Bård her om kvelden etter at vi hadde lagt oss:

 

“Synes du det har hjulpet å ta den telefonsamtalen, – å være i gang, liksom”?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Ja, det føles bra”, svarte jeg.

“Jeg merker det, for jeg har ikke fått en eneste “hakking” mot meg i hele dag”, sa Bård.

 

Vi har ofte en god prat i senga når vi legger oss, Bård og jeg. Det er en god måte å avslutte dagen på. Oppsummere dagen, dele tanker eller bare pludre om alt og ingenting. Da er det godt å være to. Hadde vært litt snålt å ligge og pludre alene, kanskje.

Telefonsamtalen som Bård refererte til, var den jeg tok til en psykiater.

Ikke til en psykolog, men til en psykiater.

 

Sakset fra psykologforening.no:

En psykiater er en lege som har videreutdanning i utredning og behandling av psykiske lidelser. Psykiatere har den fremste kompetansen på medikamentell behandling av psykiske lidelser. Psykologen har kunnskap både om normalutvikling og psykiske lidelser.

 

Å ta den telefonen og å si at jeg trenger hjelp har sittet langt inne. Ikke minst har det tatt sykt lang tid å innse at jeg ikke klarer å reparere meg sjæl.

Men fy så godt det var å ha gjort det! 20 kg lettere! Nå er det håp, føler jeg. For første gang på lang tid føler jeg på ekte at ting kan bli bra igjen. At jeg kan bli som før, psykisk.

 

Jeg har lenge forstått at mine ryggsmerter forsterkes når det er mange psykiske påkjenninger i livet. Og de har det vært flust av.

Du kan lese noen av dem her:

Svisj, – så var begge mine søsken døde, liksom?

♡

Når tannlegen tror du lyver

♡

Om selvmord og livsglede

♡

Jeg vil ikke være datter!

♡

Hvor er du, mamma?

 

Og i en haug med andre innlegg… Har skrevet altfor mye om sorg, føler jeg. Det er ikke dét ordet jeg vil assosieres med, likevel har jeg skrevet mye om det.

Om du skulle føle for å grave deg ned i mørket, så kan du lese alle mine innlegg om temaet i arkivet her:

https://ninautenfilter.blogg.no/category/sorg

 

Nei, nå skriver jeg meg helt bort her.

Jeg har altså omsider skjønt at jeg trenger hjelp. Ikke bare fra ulike spesialister på nerver, arrvev, trange forhold og fandens oldemor i rygg, nakke, skuldre og gudvethvor.

 

Jeg trenger også hjelp til hodet mitt. Jeg trenger hjelp til å koble det fysiske og psykiske sammen.

 

Jeg har forsåvidt skjønt det en stund. At smertene mine forsterkes når livet blir heavy.

Eller.

Det trenger egentlig ikke bli så veldig heavy en gang før smertene blir verre.

Det er nok at noen forventer noe av meg. At to gjøremål kommer på samme dag. At noen sier at jeg må tenke på meg selv og gi litt mere f. At jeg må slippe kontrollen.

Alle burdene i livet.

Burde. 

Det ordet.

Burde. 

 

Det ligger mye forventninger fra andre i det ordet. Eller det er vel riktigere å kalle det innbilte forventninger. Forventninger jeg pålegger meg selv og som jeg tror at andre har til meg.

Det har stresset meg enormt. Små ting stresser meg enormt.

For den vanlige mannen i gata er det helt sikkert komplett umulig å forstå hvorfor kroppen min reagerer som den gjør på ørsmå ting. Jeg forstår det jo ikke selv engang.

 

Jeg får en reaksjon i kroppen som setter seg fysisk.  Alt knyter seg. Hver muskel, hver celle går i alarmberedskap, som om den forbereder seg på en katastrofe (som naturligvis ikke skjer). Det er ekstremt slitsomt å ha det sånn. Både for kropp og sinn.

 

Likevel har jeg i årevis ment at jeg har hatt kontroll på det.

 

Ryggproblemene og andre kroppslige skavanker har vært én ting, stresset og sorgen har vært en annen ting.

 

– Begge deler er håndterbart hver for seg, har jeg tenkt.

 

Så feil kan man ta!

 

Jeg kan ikke deale med smerter og psyke hver for seg. For det hele henger jo sammen. (Det har jeg også visst, likevel har jeg tenkt at det er annerledes for meg, eller no’).

 

Jeg har gått til fastlegen min fast i mange år (for det skal man jo, han er jo fastlege).

Har smilt og mobilisert all min styrke for å ikke gråte når vi har snakket om mine fysiske plager. For jeg ville jo at han skulle tro på smertene mine.

Det har vært viktig å fremstå sterk. Ikke svak. Jeg må jo være sterk. Det har jeg alltid vært (selvom tårene sitter løst).

 

Og jeg har jo vondt. Er ikke ryggoperert og skulderoperert uten grunn, for ikke å snakke om alt annet gruff. Gidder ikke ramse opp. Det er uinteressant i det store og hele.

 

Det rare er at ingen av alle de spesialistene jeg har gått til har sett noen sammenheng. Jeg har jo fortalt dem litt om livet mitt. At det har vært store belastninger over mange år, likevel har ingen av dem tatt tak i det psykosomatiske.

Spesialistene har kun behandlet det fysiske. De har prøvd i hvert fall. Men ingenting har hjulpet meg skikkelig.

 

På én måte har det vært godt at smertene har blitt tatt på alvor, på den annen side skulle jeg ønske at alle disse flinke folka hadde vært litt bedre på å se helheten. Se hele meg.

 

Jeg har gått til flere psykologer og deltatt på ulike kurs også. Har gått i kognitiv atferdsterapi for å lære å leve med smertene mine. Jeg synes at jeg har hatt god nytte av de ulike teknikkene jeg har lært å bruke.

Men frisk har jeg ikke blitt.

 

I stedet føler jeg nå at jeg blir verre og verre.

Sykere og sykere.

 

Det sitter laaangt inne å si det høyt. Har ikke villet tenke det inni meg engang.

 

Uansett hvor positivt jeg prøver å tenke, så føles det som jeg graver meg dypere og dypere ned i et hull jeg ikke klarer å komme meg opp av ved egen hjelp.

 

I det siste har jeg oftere og oftere opplevd å begynne og gråte ukontrollert. Uten grunn. Det vil si, det er jo sikkert en grunn, men jeg skjønner ikke hvorfor det skjer der og da.

 

Alt blir svart. Jeg gråter og gråter. Og gråter.

 

Jeg husker noen sa til meg for mange år siden at “absolutt alle kan synke så langt ned at det en dag ikke finnes lys i mørket”.

Jeg minnes at jeg var uenig. Jeg var helt sikker på at det aldri noensinne ville kunne skje med meg. Sååå deprimert ville jeg aldri kunne bli, tenkte jeg i mitt stille sinn.

Vel, så feil kan man ta!

 

Så mørkt har det vært noen dager for meg at jeg ikke har sett lys i mørket. Jeg har til og med tenkt at det ikke vil være noe poeng å leve lenger.

 

Jeg har vært redd for at det skal rable for meg. Innleggelse neste, liksom.

Og alt dette har skjedd med hodet mitt enda jeg er gift med drømmemannen og har flyttet inn i drømmeleiligheten.
Det er jo egentlig helt sprøtt at det går an.

 

Så nå skal jeg altså til psykiater. Jeg håper på god hjelp.

Antakelig vil jeg få noen tabletter som skal hjelpe meg over kneika. Jeg håper også at det finnes en forklaring på det jeg opplever nå. Jeg mistenker at det har vart en stund. Jeg har bare vært god til å skyve det unna, holde på maska og passe på fasaden.

Nå går det ikke lenger. Det er fryktelig vondt å innrømme for meg selv at jeg ikke takler livet helt akkurat nå. Det ble litt mye, selv for meg, gitt.

Og det har vært dritvanskelig å innse at jeg må ha hjelp fra andre. Så har det gått noen uker med den erkjennelsen før jeg altså tok mot til meg og ringte den telefonen så jeg fikk bestilt den første timen.

 

I dag skal jeg ha min første time med psykiateren. Wish me luck.

Jeg velger å være åpen om dette nå, og forhåpentligvis ta dere med på denne reisen underveis. Om jeg orker. Det kan jo hende jeg faller totalt sammen når jeg setter i gang. Aner ikke hva jeg kan forvente.

 

Det blir som det blir. Jeg skriver når og om jeg orker.

Det er forresten ikke sånn at jeg ligger i fosterstilling og gråter hver dag. Jeg har bedre stunder, og da går jeg i butikken eller går tur og lever helt normalt som de fleste andre, selv om den ekte gladfølelsen er milevis unna.

Noen dager isolerer jeg meg helt. Sikkert ikke sunt, men jeg makter ikke noe annet.

For sikkerhets skyld; Jeg er ikke suicidal. Å innimellom tenke at man ikke vil leve lenger, er ikke det samme som å ville dø. 

Jeg vil leve. Uten tvil.

 

P.S. Jeg fikk aldri publisert det jeg har skrevet over her før jeg hadde min første time hos psykiateren. Den er nå gjennomført og jeg er glad for at jeg følte kjemien mellom oss stemte. Det var godt å ta det første steget. Skriver kanskje mer om timen siden.

 

Enn så lenge: Tusen takk for at du leste helt hit. Jeg vet det er mange som meg som også har tunge stunder, og mange sliter enda mer enn meg. Vit at du uansett ikke er alene. Mist aldri trua på en bedre morgendag. For den kommer, garantert❤

 

// Nina

 

Følg meg gjerne:

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Instagram:https://www.instagram.com/nina_utenfilter/