Kom kjørende i lyskrysset i Heggedal i dag etter besøk hos mamma. Pappa var passasjer.
Og der, midt på den gule stripa mellom de to kjørebanene, står verdens søteste lille mops helt mutters alene! Uten halsbånd. Den ser redd ut, stakkars.
Så utrolig søøøt❤
Det er ofte mye biler i dette krysset, og før jeg rekker å tenke meg om, så stopper jeg bilen, lukker opp døra og snakker til bikkja som villig hopper opp og inn i bilen. Tydelig glad for å bli tatt hånd om.
Jeg løfter den over i fanget til pappa. Det går nok litt fort for han, han blir ganske forskrekka, og da jeg setter bilen i gir for å kjøre til et bedre egnet sted å stoppe enn midt i krysset, så begynner pappa nesten å åpne døra for å slippe hunden ut døren fra sin side😅
Får heldigvis stanset han i å utføre en katastrofal handling, og jeg svinger inn i en busslomme 100 meter nedi veien.
Der begynner jeg å ta bilder av hunden, tenker jeg må få lagt ut en melding i gruppa Heggedalsposten på Facebook. Kanskje noen savnet den allerede.
Mens jeg sitter der får jeg melding og telefon fra ei venninne av datteren min. Hun hadde sett at jeg plukka opp hunden, og nå fortalte hun at hundeeieren var i fullt firsprang nedover veien for å se etter hunden sin.
Hun var kjemperedd og litt i sjokk, da hun kom frem til bilen, tror jeg. Fortalte at hun hadde glemt å lukke porten hjemme, og at det var én hund til som var på rømmen. Stakkars, jeg håper den er kommet til rette.
Pappa var gladest av alle, han var ikke så begeistra over å ha en røytende og litt redd hund i fanget.
En historie som kunne ha endt med katastrofe, fikk heldigvis en lykkelig slutt🥰
I november i fjor skrev jeg et innlegg jeg tilfeldigvis kom over igjen i dag. Det er ikke så ofte jeg går tilbake og leser det jeg har skrevet, prøver å skåne meg selv for det, hehe.
Det er rart å lese om den bobla jeg fortsatt befant meg i etter at søsteren og broren min døde så brått.
Innlegget hadde overskriften “Om selvmord og livsglede”. Du kan lese det innlegget om du trykker her.
Det gjør litt vondt å lese det igjen, men mest av alt gir det meg håp om at alt blir bra igjen.
Annerledes, men bra. Sorgen over tapet av de jeg er glad i vil alltid være i dypet av hjertet mitt, men nå kjenner jeg at påkjenningene i årene før og tiden etter at de gikk bort begynner å lette for alvor og jeg er ordentlig i gang med å finne tilbake til meg selv igjen.
“Livet blir til mens man snubler.”
Det er en god måte å skildre livets gang på, synes jeg. Vi feiler, vi retter opp, vi ramler, vi reiser oss, vi taper og vi vinner.
Noe av det verste med å være så inni hampen langt unna det virkelige liv som jeg følte jeg var i lang tid (det vil si, livet var så absolutt høyst virkelig), – å være i en hverdag innhyllet av en tåkete saus, – var følelsen av at livet passerte uten at jeg selv hadde del i det.
Jeg var redd for at jeg aldri skulle klare å karre meg ut av tåkehavet. At den Nina jeg hadde blitt, var den Nina jeg kom til å være resten av livet.
At jeg ikke skulle komme meg ut av den smørja med konstant slitenhet, tiltaksløshet, fantasiløshet og nedstemthet.
Det er ikke så lett å tenke rasjonelt når man gisper etter luft og har mer enn nok med å gjøre normale hverdagslige ting.
Men jeg klarte etter hvert å ta grep underveis. Spiste riktig, kom meg ut i naturen, snakket om det, gikk til behandlinger, i det hele tatt gjorde jeg ganske mye for å finne veien ut av tåka, å bli mer levende, om jeg kan si det sånn. Finne meg sjæl igjen.
Men så viste det seg at det var det ikke det som manglet! Tiltakene hjalp så klart litt. Det er alltid godt å komme seg ut i naturen, det er bra å spise riktig, det er godt å snakke om problemene med noen.
Men det jeg ikke har skjønt, før nå, er at jeg også rett og slett trengte tid!
Det tartid å bearbeide sorg og traumer. Særlig når man har vært utsatt for langvarig stress kombinert med kroniske smerter i mange år.
Jeg er utålmodig av natur, vil gjerne fikse alt med én gang. Men nå har jeg omsider skjønt at man må la kropp og sinn få bearbeide et langvarig kjør i eget tempo.
Alt. Blir. Bra.
Jeg kjenner det nå. At ting begynner å bli bra. Jeg føler meg mer til stede, er mer våken, har mer energi. Takler smertene mine på en annen måte. Jeg har bare måttet la tiden jobbe litt for meg. Trim, riktig mat og samtaler er ikke nok. Tiden er kanskje den viktigste faktoren.
Det tok litt tid, men nå har jeg skjønt det 🙂
Så da møter jeg helgen med et smil om munnen og i visshet om at livet blir til mens jeg snubler meg videre. Alt blir bra❤
Jeg har i skrivende stund hele 999 følgere på Ninautenfilter på Facebook!
Jeg tror ikke jeg bikker 1000 før jeg er ferdig med dette innlegget heller, for de siste 50 har ikke stormet til sida mi i ekspressfart akkurat. Det var en gjeng ivrige Facebook-venner som ikke kunne vente med å se hva for noe vås jeg ville lire ut av meg da jeg begynte å skrive i oktober i fjor, og som straks begynte å følge meg, resten har kommet sakte, men sikkert.
Jeg blogget ikke på et par måneder i vinter, da stoppet det naturligvis opp. De siste ukene har det vært et jevnt tilsig. Veeeldig koselig at folk jeg aldri har truffet liker bloggen min, altså!
De jeg kjenner følger meg kanskje for å være snille og ikke såre meg, kanskje. Men det har jo sin sjarm, det også, hehe.
Men nå mangler jeg altså bare 1 – én – før målet om 1000 følgere er nådd, – det er jo veldig nære! Rett før potetene er ferdig kokt, på en måte. Eller ikke helt sammenlignbart, kanskje. Bloggen min er jo ikke en potet.
Eller jo. Bloggen min er som både poteter, fårikål og smågodt . Den er jordnær, ekte og ganske blandet. Gir det mening?
Nei, tenkte nok det.
Uansett da, – jeg setter umåtelig stor pris på hver og én som har trykket ‘liker’ og ‘følger’ på siden min, og som jevnlig leser mine mer eller mindre vise ord og tanker!
Tusen takk for alle koselige tilbakemeldinger. Jeg har enda til gode å få noe negativt i fleisen, og sånn må det gjerne fortsette.
Jeg har lovet å trekke ut én tilfeldig følger som skal få en premie når målet om 1000 følgere er nådd, og det kan jo skje når som helst. I kveld, faktisk!
Jeg har jo ingen premie klar, – målet virket så fjernt, så nå må jeg klekke ut noe fint ganske raskt!
Og hvordan trekker man én tilfeldig person ut fra en gjeng følgere på Facebook? Må jeg skrive ned alle navnene på en lapp og trekke ut av en hatt? Må undersøkes nærmere, – håper det finnes en smart løsning 😉
Jeg gleder meg uansett til 1000 følgere er passert og til å sende av gårde en litt koselig og fin gave til noen 🥰😊
Heldigvis skulle jeg ikke inn til samme fyren. Jeg hadde derimot time hos en lege jeg kjenner veldig godt etter utallige besøk pga ryggproblemene mine. Nå var det rundt ett år siden jeg var hos han sist, men han husket meg godt, og i stedet for å gå rett på mine fysiske plager, tok han seg god tid til å slå av en prat om hvordan jeg hadde det sånn ellers, liksom? Når vi ikke tenkte på rygg og hofte?
Det er en så stor befrielse å treffe på folk i helsevesenet som ser meg, som lytter og som bryr seg.
Så var det tid for denne injeksjonen i hofteleddet, da. Legen min hadde med seg en ung, barsk kar på opplæring. Han lignet på Kristofer Hivju. Muskuløs, høy og barsk, rødt hår og skjegg.
Vi gikk på ultralydrommet, jeg tok av meg buksa og la meg på benken. Jeg hadde litt dårlig tid da jeg sto i dusjen før jeg dro i dag. Vurderte om jeg burde barbere meg litt nedentil, men tenkte at jeg skal jo ikke av med trusa, legen skal jo sette den injeksjonen på siden av hofta.
Så jeg droppa det, – var dessuten bare to dager siden forrige shavings, og med trusa på, er det vel ikke noe stress.
Det jeg imidlertid tok meg tid til, var å skrubbe hofta og låret med sånn deilig, kornete body scrub fra Rituals. “Ska’kke være noe appelsinhud på denne dama her, nei”, sa jeg til meg sjæl i dusjen. Jeg prater ofte høyt med meg selv.
Tabbe. Feil prioritering.
Legen skulle sette injeksjonen i lysken, ikke på utsiden av min nyskrubba, blanke ungpike-hofte. Hjertet sank. Nesten ikke noe er verre enn å vise hårveksten i bikinilinja som du trodde var godt skjult under trusa. Spesielt når Kristofer Hivju står og glor.
Der sto altså Kristofer Hivju og glante mens legen min dro trusekanten godt til side mens han spritet og gjorde området rundt der sprøyta skulle stikkes sterilt.
Der nede var det todagers-skjegg. Ja, ikke skjegg da, men hårvekst! Lekkert.
Heldigvis klarte jeg å holde kjeft, – jeg kjente at jeg nesten buste ut med noe om at jeg ikke hadde trodd at de skulle se innunder trusa mi, og at jeg hadde prioritert å gjøre hofta blank i stedet… Jeg tror det hadde blitt kleint. Jeg tiet klokelig stille, og heldigvis gjorde den satans injeksjonen så vondt at jeg glemte todagers-skjegget for noen minutter.
Da seansen var over, var det ei som fikk på seg buksa i en fei uten å så mye som å kaste et eneste blikk på Kristofer Hivju og den søte, unge sykepleieren som jeg glemte å nevne også var “ivrig” tilskuer.
Jada! Moment of my day! Hvordan var din dag?
En times tid etter injeksjonen klarte jeg knapt å gå. Hele hofta kjentes fullstendig låst, måtte slepe foten etter meg, og det gjorde fryktelig vondt.
Det har gått seg til utover dagen og kvelden. Har gått bananas i grønnsaksdisken og lagd en sykt digg lapskaus. Husmorkreds i dag også!
Hva er det å ikke like med høsten, sier jeg bare?🧡
God natt eller god morgen, alt etter som når du leser om mitt pinlige øyeblikk i dag.
Det har vært krise altfor lenge – nå er krisen langt, langt over sin egen smertegrense.
Jeg har ennå ikke forstått regjeringens tidligere beslutning om å vente til 8-10 andre land har åpnet for å hente barn og barnefamilier ut av leiren, før Norge selv vil gjøre det.
Makan til barnslig oppførsel, sier jeg bare!
“Neeeei, vi vil ikke redde traumatiserte barn fra uholdbare forhold i Moria-leiren før noen andre også hjelper tiiiil!”
Så da har tida gått uten at så mye som et eneste lite barn har fått komme til Norge. I stedet fortsetter barna å bli boende under forferdelige forhold tett i tett med 13 000 andre mennesker. De har flyktet fra en hverdag med krig, vold og terror, de er traumatiserte og trenger desperat hjelp.
Norge AS tar seg likevel tid til å vente på at 8-10 andre land skal få ut fingeren først…
Hva skjedde med nestekjærligheten som vi nordmenn alltid har vært så gode på? Er det så mye mer behagelig å sende noen bistandskroner i ny og ne til flyktningeleire langt unna i stedet for å ta i mot med åpne armer flyktninger som er i reell flukt fra sine lands regimer?
I dag våknet vi til nyheten om at Moria-leiren på Lesvos har brent ned. 13 000 flyktninger er uten hjem (i den grad man kan kalle den plassen de bodde på i leiren for et hjem…)
Jeg får vondt langt inn i sjela av å tenke på alle de livredde barna som nå befinner seg der nede på den greske øya. Mange er foreldreløse. Mange er sikkert skadet etter brannen, mange er sikkert syke fra før.
Er det noen som passer på dem? Får de vann, mat, legehjelp, klær, og et sted å sove i natt? I følge nyhetene på radio og i aviser, får de ingen hjelp. Det er det totale kaos som råder der nede.
På radioen får vi høre at Norge åpner opp for 50 flyktninger. 50!!!
Jeg tror nesten ikke det jeg hører. Smålighet er noe av det verste jeg vet, og dette er smålig, Kjell Ingolf og Erna!
Vi kan bedre enn dette. Og jeg tror vi kommer til å gjøre bedre enn dette. Noe annet vil være skammelig.
Bare ikke vent og se hva andre land gjør før dere agerer. Det er lov å tenke sjæl.
Måtte tenke litt etter å ha fått en henvendelse fra en journalist i et ukeblad om å la meg intervjue om kjærligheten og hvorfor jeg aldri har gitt opp håpet om den evige kjærligheten etter flere brudd og ekteskap bak meg. Les gårsdagens innlegg her: Noen vil intervjue meg! Meg???
Skal jeg, som har feila og mislyktes flere ganger liksom kunne si noe om det?
Ja! Det kan jeg. Jeg har gjort meg mange tanker om kjærligheten opp gjennom åra, jeg vet hvorfor jeg har turt å satse gang på gang, og jeg vet også litt bedre nå hva som skal til for å holde liv i glørne i et kjærlighetsforhold og hva som er viktig og ikke viktig å fokusere på.
Så nå har jeg sendt en mail tilbake til journalisten og sagt at jeg er klar for å åpne opp om mine tanker rundt den o’ så store kjærligheten!
Det kribler litt ekstra i magen nå, det må innrømmes. Samtidig kjenner jeg at jeg blir glad inni meg. Det skjer jo ikke så mye spennende i denne damas liv til vanlig, – nå får også jeg noe “å skrive hjem om”, hehe.
Det mest spennende som har skjedd i dag, foruten mitt JA til et ukeblad og tankefeltterapi på Lørenskog, er at Monsteraen min som jeg tok stikling av for noen uker siden, nå begynner å komme med skikkelige røtter!
Har aldri tatt stikling av grønne planter før, så dette er skikkelig gøy!
Jeg vet ikke om jeg har plass til så mange flere planter enn de jeg allerede har i leiligheten vi skal flytte til, så det er mulig denne stiklingen må gis bort til noen som ønsker seg en Monstera. Jeg har allerede et par kandidater i hodet.
Kult å skape noe, å se at det man prøver på, lykkes. Det er ikke akkurat rakettforskning, men du og du, så morsomt!
Har også bakt grove pizzasnurrer til barnebarna som de kan ha med i nistepakka i barnehagen og på skolen. Super-bestemora fornekter seg ikke, si! Må skryte litt da det faktisk er evigheter siden jeg har hatt så mye overskudd som nå. Fint å føle seg litt nyttig 🙂
Den første dagen i uka er som regel synonymt med besøk hos mamma på Solgården sammen med pappa. Jeg har litt dårlig samvittighet for at vi nesten aldri er på besøk i helgene. Men det handler om å ta vare på seg selv og de nærmeste rundt meg. Kanskje handler det aller mest om å ta vare på ekteskapet mitt nå som barna våre er voksne og lever sine egne liv.
Som et relativt ferskt kjærestepar, det er åtte år siden vi fant ut at dette kunne være noe å bygge videre på, er vi heldigvis fortsatt rimelig forelska og vi liker å dele tid med hverandre.
Og i og med at vi begge er erfarne ektefolk som hele tre ganger har lovet å elske og ære den vi til enhver tid har hatt ved vår side, så har vi omsider lært at forhold må jobbes med om det skal vare.
Derfor er helgene dyrebare for oss. Vi ønsker å bruke dem til noe som gir oss næring, det være seg hyttetur, båttur, hagejobbing, tid med venner, skogstur eller shopping. Gjerne litt av alt.
Å besøke mamma gir ikke næring til annet enn den dårlige samvittigheten. Å besøke mamma stjeler energi. Sånn føles det. Det er innmari brutalt å si det, men det er sannheten. Jeg kan ikke lyve og påstå at jeg synes det er så forfriskende å besøke mamma. For det er ikke sant. Noen besøk er gode i noen få minutter. Hun kan si hun er glad i meg og at jeg har fine sko. Men vi snakker om 5 gode minutter og 55 triste og energitappende minutter. Jeg savner tida før korona da vi kunne sitte i fellesstua og ha flere å snakke med. Både beboere og pleiere. Samtalen går litt trått inne på rommet til mamma…
En psykolog jeg gikk og snakket med en i periode for å rydde opp i alle tanker og følelser som toppet seg da livet var på sitt aller tøffeste, rådet meg også til å begrense besøkene hos mamma til 1-2 ganger pr.uke.
Jeg er der minst to ganger, det blir som oftest tre ganger i uka. Og det blir som regel i ukedagene. Mamma vet jo ikke hvilken dag, måned eller hvilket år det er likevel, så jeg må slutte å få dårlig samvittighet for at jeg ikke er der på en lørdag eller søndag.
Jeg må for egen del prøve å gripe hver dag før den flakser av gårde uten annet innhold enn besøk på Solgården og å ha pappa på middag og å håndtere smertene på en best mulig måte. Det gjør jeg ved å lage meg innholdsrike dager, som tilfører dagen noe ekstra. Jeg har blitt bedre på å håndtere smertene nå. De er ikke borte, men jeg takler dem bedre. Jeg aner ikke hvorfor, men lurer på om det har noe med tankefeltterapien jeg går til om dagen. Jeg puster med magen og gjør øvelser som slipper stresset jeg bærer på ut av kroppen.
Uansett grunn, – jeg klager ikke! Det tror jeg ikke de rundt meg gjør heller. Det er merkbart hvor mye lettere til sinns jeg er om dagen.
Gode vibber i lufta får gjerne flere gode ting til å skje, og i dag fikk jeg en hyggelig mail fra noen som ønsker å intervjue meg om min evige tro på kjærligheten og hva jeg har lært om meg selv og relasjoner gjennom tidligere brudd. Artikkelen skal så publiseres på trykk i et magasin med både bilder og tekst. Det var dette blogginnlegget: Du er vinden journalisten leste og som gjorde at hun ville snakke mer med meg.
Jeg har ikke svart ja enda. Må snakke med Bård om det. Selv om jeg er så åpen som jeg er på bloggen min, så er det liksom noe helt annet å komme på trykk på ekte papir i en ekte reportasje liksom. Og har jeg rett til å uttale meg om kjærligheten, jeg som har feila så mange ganger? Må tenke litt på den. Og så vet jeg ikke hva jeg skal ha på meg. Det skaper jo også hodebry. Har ikke klær, vettu.
Sånn går dagene for tida. Litt Alzheimer, litt kjærlighet, litt media, litt smerter og litt tanker. Livet er fint, tross alt.
// Nina
Pst. Så du den fine høstkransen jeg lagde i går eller? Morsomt, billig og enkelt :)Les her.
Men nå ramla uttrykket ned i huet på meg. Sitter i bilen på vei hjem fra setra, tenkte jeg skulle fortelle om dørkransen av typ røsslyng som jeg lagde i dag.
Jeg er ikke veldig fingernem, har liksom aldri tatt meg tid til å lære meg å strikke og sy og sånn. Eller ikke helt hatt interessen for det. Angrer litt på det nå, men det er jo aldri for sent, plutselig en dag sitter jeg i godstolen og strikker sokker eller skjerf.
Derfor er det ekstra gøy når jeg får til å lage noe selv, som dørkransen i dag!
“Det er så enkelt at selv tanta til Hep Stars kan greie det”, datt ned i huet på meg da jeg funderte på overskriften til innlegget mitt i dag.
Måtte spørre Bård. Hvor i all verden kommer uttrykket fra? Han har også hørt uttrykket “tanta til Hep Stars”, vi mente begge det måtte være noe musikkrelatert, men hva? Hvem var Hep Stars?
Google har nesten svaret. Hep Stars er ei svensk gruppe som hadde sin storhetstid fra 1964-1966. Selveste Benny Andersson var også medlem av gruppa en liten stund.
Men, Google kan ikke svare på hvor uttrykket “tanta til Hep Stars” kommer fra. Noen som vet? Jeg vil gjerne vite det!
Nå prater jeg meg helt bort her, sorry!
Se hva jeg har laget! Lett som bare det! Selv tanta OG bestemora til Hep Stars hadde greid dette!
Kunne vært enda rausere med lyngen, men hadde ikke mer tilgjengelig. Synes likevel den ble kjempefin mot de gamle tømmerveggene på setra.
Jepp. Dett var dett. Mye babling for å få vist frem ei dørkrans, si.
En strålende helg er over. Jeg tror uka som kommer også blir fin. Det er liksom nesten som om det bobler litt over inni meg om dagen. Så godt å kjenne på den følelsen der igjen, altså!🥰👍
Så er det noen kuruker som må spas bort fra tunet. Det er ei ku som på et eller annet vis har klart å finne en vei inn gjennom/over/under gjerdet som går rundt hele tomta her. Den liker å legge fra seg et visittkort eller to.
Lurer på hva kua hadde sagt om jeg hadde gjort det samme på hennes side av gjerdet, nedpå jordet der hun liker å gresse?
Hadde ikke likt det, nei? Akkurat. Det var det jeg også tenkte…
Dum som ei ku…
På torvtaket på låven er det en del busker som har begynt å vokse seg store. Vi har lenge snakket om at de må tas før røttene vokser seg gjennom taket.
Det er stas å være 6 år og å få lov til å være med beste-Bård og sage ned trær høyt over bakken.
Mens gutta gjorde litt gutteting ute, smalt super-bestemora (altså jeg) sammen ei røre som skulle bli til sveler på primusen på fjelltur.
Mye folk i fjellet! Gikk ikke i kø, men uvant å si “hei, hei” til såpass mange som vi traff i dag.
Høstfargene er så absolutt til stede oppe i høyden. Har sagt det før, sier det igjen; Jeg elsker denne årstida!
Vi hadde et mål for turen, nemlig et fiskevann i nærheten av setra. Fiskevann og fiskevann, fru Blom. Har aldri sett så mye som et vak der. Men det viktigste er jo å kaste med stanga, ikke sant? La snøret ligge bittelitt uti der, sveive inn og håpe på et napp som aldri kommer.
Dæsken. Det er nervepirrende, ass. Skjønner godt de som blir bitt av fiskebasillen. Not.
Men da er det fint, da, at mens gutta egentlig står og gjør ingenting, så kan jeg være litt til nytte ved å stå og steke deilige sveler som kan serveres etter x antall kast og null napp!
Vil du ha oppskrift på en superenkel svelerøre? (Tror ikke det finnes så mange kompliserte, forresten) Okey, da:
4 dl kefir
2 egg
1 dl sukker
4 dl hvetemel
1 ts natron
Visp sammen til ei glatt røre, og voilá! Stek lapper, ha på syltetøy eller brunost, og del gjerne med flere.
Tilbake på setra blir det skyting med luftgevær mens super-bestemora roer ned rygg og hofte. Så er det taco og litt skjermtid på ipad’en før øynene på herlige William blir trangere og trangere og senga oppsøkes frivillig.
Rett før Ole Lukkøye tar over regien på resten av kvelden, kommer altså verdens fineste ord: Jeg skulle ønske jeg skulle være her med dere i minst fire dager til! ❤
(Om du er ny leser: Les gjerne bloggen min forfra, i det minste mitt aller første innlegg. Bare å finne det frem i arkivet mitt. Da forstår du lettere hvem jeg er og kanskje hvorfor jeg skriver blogg).
Fredagsfølelsen blir litt ekstra god de fredagene vi setter kurs mot Valdres, og etter 17-18 mil svinger inn på seterveien som fører ned til setra.
Jeg går ut av bilen og åpner grinda så Bård får kjørt helt inn på tunet, så går jeg med den gedigne nøkkelen i hånda og låser opp den gamle døra inn til paradiset vårt.
Vi har faste rutiner når vi kommer frem.
Innsjekkinga går ganske kjapt, og er det opphold og fint ute, så er det om og gjøre å komme seg kjappest mulig ut med en vimpelskvett eller ankerdram eller hva jeg nå skal kalle det. Vi har hverken vimpel eller anker på setra. Men samme det, skvett eller dram, noe å svelge ned i halsen, liksom. En tynn en! Eller rett og slett et glass vin. Eller en øl. I dag ble det brus. Barnebarnet mitt William er med oss i helgen. Da smaker brus best.
William på 6 år hadde kjøpt roser til bestemor💕
Skuldrene har senket seg, nå er det straks leggetid for minstemann som har spikka sin egen pølsepinne, grilla pølser og hilst på kuene før han nå sitter og glipper med øynene etter en lang uke på skolen i sitt aller første skoleår.
Ingen lang blogg fra meg i dag, bare en liten hilsen med ønske om at akkurat du og du får en fin inngang på helgen 🙂
