Selv om jeg ikke tjener en eneste krone på disse klikkene, så er det unektelig gøy å klatre litt på lista.
Årsaken til at ekstra mange leste bloggen min i går, var mitt bittelille innlegg om hva min Alzheimersyke mamma ønsker seg til jul. Det rørte visst ved manges hjerter. Du kan lese det her.
Tusen takk til dere som leser og velkommen til min verden dere nye som har begynt å følge siden min på Facebook og på Instagram (sistnevnte vil jeg prøve å bli flinkere til å oppdatere).
I dag dunker hjertet litt ekstra hardt og sommerfuglene i magen danser rumba. Ikke bare pga ekstra mange lesere i går, men også fordi vi om få timer skal få se leiligheten vår for første gang!
Det blir så sykt spennende! Og jeg håper alt er gjort i henhold til våre ønsker og at vi ikke blir skuffa.
Jeg håper vi får gått rundt litt på egenhånd for å ta mål og bilder.
Fortsettelse følger 🙂
Ha en nydelig onsdag! Det er så digg å se sola igjen her på vår kant av landet!
Nydelig morgenfrost under rosa himmel. Elsker det!
Uvisst om det var det korte innlegget eller innholdet i det korte innlegget som gjorde at mange klikket seg inn, forresten.
Uansett, – selger litt på Finn om dagen siden vi snart flytter på oss. Det er kjekt å få inn noen kronasjer på ting og tang som har ligget ubrukt i årevis.
HVIS DU ØNSKER DEG DEN TINGEN DU HAR SETT PÅ FINN SÅ MYE AT DU TAR KONTAKT MED SELGER, PRUTER PÅ PRISEN OG I TILLEGG STYRER OG ORDNER NOE VOLDSOMT FOR Å FÅ TIL OVERLEVERING AV VAREN: KAN DU DA SE TIL Å HOLDE AVTALEN, FOR SVARTE H……?
Sånn. Kort innlegg ferdig. God kveld.
#mintiderlikemyeverdtsomdin
P.S. Jeg er ikke sint, bare veldig, veldig skuffa.
// Nina
Fikk lufta skuffelsen over useriøse Finn-kjøpere på tur ved Semsvannet i dag.
For, som jeg skrev i dette innlegget i går; jeg ønsker ikke å blogge om smerter, søvnløse netter og dårlig arbeidsevne. Jeg blir ikke bedre av det. Heller dårligere, faktisk.
Jeg tror alle blir dårligere av å fokusere på egne smerter, eget bedritne humør, eller rett og slett kun ved å fokusere på seg selv og kjenne litt ekstra etter.
Ulempen med å fokusere på det som er bra, eller nei, det blir feil, – jeg prøver på nytt:
Ulempen ved å blogge om det som er bra, er at de som leser det jeg skriver,kun leser det jeg skriver. Naturlig nok.
Når jeg forteller om en tur jeg har gått, et vennelag jeg har kost meg i, eller en herlig helg i båten, så er det fordi det er akkurat dét inntrykket og minnet jeg ønsker skal dominere i mitt liv.
Og “alle” tror dermed at det er sånn livet til’a Ninautenfilter er. – Herlig, morsomt og bekymringsløst.
Sånn er det naturligvis ikke. Ikke hele tiden.
Jeg lar for eksempel være å skrive at jeg tar en smertestillende før tur, at jeg må gå litt krokbøyd og kanskje legge meg nedpå underveis et eller annet sted på turen, og når vi kommer hjem er horisontalen et must for ikke å irritere illsinte nerver mer enn nødvendig. Kanskje én time på sofaen er nok på en god dag, kanskje resten av dagen må til på en dårlig dag.
Skal jeg på fest er det mest mulig hvile i forkant som gjelder. Egentlig vil jeg ikke gå i det hele tatt. Føler meg aldri opplagt til fest. Det er slitsomt å gå med kroniske smerter og å sove dårlig i flere år. Bare det å finne ut what to wear og how to behave i de ulike settingene sliter meg ut på forhånd. Stress øker smertene mine.
Jeg har funnet ut at alkohol demper smerter effektivt, og er jeg heldig, kan jeg få en kjempefin kveld i gode venners lag så lenge jeg har et glass med vin eller bobler tilgjengelig. Enkelte ganger virker ikke alkohol som medisin. Da er det bare å kaste inn håndkleet å komme seg hjem.
Sosialt sett har pandemien vært en gave for meg. Færre eventer og fester, mindre å grue seg til.
Men, og det er et stort MEN:
Det er viktig å sosialisere seg. Samvær med venner og å få nye impulser er viktig for selvfølelsen og for sjela. Så jeg går selv om jeg i utgangspunktet ikke føler at jeg orker. Og med et glass i hånden blir det som regel veldig, veldig hyggelig.
Prisen for å ha det hyggelig betales de påfølgende dagene.
Ikke pga fyllesyke (joda, det hender jeg går på en smell der også), men fordi det ble for mye for kroppen. Kanskje jeg var så dum å danse, kanskje jeg sto for lenge og pratet, eller satt for lenge ved bordet. Da blir det mye ligging på sofaen fordi “alt” gjør vondt. Jeg skriver sjelden om “bivirkningene” av et sosialt lag på bloggen.
Også tur med Katta, da. Båten vår. Én ting er sikkert, mitt legeme i min forfatning er ikke skapt for båtlivet. Om det er bølger mens vi kjører, må jeg legge meg ned i lugaren for å stabilisere ryggen så nervene på en måte jobber med bølgene og ikke mot.
Det er trangt ombord i en båt, mye opp og ned, att og frem når mat skal lages eller det skal ryddes. Ryggen min er ikke glad i det. Jeg har mye smerter når vi er på båttur.
Det går mer smertestillende, jeg får et økende behov for hvile/søvn fordi jeg mobiliserer så mye, og jeg har ikke optimale muligheter til å hvile ryggen når jeg trenger det.
Jeg skriver lite om det ovennevnte, tror jeg.
Bård elsker båtlivet, og når han har det bra, har jeg det bra.
“Når du har en glad mann, slipper du å ha en ny i bakhand”
(Nytt ordtak helt gratis fra meg i dag😉)
Dessuten har jeg jo mulighet til å legge meg i lugaren ved behov. Det er ingen andre som trenger meg når vi er utpå.
Poenget med dette innlegget er å fortelle at selv om det virker som jeg forteller om hele livet mitt, så gjør jeg langtfra det.
Jeg skriver utdrag fra en dag eller om tanker og følelser jeg sitter med der og da.
Denne bloggen er ikke minutt for minutt med Ninautenfilter, selv om det sikkert kan virke sånn for mine kritikere.
(Snakk om å bable mye før jeg kommer til budskapet. Sorry, kjære leser. Jeg har en tendens til å skli litt ut).
Joda, jeg skriver også om de mindre gode dagene. Når jeg er lei meg og syk av savn etter de jeg har mistet, om sorgen over at livet ikke ble som jeg håpet. Men jeg tror jeg som oftest holder en positiv tone. Mest fordi det er bra for meg, men også fordi jeg synes det er hyggeligere å lese en glad blogg fremfor en trist blogg.
Vet ikke om jeg får frem poenget her (antakelig ikke), men jeg tror at folk generelt dømmer bloggere basert på det de leser på bloggen. Og det er ikke så rart om de ikke kjenner vedkommende ellers.
Men husk da at livet er så mye mer nyansert enn som så. Om jeg skriver at jeg hadde en fantastisk dag i går, så kan det hende at det stemmer, men det kan også hende at sannheten var en ganske annen store deler av dagen.
Kanskje jeg krangla med Bård så busta føyk, kanskje hadde jeg syke strålinger ut i beinet som ikke ga seg før langt utpå dagen, og kanskje var jeg bare kjempelei meg fordi jeg følte at livet fløy av gårde uten at jeg fikk være med?
Jeg synes selv at jeg byr på ulike fasetter av mitt liv i denne bloggen, men jeg vil gjerne minne om at mine skriblerier sjelden er en blåkopi av virkeligheten.
De fleste av dere vet vel sikkert det også, dere er jo rimelig oppegående, tror jeg. Likevel vil jeg gjerne si det “høyt” også, for sikkerhets skyld.
Jeg er ikke som du tror, sier overskriften. Eller, det kan godt hende jeg er det. Jeg vet jo ikke hva du tror.
Men, – jeg har mine hemmeligheter. Tro det eller ei.
Vi kjøpte oss en cappuccino på favorittkaféen bye & bekk og satte oss ned på en steinmur langs vannet og lukta litt på “bylivet” i dag.
Nå er ikke akkurat Heggedal en by, men i sentrum har vi kafé, pizzeria, sushi-restaurant, klesbutikk og interiørbutikk, landhandleri, matbutikk, flere frisører, blomsterbutikk, spa og rundkjøring!
Og når hele Heggedal Torg er ferdig, kommer det enda flere butikker til. For oss som akkurat nå bor i skogkanten, føles det fort veldig urbant å komme ned til hjertet av bygda vår.
Er så glad i å bo akkurat her, jeg! Viktig å trives der man bor. Jeg håper inderlig at det vil føles riktig å flytte fra hus til leilighet når vi flytter om ca 3 mnd.
Vi vet ennå ikke om vi får overta leiligheten før eller etter jul, i kontrakten står det at vi får beskjed senest 4 uker før overtakelse. Håper de klarer å si fra enda litt tidligere. Jeg er ikke så god på å ikke ha full kontroll…
Jeg har ikke skrevet så mye om form og helse i det siste. Mest fordi jeg forsøker å ikke ha så mye fokus på at jeg ikke er frisk, psykisk er det lurt å fokusere på det som er bra. Livet er enklere å leve med positiv tankegang, rett og slett!
Det rører nok på seg oppi hodet mitt uansett. Noen ganger er det greit å stryke over det som er dritt og fremheve det som er bra. For det er jo sjukt mye som er bra! Takk og lov.
Ryggen min er status quo, mens hofta er bedre etter kortison-injeksjonen jeg fikk i hofteleddet for én måned siden. Jeg går uten å halte, og den låser seg ikke like ofte som før. Likevel kjenner jeg godt at det er en løs bruskbit nedi der, og innimellom får jeg store bevegelsesproblemer. Spesielt etter å ha sittet i sofaen litt for lenge. Da gjelder det å ikke sitte for mye, si!
Spent på hvordan ting blir når injeksjonen ikke lenger har effekt. Synes jeg kjenner tendensen nå, at virkningen ikke er like god lenger. Spesialisten snakket om at bruskbiten kanskje kunne smuldre bort/bli borte av seg selv etter kortisoninjeksjon. Det har ikke skjedd pr. i dag, men kanskje etter hvert?
Akkurat nå er i hvert fall ikke hofteplagene så ille at de er verdt å gjennomgå en operasjon for, heldigvis.
Nå er det 113 på NRK. Jeg blir veldig rørt når jeg ser på det programmet. Dypt imponert over engasjementet til folka i ambulansetjenesten og ikke minst er det utrolig rørende å se hvordan de blir preget av de alvorlige hendelsene de kommer borti og hvor fine de er med pasientene de hjelper.
Vi valgte farger på veggene, et annet kjøkken, fliser og baderomsinnredning enn standard for over et år siden, – nå blir det gøy å se om valgene vi tok fungerer i virkeligheten.
Overskriften sier at vi får “ny” leilighet, og sånn føles det akkurat nå.
Vi har nemlig “oppdaget” at soverommene på tegningen er større enn vi har tenkt. Det er skråtak i den øverste etasjen, og nå viser det seg at skråveggene ikke er så skrå som tegningen og illustrasjonsfotoene viser!
Vi hadde opprinnelig tenkt å bruke det ene soverommet til walk in-closet fordi vi trodde det var for lite som et soverom for oss.
Og så hadde vi i stedet tenkt å gjøre om stua i øverste etasje til et soverom. Det ville blitt et kjempekult soverom med 4,6 meter på det høyeste og med store vinduer + takvindu.
Men nå som vi ser at vi kan få til både seng og garderobeskap der vi opprinnelig hadde tenkt walk in-closet, så har vi “plutselig” fått et ekstra rom i form av en kjempekul stue i øverste etasje i tillegg til stua som vi har i hovedetasjen.
Wiiii! Det er sååå gøy! Ikke minst er det veldig praktisk å ha to oppholdsrom så lenge Julie bor hjemme.
Det er en fantastisk utsikt fra det som nå blir stue oppe, og det er ikke til å stikke under en stol at det jo er finere/viktigere å ha utsikten fra stua enn fra soverommet, ikke sant?
Gjellumvannet i Heggedal
Dessuten blir utsikten fra det som nå likevel blir soverom ganske så fin, uansett, he he.
Nå føles det som vi har fått en “ny” leilighet, og jeg gleder meg enda mer til å flytte inn. Og så krysser vi fingrene for at “oppdagelsen” vår holder vann. Vi har sett bilder fra en annen leilighet, og der er skråveggene annerledes enn på tegningen, så vi vil jo tro det er det samme hos oss.
Onsdag kan ikke komme fort nok, kjenner jeg! Tjoho!
// Frydefulle Nina
P.S. Jeg har fått svar på det jeg lurte på før i dag: Tempeltavle!
I går var jeg i tankefelt- og traume releaseterapi (TFT = tankefeltterapi, TRE = Trauma Release Exercises)
Det høres sikkert litt rart ut for de som ikke vet hva det er, men egentlig er det bare helt enkle og naturlige metoder som skal få kroppen til å lege seg selv ved å frigjøre den fra stress og spenninger som har fått bli i kroppen altfor lenge.
Jeg tror at mine smerter i rygg/sete/bein og nå senere både hofte og skulder, har blitt forsterket av stresset og presset jeg har hatt over meg i mange, mange år.
Jeg er uhyre sensitiv. Om Bård f.eks forsøker å massere meg litt forsiktig, gjør det kjempevondt og nervene “eksploderer” på en måte når de blir “aktivert”. Smertene blir enda verre i etterkant.
Nervene sender signaler til hjernen om at man har vondt, og så er det opp til hjernen å tolke hvor høy grad av smerte man opplever.
Det er ikke noe som er feil her. Vi tolker alle smerte ulikt. At jeg får mer vondt av massasje enn deg, betyr ikke at jeg innbiller meg smerten. For meg er den høyst reell.
Når et menneske blir utsatt for langvarig stress eller alvorlige traumer, kan det utløse andre sykdommer som depresjon, hjerte- og karsykdommer, diabetes, høyt blodtrykk, overvekt, migrene, dårlig hukommelse, mage- tarmproblemer, kreft etc etc.
Stress er mao ikke sunt. Kjenner du på stress, at du føler at omgivelsene dine forventer mer av deg enn det du klarer å prestere, da er det bare å få snakket med noen om det, sier jeg bare.
Ikke gå for lenge med den følelsen, det er ikke bra for deg.
Tilbake til tankefeltterapien.
Under behandlingen fikk jeg en voldsom tristhet over meg. Den satte seg i brystet. Kom overraskende på, jeg trodde jeg bare var litt “pling i bollen” i går. Følte bare at det var litt kaos i tankene mine uten at jeg kunne peke på noe konkret.
Og så, ut av intet, kom søsteren min Sidsel frem i tankene mine.
Savnet kom over meg. Jeg savner henne ikke så veldig mye fra da hun var syk, som på dette bildet fra 2018. Hun har antakelig falt ut av sengen under et epileptisk anfall på rommet sitt, ingen så hva som skjedde, og så har hun slått seg kraftig.
Ironisk nok var det på den tiden en panda som var yndlingsbamsen hennes. Hun var utrolig søt, da❤
Nei, jeg savner det helt spesielle søsterbåndet vi hadde mellom oss da hun var frisk og levde godt med sitt Downs syndrom. Jeg savner den dype kjærligheten vi hadde for hverandre “i gamle dager”.
Kjærligheten var selvfølgelig der da hun ble syk de siste årene også, men den kom ikke like godt til uttrykk da hun utviklet Alzheimer og fikk andre sykdommer som gjorde henne veldig redusert.
Jeg var så uendelig glad i den lille, fine storesøsteren min, og jeg vet at Sidsel var uendelig glad i meg.
Jeg savner latteren vi delte, kosestundene sammen på kafé eller hjemme, og ikke minst savner jeg de millioner av små kyss som hun delte ut hver eneste dag.
Hun var vår naturlige lykkepille.
Det var godt å bli bevisst det savnet gjennom terapien, for da fikk jeg gråte litt, og det hjelper alltid. Følte meg mye lettere (og sykt trøtt!) etterpå og savnet etter Sidselmor ble litt mindre.
Jeg tror denne formen for terapi hjelper meg til å takle smertene mine bedre. Terapien vil jo ikke gjøre meg frisk fra de fysiske plagene mine, men kanskje kan den hjelpe meg til å oppfatte smertene som mindre ille enn i dag, og det hadde vært gull.
Om ikke annet, så har jeg lært å fokusere på pusten og å puste med magen, og det er jaffal ikke feil!
Nå er det helg! Juhu! Vi skulle ha dratt på setra, men dårlig vær gjør at vi utsetter det til neste helg. Så da blir det rydding og kasting og planlegging her hjemme i stedet. Blir bra det!
Tåke i bygda i dag, likevel har det vært så fint! Ingen vind, 12-13 grader. Kan ikke klage da, si!
Begynner å prate om været jeg, trygt og godt tema, liksom.
Ellers må jeg si at det fortsatt føles godt å ha solgt huset. Nå har jeg endelig fått fart på meg til å tenke litt mer på hva vi skal ha med oss og hva vi må kvitte oss med.
For det er en kjensgjerning at lagringsplassen i leiligheten vi flytter til er mikroskopisk i forhold til hva vi flytter fra.
I går fikk jeg endelig lagt ut en Norrøna jaktbukse- og jakke som har ligget ubrukt i årevis. Det tok 20 sekunder fra den var lagt ut på Finn til den var solgt. Én time etterpå var den hentet. Sikkert solgt for billig! He he he. Ble kvitt den og tjente noen kroner. Jeg er fornøyd og kjøper var dritfornøyd.
Jeg har mye mer som ikke kan bli med ned til Heggedal Torg, både av klær og ting og tang. Tar litt hver dag, alt etter hvordan formen er.
Tanken er at vi ikke skal ta med mer enn det vi faktisk bruker i dagliglivet pr.i dag. Jeg orker ikke å ha så mye ting lenger!
Riktignok er jeg veldig glad i å følge med på trendene, det er sååå mye jeg ønsker meg, men nå må jeg slutte å kjøpe bare fordi jeg har lyst på. Om jeg kjøper, så må det være fordi vi trenger det, og om vi ikke trenger det, så kan jeg kjøpe om jeg virkelig ønsker meg det, men da må noe annet ut.
– Jeg lagde den regelen akkurat nå, to be honest. Har tenkt på det mange ganger, men dårlig på å praktisere! Nå blir det andre boller. Heretter.
Ja, jeg veit. Jeg tenker ikke bærekraftig og er ikke fornuftig hele tida. Fortsatt bor det en materialist-jævel i meg. Men det er jo viktig å trives, ikke sant? Det fleste, og jaffal jeg, må ha det koselig rundt meg for å ha det bra.
Så nå prøver jeg å forbedre meg. Jeg prøver å gjøre gode vurderinger før jeg handler, og tror jeg har blitt flinkere enn før.
Det har sikkert en sammenheng med at lønna nesten er halvert etter at jeg ble syk og måtte over på arbeidsavklaring. Ha’kke noe valg. Så jeg har vel kanskje ikke blitt flinkere likevel…
Herre min! Hører og ser selv når jeg leser igjennom at jeg er helt håpløs!
Glem alt over her, over til sykehjemmet:
Har vært hos den fine mamma’n min i dag. Den observante leser kan se på bildet at hun mangler en tann og i tillegg har hun knekt en fortann.
Det skjedde da Norge var stengt. Vi så ikke mamma på to og en halv måned, og da vi endelig fikk besøke henne igjen, var hun blitt ei tannløs kjerring. Hun har ikke smerter, heldigvis. Å dra til tannlegen for å fikse det, vil være en altfor stor påkjenning for en med Alzheimer.
Men hun bryr seg ikke, så da er det vel ok, alt i alt. Nå begynner jeg å bli vant til det, og tenker hun er min lille, søte gumman❤
Om du vil lese min smått surrealistiske opplevelse med tannlegen, så kan du lese her: Når tannlegen tror du lyver
Det var ikke morsomt, for å si det sånn…
Ha en finfin kveld fortsatt, og tusen takk for at du leser❤🙏
