Jeg har vært på tur i fjellet i helgen, gikk 4 km, og det var sååå fint!
Hoftemessig var det ulendte terrenget veldig bra, og jeg frydet meg over å være i fjellet igjen. Altfor lenge siden sist. Hadde med meg den fine gjengen her:
Sønnen til Bård og samboeren hans bor begge i Bergen til vanlig, så det er ikke så ofte vi sees. Derfor var det ultrakoselig å få dem opp til setra og at været i tillegg klaffet så vi fikk oss en tur i deilig fjelluft.
Tror jaggu det snart er høst!Mat- og hvilepause. Foto: Kristine.
Uansett er det alltid magisk å være på Hellebekksætri. Og når jeg i tillegg har lært meg å puste med magen, så har helgen vært nesten uten friksjoner. Jeg har ikke bjeffa, og Bård føler nok han har fått ei ny kone de siste dagene. Kremt.
Ku-selig selskap utenfor kjøkkenvinduet.
Hadde med malesaker. Helt unødvendig da tida ikke strakk til. Men omgivelsene var maleriske i seg selv. Nok av motiv å bli inspirert av.
Sauer ER allrighte dyr.Klokka 06:05 i dag tidlig.
Nå venter ei ny uke, og den mangler ikke gjøremål. Noe på tapetet hver dag. Og det er fint, da føles det nesten som jeg også er “normal”, hehe.
MR av hodet i morgen. Får en ekstremt smertefull og intens hodepine i spesielle situasjoner som jeg aldri har opplevd tidligere. Gidder ikke gå mer inn på det, for det er helt sikkert ikke noe farlig, men samtidig lurt å sjekke ut, mener legen.
Gruer meg til å få hodet spent fast og tredd et sånt “gitter” over ansiktet for deretter å bli ført inn i den tunnellen (er det ikke sånn det funker?), men det vil helst gå bra. Håper jeg unngår den klaustrofobiske følelsen og ikke får panikk.
Husker nemlig at broderen fortalte at han ikke fikset å gjennomføre en MR av hodet. Jeg er sikkert litt påvirket av det.
Så om du har en solskinnshistorie, rop gjerne ut.
Ønsker deg en fin start på uka! Husk smittevernsregler og ta vare❤
// Nina
Følg meg på Facebook ‘a! Har jo lovet en premie til en tilfeldig følger når jeg har passert 1000 følgere, men i det tempoet her, så skal vi nok feire både jul og nyttår før det skjer… Og da sier jeg ikke i hvilket år…🤣
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Vi listet oss opp av senga mot vinduet begge to, prøvde å være stille som mus, og lettet forsiktig på gardinen.
Borte. Vi så ikke et insekt engang.
Men det var nok en bjørn. En rask bjørn.
Likevel, så deilig å våkne opp til naturens lyder. Ikke en bil eller andre folk å høre. Selv sauene nede på jordet har stilnet bjellene i respekt for oss to inne på setra.
Vi la oss igjen. Jeg begynte på pusteøvelser mine. Bård joina, og etterhvert lå vi som to oppblåste hvaler og dro lange inn- og utpuster med magen.
Jeg ville også gjøre litt trauma & tense release-øvelser, og spurte om Bård også ville prøve.
Ikke etter mange minuttene lå vi ved siden av hverandre og ristet i underkroppen begge to. Bård holdt på noen minutter lenger enn meg, tror han syntes det var litt godt å bare la kroppen gjøre som den ville, totalt avslappet.
Jeg ristet også i overkroppen i dag, finurlige greier.
Nå er det morgenkaffe på senga. To avslappede sjeler nyter morgenen og vi er klare for en finfin lørdag på Hellebekksætri. Storfint besøk er på vei, sønnen til Bård med samboer blir til i morgen. Vi gleder oss.
Vi trosser regnet og har satt kursen mot Valdres. Været er litt lettere oppover Begnadalen, og er vi heldige, så blir det ikke like mye regn som vi hadde sist vi var der.
Jeg har kjøpt meg ny bok, Bård er blid, jeg har fortsatt kontroll på temperamentet etter gårsdagens seanse, og alt er bare fryd og gammen p.t.
At pusteteknikk og å få ut spenninger av kroppen med diverse øvelser i går må ha gjort en virkning, fikk jeg merke i dag. Jeg blir normalt utrolig sint om jeg blir skremt.
I dag kom Bård hjem uten at jeg hørte han. Hadde radioen høyt på oppe på badet. Skulle hente noe på soverommet og åpnet badedøra. Akkurat da hadde Bård kommet opp trappa og sto rett foran meg.
Jeg skrek høyt, men utrolig nok fikk jeg en grimase i trynet som Bård påsto var et smil!
Normalt hadde jeg skreket og blitt sint som en furie i ett minutt eller så. Kanskje hadde jeg begynt å grine også. Tårer i øynene? Ja, garra.
Det lover godt for en harmonisk helg. Ikke sant, Bård? 😉 ❤
Nå leste jeg dessverre ut den siste siden i boka mi. Skulle ønske den aldri tok slutt.
Etter en laaang periode uten å komme ordentlig i gang med lesing, håper jeg at den boka jeg akkurat har lest har vekket leselysta skikkelig til live igjen.
Altfor lenge siden jeg har blogget, dessverre. Det har sin årsak i en sinnsyk hodepine jeg har slitt med i det siste. Har rett og slett ikke hatt overskudd til å sitte foran en skjerm og skrive.
Har vært litt lettere de siste dagene, heldigvis, så nå håper jeg trenden snur!
Husker dere jeg at skrev noe om at jeg hadde fått tilbud om å være med på noe spennende? Se innlegget Kort lunte og stressmestring.
En tidligere og veldig god kollega av meg holder på å utdanne seg innen TRE og TFT. TRE står for Tension & Trauma Release Exercises, og TFT er TankeFeltTerapi.
Hun lurte på om jeg ville være en av hennes studieklienter i forbindelse med sertifiseringen, og så klart ville jeg det!
Jeg har en god del grums som sitter i dette fordervede legemet mitt, og disse metodene er ment å være selvreguleringsmetoder for kroppen.
Jeg er av natur skeptisk til alternativ behandling, men som Mette sa; Dette er ikke alternativt, det er helt naturlig.
Ikke noe hokus pokus.
Jeg dro derfor med et åpent sinn, selv om dette var litt utenfor vanlig legemedisin, tenkte det ville være hyggelig å se Mette igjen om ikke annet. Kan det hjelpe meg, er det bonus, resonnerte jeg.
Først fokuserte vi på pusten. Mette har også utdannet seg innen pusteteknikk, så jeg fikk kyndig veiledning og noen aha-opplevelser. Å puste er en livsnødvendighet, men å puste riktig er også veldig viktig.
“Pust med magen”, tenker jeg ofte, når jeg er i ferd med å hisse meg opp. Det skjer aldri.
I stedet blåser jeg opp brystet, spruter ild og får blodtrykk som ville gjort Churchill misunnelig (innbiller meg at han må ha hatt høyt blodtrykk).
Vi burde puste oftere med magen, – det er sååå beroligende, kjenner jeg!
Etter masse god pusting mens jeg lå på ryggen og Mette samtidig trykket rundt på magen min i et forsøk på å nå ned til mine indre organer for å “løsne” litt på muskler og sånn (jeg tror ikke hun fant dem, for å være ærlig), så var det tid for TRE, traume og stress release-øvelser.
Vi gjorde noen svært lette oppvarmingsøvelser. Hofte og rygg gjorde at jeg måtte hoppe over enkelte av dem, men det gjorde ikke noe skulle jeg erfare.
Nå var det nemlig tid for å frigjøre stress og spenninger i kroppen.
Jeg la meg ned på ryggen på en matte, og uten å gå i detaljer, ikke fordi det er hemmelig, men fordi det er litt vanskelig å forklare med ord, så endte det med at bena og hele underkroppen begynte å riste. Sånn helt uten at jeg påvirket det på noen måte! Jeg bare lå der og det skjedde.
Det var en veldig rar opplevelse. Ikke ubehagelig, bare veldig merkelig. Ikke helt sikker på hvor lenge jeg lå, men tipper rundt 15 minutter. Skjelvingen varierte i styrke. Fra veldig forsiktig dirring til kraftig “klasking” mellom lårene. Heldigvis hadde jeg på meg tights, så det klaska ikke så høyt.
Etterpå følte jeg meg veldig avslappet og rolig. Dette skal jeg forsøke å gjøre jevnlig hjemme. Det er mye spenninger som skal ut, kjenner jeg, og denne metoden skal visstnok frigjøre stresset i kroppen. Utrolig fascinerende.
Så til sist var det tankefeltterapi, TFT. Litt vanskelig å forklare dette også med ord, men dette var litt “vanskeligere” enn skjelvingen. Nå måtte jeg gå inn i meg selv og kjenne på følelsene mine. Og de har jeg som kjent en del av. Jeg banket også på ulike punkter på kroppen min med fingrene, på triggerpunkter som sies å ha innvirkning på de ulike følelsene vi sitter med i kroppen.
Det tok vel sånn cirka 20 sekunder (eller var det bare 10?), før jeg kjente at noe begynte å skje. Tårene rant. Jeg orker ikke gå inn på hvilke tanker og følelser som satte i gang prosessen, jeg er ganske utladet her jeg sitter, men at dette er en forløsende metode er det ingen tvil om.
Vi kunne ha gått lenger, men jeg stoppet det. Det ble for skummelt å bare la “alt” komme opp. Jeg feiget ut. Turte ikke slippe kontrollen, redd for at jeg ville gå i oppløsning eller noe. Det er jammen ubehagelig å virkelig kjenne på følelsene sine, sånn på ordentlig. Jeg har jo trodd at jeg har bearbeidet mye de siste årene, men i dag kjente jeg virkelig at det er mye som sitter igjen.
Alle har spenninger i kroppen, ikke bare jeg. Og jeg tror de aller fleste ville ha kjent noe av det samme som jeg kjente på i dag om de hadde prøvd. Jeg tror det er bra. Det er bra å løse opp i spenninger og uro i kroppen, og etter dagen i dag har jeg tro på denne metoden, Så enkelt og likevel så virkningsfullt!
I ettermiddag har jeg vært veldig utladet, jeg sov i halvannen time da jeg kom hjem. Samtidig har jeg vært mye roligere, gladere og avslappet enn på lenge. Ny time hos Mette på tirsdag – jeg har trua! Og så må jeg jo bare si tuuuusen takk til Mette som tenkte på meg da hun ønsket seg prøvekaniner til sertifiseringen sin. Det er jeg kjempetakknemlig for!
Ha en strålende torsdagskveld fortsatt, folkens! Og du? Ta noen skikkelige magadrag og kjenn at du lever! 🙂
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Intraartikulært fritt legeme og hydrops i høyre hofteledd. Bruskdegenerasjon og degenerativ ruptur i superiøre labrum.
Det er altså en bruskbit som har løsnet fra et eller annet sted på hofta, og som flyter fritt rundt i et hulrom eller i væske rundt hofteleddet.
På nhi.no sine sider kan jeg lese følgende:
Bruskskader kan oppstå i hofteleddet. Særlig hos idrettsutøvere og andre som driver med uttalt fysisk aktivitet. Skadene gjør at små bruskfliker kommer i klem inne i hofteleddet, noe som kan utløse skarpe smerter og noen ganger låsninger i hoften.
Bildet er kun for oppmerksomhetens skyld. Og for å utfordre meg selv. Jeg h a t e r nemlig overarmene mine. Og nå viser jeg dem frem. Riktignok ikke fra siden, men det er et skritt på veien mot å gi mer faen! Dette kan jeg skrive et eget innlegg om siden😉
Idrettsutøver? Jeg? Haha, nei. Ikke nå lenger. Jeg har riktignok spilt både fotball, håndball og volleyball, gått på judo, syklet spinning og jogget ute. Men idrettsutøver er det leeenge siden jeg kunne titulere meg.
Men! Jeg leser også at dette kan oppstå hos mennesker med hofteleddsdysplasi, – og der har’u meg! Jeg ble født med hofteleddsdysplasi, tror det må ha blitt oppdaget litt sent, for jeg hadde pute mellom bena til jeg var 9 mnd gammel, og så lenge er det ikke normalt å ha pute.
Det vil si, når jeg ikke har noe annet mellom bena, sover jeg med pute mellom dem nå også. Helt siden da ryggen akutt streiket for straks 6 år siden.
Hverken mamma eller pappa husker lenger, og begge mine eldre søsken er jo døde, så da er det vel ingen som vet… Eller kanskje det er mulig å finne noe i en sykehusjournal 53 år senere?
Nu vel. Ikke så viktig å finne årsaken, kanskje. Nå blir jeg henvist til ortoped (takk og lov for at jeg overførte helseforsikringen min til meg privat da jeg mistet jobben min pga helsa. Det anbefales varmt og er verdt hver eneste krone jeg betaler inn!), og så får hen vurdere veien videre.
Det er ikke anbefalt å operere ut bruskbiten på gæmliser over femti, så da er det visst mest sannsynlig ny hofte som gjelder.
Og det har jeg hørt så mange suksesshistorier om at det kan jeg se frem til, kjenner jeg.
Å bli kvitt de plutselige og huggende smertene i hofta og klare å gå mer normalt igjen vil bli befriende.
Da er det bare ryggen/setet og litt annet små-snacks igjen etterpå, si! 😀
Sikkert ikke lurt å ta gleden på forskudd, så jeg får prøve å roe ned og vente nøkternt på hva en ortoped vil mene. (Må bare danse (au!) og juble litt først).
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg)
Vi er vel alle “dritt lei” virus- og koronaprat. Og det er det som er litt skummelt. Vi gidder liksom ikke denne smittefaren lenger. Vi vil ha tilbake livene våre som de var før mars 2020. Leve som før, reise, gå på konserter, feste og ha det fint. Slippe å ta så mye hensyn. Senke skuldrene og planlegge neste års sommerferie.
Det er ikke mulig pr i dag, gitt! Og jeg tror ikke kloden blir normal igjen noen gang. Ikke som den var før korona, i hvert fall.
Jeg er ikke pessimist av natur, og det er mulig jeg har litt for god tid til å tenke, men nå synes jeg alt bare er rart, og jeg tror vi må venne oss til tanken om at vi i fremtiden antakelig ikke kan reise verden rundt på samme måte som vi har gjort tidligere.
Min spådom:
Jorda har kommet til et veiskille. I fremtidens historiebøker vil det stå om hvordan jorda ble annerledes fra år 2020 og fremover. Kall det gjerne en ny epoke. Ikke geologisk som da planeter krasjet med jorda, kloden var dekket av is, og Grønland kolliderte med Norge, for eksempel, men en ny epoke for menneskeheten på jorda.
Verden blir mindre igjen. Vi begynner å leve enklere. Materialismens tid viskes sakte men sikkert bort. Vi gleder oss mer over naturen, tar vare på, bruker om igjen og roer ned.
Det er fullt mulig jeg tar feil, jeg håper jo egentlig det (bortsett fra den siste delen ang materialisme, forbruk og gjenbruk).
Jeg savner også tida før korona. Likevel tror jeg at vi står foran en stor og varig endring for folka på denne rare kula vi bor på.
Sånn. Nå ble dere i godt humør, tenker jeg! Bare hyggelig, – jeg bidrar gjerne som humørspreder:)
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg)
Helgen startet på en rolig og fin plass i Oslofjorden. Ingen “gjenboere”, bare Bård og jeg. Sov godt helt til kl.04:10. Da dundret det plutselig musikk fra et hus på fastlandet et par hundre meter unna.
Jeg skvatt opp. Bård snorket fredelig videre. Noen er velsignet med godt sovehjerte (eller dårlig hørsel, som jeg kaller det)..
Umulig for meg å sove videre, det var fullt nachspiel på gang i huset på den andre siden. Jeg sto opp, og så verdens fineste himmel da jeg gikk opp på dekk:
Da var jeg veldig takknemlig for at ungdommen holdt ut til soloppgang (håper de var færre enn 20 personer…), så jeg fikk med meg denne vakre, vakre stunden.
Etter en halvtimes tid med pulserende bass og fengende rytmer, ble det brått stille. Tipper enten noen naboer eller politiet var innom huset på den andre siden en tur.
Jeg gikk og la meg, sovnet etter hvert, og våknet til varm kaffe i ni-tida. O’lykke!
På lørdag tøffet vi inn til Sætre gjestehavn hvor vi skulle få Julie ombord. Et annet vennepar var også allerede på plass med sin båt. Sola gjemte seg bak disige skyer, og det var like greit når gradestokken viste 27 grader. Om sola hadde fått fritt spillerom ville det vært altfor varmt for meg.
Deilig lunsj og god service på Cæsar i Sætre, fikk shoppet meg en dritfin bluse i butikken ved siden av, Julie en fin linbukse. Da smiler vi jenter og livet er godt.
Lørdagskvelden ble tilbragt ombord i Katta med venner, grilling, moscow mule, vin, bobler og musikk-mimring. Koselig kveld ved brygga. Fikk besøk da mørket kom også. Svaner på tiggerferd. Minnet meg litt om måka i Fredrikstad: Naving på høyt nivå
Vakker sommerkveld i gode venners lag.
Søndag morgen skinner sola og det blåser fra nord. Rolig morgen med morgenkaffe og radio. Sen frokost med egg og bacon.
Ja, jeg sitter mye på do for tida. Uten gin og solbriller, ellers ganske likt bildet over her som jeg så på et toalett i Fredrikstad. Jeg har kanskje ikke like elegant sittestilling heller, når jeg tenker meg om… Men kult bilde!
Årsaken til mye do-flying er mandariner. Altså, de er så sinnsykt gode om dagen! Jeg er totalt avhengig, og klarer ikke begrense meg. Da blir det noen turer på do…
God morgen, forresten! (Bruker litt tid på å få skrevet dette innlegget, så det er mulig god dag, god ettermiddag eller god kveld blir mer korrekt. Men samme det, – jeg ønsker deg en GOD en!)
I dag er det MR av hofta som står på programmet. Etter hvert som ukene og månedene har gått, er det høyre hofte som er verst. Kjenner egentlig ikke noe i den venstre nå, men det tror jeg er fordi den høyre er såpass vond.
Rart det der med smerter, det er hele tiden den som er mest fremtredende som får plass. Eller, det er jo ikke så rart. Sånn er det ellers i livet også.
Den som tar mest plass, synes mer og merkes mer.
Røntgenbildene viste ingenting galt. Jeg håper MR-bildene kan gi en forklaring på hvorfor jeg ikke klarer å gå på flatmark uten å halte og at hofta “låser seg” om jeg glemmer meg og prøver å gå med normal skrittlengde. Det gjør djevelsk vondt når det skjer, og det skjer flere ganger om dagen. Da klarer jeg ikke å holde igjen et “AU!”, og så stråler det enda mer ut i låret og kneet enn ellers.
Jaja, sånn er livet. Ikke bare jeg som sliter med helsa, si. Vi har alle vårt, – det gjelder å ikke grave seg ned i selvmedlidenhet, men heller se lyst på livet.
Den verste bieffekten av å gå med konstante smerter, er at jeg blir så sabla trøtt av det. Og humøret svinger som en jojo. Jeg hører selv de sure glosene som triller ut av munnen min, men klarer ikke å stoppe dem.
Heldigvis evner jeg å be om unnskyldning og snu humøret ganske kjapt, men det er vel grenser for hvor mange ganger jeg kan be om tilgivelse… En dag får vel selv Mr. Tålmodighet nok?
Hr.Tålmodig og fru Grusom
Ja, jeg snakker altså om bjeffing innenfor husets fire vegger. Ute blant folk klarer jeg å oppføre meg. Foreløpig.
Jeg har fått tilbud om å være med på noe spennende snart! Noe som kanskje kan hjelpe meg til å frigjøre stresset som har satt seg i kroppen over mange år. For jeg er ikke i tvil om at langvarig stress og egenpålagt ansvar for syke foreldre og søsken har satt sine spor i denne kroppen. De gjør at de nervesmertene jeg har i ryggen antakelig kjennes mye verre for meg enn for en annen person som ikke har traumer eller mye stress i livet sitt.
Jeg har deltatt på flere stressmestringskurs og mindfullness-kurs, alle har vært kjempebra. Jeg har snakket med psykologer om å mestre stresset og presset jeg føler i livet mitt. Veldig ok, det også.
Og som sagt tidligere, – jeg er ikke deprimert. Jeg synes faktisk jeg er ganske god på å mestre livet mitt selv om det har tatt en ganske brutal vending i forhold til hvordan jeg hadde sett for meg framtida mi.
Det er ikke der problemet ligger. Jeg er ikke redd for å bruke ryggen min. Jeg løfter og bærer (inntil en viss grense). Jeg vasker og støvsuger. Jeg vet at jeg vil få mer smerter etterpå, men jeg takler det så lenge jeg vet at det er rom for å legge seg ned og evt ta smertestillende underveis, eller på en bedre dag, når jobben er gjort .
Å delta i livet så godt jeg kan er superviktig for meg, akkurat som for alle andre. Enkelte dager ligger jeg for det meste. Og det er fordi jeg har villet for mye for mange dager på rad.
Men de dagene i horisontalen tar jeg så lenge jeg kan late som livet er litt normalt mange andre dager.
Mener ikke å klage med dette innlegget, for jeg er ikke noe glad i å fokusere på den delen av livet mitt. Det er så innmari mange andre som har det hundre ganger verre enn meg, jeg er heldig, tross alt.
“Carpe Diem”. Tegning av lokal kunstner Jordfald.
Likevel er det dette som er mitt liv, sånn jeg opplever det, og da blir denne bloggen som den blir.
Håpet om å bli bra igjen har jeg i behold, og med det tilbudet jeg har fått, så minsker ikke håpet om bedring i hvert fall!
Forteller mer når jeg er i gang 🙂
Ha en herlig fredag, folkens! Tusen takk for at dere titter innom så jevnlig!
// Nina
Jeg har nå nesten 1000 følgere på siden min på Facebook, – følg meg gjerne du også, og del gjerne, så sender jeg ut en premie til en tilfeldig følger når målet er nådd:
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg)
Det er klart, når FHI går ut og sier at de er bekymra, så blir jo de fleste andre også bekymra. Sånt smitter. Nesten mer enn selve Covid-19, for å være litt flåsete.
I går bestilte jeg en haug med munnbind. En del såkalte medisinske munnbind, og noen munnbind som kanskje er litt finere. Noen med litt mønster og i ulike farger.
En venninne sendte snap med bilde av seg selv og “dagens outfit” i går, med et ganske kult munnbind på, om det i det hele tatt er greit å si det?
Jeg mener, – det er jo et uomtvistelig faktum at verden er i krise. Det at vi nå ganske snart må begynne å bruke munnbind der det er vanskelig med avstand mellom folk her i landet, er jo ikke annet enn veldig trist.
Misforstå meg rett; det er trist at vi har en økende smittetrend. At vi nå omsider antakelig vil innføre pålegg om munnbind er nok på tide.
Da jeg bestilte de “kule” munnbindene kjente jeg meg litt teit på en måte. For korona er ikke kult! Det er ikke kult å måtte gå med munnbind! Vi gjør det fordi vi faktisk kan dø om vi ikke gjør det.
Jeg har hatt på meg munnbind én gang tidligere. Det var på sykehuset da søsteren min var innlagt og de ikke var helt sikre på hva som feilte henne. Det nærmeste jeg har vært utenom utenom det, var da jeg tørrtrente til snorkling i Spania:
Og de gangene jeg har vært nisse opp igjennom åra:
Mye morsommere å ta på seg dykkemaske og nissemaske enn ansiktsmaske, liksom…
Men så lar man seg påvirke, da. Blir litt jålete, vil være fin selv med munnbind.
Bra utvalg (så absurd at man i det hele tatt kan si det om munnbind!), mange flere enn på bildet her. Mulig ikke alle er like riktige mtp smittevern, men gode nok i forhold til en tur på butikken eller på bussen, om jeg har forstått det rett.
Jeg tipper at jeg vil føle meg like lite kul uansett munnbind. I stedet vil det jo være en konstant påminnelse om alvoret vi er i.
Livet er annerledes nå. Jeg kjenner veldig på det, i hvert fall. Ikke at min hverdag har endret seg så mye. Jeg er mye hjemme i min egen sfære. Vi er i båten og vi er på setra. Likevel er det noe med alvoret i tilværelsen. At livet har endret seg for oss alle. Vi har begrensninger på hvor mange vi kan være sammen. Vi kan ikke reise hvor vi vil. Vi må holde en meters avstand, minst, og vi kan ikke klemme på de vi vil.
Hvor lenge vil det vare? For en kontrollfrik som meg er det nesten det verste å ikke vite.
Om vi skal ha håp om å komme oss gjennom kneika innen en god vaksine er på plass, tror jeg det er på høy tid å innføre påbud/anbefaling om munnbind, så folk kanskje blir mer bevisste igjen.
For vi har blitt sløvere. Ingen tvil om det.
// Nina
Jeg har nå nesten 1000 følgere på siden min på Facebook, – følg meg gjerne du også, og del gjerne, så sender jeg ut en premie til en tilfeldig følger når målet er nådd:
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
