Husker dere den rørende dokumentar-serien Søsken som gikk på TV2 i 2017?

Der var bl.a. Martin og storebroren Markus med. Markus ble nominert til Gullruten for “Årets deltaker”.

Martin hadde downs syndrom og som 10-åring fikk han kreft, akutt lymfatisk leukemi.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Martin hadde vært kreftfri i halvannet år da han døde for 5 måneder siden.

Behandlingen han fikk for å bli frisk fra kreftsykdommen ble en stor belastning for kroppen. En dag i april ble Martin syk og vitale organer sviktet.

Superhelten Martin ble bare 15 år gammel og gikk ut av tiden 2.mai i år❤

Jeg er venn av mamma’n og pappa’n til Martin og Markus. Vi jobbet sammen i Braathens SAFE på 90-tallet.

På torsdag var jeg på besøk hjemme hos dem i Drammen. Det var lenge siden vi hadde sett hverandre.

Jeg husker godt at Monica ringte meg for ca. 15 år siden. Hun hadde fått vite at babyen hun bar i magen hadde Downs syndrom, og hun ville veldig gjerne snakke med mamma om hvordan det var å få et barn med et kromosom for mye.

Og nettopp fordi min søster også hadde Downs, føler jeg en ekstra forbindelse til familien i Drammen. Vi vet hvordan et liv med en med Downs har beriket livene våre, hvilke gleder de har gitt oss, og hvor stor sorg det er når de forlater oss.

Vi var så heldige å ha Sidsel hos oss helt til hun døde 56 år gammel i fjor vinter. Vi fikk ha en solstråle hos oss veldig lenge , og da hun gikk bort hadde hun levd livet til fulle.

Martin fikk ikke det. Han fikk knapt startet på ungdomslivet.

Han tilbrakte masse tid på sykehus fra han var 10 år. Til tross for sykdommen og de lange og tøffe behandlingene han måtte igjennom, var Martin en ukuelig optimist med et fantastisk syn på livet som kanskje bare er de med et kromosom for mye forunt å ha.

Mamma’n til Martin, Monica, brukte Facebook til å oppdatere alle rundt om hvordan det gikk med Martin fra han ble syk og til han døde.

Hun skildret åpent om en hverdag som må ha vært utrolig tøff. Martin ble frisk og fikk tilbakefall flere ganger, han fikk mange følgesykdommer og plager pga medisiner og behandlingen han gjennomgikk.

Monica visste like mye om kreft som legen selv, hun lærte seg å bruke ulike apparater som Martin trengte til behandlingen så han kunne være mest mulig hjemme.

Totalt sett har hele familien vært under et umenneskelig press i flere år, og det er beundringsverdig hvordan de har stilt opp for hverandre hele veien.

Jeg tror det er umulig for oss som ikke har opplevd det å skjønne hva de egentlig har gått gjennom.

Det er umulig for meg å fatte hvor inderlig vondt det må være å miste sitt eget barn.

Det eneste jeg vet, er hvor inderlig tomt det er uten våre små søsken med litt ekstra bagasje i livene våre.

Monica og Håkon gråter hver eneste dag fortsatt. De er fortsatt i dyp sorg og jeg er ganske sikker på at de fortsatt er i en slags boble der de bare eksisterer mens verden raser forbi utenfor.

Om man ikke hadde visst hva de hadde opplevd, ville man aldri gjettet det. De både ser normale ut og de oppfører seg normalt.

Da jeg kom hjem til dem på torsdag får jeg blomster, nydelige roser, når jeg kommer inn døra. “Gratulerer med hussalget!”

Altså! Hvor omtenksomt er ikke det? Har ikke de nok med sitt eget, liksom?

Og så varter de opp med nydelig lunsj, kaffe og cider og nybakt kake med gullstøv på. Alt dette fordi jeg kom på besøk mens de selv befinner seg i livets tøffeste fase?!

Jeg tar av meg hatten for styrken, rausheten og hjerterommet de viser❤

Det ble en god torsdag for oss alle hvor de tunge tankene ble satt på pause for en stund.

Og hvem vet? Kanskje satt Martin og Sidsel oppi himmelen og så ned på oss mens de koste seg med “rulle-pølse” (Martin) og Pepsi Max (Sidsel)?

Jeg tror det❤

// Nina

Instagram: http://instagram.com/nina_utenfilter

Facebook: https://www.facebook.com/ninautenfilter/