Er det én blogg jeg virkelig koser meg med, så er det Janne Nordvang sin; https://jannenordvang.blogg.no/

Før jeg selv begynte å blogge, tror jeg det var Janne sin blogg som gjorde meg oppmerksom på blogglandia. Blogginnleggene hennes blir delt av veldig mange, – folk flirer seg i hjel av hennes små historier og sinnsykt kule tegninger fra livet i Måsahuset med Måsagubben og gutta boys.

 

Det er liksom ikke den ting den dama ikke kan, hu er kreativ til tusen, og jeg skulle ønske jeg bare hadde vært bittelitt i nærheten.

Siden jeg vet litt om at livet ikke alltid blir som man drømmer om, så er jeg innmari glad for at jeg kan drømme litt gjennom Jannes blogg, finne litt inspirasjon og idéer til små prosjekter selv jeg kan klare.

 

I dag har jeg forsøkt å være litt Janne Nordvang. Hun la nemlig ut oppskriften på ei nydelig eplekake (har jo ikke smakt den, men den ser heeelt smashing god ut), og siden dette virkelig er tida for å bruke det markens grøde gir oss, så tenkte jeg at jeg skulle svinge slikkepotten ei runde.

Vi har ett epletre i hagen. Det fikk vi i bryllupsgave for fire år siden. For to år siden ga det ganske godt med epler. I fjor kom det ingen. I år kom det to stk.

Jeg synes to epler er bedre enn ingen epler, og jeg gleda meg oppriktig til de skulle vokse seg litt større, og så skulle de høstes om ikke lenge.

Men, så har’e seg sånn, at noen ganger blåser det litt her vi bor, og når det plutselig en dag stormet så ille at eplegreinene svingte litt ekstra på seg, så falt eplene av, og fem sekunder etterpå kom skjæra og tok de små eplene.

Makan til frekke fugler.

 

Gudskjelov selges det epler i butikken, og snartenkt som jeg er, så dura jeg til butikken og kjøpte epler, gitt.

Og nå har jeg bakt og dandert etter beste evne, kopiert stylinga til Janne Nordvang (mangla rutete duk), og tatt dette bildet før kaka ble satt i ovnen.

Ikke helt ulikt Jannes som du ser på bildet under her? Hu har jo en ekstra schwung over kaka si, et eget håndlag for baking, kan du si. Bildet er freidig rappa fra Instagram. Håper jeg blir tilgitt 😉

 

Og mens jeg satt her og skrev, så ble kaka mi ferdig! Nå har jeg styla litt ekstra, merk at jeg nå har tre epler ved siden av, akkurat som Janne 😀

 

Oppskrifta finner du på bloggen til Janne🧡

 

Nå gjenstår det å smake – det lukter himmelsk!

For å sitere Janne: Kolesterolet mitt er litt skeptisk, men resten av kroppen, særlig hjernen og ganen, er supergira 😂

 

// Nina

 

Ute av døra og på tur i skauen før klokka halv ni i dag. Så godt å kunne bevege seg når jeg nå har knekt koden med tanke på hofta og forhindre at den skal låse seg hele tiden.

Supert å gå i ulendt terreng. På flatt og hardt underlag kan jeg velge mellom en haltende gange eller å gå med knekk i knea.

 

Jeg foretrekker det første alternativet. Å gå med knekk i knea gir litt dårligere vibber, synes jeg.

 

Uansett, – jeg vandra av sted på min nye favorittrunde i skogen. Bare jeg, fugla og helt sikkert noen andre dyr som kikka på meg mens de var gjemt bak busker og trær.

 

Da jeg hadde gått et stykke og kom til en litt åpen glenne med store svaberg og vakre furutrær rundt, så jeg en ganske stor fugl. Den var flott, mye rødt på brystet. Prøvde å få tatt et bilde av den, men den var visst ikke helt i fotoform i dag.

Jeg respekterte det og gikk videre.

 

Plutselig ser jeg at det kommer en stor mann gående mot meg på stien.

Jeg går umiddelbart i forsvarsmodus og katastrofeberedskap.

“Er det en voldtektsmann? Hvor kan jeg løpe? Kan jeg i det hele tatt løpe? Rekker jeg å ringe noen? Er det noen andre i nærheten?”

 

Så ser jeg til min store lettelse at mannen har et kamera og en gedigen linse hengende rundt halsen.

Aha! Ikke en voldtektsforbryter som er ute i Kjekstadmarka for å voldta ei 53 år gammal kjerring som kanskje er ute og går tur helt alene på en sti, nei!

Det var da enda godt. Jeg puster lettet ut. Han skal bare ta bilder.

 

“Hei hei! Er du ute på fotojakt”, spør jeg.

“Ja, men det er lite fugl å se nå”, sier mannen som ikke er voldtektsmann, men bare fotograf.

“Jeg så en stor fugl nede ved sletthellene her, den minnet litt om lavskrike, men mye større. Veldig vakker”, babler jeg euforisk fordi jeg er så letta over at han ikke er en voldtektsforbryter, men bare en fotograf.

 

Jeg unnlater å si at lavskrike er den eneste fuglen jeg kan navnet på. Eller, jeg kan måke, kråke, due og skjære også. Men alle disse spurvene og trostene og meisene? Nei, jeg har gitt opp å huske hva som er hva. Fugl er fugl, si! Men lavskrika, den kjenner jeg godt fra setra.

 

“Det var nok ei nøtteskrike. Den er på størrelse med skjæra, og lager ikke så pene fuglelyder. Det er de skrikene du hører nedi her”, sa mannen som ikke er voldtektsmann men bare fotograf.

 

“Ja, naturligvis. Det var selvfølgelig ei nøtteskrike”, sa jeg som ikke ble voldtatt av en som kunne vært en voldtektsmann, men som bare var en fotograf.

 

// Nina

Jeg er nesten like håpløs som Elizabeth Taylor og alle hennes menn, men bare nesten. Har ingen planer om å ta henne igjen, heller.

Eller, man skal jo aldri si aldri…

Neida! Slutt, Nina! Sånt er det ikke lov å si på bryllupsdagen!

 

Vi har bryllupsdag i dag, Bård og jeg. For fire år siden lovet vi hverandre evig kjærlighet og troskap til hverandre.

Vi er begge for veteraner å regne når det gjelder de løftene. Dette var tredje gangen med bryllup for oss begge to.

 

Jeg vet, – det kan høres ut som vi er noen uskikkelige vinglepettere, men de som kjenner Bård vet at det antakelig ikke finnes en mer stødig person i hele verden.

De som kjenner meg vil antagelig si at jeg er den rake motsetningen av Bård.

Og det er jeg nok også på mange måter.

 

Men når det gjelder kjærligheten så deler vi den samme drømmen om å ha den ENE i livet som aldri viker fra din side, som elsker deg mest på de vanskeligste dagene, som er din trofaste bestevenn, som gjør gledene større og sorgene mildere. En drøm vi deler med de aller fleste her på jorden, vil jeg tro.

 

Da vi møttes for første gang for 8 år siden, hadde vi vært single i et halvt år begge to. Vi fikk kontakt på nettet, kjemien i cyberspace klikket umiddelbart, og vi møttes på ordentlig etter bare tre dager med chatting.

Det klaffet in real life også, og jeg minnes en spennende sommer og høst i 2012 da vi brukte enhver anledning til å bli bedre kjent. Vi trente sammen, gikk i fjellet og i skogen, dro til Island, kjørte motorsykkel, spilte golf, drakk vin og lagde mye god mat. Vi danset, drømte og delte våre innerste tanker i timesvis.

 

Livet med Bård har vært som en våt og rosa drøm. Selv når vi har stått i de tøffeste stormene har vi evnet å finne de små lommene med tid for oss to, tid for å puste, tid for å huske at vi må ta vare på hverandre om det fortsatt skal være et ‘oss’ også i fremtiden.

 

For jammen har han blitt tildelt den vanskeligste epoken å være ektemann på i mitt liv. Han fikk liksom ikke bare meg, men også hele bølegjengen min som trengte vår hjelp og bistand mer og mer etter som tida gikk.

Stikkord er Alzheimer, pille- og alkoholmisbruk, kreft, Downs syndrom med påfølgende demens og epilepsi, ryggoperasjon, kroniske smerter, død og begravelser.

Sikkert ikke mer enn hva mange andre familier går gjennom i et langt liv, men alt dette kom jo litt vel komprimert, om jeg kan si det sånn. Alt på én gang, som en tsunami som aldri tar slutt.

Men hurra! I tillegg til all fordervelsen, er det naturligvis mye glede også. Han har sine to barn og jeg mine tre, de er nå voksne og de er alle sammen utmerkede eksemplarer av arten unge voksne.

Med voksne barn følger det også flotte  svigerbarn og barnebarn som vi har stor glede av.

 

Uten Bård ved min side disse siste årene vet jeg neimen ikke hvordan det hadde gått. Det hadde jo gått på et vis, men jeg er uendelig takknemlig og veldig klar over hvor heldig jeg er som traff denne kjekke og staute karen på Møteplassen.no.

Jeg vet utmerket godt at det florerer av  klisjéer og kliss-klass i dette innlegget, men jeg beklager det ikke.

For om noe skal være klisjéfylt, så er det da jaggu den store kjærligheten!

 

Jeg har noen favorittdikt i livet mitt.

Det ene er egentlig et vers fra et litt lengre dikt av Åse-Marie Nesse, men jeg synes det er så vidunderlig vakkert og det passer i så mange ulike settinger. Vi har dette verset på gravstedet der søsteren og broren min ble bisatt i fjor.

 

Legg di hand i mi hand
så er vi sterke saman
så er vi svake saman
så er vi saman

Jeg ser for meg at Sidsel og Lars Ove passer på hverandre der de er nå, og jeg finner trøst i den tanken.

Samtidig er det en illustrasjon på hvordan jeg ser for meg ekteskapet og kjærligheten Bård og jeg deler. Det er rett og slett vakkert i all sin enkelhet.

 

Et annet dikt jeg elsker er av Olav H. Hauge. For en dikter han var!

 

Du var vinden

 

Eg er ein båt

utan vind.

Du var vinden.

Var det den leidi eg skulle?

Kven spør etter leidi

når ein har slik vind!

 

 

Måtte vinden aldri snu. Jeg vil følge deg hele veien, kjæresten min. Helt til vinden stopper.

 

// Nina

 

Les gjerne her om våre bryllupsfeiringer: Tips til tidenes venneferie/bryllupsfest!

 

 

 

Først; Tusen takk for engasjement, sympati og gode ord etter gårsdagens innlegg, Hvem er du, din selvopphøyde, arrogante drittsekk?.

Det varmer langt inn i hjerterota!

Når man skriver blogg, så vil man jo gjerne bli lest, og jeg vet jeg har mange trofaste lesere som både er nye og gamle venner, nære bekjente og litt fjernere bekjente via  Facebook.

Men har jeg noen faste lesere som jevnlig leser bloggen min og som jeg ikke vet hvem er? Det har jeg ikke hatt den fjerneste anelse om, – inntil i dag!

I dag fikk jeg nemlig en kommentar på gårsdagens innlegg fra ei dame som skrev at hun hadde begynt å lese bloggen min, – og det ble jeg så glad for!

Jeg vet jo at jeg antakelig har noen “faste” lesere, men å få det bekreftet sånn på bloggen min for første gang, gjorde at jeg fikk litt ny energi i dag! Så tusen takk til deg min nye følger, – you made my day!😍🤩

 

 

Rart hvordan sånne små ting kan endre humør og tankesett. Noe å tenke på for oss alle.

Gi litt komplimenter når du føler for det. Vær raus. Si tusen takk og smil. Vær litt grei. Det kan gjøre en stooor forskjell for mottakeren!

 

Dagen min har vært veldig bra. Det er akkurat som om jeg flyter på en god bølge for tida. Bortsett fra når jeg møter på arrogante drittsekker i helsevesenet, da. Men det er heldigvis sjelden, og jeg gidder heller ikke la det gå inn på meg så veldig hardt.

 

I dag har jeg brukt munnbind for første gang siden korona kom til landet. Var hos fysioterapeut. Hun hadde jobbet et sted der det ble oppdaget smitte i helgen. Ikke direkte med personen, men likevel var hun ekstra forsiktig nå. Betryggende.

Varmt og uvant med munnbind. Men jeg ble på en måte vant til det i løpet av timen jeg var der.

Vi damer har jo brukt bind et helt annet sted i årevis, så nå kanskje mannfolk med munnbind kan forstå bittelitt av hvordan musa har hatt det siden tidenes morgen, si! (Hahaha,- ler godt av mine egne vittigheter🤣)

 

Det var fint å få myket opp litt i mine ultrastive ledd. Hun var empatisk og respekterte meg. Jeg følte meg sett og ivaretatt på en god måte. Skal ikke mer til! Jeg blir fornøyd, og jeg kan mer enn gjerne anbefale FysioDirekte i Asker til alle om du skulle ha behov for skikkelig og kvalifisert fysioterapi.

 

Jeg har også fått en supergod lunsj og service i sola på bye & bekk, vår lokale kafé her i Heggedal.

 

Og jeg har gått på tur i skogen med Julie mi. Fint å få pratet om alt mulig rart. Naturen åpner dørene til både hjertet og hodet🧡

 

Kort oppsummert:

En digg dag denne første dagen i september – måtte vi få haugevis av denne sorten fremover!

 

// Nina