Å fylle 16 år. Det er en viktig årsdag for ungdommen i dag.

Da kan de begynne å øvelseskjøre etter å ha tatt trafikalt grunnkurs først.

De fleste er sikkert ganske ivrige i begynnelsen. Kjører med mor eller far så ofte de kan.

Men det er to år til de kan kjøre helt alene. Og to år er jo sykt lenge når man bare er 16 år! (Jeg lover, tida går sykt fort).

Derfor tror jeg interessen dabber litt av etter hvert. De kjører fortsatt ved anledning, men det er ikke noen vits i å kjøre for å kjøre, liksom.

 

Men så! Så skjer det noe. Plutselig har det gått 1,5  år siden man begynte å øvelseskjøre, – det å ta lappen på ordentlig nærmer seg nesten litt sånn faretruende!

 

“Wæææ! Jeg må ta teoriprøven! Jeg må kontakte kjøreskolen, begynne på pakka! Hvor ble tida av? Det har jo gått så fort!” (Der ser du).

 

Ørten timer går til å lese til teoriprøven på nett. Pugge, pugge, pugge. Diskusjoner om trafikkregler og trafikkskilt rundt kjøkkenbordet.

Det er ikke bare poden som lærer noe nytt, for å si det sånn. Veldig kjekt med en oppfriskning for oss som har kjørt en stund også.

I år kom korona, trafikkstasjonene stengte en god stund. Teoriprøven måtte utsettes for ganske mange, og det ble ventelister på både teori, glattkjøring, langkjøring og oppkjøring.

Men så begynner samfunnet å fungere litt mer normalt. Med hjertet i halsen og klamme hender møter man opp på trafikkstasjonen for å ta teoriprøven.

Maks 7 feil er tillatt blant de 45 spørsmålene man får.

Klikk, klikk, klikk på PCen. Resultat: Bestått! Gud, så deilig!

 

Så er det trinnvurderinger underveis i kjøreopplæringa med kjørelæreren. Man får forhåpentligvis gode og konkrete tilbakemeldinger underveis på hva man bør øve mer på, bli bedre på.

Viktig å ha god kjemi med kjørelæreren også. Mange timer som skal tilbringes sammen.

Kjørelæreren melder deg opp til oppkjøring når hen mener du begynner å bli klar . Du får en dato å forholde deg til. En dato som faktisk endrer livet ditt ganske mye dersom det går bra.

 

Du blir selvstendig og fri. Voksen. 

Det er ganske stort når man tenker over det.

 

Dato for oppkjøringen blir 5.oktober 2020 for snuppa her i huset. 

De siste 4 ukene før oppkjøring kjører vi hver bidige dag. Det er det eneste livet handler om, føles det som. Det er blodig alvor og fullt fokus.

Heldigvis er vi flere som bytter på å kjøre med henne. Det kan gå ei kule varmt innimellom mellom ei skvetten og hormonell 53-årig mamma og hennes tenåringsdatter. Rolig og avbalansert far/stefar/stemor og litt morsommere storebror er gode avlastere.

 

Så kommer mandagen. I dag.

Hun kommer til trafikkstasjonen etter oppvarmingstimen med kjørelærer og venter nervøst på sensoren som skal kjøre med henne.

Hjertet synker da hun ser hvem hun får. Det er “Stryke-Gro”! Hun som stryker “alle” i følge ryktene!

 

Én time og 20 minutter senere:

Mobilen min ringer:

“Mamma! Jeg klarte lappen!”

Bestått med glans av “Stryke-Gro”!

Skal nesten ikke gå an, sier’em!

 

Gratulerer, jenta mi!

Endelig kan du hente oss på fest!

 

Tusen takk til Svein Svendsen Trafikkskole i Sandvika og kjørelærer Håkon som har gjort veien til førerkortet for datteren min til en fornøyelse.

Applaus også til oss som familie og alle andre familier der ute! Uten en familie som stiller opp, ville veien mot lappen blitt ganske mye mer humpete for å lage en metafor på prosessen.

Lykke til til alle fremtidige oppkjøringskandidater og kjør pent når du endelig står der med lappen og friheten i hånda❤

 

// Stolt og lettet mamma