Deilig søndag.

Bollebaking for å få nybakstlukt i huset før visning i dag. Kanskje det er det som skal til for å få fart på hussalget?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Huset er vasket og ryddet. Det er fyr i peisovnen, kubbelysene er tent både her og der, radioen surrer og går i bakgrunnen mens fremmede folk går rundt og kikker på vårt hjem. Vurderer om dette kan være et hjem for dem i fremtiden.

Mens megler og fremmedfolk tar over heimen, øvelseskjører vi med yngste snuppa mi. Plutselig er vi på sjarmerende Bærums Verk. Strekker litt på beina, kikker litt i butikkvinduer, kjøper en ny smijerns-krok til døra på utedoen på setra.

Det er høst og koselig stemning på Bærums Verk også til tross for en litt grå og hustrig septemberdag.

Da vi kom hjem hadde fremmedfolket forlatt huset, boller var spist av fremmede munner,  og forhåpentligvis dro de herfra med en god følelse i hjertet. For det må man ha når man ser på hus. Det må treffe en nerve. Greit å bruke huet litt også, men jeg må kjenne det i hjertet mitt når jeg går inn i et hus som jeg potensielt skal kjøpe.

I følge megler var det flere par som var positive etter dagens visning. Så gjenstår det å se om de er interesserte nok til å legge inn bud. Om de følte noe i hjertet.

Hvis ikke kan vi jo gjøre som en venninne foreslo:

“Dere kan jo kjøpe det selv. Det er et flott hjem”.

Ha ha, god idé!

Og når jeg først snakker om hjertet, så er det en hjertedag i dag. En kjærlighetsdag. I dag er det nemlig 62 år siden mine foreldre giftet seg.

62 år. Det er spettbryllup, det!

Spettbryllup? Betyr det at da er man så godt gift at man må bruke spett for å skille dem?

Hurra for 62 år, mamma og pappa❤

Alzheimer har skilt dem fra hverandre, men de har hatt et fantastisk ekteskap (med utfordringer som de fleste andre) og kjærligheten dem imellom kan ingen ta ifra dem selv om den ikke er like synlig i dag.

Mine sterkeste minner fra da mamma og pappa var gift og jeg fremdeles bodde hjemme, er at de satt i timesvis og snakket sammen, gjerne med et glass vin eller to. De trivdes i hverandres selskap. Drømte og planla for fremtiden, enten det var morgendagen eller neste års ferie. De lo, jeg hører fremdeles latteren deres i hodet mitt. De koste seg sammen.

De minnene bevarer jeg i hjertet mitt for alltid, sånn vil jeg huske dem.

Deilig søndag.

// Nina

I det siste, kanskje mer presist det siste året, har jeg glemt så utrolig mye. Har forresten ikke peiling på om det er det siste året eller flere år tilbake. Det er jo det som er problemet. Jeg husker ikke.

Det gjelder ikke bare sånne ting som hvor jeg la brillene mine sist, eller ‘hva var det nå jeg skulle hente inne på kjøkkenet’-ting, eller ‘hva var det nå jeg skulle ha i butikken, igjen’.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nei, hukommelsessvikten er på et dypere plan enn det. Og det må jeg bare innrømme skremmer meg ganske mye. Spesielt fordi jeg har en mamma med Alzheimer som slo inn i relativt ung alder hos henne.

Søsteren min fikk jo også Alzheimer, men det er visst vanlig hos eldre med Downs syndrom. Les gjerne: Ingen var så god som du❤.

Likevel… det får meg til å undres om jeg er på vei mot samme sykdom.

Jeg skulle jo nå kommet med en haug med eksempler, men de har jeg jo glemt, selvfølgelig…

Likevel er det én hendelse som jeg husker veldig klart akkurat nå, og det er da min eldste datter ringte i forgårs og lurte på hvordan vi skulle gjøre det med ungene dagen etter, altså i går.

 

Jeg satt som et spørsmålstegn i den andre enden av røret og vred hjernen min ut og inn i løpet av noen febrilske sekunder mens jeg prøvde å finne ut hva i alle dager det var hun pratet om.

Jeg ga opp. Ante ikke hva hun mente.

Så viser det seg altså at jeg for noen uker siden har sagt at vi kan være barnevakt mens de er avgårde på kjærestetur med overnatting på The Thief fra i går til i dag.

Jeg gapte ganske så sjokkert der jeg satt i den andre enden. Det var helt fullstendig blankt i topplokket. Ikke noe minne overhodet som dukket opp da hun sa det. Jeg kunne ikke for mitt bare liv erindre å ha sagt det. Ever.

Helt forferdelig følelse.

Det har vært flere episoder hvor folk har sagt ting til meg som jeg aldri kan huske å ha hørt før, selv om de insisterer på at de har gjentatt det ørten ganger tidligere til meg også.

Jeg liker ikke tendensen. Men jeg håper inderlig det ikke er en begynnende Alzheimer vi snakker om her. Jeg håper at det “bare” er langvarig stress og kroniske smerter over mange år som er årsaken til at hukommelsen er så dårlig på enkelte områder. For da er det vel håp om å bli bedre, ikke sant?

Hvis det er Alzheimer så kan det jo bli en artig blogg hvor jeg bare kjører repeat på gamle historier om og om igjen, he he.

Når jeg blar tilbake i arkivet mitt, så ser jeg at jeg i grunnen er på god vei allerede, huff da! Men jeg tror ikke jeg har hatt et eget innlegg om hukommelsessvikt før!

Enden på visa med passing av barnebarna var at vi heldigvis ikke hadde lagt andre planer, så slitne småbarnsforeldre fikk dratt av gårde på kjærestetur og vi gæmliser fikk hoppet litt i sølepytter med små skjønnaser❤

Det ordner seg alltid!

P.S. Etterhvert begynner samtalen jeg hadde med datteren min å demre for meg, og jeg tror jeg husker litt av samtalen vi hadde. Så heeelt borte er jeg ikke. Ennå.

Ha en minnerik lørdag, godtfolk!

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Reklame | Mathea AS

Puh!

Intervju gjennomført!

Hadde besøk av to supersøte damer i tre timer til ende.

Jeg likte dem med én gang, for det aller første de sa da vi hilste var hvor fin de syntes jeg var, he he.

– Og det kan jeg takke klesbutikken Mathea i Heggedal for!

Innehaveren av Mathea, fineste Karina,  sponset meg med et splitter nytt antrekk fra topp til tå!

Jeg var der i går og kunne plukke meg ut noe jeg likte, og det første jeg spottet i butikken var en nydelig strikkegenser i høstfarger som var veldig ‘meg’.

Så da tok vi utgangspunkt i genseren, og fant deretter kjempekule skinntights som kan klippes i ønsket lengde. En kjempefordel for meg som har så korte bein at jeg får flis i musa når jeg går over dørterskelen.

Under genseren ble det stilig med en lang kremfarget bluse og prikken over i’en noen  vanvittig kule sneakers fra Via Vai.

Jeg glemte å ta bilde da jeg følte meg så fjong og fin før i dag. Sommerfuglene i magen gjorde at selfies ikke var det første som rant meg i hu for én gangs skyld.

I skrivende stund er vi barnevakt for barnebarna, og etter noen aktive timer med en gutt på 1,5 år og ei snuppe på 3 år, ligger jeg nå som et slakt på sofaen, og er ikke i nærheten av å posere med antrekket. Dessuten kommer det jo i Hjemmet etter hvert!

Men! Et bilde av antrekket kan jeg by på:

Jeg er bedre på naturbilder, så tilgi meg for håpløs styling her. Dere får iallefall en viss idé. Sjekk disse skoene:

Kjemien med damene som begge jobber som frilansjournalist og frilansfotograf i, i dette tilfellet, for Hjemmet, var umiddelbart veldig god, og skravla og latteren satt løst fra første stund.

Jeg tror jeg babla litt vel mye og usammenhengende til tider, godt det ikke var radiointervju, kan jeg si!

Har tillit til at journalisten klarer å sy det sammen til en koselig reportasje om kjærligheten og det å ikke gi opp håpet om å finne evig kjærlighet.

Bård kom hjem etter hvert, og han fikk også sagt noen velvalgte ord. Mer velvalgte enn mine, i hvert fall.

Og så var det fotoshoot. Posering i ulike settinger både inne og ute. Sååå mye knipsing og jobb bare for noen få bilder som vil komme på trykk til slutt. Smilemuskelen ble sliten, munnen dirra av seg selv etter hvert.

Det var kjempegøy, men ganske kleint også, – er ikke dagligdags å posere for noen av oss.

Gleder meg til å se bildene, – tror det ble noen fine bilder av meg og Bård sammen.

Når kommer det på trykk? Vet ikke!

Det er en kabal som redaksjonen i Hjemmet må få til å gå opp med de andre reportasjene og innleggene de skal ha i utgivelsene sine utover høsten .

Temaet kjærlighet passer jo i grunnen alltid, så sånn sett kan det bli når som helst. Jeg lover å si i fra.

God fredagskveld, folkens. Kos dere hvor enn dere er. Her trommer regnet på vinduene, det er stille på barnerommet p.t., og vi puster fornøyde ut etter dagens hendelser. Sammen. I sofaen. Han og jeg❤

// Nina

Antrekket for morgendagens intervju er klappet og klart!

Jentene i den beste klesbutikken i mils omkrets hjalp meg med å finne noen nye plagg som jeg kan føle meg fin og komfortabel i. Det kan jeg fortelle mer om i morgen, men det er deilig å slippe å bekymre seg mer om det, kjenner jeg.

Og ikke nok med det, – min trofaste frisør Stina som driver Hårstylisten her i fineste bygda vår, klippa luggen min innimellom kunder sånn at de fine, nye laminerte brynene mine kom til sin rett.

Snakk om å drøye ting til siste øyeblikk… Men nå begynner jeg å bli klar. Må bare bake en kake jeg kan servere i morgen når journalisten og fotografen kommer.

Kake + Hjemmet = Sant

Tror jeg. I hodet mitt popper det i hvert fall opp et bilde av kake når jeg tenker på ukeblad.

Tror selve intervjuet skal gå fint. Det er vel bare å bable i vei, – jeg pleier å fikse det. Så håper jeg journalisten klarer å få noe vettugt ned på papiret mens jeg babler. Kan hende hun får et problem. Jeg er god på digresjoner når jeg blir ivrig. Det kan fort gå fra kjærlighet til tørre slimhinner, liksom.

Jeg må prøve å tenke litt før jeg lar ordene kommer ut. På den annen side, jeg får lese artikkelen og godkjenne den før den publiseres, så da er det vel egentlig null stress, he he.

Men nå babler jeg igjen. Må bake kake! Ikke bable!

Sjalabais og takk for alle lykkeønskninger for morgendagen!

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Det er travelt å skulle bli intervjua, si!

Bryn skal fikses, klær må’n finne ut av, noe skal serveres til kaffen, og ja, – det er liksom ikke måte på!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Er kjempesliten i dag, jeg. Lett å se på bildet at det mangler litt energi. Mye å tenke på om dagen.

Prøver å puste med magen, da roer hodet seg litt igjen.

Hadde planlagt å skrive blogg litt tidligere i kveld, men tida løp fra meg nå igjen.

På fredag blir det altså intervju med meg om kjærligheten og det å ikke gi opp håpet med et av landets største ukeblad; Hjemmet.

Hjemmet. Får bare gode vibber og minner når jeg tenker på det ukebladet der. Mamma har “alltid” lest det, og jeg leste også Hjemmet ukentlig som ung voksen. Før det store, stygge internettet kom og tok oss.

Nå leser jeg veldig sjelden magasiner. Enda jeg elsker nostalgien som ligger i å ha glanset papir mellom hendene, løse et kryssord og kanskje følge en god oppskrift. Historier fra virkeligheten og hagetips.

Nå skal jeg få lov til å bli en del av Hjemmets historie, om det går an å si det. En artikkel i et ganske stort ukeblad skal publiseres. Ikke akkurat så veldig mye å skryte av, men for meg er det litt stas. Er ikke redd for å innrømme det heller, hehe.

Så da får vi se om brynene har blitt litt finere enn på bildet her, at klærne kommer på plass og at snakketøyet og hjernen virker noenlunde når fredagen er her!

Tvi tvi til meg!

// Nina

Noen ganger, eller ganske ofte faktisk, blir jeg flau over meg selv.

I dag tok jeg til tårene fordi fotografen som skulle ta noen høstbilder med drone ikke kom når han skulle.

Ikke nok med at jeg gråt litt sånn i frustrasjon for meg selv da jeg var alene. Neida! Jeg begynte allerede i telefonen med fotografen, med dirrende stemme og gråten i halsen da jeg skjønte han hadde sendt sms med feil tidspunkt.

Og deretter enda en gang pr. telefon med samme mann en time etterpå. Han hadde misforstått hvem han hadde snakket med første gangen, og så viste det seg at han egentlig hadde glemt hele vår avtale.

Da ble det altså nedovermunn og klump i halsen på repeat.

Men han kom heldigvis likevel, – til slutt!

Og i tillegg til dronebilder tok han også noen nye nærbilder ute som ikke var planen opprinnelig for å bøte på fadesen.

Da han var ferdig var jeg så strålende fornøyd, glad og lettet at tårene flommet over rett foran en ganske brydd fotograf.

Og jeg hørte meg selv bable som jeg gjennom blogginga nå har skjønt skjer når jeg er litt vel sliten, har ekstra mye smerter og stressnivået er litt vel høyt.

Sånn høres hormoner på bærtur ut:

“Huff, tusen tusen takk! Nå må jeg bare gråte. Det et ikke bare fordi du aldri kom, altså. Jeg bare følte at det var litt vel mye som gikk imot oss nå siden vi ikke har fått solgt huset, og så kom ikke du, og så var jeg sulten men tok meg ikke tid til å spise, og så har jeg stylet og stæsjet og vært ute i skråningen her og plukket løv, og til og med på sykehjemmet til moren min har jeg plukket løv, og jeg var her nede og fant greiner med høstblader, og jeg kjøpte epler til å pynte med og greier. Og nabojenta har bursdag og de kan ikke gå ut på terrassen siden de må vente til du er ferdig med drona. Og så ble det litt mye, jeg har så vondt i ryggen, serru, og så kom aldri du, og jeg ventet og ventet, og så kom du, og nå er jeg bare veldig glad for at du kom og tok deg tid til ekstra bilder og sånn…”

Jeg måtte trekke pusten og tørke snørr og tårer, og da så han sitt snitt til å forsvinne vekk fra talestrømmen min, stakkars fotograf.

Puh! Hormoner på ville veier er slitsomt, altså. Sikkert veldig slitsomt å være fotograf for hormonelle kjerringer også 😉

Har hengt litt etter i hele dag, så også med bloggen. Den kommer nå på tampen over midnatt, men det er greit.

Nå er pulsen noenlunde normal. Jeg har fått skravla og ledd med gode venninner i kveld, fått med meg kveldens episode av Sommerhytta og ser frem til fysioterapi i morgen, tankefeltterapi og traume og stress release-øvelser på torsdag, og så intervju med ukebladet på fredag.

Spennende og hormonell uke med litt for mye innhold for min form, – men det er jo gøy at det skjer litt også!

I morgen (eller i dag, siden jeg passerer midnatt før jeg publiserer dette innlegget), avslører jeg hvem som kommer og intervjuer meg om kjærligheten!

Artig for oss kjerringer i vår rette alder 🙂

God natt og peace out fra

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Overskriften er full av motsetninger. Akkurat som livet selv.

Det føles som en liten evighet siden jeg blogget sist.  Sånn er det innimellom, at tida bare flyr av gårde, og andre ting prioriteres.

Hjemme igjen etter en vidunderlig langhelg på setra.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tilfeldighetene har gjort at to av våre beste vennepar også har hytte i samme område, og på lørdag var vi sammen fra tidlig formiddag til sene kveld i et fantastisk sommervær i denne vakre høstmåneden!

I disse Covid-19 tider kunne vi ikke vært mer heldige med samværet siden vi kunne sitte ute hele tiden.

Vi ble servert de beste blåskjellene jeg noen gang har smakt til lunsj. Himmel, så godt det var! Et måltid jeg aldri kommer til å glemme, tror jeg.

Etter blåskjell fulgte det etter hvert jegergryte på bålpanne, snacks og eplekake. Og vin. Hele dagen lang. Og sang. Masse sang rundt bålet. Mindfullness i praksis, nesten. Mulig vinen burde vært droppa for full uttelling…

Nå er det rett og slett helt ubeskrivelig og klyp-meg-i-armen-flott i fjellheimen. Vi vil jo bare være og være og være.

Takk for denne gang, setra. Du skuffer aldri.

Og så: Svosj! Tilbake til hverdagen!

I dag er det er Den internasjonale Alzheimerdagen, det var Facebook som minnet meg på det.

Jeg fikk opp et tre år gammelt minne fra en episode ved et besøk hos mamma på sykehjemmet. Det er et sterkt minne jeg vil huske til evig tid.

Litt klipp og lim fra minnet på Facebook her:

Det gikk lang tid før jeg hørte henne si det igjen, men i den senere tiden har det faktisk hendt at hun har sagt at hun er glad i meg. Det er godt og vondt å høre det. Godt fordi jeg tror hun glimtvis er litt klar, og så uendelig sårt og vondt fordi sånne sjeldne øyeblikk minner meg på at jeg aldri mer får mamma tilbake.

Sender en god klem i kveld til alle som har mistet noen de er glad i til den grusomme sykdommen❤

God uke ønskes til dere alle!

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Det er noe helt eget å liste seg opp ved morgengry, musestille for ikke å vekke Bård. Famler med dørkroken som aldri henger der den skal i mørket, døren knirker idet jeg lister meg ut med klærne i en bylt under armen.

Litt småkjølig i stua. Fyrer opp. Det er 3 grader ute kl.06:14. Sola skal komme opp over horisonten kl.07:00 i dag, men den vakreste tida er jo før det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lister meg ut og forbi soverommet der Bård forhåpentligvis sover fortsatt.

Vi liker å sove med vinduet godt oppe året rundt. Fint å være like på det området, si.

Ute er natt i ferd med å bli dag.

Jeg hører fuglekvitter og en hund som bjeffer langt unna. Sikkert en hund som vil ut på jakt helst i går.

Hadde håpet å få øye på reven som ofte tusler over jordet her, men det er ingen å se. Ikke annet enn fuglene og jeg som lager litt liv på Hellebekksætri i dag.

Det er uansett en hellig time for meg å få sitte ute og bare sanse lyder og lukter, og se morgengryet komme uten å tenke på så mye annet enn her og nå. En ny dag. Uvurderlig.

Himmelen ble ikke så voldsom rød i dag som den kan være noen ganger. Det er litt for mye klarvær, kanskje. Ikke en sky.

Jaja, en time ute på denne fredelige plassen var det verdt å sette på alarmen for. Nå kryper jeg inn under dyna igjen. Heldigvis har vi dobbeldyne, hehe.

Lag deg en fin start på dagen, du også.

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Sjalabais!

I skrivende stund sitter jeg på utedoen. Oppdaterer bloggen i en fei, – sa jeg måtte litt mer enn diddeli-di, så han ikke etterlyser meg de første 5 minuttene, liksom.

Ikke for det. Han har det ikke med å savne meg så innmari fort. Jeg husker godt da jeg med nyoperert skulder klatret opp på en vindskeiv krakk for å kikke inn i vinduet på nabohytta på tunet her for et par år siden.

Krakken velta, og jeg fløy gjennom lufta og landet på nyoperert skulder og en rygg som langt i fra var god. Det gjorde mildt sagt ganske vondt, men kanskje aller mest var jeg redd.

Skulderen var operert 10 dager tidligere, jeg gikk med fatle, og jeg lå i gresset livredd for å røre på meg. Redd for hvor gæærnt det hadde gått

Så jeg begynte å rope. Hyle er kanskje et mer korrekt å si.

Jeg hylte og hylte i sikkert 20 minutter. Jeg visste Bård var inne på setra, 50 meter unna. Men ingen Bård kom.

Bård hører litt dårlig. Han bruker høreapparat, men jeg synes ikke alltid de hjelper. I hvert fall ikke den dagen. I tillegg sto radioen på ganske høyt inne, så lyder ute var nok enda vanskeligere å oppfatte gjennom de 250 år gamle tømmerveggene.

Lang historie kort; Han kom aldri, jeg turte omsider å kreke meg tilbake selv, hverken skulderen eller ryggen er friske den dag i dag, men jeg lever!

Men nå prater jeg meg helt bort.

Bård har altså enda ikke savnet meg her jeg sitter på utedoen. Jeg skriver litt til.

Dagen har vært blåsete! Vi hadde tenkt oss på tur, men fant ut at det var koseligere å tasse rundt på tunet og fikse litt her og der.

Samle litt stein rundt den nybygde plattingen, den må beises, det blir neste år.

Plukke litt naturmaterialer til morgendagens kranslaging var kos.

Og ikke minst pynte foran inngangspartiet. Det ble så fint, om jeg må si det selv!

Noen edle dråper i solveggen satte et midlertidig punktum for en superfin dag!

Det hjalp også godt for samvittigheten å ringe hjem til faderen som hadde hatt en fin dag med utepils i sola i Heggedal i ettermiddag.

Livet smiler akkurat nå😍

P.S. Jeg er kald på rompa. Sitter fortsatt på utedoen… Goood helg!

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/

Vi satt ute med et glass rødvin da vi kom opp til setra i går kveld, og plutselig ser vi en “fotballspiller” på himmelen. Uten ball, riktignok. Men noen spillere er best uten ball, har jeg hørt. Ser du det samme som oss?

Det var, som alltid, magisk å komme opp hit i går kveld. Skuldrene senkes umiddelbart, jeg går bare rundt på tunet og snuser inn lufta som en jaktivrig fuglehund, kommer med små gledesutbrudd over hvor fint det er, gliset går nesten trill rundt og jeg må klype meg litt i armen for at vi er så heldige som får være her.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag blåser det ganske kraftig. Vi hadde tenkt oss på tur opp i fjellet, men mulig vi må revurdere. Det kommer voldsomme kast innimellom.

Mens vi vurderer vær og vind, tusler vi rundt i tøflene våre, spiser sen frokost, rydder litt i gamle magasiner, tørker litt støv, hører på radio, nusser litt, får tid til å være kjærester. Det er godt. Veldig godt.

Fin fredag til dere! Det ser ut til å bli en fantastisk helg for veldig mange værmessig!

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/