Jeg har lasta ned romanen Shuggie Bain av Douglas Stuart på ebok. Har lest veldig gode anmeldelser av boka og jeg gleder meg til å sende tankene inn i en helt annen verden.
Ser også frem til en god, gammeldags kjærestehelg på setra.
Knitring i peisen, skeive gulv, tømmervegger, egg og bacon til frokost. Mating av småfugla, skitur, dyrespor i snøen, rutete sengetøy, kaffe på senga og noko attåt…
Væromslaget er allerede et faktum, men jeg håper snøen på trærne holder seg nettopp der, på trærne, i hvert fall til et stykke utover dagen i morgen.
Selv om vinteren akkurat nå om dagen føles litt lang, vil jeg veldig gjerne ha skikkelig vinter på fjellet til over påske helst.
Påske, ja. – Undres om vi får lov til å reise på hytta i påsken i år? Håper det. Noe så inderlig, håper jeg på det. Ikke at det er så viktig å få dratt på hytta, men fordi at det kanskje betyr at smitten er på vei ned, at livet er litt nærmere normalen igjen.
Fy søren, så lei jeg er. Av munnbind og håndsprit. Av avstand. Mest av alt savner jeg et skikkelig godt smil fra “mannen i gata”!
Savner å se ekte smil. Jovisst kan man se glimtet i øyet på folk selv om de har munnbind, men gi meg et helt ansikt som spontant sprekker opp i et smil. Det finnes jo ikke noe vakrere enn det, si!
Tenk med hodet og føl med hjertet, folkens. Ta vare, følg anbefalingene, så kanskje vi snart kan glise fra øre til øre uten å kjenne en strikk som strammer!
Det har jeg ingen som helst formening om, er svaret mitt. Jeg har ikke fulgt med på Farmen i år, bortsett fra noen minutter her og der. Øde likte jeg. Han har det sikkert fint utenfor Farmen også.
Men at Siv forlater Frp, det har jeg derimot noen følelser og tanker rundt.
Jeg har aldri stemt Frp. Er dypt uenig i mye av partipolitikken de har ført opp gjennom åra.
Men jeg har respekt for Siv Jensen. Hun har stått støtt. Vært tøff. Jeg har vært eitrende forbanna på dama, likevel har jeg respekt for jobben hun har stått i.
Politisk er jeg bare en normalt interessert borger som følger med fra sidelinja. Blir ordentlig engasjert i noen saker, bryr meg mindre om en del annet. Har mitt hjerte hos Venstre, men ser gode verdier og fanesaker hos andre partier også.
At Siv går av er helt greit. Forstår’a godt, jeg.
Men det verste ved at Siv trekker seg, er tanken på at Sylvi Listhaug kan bli ny leder.
Skrekk og gru!
Det er et eller annet med den dama som gjør at jeg blir i dårlig humør hver eneste gang jeg hører stemmen hennes på radio eller ser henne på tv.
Måten hun prater på og ikke minst at hun er så ekstrem i mange av meningene sine, gjør at jeg får grøsninger over hele kroppen.
Jeg synes hun er skikkelig uspiselig med tanke på innvandrings- og asylpolitikken og alt hun har klart å lire ut av seg i den sammenhengen. Folk med hennes meninger skremmer meg.
Ønsker meg heller et comeback for Carl Ivar enn en maktsyk Sylvi ved Frp-roret. Men Carl I koser seg vel mest med lokalpolitikk og i sofaen med Eli for tida.
Jaja, ikke hver dag jeg skriver om politikk, men i dag kjente jeg at jeg gruer meg litt mer til partidebatter og sånt i fremtida om vi skal måtte forholde oss enda mer til den dama enn vi allerede gjør.
Sånn. Ferdig. Tok meg en vaffel for å komme på andre tanker enn det kvinnemennesket. Det hjalp godt. Hvem er Sylvi?
I butikken har påskeliljene kommet. Da er det vel straks vår, er det ikke? Nå håper jeg vi går mot lysere tider på alle måter. Det hadde vært utrolig nice.
Var på trening i går. Går til fysiobehandling og får lov til å trene i lokalene der utenom behandlingene. I går gjorde jeg nok litt mye, ble litt for ivrig.
Kjenner på en aldri så liten “nerve-eksplosjon” rundt halebeinet/korsrygg. Men ellers er det godt å kjenne på at musklene har blitt brukt. Stølhet er bare bra.
Skulle ha vært hos mamma med pappa i dag, men jeg har ikke maktet det, rett og slett. Jeg prøver å lytte til kroppen min av og til.
Hjertet og samvittigheta sier at jeg burde vært og besøkt mamma, og det gjør vondt langt inni sjela å ringe til pappa å si at jeg ikke orker i dag. Hører at han blir litt skuffa. Det er tross alt ikke så mye som skjer i livet til eldre mennesker som bor alene i disse koronatider.
Blir frustrert over meg selv. Hva er det å orke, liksom? Det er jo bare å sette seg inn i bilen og kjøre. Være hos henne en knapp time og så dra hjem igjen.
Det burde ikke være noe hokus pokus. Likevel stritter hver eneste celle imot. Kroppen kjennes blytung (det er den jo også, forresten, så ikke så rart), og jeg får enda mer vondt i rygg og nakke bare ved tanken.
Orker ikke å dvele mer over det. Stressreaksjon de lux. Blæh.
Så sååå “fin og fantastisk” har altså dagen min vært.
Etterlengta alenetid som har vært prega av dårlig samvittighet hvert eneste minutt. Det føles litt bortkasta sett sånn i ettertid. Skulle ønske jeg var mann, eller hadde litt mer testosteron. Tror ikke dårlig samvittighet er den mest dominerende følelsen hos dem.
Siden pappa bor bare noen skritt unna fikk han middag her i dag. Rester. Kylling, sashimi, suppe og salat. Det hjalp litt på samvittigheta.
Bård fikk blomster levert på døra i kveld. Sånne overraskelser liker jeg.
Nå tenker jeg at morgendagen bare kan bli bedre, og at jeg i det store og hele er heldig med alt det fine og alle jeg er glad i i livet mitt.
Håper du har hatt en fin dag, og om ikke, så kan vi jo sammen håpe at dagen som venter i morgen blir av det gode, gamle bekymringsfrie slaget❤🙏
Det er ikke så mange som vet at jeg har sittet i styret i Norsk Scrabbelforbund og at jeg har deltatt i NM i Scrabble.
Scrabble er verdens morsomste brettspill!
Spillet vekker nerden du har inni deg til live, norskkunnskapene fra svunnen tid dukker opp på magisk vis igjen, hjernen jobber på høygir, du pugger ord på c og w, du leser ordbøker på en helt ny måte, og Tanums store rettskrivingsordbok blir rene Bibelen som ligger på nattbordet.
I hvert fall ble det sånn da jeg begynte å spille Scrabble “live”.
Det hele begynte da jeg spilte en form for Scrabble på ordspill.no på pc (nå får du selvsagt ordspill.no som en app på mobilen).
Der ble jeg kjent med andre ordglade. Jeg ble med som moderator i spillet og vi arrangerte turneringer for spillerne.
Så var det noen glupinger som foreslo å møtes irl (in real life), og det var begynnelsen på en kjempemorsom tid med Scrabblespilling i Oslo.
Jeg ble kjent med så mange fine folk! Vi møttes som oftest på Asylet på Grønland i hovedstaden. Der arrangerte vi turneringer og diskuterte ord og bingoer (alle sju brikkene brukes i ett ord) i pausene. Gjerne med et glass vin eller øl ved siden av. Eller kaffe. Brus, til og med.
Et veldig annerledes miljø enn hva jeg var vant til å ferdes i, men veldig gøy, givende og lærerikt.
Da Wordfeud på mobil ble lansert, tok salget av Scrabble heeelt av. Det var vi aktive spillere glade for.
Norge Rundt lagde en sak på det. Se innslaget der jeg blir intervjuet med en sigg i hånda og jubler over bingoen VILDRETE:
Selveste språkforsker Finn Erik Vinje og meg selv i samme reportasje, – hvem skulle trudd?
Så traff jeg Bård, ble veldig forelska. Bård er litt nerd, men ikke med ord. Han er mer på fysikk og sånn. Gresk for meg.
Scrabblespilling fikk mindre prioritet. Faktisk ikke prioritet i det hele tatt.
Var med på én utendørsturnering etter at jeg traff Bård. Den ble arrangert på Torgallmenningen i Bergen. Vi spilte på store, spesiallagde brett som lå på bakken med store brikker så publikum kunne følge med. Den turneringa vant jeg. Kjempegøy. Avslutta min aktive karriere med stil, hehe.
Det jeg imidlertid har gjort i alle disse årene uten spilling irl, er å spille Wordfeud. Hver dag i mer enn 10 år har jeg hatt spill gående på mobiken. Er også med på turnering hver 14.dag, som arrangeres via Wordfeud League of Honour (WLoH).
Har aldri blitt like hekta på andre spill (joda, kjære barn, – jeg husker jeg var hekta på Tarzan på 90-tallet…), sånn som de derre sinte fuglene som Erna Statsminister spiller. Men Wordfeud? – Se det blir jeg aldri lei. Jeg spilte nok med mer passion før, nå går det litt på autopilot, men jeg elsker det og lærer nye ord nesten hver dag fortsatt.
Nicket mitt er Najs, om du vil spille.
I går da barnebarna var på besøk, fant mitt eldste barnebarn frem Scrabblespillet mitt. Jeg har ikke spilt på mange år, men av en eller annen grunn ligger det tilgjengelig fortsatt.
William på snart 7 år ville spille. Selma på 3,5 år også. Henrik på 2 ville også gjerne, men da satte bestemora foten ned. Vi leker ikke Scrabble, liksom.
Jeg fant raskt frem Bibelen, Tanums store rettskrivingsordbok. Her skulle det spilles ordentlig! (For ordens skyld og info til ordnerder som sikkert studerer brettet på bildet her; BRONK er ikke et godkjent ord i Scrabble).
Det sier seg selv at spillet ikke varte så lenge. Barnebarna skjønte ikke helt vitsen da bestemora begynte å underkjenne ord og måtte slå opp i ordboka hele tida. Hun protesterte høylytt da spinnville ord ble forsøkt lagt, utbrøt “det der er FEIL!” med frustrert toneleie, og mista i det hele tatt en god del grå hår.
De trakk seg stille og rolig tilbake mens de forundra rista på hodet og kikka på den rare bestemora med store øyne.
Men det skal nevnes at Selma på tre og et halvt år fikk lagt en bingo med ordet RØFFERE. Det ga 69 poeng og hun ledet spillet da vi ga oss. Uten at hun brydde seg nevneverdig om det…
Jeg har lyst til å spille mer Scrabble. Nå er det egentlig ikke kjærligheten som har satt en stopper for det de siste årene, men heller ryggen.
Det er vanskelig for meg å sitte stille over et brett i mange timer uten å ha muligheten til å legge meg ned innimellom, så det har gjort at jeg har kvia meg for å begynne igjen. Men jeg tror jeg snart skal prøve meg på et lite treff, bare for å lukte litt på sagmuggen i manesjen igjen.
Må bare pugge den nye ordlista først. To- og trebokstavsord. Det har kommet til mange nye ord som nå er godkjent siden jeg spilte aktivt. Litt prestasjonsangst kjenner jeg på etter så mange år uten Scrabble.
Og så er det kanskje noe som heter Covid-19 som trøbler det til litt for tida… Men, snart!
Jeg fikk en liten morsdagsgave av alle barna mine i dag, og to av tre fikk hedret sin mor som seg hør og bør på en sådan dag.
Barn og barnebarn møttes ute på isen på Gjellumvannet, noen på skøyter og noen på beina. Fantastisk vintervær!
Etterpå var det inn for fastelavensboller og bæsjekake (!).
Moro for unga og moro for bestemora!
Skulle gjerne vært og besøkt mamma’n min i dag, men tror ikke hun har savna meg i dag, gitt. Om jeg gir henne en klem i dag eller i morgen gjør ingen forskjell.
Hun var så fin da vi besøkte henne på fredag, så mye yngre ut med “ny sveis”. En engel hadde vaska og fønt håret hennes veldig fint den dagen.
Fikk tak i Hjemmet til mamma før det ble utsolgt. Ikke hver dag datteren hennes pryder forsiden, hehe.
Morsdag og fastelaven er koselige feiringer, og det er jo egentlig ikke noe gæærent å si om Valentinsdagen, heller.
Skal ikke kimse av kjærligheten, den er alltid viktig. Faktisk så viktig at vi ikke trenger én spesiell dag for å feire den, tenker jeg.
Bård og jeg er flinke til å feire kjærligheten vår gjennom små gester og omtanke vi viser hverandre daglig gjennom året. Blomster får jeg titt og ofte, heldigvis.
I dag, på selveste kjærlighetsdagen, fikk jeg ingen stor bukett med røde roser. Ikke en bitteliten kvast, engang. Som forventet.
På bildet her hadde jeg fått flotte roser av Bårdis, på en tur til Barcelona for noen år siden. Romantiske overraskelser digger jeg, overprisede blomster til Valentines er ikke like gøy, kjenner jeg.
No offence til alle som er superhappy med den oppmerksomheten de har fått i dag, altså. Vi er forskjellige. For meg er det en ganske uviktig dag, for andre er det en viktig dag som helst bør inneholde “full pakke”, både blomster, diamanter og romantisk middag.
Jeg skrev litt om dette i fjor også, husker jeg. Les her om du vil: Drit i de rosene!
I morgen er en ny dag, husk å sette pris på kjæresten din da også❤
Svaret kom fort etter undersøkelsen av tarmen i forrige uke.
Ikke favorittundersøkelsen, akkurat. Tømmeregimet er det verste. Fly på do og faste i ett døgn. Det er ikke da du føler deg på topp, si.
Og så, når det hele kulminerer i å ligge på en benk med sårt rompehull og du får en slange med ballong ført inn der bak av en kjekk radiograf, så skal det litt til å holde på verdigheten og å spille uanfektet.
Det beste med det hele er at det blir så fort glemt. I dag, en drøy uke etterpå, så kan jeg godt gjøre det igjen. Akkurat som en fødsel. Utrolig hvor fort man glemmer hvor jævlig vondt det var.
Resultatet etter en fødsel er jo mye finere enn etter hva som potensielt kan komme etter en tarmundersøkelse, så sånn sett er det kanskje ikke sammenlignbart, men når resultatet er: “Normale funn“, så må jeg si jeg kjente på et blaff av lykke. Kunne ikke pakke det inn i et lite babyteppe, men et fint øyeblikk? Jo, det var det så absolutt.
Det ga ingen svar på magesmerter, blyanttynn avføring, oppblåsthet og følelsen av aldri å få tømt meg helt, men jeg har utelukket at det er noe farlig, og det er veldig greit. Jeg var egentlig ikke redd for det, likevel er det jo noe i underbevisstheten som lurer, så det er greit å sjekke det ut av tankekjøret.
Så da er det vel IBS’en, da, irritabel tarm, som er årsaken. Må bli flinkere til å unngå matvarer som jeg vet jeg reagerer på. Tenker jo litt på perioden i fjor da jeg kuttet ut alt av mel og sukker veldig brått.
– Kanskje kødda jeg det til litt med kroppen da jeg plutselig begynte å spise mat med både mel og sukker i igjen…
Jeg skal i hvert fall teste ut matvarer fremover, se om det gjør susen. Mel er en fiende. Begynner på mandag, det er jo fastelaven på søndag…
Nå er det plutselig fredag igjen, folkens! Får fortsatt fredagsfølelsen, jeg. Selv om jeg ikke er i jobb. Bård har fri, vi spiser senere middag, kanskje vin, popcorn, mye bra på TV, og det beste av alt; ingen vekkerklokke de neste to dagene.
I kveld kommer Bårds sønner en tur, lørdagen er blank foreløpig, søndag blir det litt bursdagsfeiring med eldste datter med familie. Det blir en fin helg, tror jeg.
Livet i leilighet er stadig å anbefale. Vi småpusler rundt, ting bytter plass, noe kommer til og annet blir byttet ut. Ser veldig frem til sofaen kommer på plass i loftstua, da får vi virkelig brukt hele leiligheten.
Trappa vår er vakker, synes jeg. Treverket i selve trappa og håndløperen er dritlekre. Digg å få gladfølelsen hver gang jeg går opp eller ned. Kan fort bli gratis trim når det er digg å gå i trappa, gitt!
Nå er det straks besøk på Solgården bo- og omsorgssenter med pappa. Har ikke sett mamma siden mandag, så nå blir det fint å klemme litt igjen.
Har noen forresten sett om Hjemmet har kommet i butikken i dag med meg på forsiden? Får ta en tur i butikken etterpå😅
Livet er en eneste lang reise med kontraster. Glede og sorg, nesten fra den ene dagen til den andre. Noen ganger fra time til time, i alle fall i mitt liv de seinere åra.
I går var det imidlertid en glad dag. Jeg hadde bursdag. Det er tøffe dager for noen i nær familie om dagen, så det var ingen stor feiring planlagt uansett, men det gjorde godt å tenke på litt annet enn akkurat det vonde for noen timer.
På grunn av denhersenskoronaen ble det heller ikke til at alle i nærmeste familie kom engang. Vi ville blitt for mange, for tett hjemme hos oss.
Sto opp til blomster, ballonger, muffins med kakelys og kaffe.
Dro til frisøren min og etterlengta hårklipp.
Mann på hjemmekontor hadde lunsjen ferdig til jeg kom hjem. Telefoner ringte. Bakte kake. Måtte hvile ryggen. Da ble det tid til en liten stund på Facebook og å gjøre et forsøk på å lese gjennom gratulasjoner.
Take away-middag fra den lokale sushi-restauranten med min sønn, kommende svigerdatter (håper jeg), mitt yngste barnebarn på 19 dager, pappa, Juliesnupp og Bårdis.
Rett før vi setter oss til bords, kommer det en sms fra en god venninne:
What?
Jeg skulle jo få beskjed i forkant? Jeg hadde faktisk bladet i hus allerede, abonnerer så klart. Ville jo være i forkant den dagen artikkelen kom ut. Men jeg hadde ikke lest det.
Forsidepike, til og med! (Gjemt bak ekstrabladet med “12 raske og enkle middagsretter, men lell)
Nei, har’u sett… Hahaha, ble litt svett, ja.
Fire sider på glanset papir, Nina snakker om kjærligheten. Blir jo ikke vakrere enn det, si!
Bladet kommer i butikkene i morgen, fredag 12.februar. Akkurat i tide til Valentinsdagen.
Få med deg noen bevingede ord om kjærligheten inn i helgen fra en “ekspert” på området.
Intervjuet var i oktober i fjor, og gudskjelov er jeg fortsatt helt sikker på at denne gangen har jeg giftet meg med rett mann!
Mine to eksmenn har fått med seg gode ord i artikkelen, så jeg håper de bare rister godmodig på hodet over hu gærne skrulla de én gang var gift med.
De er jo fedre til mine barn, jeg vil alltid være takknemlig for det❤
Jeg har egentlig blogget litt gjennom helgen, men ingenting har blitt publisert, bortsett fra min anbefaling om å se Rådebank på NRK.
Ting skjer på privaten, alt kan ikke skrives om, og da er det litt vanskelig å skrive “som om ingenting har hendt”.
Fikk også en veldig, veldig trist nyhet om en tidligere kollega på fredag. Ble litt lei meg, føler med alle som er ekstra berørt og som opplever tunge stunder nå.
På fredag så vi litt på Lindmo, og da la jeg merke til at Anne Lindmo og Ane Dahl Torp hadde like halssmykker på seg. Veldig fine! Anne sitt i gull og Ane sitt i sølv, tror jeg.
Noen som har peiling på hvor de er fra?
Jeg tror ihvertfall at de er like?
Lørdag:
Fint og kaldt.
Er vel ikke helt innafor å si det, men jeg er litt lei av både kulda og sola, jeg. Det er sååå vakkert ute, men så er det liksom ikke så lett å nyte det i timesvis fordi det er så kaldt med mindre man beveger seg hele tiden.
Og siden jeg ikke klarer å bevege meg i timesvis, så blir det ut og gå en times tid, og resten av dagen blir man værende inne og glo på finværet ute. Og det blir jeg litt grinete av, kjenner jeg.
I dag:
Sov lenge! Altfor lenge. Hadde problemer med å sove i natt pga smerter. Måtte stå opp igjen etter å ha ligget og vridd meg og forsøkt all verdens teknikker i et par timer.
Satt og glante på intetsigende tv til kl.05:00 i dag morges. Da hadde kroppen roet seg såpass at det gikk an å legge seg igjen, og jeg lå og drunta til kl.11:00. Er ikke fan av å nesten snu døgnet på den måten, håper jeg er i normal gjenge igjen til i natt.
Vi har fått oss litt luft i dag også, – deilig at det ikke var så himla kaldt. På balkongen vår var det faktisk litt “lunt”, så vi lånte et lite sett med bord og stoler av pappa så vi fikk sitte og kjenne litt på sola.
Vi må ha nye utemøbler, de vi hadde fra før er for store. Nå må vi ha noe som er mer tilpasset til en liten balkong.
Flott utsikt utover vannet den ene veien,
og så får jeg litt Aristokatt-feelingen den andre veien. Får litt lyst til å hoppe bortover takene. Tror ikke det hadde blitt like grasiøst som jeg har bilder av i hodet mitt.
Kommende uke er planen å bikke ett år til, klippe litt hår på skallen, og trene litt hos fysioterapeuten. Om jeg klarer å skjerpe inn litt på kaloriinntaket også, vil det bli en bra uke, tror jeg.
Bortsett fra tirsdag. Det blir nok en sår dag. Storesøster Sidsel døde den dagen for to år siden. Jeg kjenner jeg er litt ekstra følsom nå om dagen. Det popper opp minner på Snap og på Face fra de siste dagene hun levde. Selv om jeg takler sorgen og savnet veldig godt nå, så kan jeg ikke noe for at tårene presser seg frem i tide og utide om dagen.
Hun var innlagt på Bærum noen dager den siste uka hun levde pga lungebetennelse. Jeg sov hos henne noen av nettene. Det var tøft. Hun var mye angstpreget, og jeg er så takknemlig for at hun fikk komme hjem de siste dagene til sin egen seng og avslutte livet der med pappa og meg hos seg.
Til alle dere som tenker “må hun til stadighet skrive om de søsknene som døde?”
Svaret er nei. Jeg må ikke det. Men jeg kommer til å nevne dem igjen og igjen så lenge traumene fra to år tilbake rører ved nervene og følelsene mine. Dette er min historie. Og spesielt Sidsel var en stor del av mitt liv.
Og akkurat nå, i disse februardagene, forbeholder jeg meg retten til å dra frem minnene om Sidselmor som jeg savner så veldig, veldig, veldig sterkt.
Selv om serien illustrerer rånemiljøet i Bø i Telemark fra rundt 2010-tallet og fremover, så kjenner jeg likevel at jeg blir sugd tilbake til 80-tallet og egen ungdomstid.
Jeg kjenner meg sånn igjen i egne følelser fra den tida, de ulike karaktertypene i serien kan jeg navngi i min egen vennekrets fra da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående skole. Utrolig gjenkjennelig.
Det er nesten litt godt å se at ungdommen faktisk ikke har forandret seg så mye siden jeg var ung.
De baler jo med de samme følelsene som vi gjorde, og selv om mye nå foregår gjennom sosiale medier, så er mekanismene de samme. Følelsene er de samme, skuffelsene kjennes like ille, og kjærlighetssorgen er like sterk som da.
Var litt rånete selv jeg. Rægga rundt i Røyken og Hurum i min første bil, en Mazda 626. En gyllen tid jeg aldri glemmer.
Vi har ikke sett serien helt ferdig ennå, men jeg skjønte fort etter et par episoder at denne serien må alle se. Både voksne og ungdom.
Sårbarheten, humoren, alvoret, kjærligheten, savnet, sorgen, – Alt er med, og iallefall hos meg setter det i gang en haug med tanker, følelser og ikke minst minner.
Ikke minst er den viktig moralsk sett. Her er det mye å lære. Jeg håper ungdommen tar det til seg.
