Helvetesuke. Tre måltider hver dag til 17 personer. Frokost, varm lunsj og middag.
Ingen tvil om at det er tøft.
Dag nummer to i kjøkkenuka skal det lages biff à la Lindström. Hadde aldri hørt om fyren før, men jeg skal love deg at jeg forbannet karen opp og ned i mente fra morgen til kveld. Og hvis du trodde han var svensk, så kan jeg fortelle at Henrik Lindström var født og oppvokst i St. Petersburg.
Njet. Det hjelper ikke på humøret å vite det, men kanskje får du spørsmålet på quiz en dag.
Men obs! Det kan hende du bommer skikkelig, for det sies også at Lindström var en norsk polarkokk som sørget for at våre polarhelter holdt seg friske på sine ekspedisjoner.
What to believe, liksom?
Jeg står grytidlig opp. Må kverne oksekjøttet før jeg kan lage biff av det. Jeg har aldri kverna noe som helst, annet enn pepper, så jeg tenker det er lurt å være ute i god tid.
Jeg liker å levere det folk forventer å få, gjerne litt ekstra, og jeg vil helst gjøre mitt beste.
Det tar tid å kverne kjøttet, og samtidig skal også frokosten lages.
Koke kaffe, dekke bord, pålegg skal danderes på fat, brød skal skjæres i skiver. Kjøkkenet skal holdes ryddig og rent.
Etter frokost rydder jeg alt på plass og begynner å forberede lunsj umiddelbart. Må lage noe godt av restene fra i går. Det er leftovers av poteter og grønnsaker. Omelett kan funke, tenker jeg. (Jeg veit. Jeg er et oppkomme av gode idéer). Likevel er jeg ingen racer på kjøkkenet. Alt tar tid. Må spørre fengselsbetjentene om råd når jeg blir usikker.
“Guuuud som jeg savner Google”, tenker jeg. (Litt rart i og med at det ikke fantes Google på den tiden).
Samtidig henger Lindström som en mare over meg. Kjøttet er ferdig kverna. Jeg svetter. Det er tid for lunsj. Dekker bord. Serverer omelett og brød. De andre er fornøyd. Men Gunda grynter litt. Slenger litt med leppa, er spydig mot flere rundt bordet. Hun har en dårlig dag. Jeg kjenner jeg er litt redd henne.
Vi er ferdige med lunsj. Jeg må rydde av bordet, rydde på kjøkkenet .
Nå må jeg kutte løk, poteter, sylteagurk og rødbeter. Alt skal blandes inn i kjøttet sammen med grovhakket kapers, salt og pepper og noen egg.
Dagen går fort, jeg jobber fortsatt med Lindström. Biffstykkene skal stekes, poteter skal skrelles og kokes.
Jeg ligger bakpå tidsmessig. Middagen skal serveres klokka fire.
Det går ikke. Jeg har altfor mye som skal gjøres samtidig som jeg skal steke biffene. Jeg har overhodet ikke kontroll.
Jeg hører de andre klager over hvor sultne de er. De sitter i TV-stua og venter på at jeg skal bli ferdig.
En og en halv time senere er det mat.
Min verste dag noensinne er snart over.
Alle setter seg. Gunda et par plasser nedenfor meg.
Jeg aner den dag i dag ikke hva som skjedde, hvor den kniven kom fra.
Gunda sin biff er altfor lite stekt for hennes smak. Hun blir rasende. Sikkert veldig lavt blodsukker. Plutselig har hun en forskjærskniv i hånden og hun stormer mot meg.
Jeg reagerer lynraskt. (Burde vært mellomnavnet mitt, Nina Lynrask Tangvik).
Jeg skyver stolen min bakover, så fort at den velter, løper gjennom kjøkkenet, ut i gangen, river opp døren ut til bakgården. Hører Gunda løper skrikende etter meg. Hører mye rabalder og rop bak der igjen.
I bakgården er det en rød redskapsbod. Det står noe inntil veggen som gjør at jeg på mirakuløst vis klarer å klatre opp på taket. Jeg er livredd. Kikker ned og ser at fengselsbetjentene har fått tak i Gunda og holder henne fast. Gudskjelov.
Jeg tror at jeg antakelig husker dette som mer dramatisk og skummelt enn det var. Men likevel endte det med at Gunda ble flyttet, til hvor vites ikke, men jeg håper det var til et sted der hun kunne få behandling, for hun var åpenbart ikke frisk.
Historien om Gunda og biff à la Lindström er toogtredve år gammel. Jeg har aldri lagd dette måltidet siden. Har litt mer kjøkkenerfaring nå og skjønner vel ikke helt hva som gjorde at jeg brukte så lang tid, men jeg hadde nok uansett VELDIG godt av det! Og så tror jeg det er på tide å diske opp med signaturretten fra fengselsoppholdet igjen snart.
Husker ikke flere episoder fra kjøkkenuka, ikke annet enn at den var slitsom. Sovnet som en stein hver kveld. Vennet meg raskt til en hverdag regulert av faste rutiner og regler. Ble bedre kjent med de andre, hadde en god tone med betjentene.
Liv fra Vestlandet ble min bestis, har faktisk tenkt en del på henne siden. Vi utvekslet aldri adresser, vi ville kanskje bare legge denne delen av livet bak oss. Eller kanskje vi tenkte vi kunne adde hverandre på Facebook og Snapchat når det ble mulig en dag.
Jeg traff faktisk onkelen hennes 4-5 år senere. Jeg jobbet i innsjekkingsskranken på Fornebu da en mann kom for å sjekke inn. Liv hadde et veldig spesielt etternavn, og da denne mannen hadde det samme navnet, plumpet det bare ut av meg: “Kjenner du Liv xxx?”
“Ja, klart jeg gjør. Jeg er onkelen hennes. Hvordan kjenner du henne?”
“Eh…”
Kunne jo ikke fortelle hvordan jeg kjente henne i tilfelle familien ikke visste noe, men jeg klarte å finne på noe mer eller mindre troverdig, antakelig. Jeg ba han hilse.
Av andre jeg husker, så var det Sonja fra Bærum. Fin frue, rundt 50 år. Ingen i familien visste hvor hun var. Det vil si, mannen visste, men ikke barna. Hun fikk derfor betjentene til å kjøpe postkort med “Sandefjord – en by å være glad i” på. Så sendte hun kort hjem og fortalte hvor fint hun hadde det på ferie.
Reidun skulle sitte inne i 55 dager for gjentatte fyllekjøringer. Hun var alkoholiker og hadde naturlig nok ekstremt tøffe dager. Det hjalp ikke akkurat at svirebrødrene hennes sto utenfor og sang og hoia til alle døgnets tider. Reidun var nemlig fra Sandefjord og bodde rett nedi gata…
I løpet av mine 23 dager bak murene fikk jeg besøk utenfra, en 4 timers permisjon ute i det fri OG vi fikk gå på kino en kveld sammen med en fengselsbetjent!
Det får du høre mer om i neste episode av “Da jeg satt inne”.
Nå er vi på vei hjem etter en strålende helg i Valdres. Kø på E16. Ny uke venter.
God søndag, godt folk!
// Nina
