Reklame | Boka 'Fasetter av sorg' utgitt av Livsrom.

– Hva ønsker du deg til jul?, spurte jeg søsteren min hvert år.

– Det er hemmelig, svarte Sidsel hver gang.

Typisk Sidsel-frase. Men jeg klarte som regel å lire ut av henne de hemmelige ønskene etter hvert. Det gikk gjerne i kryssord, marsipangris, skrivesaker og et rødt akebrett.

Den lille videosnutten er fra et kafébesøk før jul i 2017.

I fjor kom det ingen ønsker fra Sidsel. Hun var for dement, uten språk og ikke mobil. Men hun var blid. Ikke hele tiden ved slutten av hennes levetid, men ofte. Hun delte sjenerøse smil og små nuss på kinnet, helst et vått et midt på truten.

Jeg tenker ofte at jeg må skjerpe meg. Ikke tillate meg selv å grave meg ned i sorgen. Jeg kjenner ofte på tristhet, selv om jeg også evner å kjenne glede og forventning i hverdagen. Jeg ligger ikke og gråter dagen lang. Det kommer noen drypp noen ganger i uka, men stort sett henger jeg i stroppen. Pappa trenger meg fortsatt. En tenåringsdatter, voksne barn og mann trenger også at jeg er her, mentalt oppegående. Og så har jeg disse nervesmertene da, som sørger for å minne meg på at jeg lever nesten døgnet rundt.

Ja, smerter er så klart en medvirkende årsak til at enkelte dager er tyngre enn andre, i tillegg til at det har vært tøft å ha så mye med mine nærmeste i ganske mange år. En psykisk og fysisk syk bror uten egen familie, en søster med Downs som etter hvert fikk Alzheimer og epilepsi, en mor som forsvant gradvis inn i Alzheimers verden pluss litt annet små-snacks som jeg ikke vil skrive for mye om. Da er det vel kanskje ikke så rart at det smeller litt når bror og søster dør omtrent samtidig.

Livet ble ikke som jeg drømte om eller hadde sett for meg. Det ble det helt sikkert ikke for deg som leser dette heller. Det går ikke an å planlegge hvordan du skal leve 10, 20 og 30 år frem i tid.
For livet skjer.
Det treffer deg på måter du aldri kunne forutsett. Menneskene du har rundt deg påvirker også hvordan fremtiden blir.

Livet blir til mens du snubler.

For meg har min tid på jorden hittil vært veldig mange fine opplevelser. Mye medgang, mye latter og mye kjærlighet.

Det har også vært mye ansvar og bekymringer, mange tårer, mye smerter og mye sorg.

Litt av alt. Som for de fleste andre.

Det har snart gått ett helt år siden Sidsel og Lars Ove  døde. Burde ikke være så trist lenger. Men jeg er det likevel. Hvorfor kan jeg ikke bare finne tilbake til meg selv snart?

Jeg merker at livet passerer mens jeg bruker dagene til å finne gleden igjen. Jeg vil være med! Ikke dra fra meg! Får litt panikk når jeg tenker på det. Livet kan jo ikke fortsette som dette. Vi har jo bare dette ene, for pokker. Kan ikke kaste bort mer tid på tungsinn. Jeg kan jobbe med tankene mine. Jeg har lært noen teknikker for å snu negative tanker, har snakket med psykologer, har gått på livsstyrkekurs og livsmestringskurs. Det har vært fint og nyttig. Jeg synes selv jeg, tross alt, takler alt ganske bra. Men jeg savner Nina som Nina var før. Jeg kommer snart. Jeg MÅ jo det!

I går gikk jeg min daglige tur til postkassa (om du tror dette er selvskryt, så snakker vi 20 meter fra dør til kasse. Ikke veldig imponerende).

I postkassa lå det en pakke til meg! Veldig uventet! Jeg har ikke bestilt noe.
Ser at avsender er en barndomsvenninne som nå bor i Haugesund. Inni pakken ligger det et kort og en bok:

Det er den nydeligste boken jeg har lest på lenge. Ordene i den treffer meg så til de grader. Det er så igjenkjennbart. Forfatteren,Tove Virata Bråthens beskrivelse av sin sorg etter brorens selvmord, men også hennes lange sykemeldingsperioder på grunn av utmattelse og depresjoner og skammen rundt det, får tårene mine til å renne i strie strømmer.

Broren min tok også på en måte sitt eget liv. Han visste selv at han langsomt tok livet av seg gjennom sitt pillemisbruk. En prolaps og flere mislykkede ryggoperasjoner med dertil hørende smertelindring-problematikk tok livet av min bror. Et høyst aktuelt tema i disse dager. Jeg fant papirer hjemme hos broren min som viser at han hentet ut sterke og avhengighetsskapende tabletter for 3-4000 kr. pr. mnd. Det henger jo ikke på greip. Om vi hadde gått videre med dette, er jeg sikker på at helsemyndighetene måtte ha reagert. Men jeg orker ikke. Det gir oss ikke Lars Ove tilbake.

Toves tanker rundt brorens selvmord ligner veldig på mine egne da Lars Ove døde så plutselig. Jeg fikk heller ikke tatt farvel eller sagt at jeg var glad i han. Eller, jeg fikk sagt det, men han lå i koma, jeg vet ikke om han hørte. Jeg fikk ingen bekreftelse på at min kjærlighet kom frem. Jeg håper den gjorde det. Han trengte å få med seg all den kjærligheten som var mulig å bære med seg inn i evigheten.

I boka er det også usannsynlig mange vakre dikt og den er spekket med vakre bilder av Ida Kristin Vollum som er gift med Tove.

Et av diktene jeg straks forelsket meg i, og som er til stor trøst:

KORGA

ho er tung den børa

som heiter sorg

men ho blir lettare

om eg hugsar

at korga eg ber ho i

heiter kjærleik

Er ikke det vakkert? Jeg har aldri tenkt på det før, men som Tove skriver i boka: Uten kjærlighet, ingen sorg.

Jeg tillater meg å legge ved et lite utdrag fra boka, – det er så vakkert skrevet:

Jeg er dypt rørt og takknemlig over å ha fått denne boka tilsendt. Den fyller meg med håp om at mer livsglede og overskudd venter på meg også. Les den, den er så hjertevarm!

Å bli sett, å bli tenkt på, å bli vist kjærlighet, – det er en av de fineste følelsene noen kan gi deg. Samtidig blir vi veldig sårbare når vi tar i mot. Men vi kan ikke leve uten. Sorgen skal vi alle gjennom, på den ene eller andre måten. Jeg elsket søsknene mine. Jeg savner dem uendelig, og jeg sørger i kjærlighet.

Ei uke fylt av kjærlighet og håp ønskes deg!

// Nina

HÅPET

her eg sit no

medan brisen kjæler

med takksemda mi

forstår eg lite av

kor eg var

kvifor mørkret

overtok alt

fortrengde gleda

medan eg så vidt

hang att i håpet

håpet om at

eg ein dag

skulle kjenna

det som no

(Tove Virata Bråthen)

Fasetter av sorg:

http://www.livsrom.life