For noen uker siden ble det brått hjemmekontor hver eneste dag på Bårdis også. Fordi så mange andre på jobben hans har valgt hjemmekontor, har han syntes det har vært greit å dra inn til kontoret hver dag fordi han nesten har vært alene eller hatt mange meters avstand til eventuelle kollegaer.
Men så kom det påbud om at alle som kunne, skulle jobbe hjemmefra, og plutselig hadde jeg selskap hele dagen.
Yngste snuppa med mye hjemmeskole pga rødt nivå på videregående skole har også vært med på å fargelegge dagene i heimen.
Og det går overraskende fint, det gjør jo det. Og dette er ikke et klagemål, til det har vi det for godt, men kanskje et bittelite hjertesukk er lov?
Jeg tror helt sikkert at de som har hatt hjemmeskole i lange perioder med opptil flere barn i tillegg til hjemmekontor både for seg selv og kanskje en samboer har mye større grunn til å ønske seg tilbake til februar 2020 enn meg.
Men likevel, – fytti katta! Jeg tror jeg snakker for mange om at nå kjennes denne pandemien jæskla godt!
Utfordringen nå, synes jeg, er at vi liksom ikke ser noen ende på det hele.
Treg vaksinering (står det i avisa, jaffal) og disse mutantene som finner det for godt å dra på uanmeldt besøk både her og der gjør at jeg kjenner på litt motløshet nå for første gang under pandemien.
Savner at Nakstad eller Erna skal komme med noen hurra-nyheter snart. Berolige oss alle om at vi går lysere tider i møte på ordentlig, ikke bare i form av lengre dager. For det tar Kristen Gislefoss seg av.
I påvente av bedre tider må vi jo bare gjøre det beste ut av det, bite tenna sammen og holde ut. Spise yoghurt med granola og bær og se frem mot sommer, sol og kontroll på Covid-19.
For det blir vel sånn, blir det ikke?
// Nina
P.S. Spis gjerne noe annet frem mot sommeren. Yoghurt med granola og bær passa bare bra fordi det var den maten jeg hadde tilgjengelig fremst i bildearkivet. Knekkebrød er også godt. Eller sushi. Det går også an.
Etter 38 timer uten mat, et døgn med avføringsmidler som har fått fart på tarmene og til sist en undersøkelse med en slange opp i rompa, er det lov å si at det er digg å være ferdig nå.
Jeg skrev litt om bakgrunnen for dette i går. Om du vil lese, kan du trykke her.
Unilabs i Drammen tok pent i mot meg. En mann, kjekk sådann, skulle “ha” meg. (Typisk min uflaks. Hadde foretrukket en eldre, mindre kjekk mann eller en dame i en sånn setting).
Jeg fikk utlevert en lekker papirbukse med hull i baken sånn at det skulle være fritt frem for litt lek med ballong etterpå. Hæ?
Nei, det var ikke bursdagsfeiring.
Jeg fikk først et middel intravenøst som skulle roe ned tarmene under undersøkelsen og kontrastvæske, og så måtte jeg legge meg ned på siden for å få en tynn slange inn i endetarmen. På slangen var det montert en ballong som skulle fylles med luft for å gi god plass til bildetakingen.
Det er morsommere å blåse opp bursdagsballonger enn å få en ballong blåst opp inni seg, kan jeg love.
Det var litt vondt. Litt mer enn middels vond mageknip, og så har man ikke muligheten til å krøke seg sammen som ville vært en normal reaksjon når magen tar tak. I stedet må man ligge helt stille og rolig på ryggen og kjenne på de konstante knipetakene.
Ikke så mye normalt over å ligge på en benk med en slange med ballong opp i ræva mens man kjøres inn i en CT-maskin, altså.
Likevel, – det er fort gjort. Bare å legge all flauhet til side i den ydmykende situasjonen. Hele seansen tok maks 20 minutter. Og det var mye bedre enn vanlig koloskopi som tar dobbelt så lang tid og er dobbelt så ubehagelig.
Å tømme tarmene døgnet i forkant er desidert det verste med en sånn undersøkelse.
Krysser fingre for at de ikke finner noe skummelt på bildene, – svar kommer om en ukes tid. Jeg er ikke engstelig for at det er noe alvorlig. Bare fornøyd med at jeg tok det på alvor og fikk sjekket det opp.
Med åra har jeg lært at det er bedre å hoppe i det enn å krype i det.
Jeg håper dette var mitt siste kapittel om tarmene mine. I morgen er det en ny dag❣
Det er jo ikke noe morsomt å skrive om tarmer og sånn, for å være ærlig. Men noen må jo gjørra det, si, for det er et viktig tema å være åpen om.
Jeg gidder ikke at alt som er pinlig skal være tabu lenger. Drittlei tabuer. La oss snakke om det som om det var været vi diskuterte.
Når vi merker endringer i kroppen vår, og spesielt når vi kommer opp i en viss alder, så er det lurt å sjekke det opp.
Og det er dét dette innlegget skal handle om. Tarmer og avføring.
Jeg har alltid hatt litt trøbbel med tarmene mine. Det ligger i familien, pleier jeg å unnskylde meg med. Det er vel en sannhet med modifikasjoner. Magen min oppfører seg nok etter hvordan den blir behandlet.
Får den god behandling, oppfører den seg ganske greit, og hvis jeg fôrer den med dårlig mat og mye stress, sier den ganske fortp ifra.
For 6 år siden fikk jeg diagnosen IBS, irritabel tarmsyndrom (irritable bowel syndrome). Du kan lese mer om IBS på f.eks. Helsenorge sine sider her.
Jeg vet hvilke matvarer jeg bør holde meg unna, og hva som fungerer best for min mage. Stress bør unngås. Det har ikke vært så lett å unngå stress de siste 8-10 åra. Magesår og fjerning av galleblæra med tilhørende steiner er også kjent for undertegnede.
Likevel stusset jeg litt i sommer da avføringsmønsteret mitt endret seg. (Det er lettere å prate om det enn å skrive det, kjenner jeg. Muligens motsatt enn hva andre føler).
Anyways.
Jeg kan ikke tidfeste akkurat når ting endret seg, men plutselig begynte jeg å legge merke til fasongen på det som lå i toalettskåla. Det var slutt på “store saker”, om dere skjønner.
“På folkemunne” kalles det blyanttynn avføring.
Er ikke så ofte ordet ‘tynn’ brukes i samme åndedrag som navnet mitt, så egentlig er jeg litt fornøyd også, hehe.
Men kort og enkelt forklart; Siden i fjor sommer har alt som har kommet ut, vært enten blyanttynt eller mindre. Alltid.
Ikke én eneste gang har jeg fått til noen svære, “vulgære” greier som i gamle dager. Nei, nå bruker jeg ord som elegante og små lekkerbiskner om det som lander i skåla i stedet. Dét er også ord som sjelden brukes i mitt nærvær. Inntil altså i fjor sommer.
Så, altså.
Endret avføringsmønster i form av ny fasong ogfølelsen av å aldri få tømt meg skikkelig, kombinert med daglige magesmerterog at jeg føler meg enda mer sliten enn før (om mulig, liksom), gjør at jeg nå endelig har tatt affære og bedt om å få en koloskopi.
Jeg tror ikke det er kreft eller noe annet alvorlig. Men jeg vet at jeg bør sjekke meg likevel. Det skal man gjøre når man har hatt unormale symptomer over en viss periode. Jeg er straks 54 år. Ting skjer i denne alderen.
Kanskje er det en polypp som ligger litt i veien i passasjen nedover i systemet. Kanskje er det rett og slett bare IBS’en som sier at “nå får du pinadø skjerpe deg, jente! Spis ordentlig”!
Kanskje får jeg ikke svar på noe som helst.
Men da har jeg iallefall sjekket det ut. Jeg slipper å studere så innmari oppi skåla hver gang jeg har vært på do. For jeg ser jo etter blod, jeg gjør jo det. Men har ikke sett antydning til det heldigvis. Det gjør nok også at jeg er ganske rolig med hensyn til dette.
BORTSETT FRA DET FAKTUM AT JEG STARTER OPP MED ET HELVETES TØMMEREGIME FRA I DAG!
Jeg fikk henvisning til koloskopi av legen min. “Koloskopi er en undersøkelse av hele tykktarmen ved hjelp av et koloskop. Koloskopet er en bøyelig fiberoptisk slange som føres inn i tarmen. Man kan da inspisere tarmens innside og overføre bilder fra kroppens indre til en TV-skjerm”. (Sakset fra nhi.no)
Etter noen dager fikk legen min svar fra koloskopi-mannen om at jeg har så teknisk vanskelige tarmer å komme frem i (ref.min forrige koloskopi for seks år siden), at han anbefaler CT kolografi/ CT Kolon i stedet.
“Jippi!”, jublet jeg inni meg. “Jeg slipper å få en slange opp i ræva og langt opp i tarmene! Jeg kan bare legge meg på en benk og ta et bilde med klærne på i full fart. Sååå mye lettere, a gitt”!
Neida. Ikke helt sånn, dessverre.
Jeg må uansett gjennom et tømmeregime i dag. Det vil si at jeg må faste i hele dag før CT i morgen, og jeg må i tillegg drikke noe greier fra apoteket (900 spenn, takk) flere ganger om dagen som skal sørge for at tarmene blir så godt tømt som mulig før onsdag kl.12.
Yippee-ki-yay!
Dessuten skal jeg visstnok også få en slange opp i fiseringen som skal blåse luft inn i tarmene mens jeg ligger der og blir fotografert i morgen formiddag.
Stilig. Jeg elsker å få en slange ført opp i rompa av et fremmed menneske liggende oppå en benk i et rom med kaldt, hvitt lys rundt meg.
Søren óg.
Ja ja.
Det går i det minste fortere enn vanlig koloskopi. Halve tiden, bare.
15-20 minutter med en slange som blåser opp magen som en ballong inn gjennom en fisering som sikkert er sår etter å ha gå på do 63 ganger det siste døgnet for å skvipe ut siste rest av klementinene jeg spiste i går kveld. Au.
BUT WISH ME LUCK, PLEASE.
Hjelp meg gjennom dagen i dag med fasting og tømming, kjære du (gjennom gode tanker eller bønner). Det blir nok en dag med hyppige turer til toalettet. Passer skikkelig fint at jeg har en avtale med Markisemannen i halv tre-tida, kom jeg på… Shit au, – det går som det går.
Beklager om jeg har ødelagt for frokosten din. Jeg har ikke spist jeg heller, om det er noen trøst. Og jeg skriver ene og alene fordi det trengs info som dette på www.
Altfor få skriver og forteller om sine tarmproblemer. Og det er synd, for tarmkreft er én av de hyppigste årsakene til kreft her til lands. Om den oppdages tidlig er overlevelsesprosenten ganske høy.
Jeg tror ikke jeg har kreft. Men om det er noe sånt, så håper jeg at jeg ikke sjekker meg for sent bare fordi jeg ikke ville ha en slange opp i asle i så kort tid at det for tidsperspektivet til et helt liv, bokstavelig talt bare ville være for en liten fjert å regne.
Gode tanker til mine medsøstre og -brødre som i disse dager også går og venter på en koloskopi eller CT kolon. Det er noe dritt.
