg, og gjerne ut i verden, langt hjemmefra. Men det var da jeg var ung og frisk. Nå er det ikke bare, bare lenger, så derfor håper jeg ungdommen uansett følger hjertet og lysten så lenge de kan💕
Jeg tror vi alle kjenner på den ‘det som kunne ha vært’ -greia innimellom.. Hva vi skulle ha gjort -slik du beskriver her, sammen med sånt som drømmene som brast, brutte illusjoner, og for ikke snakke om erkjennelsen av hvor liten tid vi faktisk har.. <3
Liten tid, ja…
Fy, som tida flyr! Det er derfor jeg vil at ungene mine skal leve livet og erfare så mye de kan mens de har tid, mulighet og helse til det❤