Jeg føler for å komme med en liten oppdatering, fordi det er så mange som tar kontakt og som lurer på hvordan det går.

Etter forrige blogginnlegg som ble postet for snart to uker siden, har jeg rett og slett ikke orket å skrive noe som helst.

Jeg har ikke orket å dele. Har hatt nok med å takle min egen angst og tunge tanker.

Det betyr ikke at jeg bare har hatt det vondt. Tvert i mot. Jeg har hatt fine og lyse stunder, jeg har til og med våknet enkelte morgener og tenkt at dagen i dag blir fin. Dét har ikke vært hverdagskost på en god stund.

Men det beste av alt: Jeg har trosset angsten og jeg har vært alene i butikken flere ganger!

Selvsagt kan klumpen i magen, kloa over brystet og den økte pulsen melde seg igjen, men jeg er så glad for at jeg har klart å møte frykten som er helt irrasjonell og grunnløs når alt kommer til alt.

Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville la angsten få overtaket. Først dro jeg til matbutikker på steder der jeg ikke kjenner så mange, og det viste seg å gå fint.

Til slutt dro jeg til de to nærbutikkene mine. Og vet du hva? Det gikk helt fint! Ganske høy puls før jeg gikk inn, men med fokus på handlevogna og det jeg skulle ha, mestret jeg hele handlerunden til 10 i stil, vil jeg påstå.

Nå vet jeg at angst også kan ramme meg. Det høres kanskje enkelt ut å takle det ut fra det jeg forteller, men jeg har nok langt ifra opplevd Angst fra Helvete som andre har gjort. Det er ikke alltid så lett å bare trosse angsten, selv om man ønsker det aldri så mye.

Men nå skjønner jeg litt mer hvordan andre som sliter med dette har det, og vit at jeg har dyp respekt for dere som virkelig sliter med denne følelsen hver eneste dag, flere ganger daglig. Jeg håper inderlig at jeg ikke må slite enda tyngre med dette fremover, for det er en forferdelig “tilstand” å befinne seg i. Helt for jævlig.

Jeg har mine timer med psykiateren hver uke, den neste er i morgen. Foreløpig føler jeg egentlig ikke at jeg har startet med selve behandlinga.

Vi prater, jeg forteller og forteller. Hun kommer med tilbakemeldinger, bekreftelser eller spørsmål. Mulig det er en slags behandling som foregår uten at jeg merker at det er det som skjer. Ikke umulig i det hele tatt, når jeg tenker meg om.

Å prate om alt det vonde er terapi i seg selv. Og å prate med noen som er uhildet, som ikke har noen forutinntatte meninger, er innmari allright.

Jeg vet ikke om jeg vil få noen diagnose eller om det er snakk om å starte med medisiner etter hvert. Veien blir til mens jeg går, tenker jeg.

Uansett – Det er godt å være i gang! Bare tanken på det gjør humøret lettere.

I dag kom vi hjem etter et par nydelige dager på setra, Bård og jeg.

Nå skal vi ha noen fine påskedager hjemme i Heggis. Være litt sammen med pappa, besøke mamma og se noen barnebarn (utendørs) før påska avsluttes i vårt paradis i Valdres.

Meningen var jo å skrive oftere under denne prosessen, men det koster for mye, kjenner jeg.

Jeg må først og fremst tenke på meg selv. Livet på sosiale medier kommer i annen rekke nå for tida.

Tusen, tusen takk til alle dere som har sendt meg meldinger og vist omtanke. Jeg har ikke maktet å svare alle. Enkelte dager har vært tøffere enn andre, og jeg har simpelthen ikke orket.

En annen grunn til uteblitt svar og kanskje bare et “hjerte” i retur, er at jeg øver meg på å sette grenser for meg selv og å ikke få dårlig samvittighet for alt jeg føler jeg burde ha gjort. Der har jeg en vei å gå, nemlig.

Håper dere holder dere friske og passer på smittevern. Jeg hører oftere og oftere om venner og bekjente som er smittet med korona, og de har vært skikkelig syke. Ei jente på atten år som jeg kjenner er innlagt på intensiven med pusteproblemer.

Det skremmer meg.

Så ta vare, både for din egen skyld, men også for de rundt deg sin skyld.

// Nina