På fredag fulgte vi onkelen min på hans siste reise i en vakker og sterk bisettelse.
Det fine og litt triste med sånne bisettelser er at vi lærer å kjenne personen som har gått bort enda litt bedre, og så er det trist fordi savnet forsterkes i en sånn setting.
Tårer og latter om hverandre.
Og så det vanskeligste etterpå, når kisten er båret ut i bilen og de etterlatte står igjen når den kjører av sted, og så skal vi ikke få lov til å klemme hverandre en gang…
Etterpå ble jeg mentalt utladet. Selv om det er to år siden vi fulgte mine to søsken på deres siste reise, var det et vell av minner og følelser som dukket opp igjen.
Tidligere på fredagen hadde vi overlevering av huset vårt til de nye eierne. Nå er huset et tilbakelagt kapittel, og det gikk opp for meg at jeg nå ikke kan dra dit akkurat når jeg vil. Veldig vemodig. Vi har hatt over 7 år i det huset. Sju lykkelige år og et drøss med gode minner.
De nye eierne er fine folk som var veldig happy for å flytte inn, så jeg håper veldig at de vil trives og får det fint i Heggedal.
Så det var altså to farvel på fredag. To veldig ulike farvel. Jeg lyser fred over min onkels minne.
I dag er det farvel til januar, i morgen: Hei februar!
Sov godt, godtfolk❤
// Nina
Hei februar og god morgen til deg 🙂
Ja de er forskjellige disse farvel – noen gode og andre ikke <3
Stå deg vel og lag deg en så fin dag som mulig 🙂
Tusen takk, gode Mette🥰🙏