I skrivende stund sitter jeg i bilen med Bård. Vi er på vei hjem etter nok en helg på setra.

Det er ikke hverdagskost å fly til fjells helg etter helg, men fytti katta så godt det har vært!

Vi har hatt mye bra vær og D-vitaminlagrene er ganske fulle p.t.

I dag er det akkurat én måned siden jeg hadde min første time med psykiateren, vi har snakket sammen hver eneste uke siden.

Jeg føler at livet er lettere å bære nå.

I stedet for å bære hele fjellet på ryggen bestemte jeg meg for å klatre opp på det.

En tung vei å gå, men jeg er sikker på at det er verdt det når jeg kommer opp.

 

Akkurat nå har jeg startet på klatringa, men jeg føler at jeg fortsatt er redd for å ta den tøffeste veien opp. Det er liksom litt safere å velge den lette og trygge veien.

Med det mener jeg at jeg fortsatt er verdensmester i å skyve de vanskelige tankene unna når jeg ikke må kjenne på dem.

Når jeg snakker med psykiateren må jeg kjenne på det vonde. Og jeg merker at det gjør godt å røske opp i tankene og følelsene selv om jeg er totalt utladet og utgrått etter hver eneste time.

Jeg klatrer altså ganske bratt når jeg har de timene, og så velger jeg den enkle veien og tar meg en skikkelig pause i tida mellom psykiatri-timene.

Å ta pause fra det vanskelige har vært relativt enkelt de siste ukene på grunn av påskeferien og at jeg sånn sett har hatt lite tid alene til grubling.

 

Jeg er veldig usikker på om det er bra eller ikke.

 

Burde jeg ta meg tid til å gruble over/face de vonde tankene for deretter å prosessere alt gjennom behandlinga, – eller er det like greit å ta en times tid i uka med sorg og tunge tanker og så være ferdig med det til neste gang?

 

Det siste alternativet et det mest besnærende, og det er den linja jeg ligger på  nå.

Det er faktisk den linja jeg har alltid har lagt meg på, minus den ene psykiatertimen i uka, da. I stedet har jeg stukket min lange, grasiøse hals ned i jorda og tenkt at alt sikkert er bedre i morgen, eller jaffal innen dagen etter det igjen.

Må snakke med psykiateren om det. Jeg er dødsredd for de vonde følelsene, kjenner jeg. Frykter en total kollaps om jeg åpner opp for det vonde.

Men kanskje er det en grunnløs frykt. For hva om ingenting skjer? Det kan jo hende at sinnstilstanden min ikke blir dårligere enn den allerede er?

 

Når det er sagt, – så tror jeg at de kognitive teknikkene jeg lærer hos psykiateren allerede har begynt å funke.

Jeg har vært innom kognitiv terapi tidligere, så dette er ikke ukjent terreng for meg, men jammen er det nyttig å bli påminnet å bruke metodene når det trengs.

Og gudene skal vite at nå er det jaggu på tide å benytte alle metoder som kan hjelpe hode og tanker på rett kjøl igjen.

Effekten av å bli klar over tankesettet mitt og deretter hvilke kroppsreaksjoner og følelser jeg får, som igjen påvirker adferden min, synes jeg begynner å vise seg.

Det kalles “Den kognitive diamant”.

Alt henger sammen.

Dette vet vi jo. Likevel er det ikke alltid lett å gjenkjenne det når man står med dritt opp til øra.

 

Men nå da, dere! Nå kjenner jeg oftere og oftere igjen de negative tankene, klarer å identifisere dem og til og med stoppe dem før de kommer til uttrykk som nedstemthet, sinne eller noe annet som jeg kan late som skyldes overgangsalderen i stedet for psykiske problemer.

Og det resulterer jo i jevnere humør og en gladere Nina. Godt for meg og godt for mine nære!

Så var ikke Rom bygget på én dag, heller. Men å være underveis skal man ikke kimse av, sa brura. Det kan fort bli tindrende høyder av sånt!

 

Tusen takk til alle igjen som bryr seg og som tenker på meg. Det setter jeg enormt pris på.

Jeg har savnet mer og mer å blogge de siste dagene, så om formen fortsetter å stige, vil jeg nok være litt mer “på” fremover.

 

Dette innlegget brukte jeg litt tid på, ikke fordi det var så vanskelig, men plutselig er jeg litt urutinert med blogginga.

Det ble ikke skrevet ferdig før her i senga hjemme. Klokka er godt over midnatt, og jeg må skynde meg å sove. God søvn og rytme på dagen er viktig for meg, – nå er jeg litt på overtid.

 

God natt eller god morgen til deg, alt etter som når du leser dette😊👋

 

// Nina