I dag kom nyheten om at min gamle sjef Erik Braathen sammen med flere tidligere kollegaer av meg fra årene mine i Braathens og Norwegian tenker å etablere et nytt, norsk flyselskap.

Min umiddelbare tanke var “Oi” og en haug med motstridende følelser.

Hjertet mitt banker fremdeles hardt ved tanken på min gamle arbeidsplass Braathens SAFE, og det banker av kjærlighet.

Aldri har jeg hatt en bedre arbeidsplass og et så til de grader unikt arbeidsmiljø som der.

Å jobbe i Norwegian ga også en liknende følelse, men miljøet i Braathens var nok helt, helt spesielt.

Jeg synes det er superkult at disse gutta (hvor er damene, forresten?) tør å satse på dette nå. Spenstig, rett og slett!

Jeg ser for meg et lite flyselskap der det er kort vei fra bunnlinja og opp til toppen. Der de ansatte får tillit til å fatte avgjørelser uten å måtte gå fra den ene sjefen til den andre før tillatelse er gitt.

Dessuten er det ikke tvil om at tilgangen til mange flinke folk i bransjen knapt har vært bedre enn akkurat nå. Og de som er i ferd med å danne dette flyselskapet er gamle ringrever i luftfarten og kjenner godt til de beste og flinkeste folka.

Og det er jo akkurat når det gjelder dét punktet jeg kjenner på blandede følelser. For jeg har mange kollegaer og venner både i SAS og Norwegian som er permitterte i dag. De står i fare for å miste jobbene sine, mange har måttet slutte allerede.

Jeg er litt redd for at dette nye selskapet blir spikeren i kista. Redd for at veldig mange blir uten jobb. Det trengs jo nye folk til det nye selskapet, men på langt nær så mange som evt mister jobbene sine.

På den annen side er det ikke sikkert at f.eks. Norwegian greier seg i det hele tatt til syvende og sist, og da er det jo fint at et nytt selskap med fersk kapital og en mer effektiv organisasjon ser dagens lys.

Det er liten tvil om at det er spennende tider i luftfarten. Wizzair fra Ungarn kommer også inn på det norske markedet fra november av. Det vil nok påvirke flybransjen ganske mye det også.

Jeg krysser fingre for alle mine venner i flybransjen og håper på det beste for alle!

Samtidig klarer jeg ikke å la være å heie på gutta som våger å satse akkurat nå. “Nye Braathens” vekker til live fantastiske minner! Spent på hvilket navn det nye selskapet vil få 🙂

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Å fylle 16 år. Det er en viktig årsdag for ungdommen i dag.

Da kan de begynne å øvelseskjøre etter å ha tatt trafikalt grunnkurs først.

De fleste er sikkert ganske ivrige i begynnelsen. Kjører med mor eller far så ofte de kan.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men det er to år til de kan kjøre helt alene. Og to år er jo sykt lenge når man bare er 16 år! (Jeg lover, tida går sykt fort).

Derfor tror jeg interessen dabber litt av etter hvert. De kjører fortsatt ved anledning, men det er ikke noen vits i å kjøre for å kjøre, liksom.

Men så! Så skjer det noe. Plutselig har det gått 1,5  år siden man begynte å øvelseskjøre, – det å ta lappen på ordentlig nærmer seg nesten litt sånn faretruende!

“Wæææ! Jeg må ta teoriprøven! Jeg må kontakte kjøreskolen, begynne på pakka! Hvor ble tida av? Det har jo gått så fort!” (Der ser du).

Ørten timer går til å lese til teoriprøven på nett. Pugge, pugge, pugge. Diskusjoner om trafikkregler og trafikkskilt rundt kjøkkenbordet.

Det er ikke bare poden som lærer noe nytt, for å si det sånn. Veldig kjekt med en oppfriskning for oss som har kjørt en stund også.

I år kom korona, trafikkstasjonene stengte en god stund. Teoriprøven måtte utsettes for ganske mange, og det ble ventelister på både teori, glattkjøring, langkjøring og oppkjøring.

Men så begynner samfunnet å fungere litt mer normalt. Med hjertet i halsen og klamme hender møter man opp på trafikkstasjonen for å ta teoriprøven.

Maks 7 feil er tillatt blant de 45 spørsmålene man får.

Klikk, klikk, klikk på PCen. Resultat: Bestått! Gud, så deilig!

Så er det trinnvurderinger underveis i kjøreopplæringa med kjørelæreren. Man får forhåpentligvis gode og konkrete tilbakemeldinger underveis på hva man bør øve mer på, bli bedre på.

Viktig å ha god kjemi med kjørelæreren også. Mange timer som skal tilbringes sammen.

Kjørelæreren melder deg opp til oppkjøring når hen mener du begynner å bli klar . Du får en dato å forholde deg til. En dato som faktisk endrer livet ditt ganske mye dersom det går bra.

Du blir selvstendig og fri. Voksen. 

Det er ganske stort når man tenker over det.

Dato for oppkjøringen blir 5.oktober 2020 for snuppa her i huset. 

De siste 4 ukene før oppkjøring kjører vi hver bidige dag. Det er det eneste livet handler om, føles det som. Det er blodig alvor og fullt fokus.

Heldigvis er vi flere som bytter på å kjøre med henne. Det kan gå ei kule varmt innimellom mellom ei skvetten og hormonell 53-årig mamma og hennes tenåringsdatter. Rolig og avbalansert far/stefar/stemor og litt morsommere storebror er gode avlastere.

Så kommer mandagen. I dag.

Hun kommer til trafikkstasjonen etter oppvarmingstimen med kjørelærer og venter nervøst på sensoren som skal kjøre med henne.

Hjertet synker da hun ser hvem hun får. Det er “Stryke-Gro”! Hun som stryker “alle” i følge ryktene!

Én time og 20 minutter senere:

Mobilen min ringer:

“Mamma! Jeg klarte lappen!”

Bestått med glans av “Stryke-Gro”!

Skal nesten ikke gå an, sier’em!

Gratulerer, jenta mi!

Endelig kan du hente oss på fest!

Tusen takk til Svein Svendsen Trafikkskole i Sandvika og kjørelærer Håkon som har gjort veien til førerkortet for datteren min til en fornøyelse.

Applaus også til oss som familie og alle andre familier der ute! Uten en familie som stiller opp, ville veien mot lappen blitt ganske mye mer humpete for å lage en metafor på prosessen.

Lykke til til alle fremtidige oppkjøringskandidater og kjør pent når du endelig står der med lappen og friheten i hånda❤

// Stolt og lettet mamma

Akkurat nå kjenner jeg på en nydelig ro inni meg.

Det er bare meg her. Den eneste lyden jeg hører er fårikålen som står og putrer på komfyren og kubbelyset som blafrer bittelitt ved siden av meg her jeg sitter med kaffen min. Klokka er halv ti en søndag morgen.

Yngste snuppa nyter en rolig morgen på rommet sitt, Bård er av gårde for å se til båten som er på vinteropplag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tror det er lenge siden jeg har kjent på en så sterk følelse av å være i harmoni med  kropp, sjel og sinn som akkurat nå. Og ‘akkurat nå’ må tolkes som det det står, akkurat nå.

Etterpå kan det hende jeg er i uzen. Obs! Uzen er ikke et ord. Bare Ninask.

At hussalget endelig gikk i boks er nok en stor årsak til at mitt indre er i balanse. Selv om jeg følte at det ikke stresset meg nevneverdig at det ikke ble solgt med én gang, så kjente jeg jo i høyeste grad at det må det ha gjort, for jeg har vært skikkelig utlada siden torsdag.

Hjernen har jobbet på høygir, jeg har sovet dårlig og samtidig vært stuptrøtt.

Men nå tror jeg huet har roet ned tempoet litt. Jeg er fortsatt utlada, men jeg klarer å senke skuldrene og roe ned tankespinnet.

…………..

Og så ble det brått et godt stykke utpå dagen før skriblinga fikk fortsette her.

Dro på kirkegården en tur. Det går lang tid mellom hver gang jeg er der. Føler ikke behovet. Men nå var det på høy tid å få bort sommerplantene og få satt ned litt høstlige planter i stedet.

Da jeg kom til grava, så jeg at noen nylig hadde vært der. Det brant i et lys. Kanskje det hadde brent siden i går kveld.

Veldig fint å se at noen er innom grava, tenner et lys, bryr seg litt. Det varmet, kjente jeg.

Det er ikke så ofte jeg er der alene. Som oftest tar jeg pappa med meg. Det var fint å være der alene. Jeg fikk tid til å reflektere litt. Kjenne på savnet etter søsknene mine.

Jeg fikk gråte litt over at familien vår plutselig skrumpet inn så mye på så kort tid. Mamma “forsvant” først, så begge søsknene mine, og så pappa som ikke er som han var, han heller, lenger.

Det begynte å regne mens jeg sto der. Jeg ristet av meg melankolien og dro hjem. Glad for at jeg hadde fått vært på besøk og gjort det litt finere for søsknene mine.

En grå, men likevel vakker søndag i oktober går mot kveld. Snart skal pappa hentes til middag, fårikål med øl og akk. Det blir bra å flytte ned til sentrum der han bor. Da kan han gå tørrskodd til oss og komme på middag hver dag om han vil. (Håper og tror ikke han vil det, he he).

Goood søndag til de tusen hjem!

// Nina

I bursdagsfeiring for min eldste datter i dag, kommer mitt 6 år gamle barnebarn bort til Bård og skynder seg å legge en lapp foran han før han litt flau piler av gårde inn på rommet sitt igjen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bård åpner lappen:

Smelt❤ Bård du er kul.

Det er så utrolig rørende med de aller første lappene ungene skriver til deg når de har lært seg å lese og skrive.

I hvert fall kjenner jeg det greit på den nerva som går rett til hjerterota. Og når det kommer en lapp fra barnebarnet, – ja, da er smeltefaktoren høy, si!

Jeg fikk ingen lapp mens vi satt rundt kaffebordet, trøstet meg selv med at det sikkert var litt langt å skrive bestemor, og ikke er det sikkert han syns at jeg er så innmari kul heller.

Men da vi skulle dra, fikk jeg en sammenbrettet og teipet lapp i hånden. Han ba meg innstendig om ikke å åpne lappen før jeg kom hjem.

Vel hjemme åpnet jeg lappen:

Dobbeltsmelt❤

Denne lørdagen er jammen fin!

// Nina

Husker dere den rørende dokumentar-serien Søsken som gikk på TV2 i 2017?

Der var bl.a. Martin og storebroren Markus med. Markus ble nominert til Gullruten for “Årets deltaker”.

Martin hadde downs syndrom og som 10-åring fikk han kreft, akutt lymfatisk leukemi.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Martin hadde vært kreftfri i halvannet år da han døde for 5 måneder siden.

Behandlingen han fikk for å bli frisk fra kreftsykdommen ble en stor belastning for kroppen. En dag i april ble Martin syk og vitale organer sviktet.

Superhelten Martin ble bare 15 år gammel og gikk ut av tiden 2.mai i år❤

Jeg er venn av mamma’n og pappa’n til Martin og Markus. Vi jobbet sammen i Braathens SAFE på 90-tallet.

På torsdag var jeg på besøk hjemme hos dem i Drammen. Det var lenge siden vi hadde sett hverandre.

Jeg husker godt at Monica ringte meg for ca. 15 år siden. Hun hadde fått vite at babyen hun bar i magen hadde Downs syndrom, og hun ville veldig gjerne snakke med mamma om hvordan det var å få et barn med et kromosom for mye.

Og nettopp fordi min søster også hadde Downs, føler jeg en ekstra forbindelse til familien i Drammen. Vi vet hvordan et liv med en med Downs har beriket livene våre, hvilke gleder de har gitt oss, og hvor stor sorg det er når de forlater oss.

Vi var så heldige å ha Sidsel hos oss helt til hun døde 56 år gammel i fjor vinter. Vi fikk ha en solstråle hos oss veldig lenge , og da hun gikk bort hadde hun levd livet til fulle.

Martin fikk ikke det. Han fikk knapt startet på ungdomslivet.

Han tilbrakte masse tid på sykehus fra han var 10 år. Til tross for sykdommen og de lange og tøffe behandlingene han måtte igjennom, var Martin en ukuelig optimist med et fantastisk syn på livet som kanskje bare er de med et kromosom for mye forunt å ha.

Mamma’n til Martin, Monica, brukte Facebook til å oppdatere alle rundt om hvordan det gikk med Martin fra han ble syk og til han døde.

Hun skildret åpent om en hverdag som må ha vært utrolig tøff. Martin ble frisk og fikk tilbakefall flere ganger, han fikk mange følgesykdommer og plager pga medisiner og behandlingen han gjennomgikk.

Monica visste like mye om kreft som legen selv, hun lærte seg å bruke ulike apparater som Martin trengte til behandlingen så han kunne være mest mulig hjemme.

Totalt sett har hele familien vært under et umenneskelig press i flere år, og det er beundringsverdig hvordan de har stilt opp for hverandre hele veien.

Jeg tror det er umulig for oss som ikke har opplevd det å skjønne hva de egentlig har gått gjennom.

Det er umulig for meg å fatte hvor inderlig vondt det må være å miste sitt eget barn.

Det eneste jeg vet, er hvor inderlig tomt det er uten våre små søsken med litt ekstra bagasje i livene våre.

Monica og Håkon gråter hver eneste dag fortsatt. De er fortsatt i dyp sorg og jeg er ganske sikker på at de fortsatt er i en slags boble der de bare eksisterer mens verden raser forbi utenfor.

Om man ikke hadde visst hva de hadde opplevd, ville man aldri gjettet det. De både ser normale ut og de oppfører seg normalt.

Da jeg kom hjem til dem på torsdag får jeg blomster, nydelige roser, når jeg kommer inn døra. “Gratulerer med hussalget!”

Altså! Hvor omtenksomt er ikke det? Har ikke de nok med sitt eget, liksom?

Og så varter de opp med nydelig lunsj, kaffe og cider og nybakt kake med gullstøv på. Alt dette fordi jeg kom på besøk mens de selv befinner seg i livets tøffeste fase?!

Jeg tar av meg hatten for styrken, rausheten og hjerterommet de viser❤

Det ble en god torsdag for oss alle hvor de tunge tankene ble satt på pause for en stund.

Og hvem vet? Kanskje satt Martin og Sidsel oppi himmelen og så ned på oss mens de koste seg med “rulle-pølse” (Martin) og Pepsi Max (Sidsel)?

Jeg tror det❤

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Du kjenner sikkert den følelsen, når du ikke klarer å lande etter at det har skjedd mye en dag.

Uansett hvor mange dype åndedrag du tar, uansett hvor mye du prøver å roe ned én og én muskel i kroppen, så har du spent en annen muskel i kroppen når du omsider klarte å roe ned den første.

Hodet med alle spinnville tanker slutter aldri å svirre oppi topplokket. Du teller sauer og biler og fandens oldemødre, – ingenting hjelper.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sånn hadde jeg det i natt. Har ligget over madrassen, ikke oppå. Regner med du ser forskjellen.

Men det er greit, jeg klager ikke. For hei! Vi solgte jo endelig huset vårt i går!

Vanvittig deilig! En total utladning som kulminerte i et glass hvitvin og take away Thai street food i går kveld. Og googling. Nå klarer jeg endelig å tenke fremover og hva vi trenger av lys og lamper i leiligheten.

Mye fint på lampefronten, altså! Og dyrt.

Om knappe to uker skal vi få komme inn i leiligheten for aller første gang og se! Hittil har vi bare hatt tegninger å forholde oss til, så det blir utrolig spennende å se hvordan den er å være i.

Vi prøver å forberede oss på at det er lite. Vi får 92 kvm med gulvflate fordelt på 2 etasjer. Det er skråtak i den øverste etasjen, men også 4,6 meter på det høyeste der oppe. Tror det blir kjempekult.

Så da blir det å ta kontrollmål av ting og tang. Stoler ikke på at tegningene er 100 %, og det er viktig å ha nøyaktige mål når vi skal planlegge garderobeløsninger. Hver millimeter teller. All plass må utnyttes.

Vi er vant til å ha masse lagringsplass. Nå handler det om å eie mindre og kun ta med oss det vi faktisk bruker. Ser frem til å ha mindre ting! Tror det blir ryddigere i hodet også da. Ikke dumt.

Vi har allerede ryddet en god del hjemme, men vi må rydde enda mer. Dette blir så bra! Jeg gleder meg sånn til å flytte inn i noe splitter nytt! Og så gleder jeg meg veldig til utsikt mot det vakre Gjellumvannet som er perla midt i bygda vår.

Kjørte snuppa mi til Sandvika i dag tidlig og tok meg samtidig en liten morgentur i fargeprakten langs Sandvikselva.

Og så fikk jeg plukket med meg en bukett med høstblader som pynter opp i vinduskarmen, helt gratis.

Ække så farlig med lite søvn når det er så mange gleder å finne i de nære og enkle ting, si!

God fredag, alle!

// Nina

Fy flate, som jeg har lengtet etter å si de ordene! SOLGT!

Og det er ikke fordi jeg er så himla glad for å være kvitt huset, for akkurat nå kjenner jeg også på tristhet og vemod ved tanken på at vi skal flytte herfra.

Nei, jeg er glad fordi det er kjempeslitsomt å være i en salgsprosess som tværer ut i tid. Vi har hatt utallige privatvisninger, møtt mye rare folk, men også folk som var kjempesøte og som vi gjerne skulle sett som nye eiere av huset vårt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De aller fleste har digga huset, men har syntes at naboen sitt hus ligger litt for nærme hagen vår. Det har vært gjennomgangsmelodien. Ikke så mye vi kunne gjøre med det, si.

Gudskjelov kom det nå et ungt par på banen som forelska seg helt på visningen her på søndag (det var nok bollene mine som gjorde susen), og vi ble enige om pris og ikke minst dato for overtakelse som blir i slutten av januar.

Vi krysser fingre for at vi har fått overtatt leiligheten i god tid før det, for da har liksom alt ordnet seg perfekt!

Nå kan vi begynne å glede oss ordentlig til å flytte. Har liksom ikke hatt helt ånden over meg til å planlegge så mye. Hva om vi ikke fikk solgt huset? Måtte vi kanskje selge leiligheten i stedet?

Med så mye usikkerhet har det ikke vært så gøy å planlegge på detaljnivå.

Men nå! Nå skal jeg kikke på lamper og garderobeløsninger! Det blir gøy!

Juhu! Nå venter et helt nytt liv i urbane sentrum av Heggedal. Det blir knallbra på Heggedal Torg . Rundt 120 leiligheter under oppføring og ingen er like. Kult!

Jeg kommer garra til å savne kveldene på terrassen her hjemme. Det blir nok en overgang til liten balkong på 9 kvm… Tror likevel vi skal klare å skape en liten oase der også, jeg.

Bare vi er sammen, kan vi bo hvor som helst❤

// Nina

God ettermiddag, godtfolk!

Her har det vært grått vær i dag også, men likevel ganske fint. Ikke har det regnet og ikke har det blåst. Selv med lavt skydekke og litt tåke, har dagen vært vakker pga alle høstfargene ute. Helt nydelig!

Nå håper jeg alt løvet på bakken får tid til å tørke opp så det går an å kaste blader opp i luften og la det regne gull over hodet på meg. Elsker den følelsen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

(Nå begynte det faktisk å regne litt igjen…)

Onsdag betyr som regel mammabesøk på bo- og omsorgssenteret. Jeg hentet pappa og vi dro av gårde.

– Så pen du er, sa mamma til meg da vi kom.

– Hva med meg da, spurte pappa.

– Hold kjeften på deg, svarte min sjarmerende mamma. 

Det er av barn, fulle folk og demente man skal høre det, tydeligvis 😉

Jeg hadde kjøpt litt nytt ulltøy til moren min. Hun beveger seg jo aldri lenger og blir derfor fort kald og frossen av å sitte så mye rolig.

Alt tøyet må naturlig nok merkes så det ikke blir borte på vaskeriet.

Ikke før er vi ferdige med å merke ungenes klær når de går i barnehagen og på skolen, så må man begynne å merke foreldrenes klær når de kommer på aldershjem…

Det føles litt surrealistisk å bestille merkelapper med mammas navn på, for så å sitte og merke plagg for plagg. Føles som det var i går jeg gjorde det samme for barna mine.

Livet går i sirkel. Det er en evig runddans.

Meningen med livet?

Ha’kke peiling.

Det føles som det handler mye om nestekjærlighet.

At man må vise kjærlighet for å få kjærlighet.

At vi er her for hverandre. Alle sammen. Alltid.

Da får livet mening.

Og så får vi tåle at noen ber oss holde kjeft innimellom.

 

Nå passer det å si Amen, synes jeg.

Ja, så sannelig.

God onsdag til dere! Jeg er invitert på kveldsmat hos en venninne og gleder meg veldig til det❤

P.S. Jeg blør mye mindre i dag, heldigvis:)

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Jeg var ikke helt ærlig da jeg skrev i går at årsaken til gynekologtimen min i dag var at jeg ville sjekke ut en annen form for østrogenbehandling mot overgangsplager.

Den primære årsaken var nemlig at jeg har begynt å blø nedentil.

Jeg har jo ikke mensen lenger. Jeg skal ikke blø. Så da jeg på fredag, rett før journalistene fra Hjemmet kom for å intervjue meg, oppdaget mørkt blod da jeg var en kjapp tur på do, skvatt jeg litt.

I følge Norsk Helseinformatikk, nhi.no, skal kvinner som blør etter overgangsalder sjekke seg. Det første man skal tenke er kreft. Men i 9 av 10 tilfeller er det ikke kreft.

Så jeg har ikke vært engstelig. Har tenkt at det er en naturlig årsak til det mørke blodet som for meg virket som store mengder de to-tre første dagene, litt mindre i går og i dag.

Likevel har jeg kjent på litt magesmerter. Prøvde å avfeie det med at underbevisstheten og psyken drev litt gjøn med meg.

Da jeg satt på venterommet hos gynekologen, tok jeg noen selfies. Tenkte at jeg måtte ha bilder fra dagen jeg fikk vite at jeg hadde kreft. D-dagen. Om noen måneder ville selfiene av meg kanskje vise innhule kinn og øyne under en blank skalle.

Man skal ikke tøyse med sånt, men seriøst, det var det jeg tenkte. I hvert fall da jeg lot tankene vandre ut på ville veier.

Tenkte også på at det ville bli utrolig trist for pappa som ville miste alle tre barna sine før han selv gikk bort. Det skal vel ikke gå an? Og hvor på kirkegården er det plass til meg? Lars Ove og Sidsel ligger i en familiegrav. Det er plass til to navn til på stenen der. Mamma og pappa, hadde jeg tenkt. Og jeg ønsker uansett å ligge sammen med Bård. Er det plass ved siden av familien min, tro?

Også kunne jeg heller ikke fortelle barna mine om dette. Min eldste datter har bursdag i dag (Hipp hipp hurra!). Kan ikke la bursdagen hennes minne om den dagen mora fikk kreft, vettu.

Det vil jo uansett ta noen dager å få svar på prøvene som gynekologen ville bli nødt til å ta, så ingen grunn til å si noe enda.

Jada, dramatisk. Godt ingen kan se inni hodet mitt, eller at vi kan se inni hverandres. Myyye rart hadde kommet frem da, gitt!

Uten å gå innpå selve undersøkelsen som er en litt kjip affære i seg selv, så sto alt bra til i katedralen! Livmora var helt nydelig, faktisk! Ikke en kreftcelle å se noe sted. Ingen svulster. Glatte og fine slimhinner. Ikke rart når det er fullt av blod inni der, tenkte jeg.

Men jeg tar imot alle positive ord og vendinger med et stort smil, og er glad jeg slipper operasjon, cellegift og det som verre er.

Det ble selvfølgelig tatt en celleprøve, men gynekologen mente den vil være fin når svaret kommer.

– Hvorfor er blodet så mørkt, spurte jeg.

– Det er fordi det er så lite blod, svarte hun.

Akkurat det syntes jeg var et litt rart svar, men jeg slår meg til ro med det. Hun bør jo vite hva hun snakker om..

Jeg fikk en østrogenspray i stedet for plasteret jeg bruker nå, og om jeg ikke slutter å blø innen en stund, får jeg heller ta kontakt igjen.

– Hva er en stund, spurte jeg.

– Innen jul, svarte hu.

Jeg holdt kjeft. Men jeg lover, at om jeg ikke har slutta å blø om noen få uker, så skal jeg jaggu meg sjekke det ut da. Jeg venter ikke til vi tenner det første lyset i adventstaken. Jula skal få være rød uten mitt bidrag, for å si det sånn🤪

// Nina

Fredag den trettende mars i år:

Da skulle jeg egentlig vært på rutinekontroll hos, jeg holdt på å si veterinæren, men jeg mener selvfølgelig gynekologen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men så stengte Norge ned.

Torsdag 12.mars kom regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid.

Jeg kan ikke si jeg ble direkte lei meg for at gynekolog-timen ble avlyst. Det hjalp ikke på lysta å få et rosa brev i postkassa på Valentinsdagen med innkallelse til underlivskontroll. Få’kke mer lyst til å skræve i stolen med neonlys flashende rett inn i katedralen for det, si.

Så da gikk det litt i glemmeboka, da. Eller det gjorde jo ikke det. Underbevisstheten holdt meg hele tiden oppdatert om at det sikkert var lurt å bestille ny time da Norge åpnet igjen.

Men du vet, – tida løper av gårde. Det er alltid så mye annet presserende. Og jeg flyr jo til leger og spesialister støtt. Blir litt forsynt, liksom.

Men er det én ting vi kvinner ikke skal forsømme, så er det søren klype meg å sjekke oss. Både pupper og katedral bør få jevnlig tilstandsrapport.

At bilen får oftere sjekk enn oss, er jo helt på trynet om vi tenker oss om. Vi er da mer verdt enn en skarve metallboks på fire hjul?

Hva om ikke vi kvinner funker mer? Hvem skal da drive samfunnet fremover? Jeg bare spør. Tygg litt på den… Jeg tror det hadde gått åt skogen uten oss kvinnfolka.

Så! I morgen skal jeg sjekke meg!

Jeg kan ikke skryte av at jeg plutselig ble ansvarsfull og bare bestilte meg en time helt ut av det blå.

Nei, det måtte en årsak til må jeg med skam innrømme. Jeg er ikke lenger helt fornøyd med hormonplasteret jeg bruker mot overgangsplagene mine. Nå vil jeg finne ut om det er noe annet lurt som kan passe for meg i stedet. Og så er det greit å ta den sjekken samtidig da. Livsviktig, faktisk.

Liker å ta sånt med gynekologen. Fastlegen min er ikke like oppdatert. Dessuten vet han jo alt om meg, – han trenger ikke å vite hvordan det er møblert i katedralen min i tillegg.

Da er det bedre med en egen interiørarkitekt, aka gynekologen.

Gruer meg? Ja!

Vet jeg at det blir digg når det er over? Ja!

Hurra!

God natt!

// Nina