Jeg var ikke helt ærlig da jeg skrev i går at årsaken til gynekologtimen min i dag var at jeg ville sjekke ut en annen form for østrogenbehandling mot overgangsplager.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Den primære årsaken var nemlig at jeg har begynt å blø nedentil.

Jeg har jo ikke mensen lenger. Jeg skal ikke blø. Så da jeg på fredag, rett før journalistene fra Hjemmet kom for å intervjue meg, oppdaget mørkt blod da jeg var en kjapp tur på do, skvatt jeg litt.

I følge Norsk Helseinformatikk, nhi.no, skal kvinner som blør etter overgangsalder sjekke seg. Det første man skal tenke er kreft. Men i 9 av 10 tilfeller er det ikke kreft.

Så jeg har ikke vært engstelig. Har tenkt at det er en naturlig årsak til det mørke blodet som for meg virket som store mengder de to-tre første dagene, litt mindre i går og i dag.

Likevel har jeg kjent på litt magesmerter. Prøvde å avfeie det med at underbevisstheten og psyken drev litt gjøn med meg.

Da jeg satt på venterommet hos gynekologen, tok jeg noen selfies. Tenkte at jeg måtte ha bilder fra dagen jeg fikk vite at jeg hadde kreft. D-dagen. Om noen måneder ville selfiene av meg kanskje vise innhule kinn og øyne under en blank skalle.

Man skal ikke tøyse med sånt, men seriøst, det var det jeg tenkte. I hvert fall da jeg lot tankene vandre ut på ville veier.

Tenkte også på at det ville bli utrolig trist for pappa som ville miste alle tre barna sine før han selv gikk bort. Det skal vel ikke gå an? Og hvor på kirkegården er det plass til meg? Lars Ove og Sidsel ligger i en familiegrav. Det er plass til to navn til på stenen der. Mamma og pappa, hadde jeg tenkt. Og jeg ønsker uansett å ligge sammen med Bård. Er det plass ved siden av familien min, tro?

Også kunne jeg heller ikke fortelle barna mine om dette. Min eldste datter har bursdag i dag (Hipp hipp hurra!). Kan ikke la bursdagen hennes minne om den dagen mora fikk kreft, vettu.

Det vil jo uansett ta noen dager å få svar på prøvene som gynekologen ville bli nødt til å ta, så ingen grunn til å si noe enda.

Jada, dramatisk. Godt ingen kan se inni hodet mitt, eller at vi kan se inni hverandres. Myyye rart hadde kommet frem da, gitt!

Uten å gå innpå selve undersøkelsen som er en litt kjip affære i seg selv, så sto alt bra til i katedralen! Livmora var helt nydelig, faktisk! Ikke en kreftcelle å se noe sted. Ingen svulster. Glatte og fine slimhinner. Ikke rart når det er fullt av blod inni der, tenkte jeg.

Men jeg tar imot alle positive ord og vendinger med et stort smil, og er glad jeg slipper operasjon, cellegift og det som verre er.

Det ble selvfølgelig tatt en celleprøve, men gynekologen mente den vil være fin når svaret kommer.

– Hvorfor er blodet så mørkt, spurte jeg.

– Det er fordi det er så lite blod, svarte hun.

Akkurat det syntes jeg var et litt rart svar, men jeg slår meg til ro med det. Hun bør jo vite hva hun snakker om..

Jeg fikk en østrogenspray i stedet for plasteret jeg bruker nå, og om jeg ikke slutter å blø innen en stund, får jeg heller ta kontakt igjen.

– Hva er en stund, spurte jeg.

– Innen jul, svarte hu.

Jeg holdt kjeft. Men jeg lover, at om jeg ikke har slutta å blø om noen få uker, så skal jeg jaggu meg sjekke det ut da. Jeg venter ikke til vi tenner det første lyset i adventstaken. Jula skal få være rød uten mitt bidrag, for å si det sånn🤪

// Nina