Først og fremst vil jeg bare få si et stort TUSEN TAKK for alle overveldende heiarop, støtte og forståelse etter innlegget mitt Bak fasaden i går.
I tillegg til kommentarer under innlegget mitt her på bloggen og på siden min på Facebook og Instagram, rant det inn med meldinger på Messenger fra fine folk, og jeg skjønner jeg traff en nerve hos flere og at jeg ikke er alene.
Det har vært både godt og skummelt å skrive om det her på bloggen.
For meg er åpenhet en fanesak.
Enten det gjelder psykisk helse, demens, overgangsalder eller seksualliv, – jeg har aldri erfart at å være åpen rundt disse temaene er feil.
Tvert i mot. Ved å være åpen slipper jeg å tenke så mye over hva jeg kan si og ikke si. Selvfølgelig prøver jeg å være taktfull og se an mine samtalepartnere (mulig jeg har tråkka i salaten en gang eller ti), men etter min mening kan man snakke med de fleste om det meste.
Jeg orker ikke å skamme meg over hva jeg føler, for eksempel.
Som at jeg føler det som en belastning å ha en mamma med Alzheimer og at jeg heller skulle ønske at hun gikk bort fremfor å sitte i en rullestol uten minne om noe som helst.
Hetetokter og humør som svinger i takt med tørre slimhinner kan vi også gjerne ta en prat om.
Nå er jeg ganske utlada etter gårsdagens innlegg og all respons. Jeg er glad for at jeg gjorde det, samtidig som jeg bare har lyst til å skyve alle livets realiteter under teppet og late som ingenting.
Men det går jo ikke. Ikke nå lenger.
Fin fredagskveld ønskes deg og igjen; Tusen, tusen takk for nydelige tilbakemeldinger. Glad i dere!
// Nina
Ønsker deg en flott lørdag fine Nina.
I like så:)