I dag lå det et brev til meg i postkassen. Det var rosa – på selveste Kjærlighetsdagen.
Riktignok så det litt formelt ut, siden det ikke var håndskrift, men jeg var likevel spent da jeg tok det med inn.
Tok meg god tid. Kokte meg en kopp te og tenkte det var en koselig overraskelse, kanskje?
Ikke for det, Bård har ikke for vane å være altfor oppfinnsom på den romantiske fronten, så jeg skjønner ikke helt hvor de sommerfuglene kom fra.
Men jeg åpnet konvolutten pent, og brettet ut det rosa papiret. Det lå ingen roseblader inni der… I stedet sank hjertet litt da jeg så hvem det var fra: 
GYNEKOLOGEN!
Gynekologen som slet en halvtime med å få ut en fastgrodd spiral sist jeg var der. Hun måtte tilkalle kollegaen sin for å få det til. De røsket og rev, pustet og peste, det kjentes ut som alt av livmødre og eggstokker skulle ut der jeg lå med sprikende ben, gråt og blødde. “Vi prøver en siste gang, hvis ikke det går blir det narkose på sykehus i stedet”, peste gynekologen med sammenbitte tenner. De klarte det den siste gangen. Og ut kom det en bitteliten hormonspiral på noen få gram. Jeg rakk aldri å se kjønnet.
Denne innkallelsen på rosa papir fremkalte en dose dårlige minner, gitt!
Trøsten er at det bare er en vanlig rutinekontroll med celleprøver. En sikkerhet og forsikring om at alt står bra til.
Jeg er ikke overbegeistret over å gå til gynekologen. Å kle av seg og legge seg ned i den stolen med beina i bøyler, blottlagt i et grelt lys, det finnes mange ting som er kulere enn det. Men det er bare akkurat der og da. Når jeg først har lagt meg ned og gynekologen står og vurderer og sier ” du har et vakkert underliv”, så slapper jeg av og tenker at jeg er glad jeg gikk.
Nå har jeg hørt at hun sier det om “alles” underliv, men det later jeg som jeg aldri har hørt. Liker å leve i trua om at jeg duger. Jeg har jo født tre barn – det er klart det er vakkert!
Ønsker alle kvinns en vaginal aften og en oppfordring om å bestille en kontrolltime. Det går helst bra! #Sjekkdeg
// Nina